Lom stavkyrkje

Både Vigdis Kroken og Ragnhild Kolden er født og oppvokst i Lom, en bygd med 3500 innbyggere. Vigdis bor her og jobber som journalist i lokalavisa, Ragnhild bor i Oslo og har gitt ut flere romaner. Samarbeidet startet etter at Vigdis i 2011 intervjuet Ragnhild om en av hennes bøker. Nå er den 850 år gamle stavkirken blitt med i krimplottet deres.

Foto: Hilde Bjørnskau / NRK

– Bygda trenger noen mord

– Vi er inspirert av landsbykrim og Agatha Christie. Det er så idyllisk på bygda at de har godt av litt skrekk og spenning. Forfatter-duoen Vigdis Kroken og Ragnhild Kolden møttes tilfeldig på jobb. Nå skriver de krimromaner fra hjembygda sammen.

Vi er på vei mot majestetiske Jotunheimen med Galdhøpiggen, og Breheimen med sine kampesteiner. Det blåser en frisk bris over Ottadalen når vi ruller inn i Lom kommune med NRK-bilen en mandag formiddag.

– Folk her synes det er moro at vi bidrar med litt grove mord og bestialske hendelser. Det er så idyllisk her, litt kjedelig. Det har ikke skjedd noe skikkelig voldsomt siden krigens dager, forteller Ragnhild Kolden, den ene av de to forfatterne vi har kommet for å møte.

Sola gløtter bak de massive fjellene og luften kjennes iskald. Mørkebrune trehus og låver har dukket opp med lange mellomrom langs den siste veistrekningen som snor seg mellom fjell og sjø. Om sommeren flommer Lom over av turister, om vinteren er det stille og tomt i gatene. I perioder er det ikke sol her.

I sentrum dukker det opp alt man forbinder med et lokalsamfunn; butikker, restauranter, en skole, tannlege, et bakeri. Det ser nesten idyllisk ut med alle de lave trehusfasadene i siluett mot fjellene. Her finnes ingen pregløse industribygg av glass og stål, alt virker gjennomtenkt. Likevel er det noe som skurrer.

Landsbygda et ideelt for et krimdrama.

Knut Gørvell, sjef for Krimfestivalen

For idyllisk til å være sant

Kanskje det er noe med de mørke, nesten sorte trebyggene som får fantasien til å snike seg til dystre tanker. Det er nesten litt uhyggelig tomt i gatene. Vi har fått døden på hjernen. Hele den lange veien fra Oslo, opp Gudbrandsdalen og innover mot fjellene og Lom, har vi snakket om brå død og hvordan er det å bo på en liten plass når noen blir drept. Planleggingen av intervjuet med forfatterparet Vigdis Kroken og Ragnhild Kolden om de tre krimromanenene fra Lom har satt stemningen.

Ragnhild Kolden og Vigdis Kroken

Forfatter-duoen Vigdis Kroken og Ragnhild Kolden skriver krimromaner fra hjembygda Lom og gudbrandsdølene vil gjerne bli drept i neste bok. – Vi er inspirert av Agatha Christie! sier de oppglødd.

Foto: Hilde Bjørnskau / NRK

Vi får mer og mer landsbykrim både i bøker og på tv. Over 10 millioner mennesker så finale-episoden av Broadchurch i Storbritannia, som også slo veldig godt an i Norge. Vi har sett de litt skrudde seriene som «Fargo» og «Top of the Lak»e og de mer koselige om «Inspektør Morse», inspirert av kriminalromanene av Colin Dexter.

I Arnaldur Indridasons bøker fra Island, som er oversatt til over 40 språk, får leseren innblikk både i naturen og den islandske landsbygda. I bestselgeren «Stallo» av Stefan Spjut får naturens hemmelige liv en ny betydning for dem som bor i småbygdene i Nord-Sverige. I Norge har både kjente forfattere som Knut Faldbakken og Karin Fossum brukt bygdekrimmen som ramme, og forfattere som Jørgen Jæger og Trude Teige skriver på stadig mer populære serier fra norske avkroker.

