Hussein Kazemi

Hussein Kazemi (25) kom som flyktning til Norge som 16-åring. Nå hjelper han andre flyktninger med å finne seg rette i Norge.

Foto: Sigmund Haugedal / NRK

Kunsten å bli nordmann

– Jeg skulle ønske nordmenn hadde litt 17. mai i seg hele året, sier Hussein Kazemi. Han var bare 17 år da han kom til Norge, etter åtte måneder på flukt. Nå hjelper han andre flyktninger til å bli kjent med sitt nye hjemland.

Mars 2009. Vinteren ligger tungt over et iskaldt Oslo. 17 år gamle Hussein er nettopp ankommet Norge sammen med sine to yngre søsken, men uten foreldre. De har flyktet fra et krigsherjet Afghanistan og må starte et nytt liv i et ukjent land. Han kikker ut av bilvinduet, og alt han ser er snø og fremmede mennesker.

Han tenker: Hvor er jeg kommet nå?

Mai 2017. Hussein kommer slentrende med blå skjorte, oppbrettede jeans, barbeint i skoene og med musikk på ørene. Han er blitt 25 år og ser ut som en helt alminnelig ung mann med eksamensnerver. Han studerer sosialantropologi på Blindern og spiller fotball på fritiden. Han drømmer om en karriere i Utenriksdepartementet.

Han snakker om studier, 17. mai, TV-snakkisen Skam, pollenallergi og fotball. Etter åtte år i Norge føler han seg godt integrert i samfunnet. Men fortsatt jobber han hardt for å bli "norsk nok". Det er ikke lett å bli "en av dem".

– Du må kunne snakke om været, norsk fotball og kjendiser. Det har jeg lært, sier Hussein og ler.

Nyheter om Norge

Hussein har jobbet som frivillig for Røde Kors, og han er i daglig kontakt med dem som bor på asylmottak. Både av egen erfaring og ikke minst gjennom den kunnskapen han opparbeidet seg som besøksvenn, vet han at mange flyktninger og nyankomne til landet føler seg fremmedgjort.

– Å lære seg litt om språket, kulturen og tradisjoner, er helt avgjørende for å ha sjanse til å få et godt liv i Norge, sier Hussein.

For å fylle dette kunnskapshullet har NRK startet et prosjekt kalt N-Norge, som er en nyhetstjeneste myntet på nyankomne til landet, enten de bor på mottak eller er bosatt ute i kommunene. Hussein er en av tre tidligere flyktninger som har fått en nøkkelrolle her.

Nazdar Asaas.

Kurdiske Nazdar Asaad (29) kom til Norge som 12-åring. Hun vet hvor viktig det er å lære seg norsk og tilegne seg kunnskap om samfunnet for å slippe å være så avhengige av andre.

Foto: Karl Lilliendahl / NRK

Målet er å gi innvandrere en bedre mulighet til å bli kjent med Norge gjennom nyheter som sier noe om norsk kultur, politikk og samfunn. Innslagene blir dubbet på arabisk, dari og kurdisk – som er blant de største flyktningspråkene i Norge – og tekstet på norsk.

Husseins jobb er å oversette nyhetsinnslagene og lese dem inn på det afghanske språket dari.

Mange av de nyankomne til Norge, kan hverken lese eller skrive. Nettopp derfor er det så viktig, ifølge Hussein, at nyhetsinnslagene blir presentert på deres eget språk. Den norske tekstingen kan hjelpe dem som er kommet litt lengre til å lære seg norsk.

– Hvis man skal bo her, må man kunne noe om samfunnet. Et eksempel er Eirik Jensen-saken som var på forsidene av alle aviser i flere uker. Hvem er den mannen hele Norge går og snakker om? Det er viktig å føle seg inkludert hvis man skal bli integrert, sier Hussein.

Se selv: Nyheter om Norge på dari, kurdisk og arabisk

Hussam Qattam fra Syria.

Hussam Qattam (47) jobbet som engelsklærer i 20 år før han i desember 2014 flyktet til Norge fra Syria. Han oversetter nyhetsinnslag om Norge fra norsk til arabisk.

Foto: Karl Lilliendahl / NRK

Til fots over grensen

Hussein synes fortsatt det er vanskelig å snakke om da han som barn måtte flykte for livet.

– Det første folk spurte om da jeg kom hit var hvor langt tid flyreisen fra Afghanistan hadde tatt. De ante lite om hva det innebar å flykte, sier Hussein.

Hussein og brødrene hadde oppholdt seg en stund i Iran før de ble nødt til å flykte videre. Turen over grensen til Tyrkia måtte gjennomføres til fots. I to uker gikk de. Hvilte på dagen, gikk på natten.

