Ida-Martine og Bjørn Roger kan ikke se barna sine

Nanna (2) har sove-sveis og løper over gulvet i en rød pysjamas. Klokka er 07:03 en mandag i desember, og hun er spent og oppstemt.

I løpet av natta har en rampenisse skrevet «Ho Ho!» med blå tannkrem i vasken. Nå skal Nanna snart velge julepynt til treet sitt, og så venter en ny historie fra julekalenderen «Peppa Gris». Alt skal helst skje før lillebror Tancred (1) våkner.

Pappa Bjørn Roger Trollnes (37) føler seg frem til en plastpose med stjerner, julekuler og smånisser. Nanna peker på en rød og hvit polkastang.

Pappa forstår hvilken hun velger, men spør likevel.

– Er det denne du vil ha?

Mange misforstår, og tror at de forstår hva blinde ser når de lukker øynene. Bjørn Roger og Ida-Martine defineres som blinde, men synet er ikke helt borte.

– Jeg får ofte høre: «Det der ville jeg aldri klart med lukkede øyne». Men, jeg har levd hele livet med dårlig syn. Jeg har gjort så å si det samme som alle andre, bare på en annen måte, sier Ida-Martine.

Hun er den av de to som ser best. Hun er født med albinisme, og synes det er vanskelig å beskrive hvordan hun ser, fordi hun ikke vet hva det vil si å se normalt. Hun har cirka fem prosent syn, og kan se konturer av farger og omriss av bygninger. Synet hennes er bedre når det regner, og dårligere når det er sol.

– Jeg skjønner at folk blir forvirra. Noen dager kommer jeg med blindestokk til barnehagen, og andre dager ikke. Det er for eksempel helt umulig hvis det snør, for da forsvinner sebrastripene og andre navigasjonspunkter på veien, sier hun.

For Bjørn Roger er det annerledes. Han liker snø, for han ser bedre når det blir lysere. Han er født med RP, en sekkebetegnelse for netthinnesykdommer som blant annet begrenser synsfeltet. Mange med denne diagnosen er født med normalsyn som blir gradvis dårligere.

– Et normalt synsfelt er 180 grader. Jeg ser cirka 15 grader, og det kan beskrives som å se gjennom en tunnel eller en kikkert. Jeg så litt bedre da jeg var yngre, men jeg har alltid vært blind, sier han.

«Solsikkefrø» – «Pasta» – «Hvetemel».

Lyden kommer fra en høyttaler som likner på en penn. Bjørn Roger bruker den til å finne riktig ingredienser i kjøkkenskuffen.

«Sukker».

– Her var det, ja.

Han gir sukkeret til Ida-Martine, som er i gang med julebakst.

«To-hundre-gram» – «To-hundre-og-femti»

Nå er det vekten som snakker med robotstemme. Nanna (2) sitter på kjøkkenbenken ved siden av og repeterer.

– I barnehagen sier de at hun har veldig godt språk til å være så liten. Hun vet at det ikke nytter å si «den» eller «det» til oss. Når hun vil ha paprika, så må hun si paprika. Hvis ikke kan hun ende opp med feil, sier Ida-Martine.

Hun blander sjokolade, marshmallows, sukker og andre ingredienser i en kjele. En miks som lett kan brenne seg, men Ida-Martine har stålkontroll.

– Noe av det verste er når folk sier; «Åh, så flink du er til å gå i trapp» og andre ting som jeg åpenbart får til. Det er vanskelig å tenke at jeg kan bli en likeverdig kollega eller forelder, når jeg får sånne kommentarer.

Ida-Martine har organisert klesskapet inne på barnerommet. I en hylle ligger ensfargede og nøytrale klær, i en annen fargerike og med mønster.

– Alle menn burde hatt et sånt system, sier hun og ler.

Det gjør hun hele tida, og Bjørn Roger ler med henne. De to møttes for åtte år siden, da begge hadde tillitsverv i ungdomsforeningen til Blindeforbundet. I 2015 giftet de seg.

– Det føles fint å ha en partner som ikke ser. Vi stiller likt, og det gjør at vi forstår hverandre godt, sier Ida-Martine.

To år senere ble de foreldre.