Det kan godt skje et drap i elva

Elva Bøvra i Lom

Elva inspirerer til nye drap. Det er best å holde seg inne med forfatterne, en vet aldri hvem som dukker opp i Kroken og Koldens neste krim.

Foto: Hilde Bjørnskau / NRK

– Her om dagen kom det en dame bort til meg og sa at jeg gjerne måtte ta livet av henne i neste bok, sier Vigdis Kroken og ler.

Folk har lyst til å være med i den neste nifse fortellingen. Og akkurat her vi står nå, på broen over Bøvra-elven, kunne det helt sikkert skjedd et drap, hvis disse krimforfatterne først begynte å fabulere. Vi står ikke langt fra et av åstedene i «Evig skal døden vera», hvor en kvinne ble brutalt stukket ihjel mens hun satt i sin egen bil midt i sentrum. Det føles nesten som å være på et drapsåsted. Tanken på at rett nede i trappen ble det funnet et lik, virker høyst reell her vi står og betrakter stedet og snakker sammen som om det faktisk hadde skjedd.

I et samfunn hvor alle kjenner alle blir det desto mer nifst at det finnes noen man egentlig ikke kjenner likevel, forteller krimekspert Nils Nordberg.

– Kontrasten mellom idyll og forbrytelse blir mye sterkere i et bygdemiljø enn når handlingen foregår i en storby, mener Nordberg.

Det lille smuget hvor en kvinne ble stukket ihjel

Vigdis Kroken

Ett av drapsåstedene i «Evig skal døden vera». Her nede i trapperommet ble et kvinnelik funnet, forteller forfatter og guide Vigdis Kroken.

Foto: Hilde Bjørnskau / NRK

Krimparet Kroken og Kolden liker å leke med kontrasten mellom det virkelige livet og hvordan det kunne ha vært hvis det faktisk hadde klikket for noen i Lom.

– Vi er ikke opptatt av det realistiske i selve forbrytelsen. Det morsomme er å dikte og fantasere vilt. Hvis vi vil kan vi dikte opp mange flere innbyggere her i Lom, og så kan vi legge til så mange mord vi vil også, sier Kolden.

De to Lom-patriotene er ivrige etter å vise fram det de så tydelig mener er verdens vakreste bygd. Vi går ut av kafeen, hvor romanskikkelser har vært redde for sitt eget liv, og opp mot stavkirka, hvor et lik har blitt gjemt i en grav.

Først må vi forbi det lille smuget der en kvinne ble stukket i hjel.

– Det stod tre damer her en dag og pekte og hvisket. En kjenning av meg gikk forbi og hørte tydelig at en av dem sa at her ble Hildegunn myrdet. Som om det virkelig hadde skjedd, sier Kroken og skoggeler.

Gravplass i Lom
Foto: Hilde Bjørnskau / NRK

Ingrediensene til landsbykrimmen er den gjennomgripende naturen, bygdas vemmelige hemmeligheter og den nagende mistenkeliggjøringen av alle man trodde man kjente.

– Landsbykrim har særlig vært et engelsk fenomen, så vi skulle gjerne ha flere norske, sier Knut Gørvell, som er sjef for Oslo Krimfestival.

En rekke norske forfattere skriver om krimgåter på den norske landsbygda. I vår debuterer for eksempel Ingebjørg Berg Holm med «Stjerner over, mørke under», der en mann blir funnet myrdet med øks under et bjørketre på Hurumlandet. Og Lom i Gudbrandsdalen er åsted for grufulle hendelser i krimduoen Kroken og Kolden nyeste roman «Død manns kiste».

Krimekspert Nils Nordberg tror landsbykrimmen er populær fordi leserne kjenner seg igjen.

– Samtidig får de følelsen av at omgivelsene de lever i ikke er så hverdagslige og uspennende som de kan virke. Jeg vokste opp på bygda selv og syntes det var moro å lese om skumle hendelser i et miljø og en natur som jeg kjente, sier Nordberg.

Det er da han ser det. Nett da han skal løfte blikket og augo streifar den djupe grava. Noko ljost, gråleg, nesten kvitt lyser mot han nede i jorda. Det ser ut som knoklar. Lange, kvite fingrar mot den svarte, gjennombløytte jorda.