Fra Tyrkia fortsatte turen med gummibåt over Middelhavet. Han var livredd. Hussein er fra Herat i Afghanistan og hadde aldri sett havet, og kunne heller ikke svømme.

– Jeg hadde hørt historier om at mange hadde druknet i overfarten tidligere. Men jeg hadde ikke noe valg, jeg hadde ingenting å gå tilbake til.

Etter ankomsten i Hellas, ble de plassert i en leir hvor de oppholdt seg i litt over en måned før de ble sendt videre til Athen. Her ble de i seks måneder. Det var vanskelig å komme seg videre i Europa.

Da de endelig kunne reise videre, og smuglerne med lastebiler kom for å hente dem, visste Hussein hvor han ville dra. Han ville til Norge.

Motivert til å bli integrert

I fjor kom det 3460 asylsøkere til Norge. Det er det laveste tallet på nesten 20 år. Samtidig fikk 12700 asylsøkere opphold, noe som var ny rekord. UDI sier at årsaken er at det kommer færre asylsøkere til landet, og at flere enten blir bosatt i kommunene eller må reise ut av Norge.

Ved utgangen av 2015, etter den store strømmen, satt det i overkant av 30.000 mennesker på mottak rundt om i Norge. I dag er tallet under 10.000. Det er det laveste antallet siden 2008.

Asylsøkere

Den store strømmen av asylsøkere til Norge er stoppet opp. Her er en gruppe syklende asylsøkere på vei over grensen fra Russland til Storskog i Finnmark i november 2015.

Foto: Jonathan Nackstrand / AFP

Slikt sett har Regjeringen oppnådd det de ville i asylpolitikken, som de sier er streng, men rettferdig.

Fremskrittspartiets Siv Jensen uttalte nylig til NTB: "Innvandrere skal i jobb, ikke leve av skattebetalerne. For å lykkes med integreringen, må vi stille krav."

Regjeringen åpnet i fjor høst det første av i alt fem såkalte integreringsmottak rundt om i Norge. Disse supermottakene er beregnet på asylsøkere fra grupper som har høy sannsynlighet for opphold, eller for flyktninger med nylig innvilget oppholdstillatelse som venter på bosetting i en kommune.

Det stilles høye krav til motivasjon og egeninnsats for asylsøkerne som skal bo på disse mottakene. Målet er gi motiverte asylsøkere en raskere inngang inn i samfunnet, en raskere arbeids- og samfunnsdeltagelse for «nyankomne innvandrere med fluktbakgrunn».

Overlevde Utøya

Hussein vet hvor vanskelig det er å være ny i et fremmed land. Og enda verre; å bli integrert i det norske samfunnet. I 2011, etter to år i Norge, følte Hussein seg fortsatt fremmedgjort og slet med å finne sin plass. Han ønsket å bli bedre kjent med det norske samfunnet, og ble tipset om å melde seg inn i AUF. To uker senere dro han på sommerleir på Utøya.

– Jeg var en av de første som ble skutt, sier Hussein.

Sammen med flere andre gjemte han seg bak et piano i Kafébygget, da terroristen dukket frem og begynte å skyte. Hussein ble skutt i begge lårene og i ankelen, men klarte å komme seg unna. Flere av de andre ble skutt og drept.

Hardt skadet klarte Hussein å ta seg rundt til sydspissen av øya. Der ble han skutt igjen. Han måtte, til tross for at han ikke kunne svømme, dukke under vann for å unngå kuleregnet som haglet mot ham.

Hussein hadde flaks som overlevde. Til tross for kulehull i jakken, var overkroppen uskadd. Han er overbevist om at bakgrunnen som flyktning ga ham en ekstra styrke den dagen.

– Jeg har et sterkt overlevelsesinstinkt. Hvis jeg ikke hadde hatt den gleden av å ha kommet meg til Norge, hadde jeg ikke overlevd, sier Hussein, som mener at det han opplevde på Utøya er mye av grunnen til at han i dag er opptatt av politikk og samfunn. Opplevelsene på Utøya ønsker han å legge bak seg.

Store forskjeller på mottakene

De fleste av dem som bor på asylmottak i Norge i dag kommer fra Syria og Afghanistan. Godt over halvparten av de afghanske flyktningene er barn. Av de sakene som er blitt ferdigbehandlet i år, har alle søkerne fra Syria fått opphold, mens bare 22 prosent av afghanerne har fått det.

