Jørgen Johansen i bilen
Foto: Liv Gilberg

Jørgen står frem som menneskesmugler

– Det er uinteressant hva loven sier. Man stiller opp, sier Jørgen Johansen.

Veien blir smalere og skogen mørkere når bilen nærmer seg den øde grenseovergangen innerst i Iddefjorden, som skiller Norge fra Sverige, helt nederst i Østfold.

De fleste velger å krysse Svinesundbrua noen kilometer nordvest, men den er landets mest trafikkerte grenseovergang og voktes døgnet rundt.

På denne svingete landeveien er det nesten ingen biler – og enda færre grensevakter.

Sist han kjørte her, satt det ifølge Jørgen Johansen to eritreiske gutter i baksetet. De hadde klart å komme seg til Norge, men blitt fortalt at sjansen for å få opphold her var minimal. Guttene bestemte seg for å søke asyl i Sverige isteden.

Siden de ikke hadde kommet hit på lovlig vis, måtte eritreerne krysse grensa uten å bli oppdaget. Johansen ble spurt om han kunne være sjåfør, for han var erfaren og kjent i traktene. Han hentet dem i Oslo sentrum og kjørte E6 sørover.

Etter halvannen time tok de av mot Halden, kjørte gjennom festningsbyen og fortsatte sørøst. Forbi små boligfelt, vidstrakte jorder og, omsider, et skilt som fortalte at de nærmet seg Sverige. I forveien kjørte en annen bil for å sjekke om det var grensekontroll.

De småpratet, diskuterte den lange nasjonaltjenesten i Eritrea, som guttene sa de flyktet fra. Men Johansen ville ikke grave i fortiden deres, bare få dem til å tenke på andre ting.

For passasjerene var svært nervøse. Det er de fleste Jørgen Johansen sier han smugler over grensa.

Hemmelig nettverk

Fredsforskeren fra Halden er en av mange nordmenn som hjelper «papirløse» – mennesker uten lovlig opphold i Norge. De er politikere, rektorer, pensjonister, drosjesjåfører, kristne og ateister, og de bor over hele landet.

Det de har til felles, er ønsket om å hjelpe mennesker i nød. Og risikoen for å bli straffet for det.

Etter flyktningkrisen startet i 2015 har en rekke nordmenn blitt tiltalt for å gi husly til avviste asylsøkere, frakte syrere over grensa og kjøre utlendinger de aldri har møtt før i kirkeasyl.

– Om noen er i ferd med å drukne, spiller det ingen rolle om et skilt sier «bading forbudt». Du hopper uti for å redde liv, sier Jørgen Johansen.

Han er veteran i sivil ulydighet, med erfaring fra aksjonene i Alta og Innerdalen, blokaden av Rygge flystasjon og kampanjer mot svensk våpeneksport.

Han har brutt seg inn i Oslo fengsel i sympati med militærnektere og risikert 20 år bak de samme murene for å ha kartlagt norske forsvarsverk i avisa Ikkevold.

Ved å bryte de «gamle, urettferdige lovene», håper Johansen å skape diskusjon og lovendring.

– Mange som har kjempet for en bedre verden, har sittet i fengsel, sier han.

Ikkevoldssaken

Aktoratet mente at Jørgen Johansen (i midten) og seks kolleger i avisa Ikkevold hadde spredt statshemmeligheter og ville ha dem dømt for spionasje. Saken ble først henlagt etter to runder i Høyesterett.

Foto: Gjellesvik, Inge / NTB scanpix

Men innsatsen for asylsøkere har Johansen aldri blitt dømt for, selv om han siden 1980-tallet har tilhørt et hemmelig nettverk som hjelper mennesker uten oppholdstillatelse.

Det løst sammensatte nettverket, som har base i Sverige og forgreninger i Norge, har ifølge Johansen bistått rundt 1800 papirløse med losji, transport, juridisk bistand og helsehjelp de siste 30 årene.

Noen av hjelperne har utført ett enkelt oppdrag, andre har nærmest jobbet fulltid.

– Folk flykter fra kriger Norge enten har deltatt i eller forsyner med våpen. De drukner i Middelhavet i et forsøk på å få seg en levelig fremtid. Da er det uinteressant hva norske politikere mener og hva loven sier. Man stiller opp, sier Johansen.

Kjørte fra Wien

Men ikke alle er med i organiserte nettverk, og ikke alle har et like kompromissløst forhold til denne type virksomhet som Jørgen Johansen.

​Oslomannen Thomas Sundin ville bare hjelpe en gutt i nød.