– Vi har alltid kjent mange blinde som har barn, og visste at det ikke ville bli et problem.

En gang i uka hjelper en assistent til med praktiske ting. Ellers greier de seg selv. Ny teknologi gjør livet lettere, som for eksempel julekalender med synstolking på NRK. En fortellerstemme beskriver scenene og gjør det mulig å følge med.

– Det er veldig viktig for oss. Noen apper har kommet med synstolkning på mobil også, så jeg kan gå på kino med Nanna. Hun ser på, mens jeg sitter med en propp i øret og får beskrivelsene samtidig, sier Bjørn Roger.

Bjørn Roger tar tak i hendene til Tancred, og rygger bakover mens sønnen øver på å gå.

– Er det ikke vanskelig å gå baklengs? Eller, det har kanskje ikke så mye å si?

– Ha ha, nå forstod du hvor dumt spørsmålet ditt var i det du stilte det. Det var morsomt. Nei, for synet mitt har det ikke noe å si hvilken vei jeg går med han.

De er vant til å få mange spørsmål. Det er fint at folk er nysgjerrige, men Ida-Martine synes ikke alltid at det passer.

– Hvis jeg løper etter et tog med to skrikende unger, så har jeg ikke tid! Vi har også en travel hverdag med mye å gjøre.

De vet at folk stirrer når de er ute. Ida-Martine og Bjørn Roger er glade for at de slipper å se alle blikkene. Noen ganger blir det ubehagelig.

– Jeg har opplevd at fremmede har stoppet meg og sagt at Nanna har snørr i nesa, eller at lua til Tancred er på skeiva.

Ida-Martine forklarer at hun føler barna må være ekstra rene, og ha klær uten flekker. Hvis ikke er hun redd folk vil skylde på at hun ikke kan se.

– Det er veldig kjipt når noen stikker hendene sine ned i vogna for å rette på noe. Ingen får lov til å ta på barna mine uten å spørre meg. Der går grensa.

En gang opplevde hun at en fremmed dame på Folkemuseet fotfulgte Nanna (2) på lekeplassen. Hun ville passe på, fordi Ida-Martine ikke kan se. Da ble både mamma og datter skremt.

– Jeg opplevde det som et overgrep. Hun ville nok aldri gjort det samme med en seende forelder!

Ida-Martine og Bjørn Roger lager klare avtaler med barna, og er hele tiden tett på.

– Hvis jeg mister noe på gulvet, som jeg vet at kan være farlig for Tancred eller Nanna, så gir jeg meg ikke før jeg finner det igjen. Det må være trygt.

Det er vanlig å være ekstra forsiktig, ifølge Anne-Mette Bredahl. Hun er psykologspesialist og har kartlagt erfaringer fra 46 foreldrepar hvor en eller begge har synshemning.

– Ofte ønsker de å være enda bedre enn andre foreldre. De vil ha de reneste barna, de fineste klærne og det beste av alt. Også synshemmede foreldre må få senke skuldrene, og tenke at det de gjør er godt nok, sier hun.

– Nanna, kan du se hvilken farge det er på lyset? Rødt? Ja, da må vi vente.

Bjørn Roger setter ord på alt. Han forteller hvor det er glatt, når fortauet kommer så vogna får en liten hump og nå, når de snart skal krysse veien.

– Det er noen som sier; «Åh, så fint at barna kan se. Da kan de hjelpe dere». Da ler vi bare. Det skal gå ganske mange år før en toåring faktisk kan hjelpe til! Vi vet når trafikklyset skifter fra rødt til grønt, men vi spør for at hun skal lære, forklarer Bjørn Roger.

De synes det er sårt når andre ikke tror at de kan være omsorgspersoner.

– Mennesker med funksjonshemning kan også gi omsorg, ikke bare ta imot, sier Ida-Martine.

Fysisk kontakt, nære samtaler og god hørsel kompenserer for manglende syn, mener de.

Nå har de kommet frem til barnehagen, og Nanna gir begge foreldrene en klem. Hun sier ha det til dem, får blikkontakt med lillebror og vinker til han.

– Det sies at det er viktigere å bli sett, enn å se. Det tror vi på, sier Ida-Martine.