Utdrag fra «Død manns kiste»

– Vi legger ikke opp til Twin Peaks-stemning

Det er gåten som bærer krimhistorien. Hvis gåten svikter, så svikter romanen. I krimlitteraturen må forfatteren nærmest følge en oppskrift.

– Vi ville prøve krimsjangeren fordi det er moro med spenning. Jeg er veldig opptatt av gåter og hvordan de kan gå opp. Den må være logisk, nesten som et mattestykke. Det er veldig viktig at en holder seg stramt til denne oppskriften, sier Kolden.

De fremstiller Lom som en god bygd å bo i, med harmoniske og trivelige etterforskere.

– Og så dør det en haug med mennesker her på mystisk vis, gang på gang, utdyper Kroken.

– Vi bruker ikke bygda fordi det er en haug med tullinger her, for det er det ikke. Vi blir litt fornærmet når folk tenker sånn om bygda. Vi legger ikke opp til Twin Peaks-stemning, legger hun til.

Bøverdalen

Bøverdalen, der fjellene går i ett med hverandre og det kan se ut som om verden stopper.

Foto: Hilde Bjørnskau / NRK

Snikende uhygge

Vi blir godt tatt i mot i Lom. Middag er inntatt på en av stedets største restauranter, med utsikt ut mot en stor tom uteservering, vi var de eneste middagsgjestene. De to energiske og blide forfatterne får oss til å tenke at de to Lomværingene er som folk flest her i bygda.

Men når krimduoen tar oss med på en spasertur rundt i sentrum for å vise oss drapsåsteder, kommer ubehaget snikende igjen. Den store 850 år gamle tjæremalte, svarte stavkirken midt i Lom får oss til å grøsse, der den står omgitt av gamle steingjerder og grå, ruvende fjell. Tanken på at her stakk det fram en blek hånd i en av gravene i det presten skulle forrette under en gravferd, er uhyggelig.

Solen er i ferd med å forsvinne bak det høye fjellmassivet. Bak oss ligger Bøverdalen. Vi kjører videre innover riksvei 15, i retning Strynefjellet. Vi skal tilbringe en aften på biblioteket i Skjåk. Kolden og Kroken skal lansere sin nye krim.

Folk fra bygda er med i romanene

Arnfrid Austin

Arnfrid Austin synes det er artig å kjenne seg igjen der de litterære mordene er begått.

Foto: Hilde Bjørnskau / NRK

Idet det lille som har vært av sol fordrives av mørket, ruller bilen vår inn foran bygdas sosiale midtpunkt - Skjåk folkebibliotek. Lyktene er tent utenfor inngangsdøren, som står vidåpen. «Død manns kiste», «Døden kjem med bussen» og «Evig skal døden vera» ligger stablet på et bord foran rader med tomme stoler.

– Tenk om det ikke kommer noen, og nå som NRK er med oss og allting, sier Kolden.

Det er tydelig at forfatterne er spente før møtet med lokalbefolkningen i nabobygda.

I hver av de tre krimbøkene Kroken og Kolden har gitt ut, har de skrevet inn virkelige personer fra bygda. Det kan være dama på polet, bakeren eller i den siste boken den nye presten Einar Gelius.

– Vi sier i fra, altså, og de som er med får lese det som står der. Vi gir de virkelige personene sympatiske trekk. Folk her er spesielt ivrige etter å sjekke om noen de kjenner er med, sier Kroken.

De som bor her synes det er moro at de dikter opp grove mord og bestialske hendelser.

– Det er så idyllisk her, nesten litt kjedelig. Det har ikke skjedd noe voldsomt her siden krigens dager, forteller Kolden.

Gudbrand Skjaak

Gudbrand Skjaak har vokst opp med krim.

Foto: Hilde Bjørnskau / NRK

– Ikke akkurat et rart bygdefenomen

Det lille biblioteket fylles stol for stol. Når det har kommet rundt 20 personer er det fullt. Forfatterne leser fra boken og forteller om hvordan det er å skrive krim fra bygda. De har røpet at de er redd for å få terningkast to. Spørsmålene fra unge og eldre kommer på løpende bånd. Folk er tydelig engasjerte.