I september 2015 fløy 47-åringen til Wien for å hente en tenåring som hadde tilknytning til Norge fra før. Gutten hadde flyktet over Middelhavet og tilfeldigvis møtt norske hjelpearbeidere på den greske øya Lesvos, som spredte nyheten i sosiale medier.

Thomas Sundin

Thomas Sundin fra Oslo reiste til Wien for å hente en gutt med tilknytning til Norge, men som ikke hadde norsk statsborgerskap.

Foto: Lokman Ghorbani

Fra Hellas reiste han videre til Østerrike. Her møtte han Sundin, som hadde fått kontakt med gutten via bekjente og bestemt seg for å få ham trygt til Norge.

De leide en bil og satte kursen nordover.

– Grensekontrollene hadde begynt å bli strengere, og jeg ringte en kompis som var lastebilsjåfør for å sjekke hvor det var lurt å kjøre, sier 47-åringen.

De kom seg til Göteborg, hvor de parkerte bilen og fortsatte med buss mot Oslo. Sundin husker at sjåføren ba alle finne frem ID-papirene da de nærmet seg grensa, siden det sannsynligvis var kontroll på Svinesund. Men bussen ble aldri sjekket.

Sundin sier han aldri tok en krone for reisen, men dekket alle utgiftene selv.

– Jeg ser ikke på meg selv som en menneskesmugler. Jeg skjønner at det jeg gjorde var ulovlig. Men hva skal man gjøre? Jeg ville bare hjelpe en gutt tilbake til familien sin. For meg er det legitimt, sier han.

Tatt på Svinesund

I 2015 ble det anmeldt 112 tilfeller av menneskesmugling til Norge. Det er langt flere enn i tidligere år og over dobbelt så mange som i fjor, forteller politiadvokat John Skarpeid, som har jobbet på grensa i over 15 år. Over halvpartene av sakene var i hans distrikt.

Skarpeid kvier seg riktignok for å bruke begrepet «smugling», selv om det er strengt forbudt å frakte mennesker uten gyldige reisedokumenter inn i landet.

– I smuglerbegrepet legger jeg at dette gjøres for å tjene penger. Det er det de færreste som gjør, sier politimannen.

I bare åtte av de 112 sakene var det snakk om organisert, profittmotivert smugling.

Samme bilde ble tegnet i en gjennomgang av de to første virkeårene til Østfoldspolitiets menneskesmuglingsteam, som ble opprettet i 2010.

I mange av sakene hadde flyktningene kommet seg til Europa ved hjelp av profesjonelle smuglerne, men i kun fire av 49 saker ble det bevist at de hadde betalt for den siste etappen til Norge.

I de fleste tilfellene var det slekt eller venner som hentet dem i Sverige eller på kontinentet, uten at politiet fant bevis på at noen betaling hadde funnet sted.

Mange av de siktede forklarte at de ville gi en hjelpende hånd til landsmenn i en vanskelig situasjon.

– Som regel er det et bekjentskap eller en etnisk eller familiær relasjon mellom siktede og dem som smugles inn, oppsummerer Skarpeid.

Politiadvokat John Skarpeid

John Skarpeid ber folk om å hjelpe asylsøkere på lovlig vis, ikke kjøre dem over grensa.

Foto: Espen Torgersen / NRK

Men ikke alltid. En grytidlig septembermorgen i 2015 vinket politiet inn to norske personbiler ved Svinesund. I bilene satt tre nordmenn, en svenske og fire syrere; to gutter og et eldre ektepar fra byen Homs.

– Vi forsøkte å forklare at de var flyktninger, men vi møtte ingen forståelse, sa en av sjåførene til Dagbladet.

Tre ble tiltalt etter Utlendingsloven § 108 «for forsettlig å ha hjulpet utlending til ulovlig å reise inn i riket». Påtalemyndigheten mente sjåførene skulle ha avlevert syrerne på grensa for å søke asyl.

I retten forklarte de tiltalte at de hadde lest om syrerne, som befant seg rett over grensa, på en Facebook-side, og at de hadde ringt en advokat for å høre om det var greit å hente dem.

Så lenge de ikke tjente penger på transporten og avleverte passasjerene til myndighetene ved første anledning, var det ingen risiko for å bli straffet, lød svaret.

I retten forklarte nordmennene at de ikke visste at første anledning var grensestasjonen på Svinesund. Men siden de hadde planlagt å kjøre syrerne til politiet i Oslo for at de skulle søke asyl der, ble sjåførene frikjent.

Retten konkluderte med at det hele hadde vært en misforståelse.

Kontroll av syrere på Svinesund

Her blir bilene stanset på grensa. Sjåførene hadde hentet fire syrere i Sverige, som de skulle kjøre til Norge.

Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

Skarpeid, som var aktor, vil ikke kommentere saken utover at «han tar avgjørelsen til etterretning og statsadvokaten har godtatt avgjørelsen».

På generelt grunnlag berømmer politimannen alle som ønsker å hjelpe flyktninger, men ikke dem som frakter dem ulovlig over grensa.

– Disse menneskene er sårbare og det kan påføre dem flere traumer å måtte vitne i menneskesmuglingssaker. Dessuten ønsker vi å vite hvem som kommer inn i landet. Hva hvis det er en terrorist som blir smuglet inn?

Bestefaren var smugler

Spørsmålet irriterer Jørgen Johansen. Han kan ikke huske at noen av de rundt 30 han hevder å ha fraktet over grensa har utøvd vold, selv om han ikke har full oversikt over hvor alle er i dag eller hva de har gjort etter de kom til Norge.

– Skulle det komme et råttent egg inn i systemet, er det en del av prisen vi betaler. Men nå tror jeg ikke at terrorister bruker nettverkene som vi er en del av, sier Johansen.

Han har satt kursen sørover langs fylkesvei 22, i retning Iddefjorden. Under krigen gikk den siste, farefulle etappen av flukten til Sverige gjennom disse traktene, og den gangen var det nordmenn som var på flukt. 50.000 kom seg over, mange gjennom Østfolds dype skoger med lokalkjentes hjelp.

En av disse grenselosene var Jørgen Johansens egen bestefar.

– Han fortalte min far at han skulle på fisketur. Han kom tilbake først fire år senere.

Jørgen Johansen utelukker ikke at det er en familietradisjon han bærer videre. Faren var ingen uttalt aktivist, og han fleipet ofte med at noe var alvorlig galt med avkommet.

«Politiet er én ting. Men om det kommer noen i hvite frakker og spør etter deg, så må du løpe som et helvete, for da slipper du aldri ut igjen!».

Senere viste det seg at også han fulgte samme moralkompass som sin sønn og sin far.

– En gang banket jeg på døra hans med fire fra Chile som trengte et sted å være. Da jeg spurte om de kunne bo hos ham, utbrøt faren min: Hva er det for et spørsmål?! Visst faen kan de bo hos meg!

Jørgen Johansen

Jørgen Johansen smugler ikke så ofte lenger, bare "noen få ganger i året. Sist var det en yngre gutt fra Tsjetsjenia, som Johansen jobbet i under den brutale krigen på 1990-tallet. – Han flyktet fra det nåværende terrorveldet til Ramzan Kadyrov og skulle prøve å få opphold i Norge, sier Johansen.

Foto: Liv Berit Gilberg

SV-topp skjulte

Johansen-slekta er ikke alene om å gjemme papirløse. Statistisk sentralbyrå har anslått at 18.000 mennesker er ulovlig i Norge. Noen bor på mottak, men de fleste lever hos venner, familie eller folk de ikke kjente fra før.

NRK har vært i kontakt med flere som skjuler eller har skjult mennesker i alt fra noen få dager til flere år. En av dem, en mann fra Hordaland, fikk i august i fjor 50.000 kroner i bot for å ha lånt bort en leilighet til en albansk familie som skulle returneres.

– Vi er privilegerte her i Norge, særlig jeg som driver med eiendom. Det er feil at hus står tomme, så jeg fortalte dem hvor nøkkelen lå, sier mannen til NRK.

Familiens advokat fortalte ham at det var feil i behandlingen og at de ville få opphold. At hordalendingen ikke tok penger for losjien, ble sett på som formildende.

– Familien fortalte at de var i livsfare, og det var uaktuelt å ringe politiet. Da kunne jeg i praksis blitt bøddelen deres. I tillegg var det jul, og jeg hadde vært en iskald gærning om jeg ikke hadde sluppet dem inn, sier mannen.

Han ønsker ikke å ha navnet sitt på trykk, siden han bor i et lite lokalsamfunn. Han understreker at dette heller ikke er noen fanesak for ham, tvert imot.

– Jeg er egentlig en stor tilhenger av at vestlige land må bruke mer penger der nøden er størst. Men når man får mennesker i fanget slik vi fikk, blir det vanskelig å følge spillereglene, sier han.

Høsten 2015 innrømmet SVs tidligere nestleder Oddny Miljeteig overfor TV2 at også hun har skjult asylsøkere, samlet inn penger for å holde dem i live, og at hun «ville fortsette med det om det er nødvendig».