Hva synes gudbrandsdølene om mord i nærmiljøet?

– Det er veldig spennende og lettleste bøker, sier 13-åringen Gudbrand Skjaak som forteller at han har vokst opp med krim hjemme.

– Det er artig og spennende å kjenne igjen stedene de skriver om. Det er den lokale tilhørigheten som fascinerer meg. Det er alltid masse snakk om bøkene her når de kommer ut, sier mor Kari Anne Skjaak.

– Det er spesielt artig å kjenne seg igjen i miljøet, for eksempel der det ble drept et menneske ved bakeriet. Da jeg gikk forbi der tenkte jeg "her har det skjedd et mord", sier Arnfrid Austin og grøsser.

Kari Anne Skjaak

Den lokale tilhørigheten i bygdekrimmen fascinerer Kari Anne Skjaak.

Foto: Hilde Bjørnskau / NRK

– Det er fryktelig artig at forfatterne ikke blir sett på som et lite, rart bygdefenomen, men som seriøse krimforfattere, forteller hun oss.

Krim er en urban greie

– Krim er i all hovedsak en urban greie, mener Hans H. Skei. Han er professor i litteraturvitenskap og tidligere president i Rivertonklubben.

– Det er egentlig ingenting som særpreger norsk krim fra bygda, annet enn at vi som regel har lokal lensmann som ofte hyrer inn Kripos. Alle ser ut til å kjenne alle, og bygdesnakket har noe galt å si om de fleste, ikke minst tvilsomme innflyttere. Bygdeoriginalene er relativt få, og de inngår som oftest som bipersoner.

Knut Gørvell fra Krimfestivalen tror noe av grunnen til at krim fra bygda er populært, er at veldig mange lesere og forfattere liker kontrasten mellom idyll og grøss.

– Landsbygda et ideelt for et krimdrama, sier Gørvell.

Kroken og Kolden har lyst å skrive folkelig krim som egentlig kunne ha skjedd hvor som helst, og røper at de er inspirert av engelsk landsbykrim og fan Agatha Christie.

– I landsbykrim er det kun med et visst antall karakterer og universet er begrenset. Det var noe av grunnen for at vi la handlingen hit til Lom. Dessuten kjenner vi denne bygda godt og da er det også lettere å skrive om stedet, sier Kolden.

I et samfunn hvor alle kjenner alle blir det desto mer nifst at det finnes noen man egentlig ikke kjenner likevel.

Nils Nordberg, krimekspert

– Vi vil ikke fråtse i fæle ting

– I skandinavisk krim er det for mye fokus på det groteske og det ekstremt voldelige for tiden. Vi vil ikke ha med sånt. Vi vil ikke fråtse i barnemishandling og andre fæle ting. Det har vi for mye av, allerede, ikke bare i bøker men også i fjernsynskrim, sier Kolden.

– Vi er kanskje for pysete selv til å ha det med også, legger Kroken til.

Bygdeoriginaler eller ei, etter å ha tilbrakt en dag sammen med de to krimforfatterne, og fått høre om steder som både er med i bøkene og som kan hende blir med i senere bøker, er nervene igjen blitt fremtredende hos oss.

Nå er det beksvart ute. Vi begir oss på hjemvei, men det er så sent at vi tar inn på et av gjestgiveriene i området. Det var akkurat dette overnattingsstedet Vigdis fortalte om at hun hadde overnattet en gang, og følt på seg at hun var husvertens eneste gjest. Vi blir sittende på hver vår barkrakk i den folketomme peisestuen og snakke om skumle hoteller som i Stephen Kings grøsser «Ondskapens hotell» og Robert Blochs «Psycho», kanskje mest kjent som Alfred Hitchcocks skrekkfilm med samme tittel.

Etter å igjen ha gjort hverandre smånervøse, køyer vi for natten. Det er bekmørkt på alle kanter. Ikke en lyd å høre. Det får fantasien til å livne til hos bydamer på tur til bygda.