– Human asylpolitikk kommer alltid til å være en hjertesak for meg, især kvinner og barn, inkludert enslige mindreårige. En samvittighetssak, skriver Miljeteig en SMS til NRK da vi kontaktet henne i fjor høst.

SV-toppen mener at skjuling av flyktninger ikke undergraver det norske asylinstituttet.

– Nei. Det er det regjeringen som gjør. Når asylpolitikken blir for streng, som de sier, blir den inhuman, og den treffer enkeltmennesker.

Oddny Miljeteig

SVs tidligere nestleder Oddny Miljeteig sier at hun har skjult asylsøkere, men vil ikke si om hun fortsatt gjør det.

Foto: Pedersen, Terje / NTB scanpix

Svekket rettsoppfatning

Ifølge professor i politisk filosofi ved Universitetet i Oslo, Andreas Føllesdal, anses sivil ulydighet ofte som mer forsvarlig i gjennomgripende urettferdige samfunn som Nazi-Tyskland og Sør-Afrika under apartheid.

– I Norge og andre samfunn der flertallsdemokratiet ofte fungerer godt kan det likevel være situasjoner der flertallet ikke tar inn over seg virkninger av lover og regler for alle berørte parter, sier han.

Dette kan være beskyttelse av grupper uten stemmerett, som står uten forsvarere i offentlige debatter. Som eksempler nevner Føllesdal dyr, fremtidige generasjoner – og asylsøkere som mener de har en reell grunn til å flykte.

– Problemet er at for mye sivil ulydighet kan svekke den allmenne rettsoppfatningen i et samfunn som stort sett er rettferdig, sier Føllesdal.

Jørgen Johansens viktigste forsvar for hjelpen han gir, er at mange får bli til slutt. I en uformell opptelling på starten av 2000-tallet, anslo hans del av nettverket at rundt 80 prosent hadde fått opphold, de fleste etter et amnesti for lengeværende papirløse i Sverige.

Som regel handler det om å skjule noen frem til vedkommende har skaffet nok dokumentasjon til å prøve asylsaken sin på nytt, forklarer Johansen.

– Mange har avgitt en standardforklaring menneskesmuglerne som fraktet dem inn i Europa rådet dem å fortelle. Myndighetene blir skeptiske, fordi de har hørt historien før. Når asylsøkeren forteller den ekte historien, får de ofte avslag fordi de fremstår lite troverdige.

Å dokumentere den ekte historien kan være tidkrevende. Kanskje må asylsøkeren få tak i en fengselsprest som kan bekrefte tortur, eller en fagforeningsleder som kan verifisere at vedkommende er ettersøkt.

– Det kan ta årevis. I mellomtiden må vi gjemme dem, sier Johansen.

Seniorrådgiver Jon Ole Martinsen i Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS) har møtt flere i samme situasjon, selv om antallet er begrenset. Deriblant en kurder fra Nord-Irak som søkte asyl med en falsk historie, fikk avslag og gikk under jorden.

Da det kom frem at den egentlige årsaken til flukten var at han var homofil, ble det jobbet i fem år med å sannsynliggjøre forklaringen. Til slutt fikk han opphold.

– Bistanden fra mennesker asylsøkerne er blitt kjent med, har for enkelte vært helt avgjørende for å unngå å bli sendt tilbake til forfølgelse, sier Martinsen.

Jon Ole Martinsen

Jon Ole Martinsen i NOAS har samme erfaring som Johansen: Flere som skjuler seg får bli til slutt.

Foto: ANDREA KLUGE / NRK

Fra 2007 til 2017 fikk omtrent 5800 personer opphold etter først å ha fått endelig avslag, ifølge Utlendingsnemnda (UNE). De vanligste grunnene er nye opplysninger, omstendigheter eller regler, forklarer direktør i UNEs asylavdeling, Marianne Jakobsen.

– Hvis saken har endret innhold slik at de etter hvert fyller vilkårene for en tillatelse, da skal de også få det.

Mange av omgjøringsanmodningene er innlevert mange år etter avslaget, selv om asylsøkerne egentlig må forlate landet når UNE har sagt nei. Legitimerer antallet omgjørelser skjuling?

– Vi må behandle en og en sak, og vurdere hva som er riktig resultat i nettopp den enkeltsaken. Når vi gjør om et tidligere avslag, da er det fordi det etter reglene har blitt riktig å gi en tillatelse. Så får det bli det antallet det blir, konkluderer Jakobsen.

Muffins på politikammeret

I 2003 fortalte Jørgen Johansen om sin egen smuglervirksomhet i Dagbladet for å skape debatt om asylpolitikken. Og debatt ble det. I hvert fall i Tromsø, hvor Johansen ledet universitetets nye fredsstudium.

Daværende Nordlys-redaktør Hans Kristian Amundsen skrev i egen avis at Johansen «byr på en privatisering av norsk asyl- og flyktningpolitikk», som er «egoistisk, frekt og prinsipielt uspiselig».

Universitetsrektor Jarle Aarbakke, som ikke kjente til Johansens bigeskjeft, fortalte Nordlys at han støttet «enhver ansatt med brennende engasjement i humanismens tegn».

Politiet innkalte til avhør, og Johansen møtte opp med muffins og sin egen lærebok, «Den nødvendige ulydigheten», som han overrakte politiinspektør Einar Sparboe Lysnes. Johansen innrømmet at han kjørte folk over grensa, men nektet straffskyld.

– Saken ble henlagt etter bevisets stilling, siden forklaringen var av generell karakter, forklarer Lysnes i dag.

På spørsmål om det er grunn til å betvile Johansens historie, svarer Lynes at det vil være vanskelig «å bevise straffskyld uten andre holdepunkter for at en eller flere straffbare forhold har skjedd en personens vage forklaring».

Sammenligner med Nazi-Tyskland

– Jeg er veldig tydelig på at jeg forteller alt, men ikke med så mange detaljer at de kan fengsle meg, eller at vi risikerer å skade dem jeg har hjulpet, sier Jørgen Johansen.

Han har tatt av til høyre, inn på en snirklete riksvei. Skogen er enda tettere her, trafikken mer glissen. Folk gransker ham i forbifarten. Er du ikke fastboende i disse traktene, blir det sagt, da er du sannsynligvis smugler.

Jørgen Johansen er begge deler. Han flyttet til Sverige for 30 år siden, og bor nå på et avsidesliggende småbruk noen få mil fra grensa. Her driver han et konferansesenter, og herfra rykker han ut når noen trenger hjelp.

– Det er ingen hemmelighet at de ikke er like ivrige på å sjekke bilene til folk som faktisk bor ved grensa, sier Johansen.

Jørgen Johansen går tur med hunden

Jørgen Johansen driver et konferansesenter på småbruket sitt. Hit kommer akademikere fra hele verden for å drive fredsforskning. Selv reiser Johansen jorden rundt for å forelese og drive rådgivning innen fredsarbeid. For øyeblikket jobber han for ombudsmannen i Georgia.

Foto: Liv Berit Gilberg

Rundt en slak høyresving kommer det blå skiltet brått til syne: «Riksgräns». Det står plantet i en 20 meter bred gate som er ryddet i furuskogen. Et flathogd skille som strekker seg 250 mil nordover, hele veien opp til Barentshavet.

Overgangen, en av landets 80 ubemannede, voktes av en grensestein fra 1883 og et lite videokamera. Det er ingen øvrig kontroll her, og det var det heller ikke da Johansen kjørte de eritreiske guttene over for omtrent fem år siden.

Den gangen passerte de grensa usett og satte kursen sørover mot Göteborg. Der ble eritreerne ifølge Jørgen Johansen plukket opp av en annen person, som skulle kjøre dem til Stockholm. Det var siste gang han så dem. Han vet ikke om de fikk bli i Sverige.

– Er det greit at alle bryter lovene de mener er urettferdige? Skal privatpersoner som mener asylpolitikken er for liberal, kunne kaste asylsøkere ut av Norge?

–​ Hver enkelt får handle slik de mener det er rett og klokt. De som gjør slikt får selvsagt ta konsekvensene av dette. Og jeg tar meg retten til både å motarbeide og hindre aktører som jeg mener handler på en feilaktig og uforsvarlig måte, uansett om dette gjøres av stater eller andre, sier Jørgen Johansen og avslutter:

– Alternativet er skremmende: Vi så hva massiv lydighet fikk som resultat i Tyskland på 30-tallet.

NRK har ikke vært i kontakt med guttene Johansen omtaler i denne historien, og vi kan ikke dokumentere alle hendelsene han forteller om. Ifølge Johansen er guttene «redde for både myndigheter og folk fra Eritreas sikkerhetstjeneste som er på den eritreiske ambassaden for nordiske land i Stockholm. De vil ikke risikere å bli identifisert og ser ingen mening i offentlighet omkring dette».

Vi har derimot snakket med flere personer som har vært med i nettverket Johansen forteller om, og som flere ganger har deltatt i transporter av papirløse over grensa, med og uten Jørgen Johansen. De ønsker ikke å ha navnet sitt på trykk.

Grensa
Foto: Liv Berit Gilberg