Gry Herland driver et mottak i Hemsedal for enslige, mindreårige asylsøkere. Her bor det kun afghanere som alle har fått avslag, og som kommer til å bli returnert den dagen de fyller 18 år.

-Det medfører skyhøyt skolefravær, høyt konfliktnivå, masse selvskading, selvmordsforsøk og rømninger til andre europeiske land, sier mottaksleder Gry Herland.

I Asker sitter mottaksleder for Hvalstad transittmottak, Ole Valen, og kan fortelle en helt annen historie. Han forteller om ungdommer fulle av energi og lærevilje og om et mottak med masse aktiviteter både for kropp og sjel.

– Det er en myte at flyktninger ikke er interessert i å lære seg norsk. Mange av dem som kommer til oss er analfabeter, men i løpet av få uker snakker de godt norsk. Og da snakker vi bokstavelig talt om en ung gutt som kommer direkte fra et grisefjøs i Afghanistan, sier Valen.

Enslige mindreårige asylsøkere spiller volleyball

Aktivitet er nøkkelen til integrering. Her fra asylmottaket i Røsvik.

Foto: Kari Skeie / nrk

De som kommer til mottaket i Asker er imidlertid i en tidlig fase og har ennå ikke fått avgjort søknadene sine. Valen erkjenner at den livsgleden og optimismen som disse ungdommene har fort kan bli erstattet av sorg og fortvilelse den dagen vedtaket foreligger.

Må komme i aktivitet tidlig

– For dem som for eksempel kommer fra landsbygda i Afghanistan, er det et sjokk å komme til moderne Norge. Alt er nytt og teknologien er overveldende, sier Hussein.

Hussein mener det er viktig å aktivisere de nyankomne asylsøkerne så raskt som mulig. Han husker selv hvor givende det var å få besøk av frivillige, da han satt på mottak. Det hjalp ham med å starte integreringen på et tidlig tidspunkt.

Han får støtte av psykiater Marianne Jakobsen, som har forsket mye på flyktninger som sitter på mottak. I sitt materiale har hun sett nærmere på den psykiske helsen til 220 mindreårige asylsøkere, alle gutter, som har sittet på mottak rundt om i hele Norge. Undersøkelsen viser høy forekomst av sykelighet i denne gruppen.

– Det er viktig å ta vare på den troen og innsatsviljen mange har når de kommer. De må raskt i gang med aktiviteter, ellers mister de motet ganske fort, sier Jakobsen.

Det er imidlertid store forskjeller mellom mottakene. Marianne Jakobsen peker på at en hovedforskjell går mellom de som bor på egne ungdomsmottak og de som bor på voksenmottak.

– På voksenmottak er man stort sett overlatt til seg selv, og man får heller ikke noe særlig undervisning, mens de som bor på ungdomsmottak får mer tilbud om aktiviteter, sier Jakobsen.

Skal bli gode skattebetalere

Hussein bodde først to måneder på mottak i Asker før han ble sendt videre til et mottak i Stord. Der bodde han i halvannet året, før han fikk innvilget oppholdstillatelse.

– Hvordan er det å bo på asylmottak?

– Livet på asylmottak kan fort bli ensomt. Mange sitter bare inne og venter på at saken deres skal avgjøres. Mange blir frustrerte over at de ikke klarer å lære seg språket. Det de trenger er et ekstra push, og her mener jeg mottakene har en viktig rolle, sier Hussein.

Husseins metode var å lære seg en ny setning hver dag. Hans første ordentlige møte med en nordmann var da han satt i TV-stuen på mottaket og så på nyheter. En norsk dame kom inn og han bestemte seg for å prøve setningen han hadde lært den dagen. "Har du lyst på te eller kaffe?". Damen svarte ja takk, og samtalen var i gang. Det er syv år siden nå og de holder fortsatt kontakten.

Hussein Kazami

Hussein Kazemi er på vei ut i verden og drømmer om en jobb i utenrikstjenesten.

Foto: Sigmund Haugedal / NRK

– Det handler om å tørre å ta kontakt med nordmenn. Si hei og begynne å snakke med folk. Det er en terskel mange sliter med å komme over. De er redde for å bli avvist, sier Hussein.

– Jeg kunne ønske at nordmenn hadde litt «17. mai» i seg også i hverdagen. Da er alle nordmenn så blide og vennlige.

For en ting er å lære seg språket. En annen ting er å bli en av "dem". Det er vanskeligere.

– Der jeg kommer fra snakker man med hverandre på bussen selv om man ikke kjenner hverandre. Sånn er det ikke i Norge, sier han.

Hussein er overbevist om at nøkkelen til å kunne klare seg i Norge er å lære seg norsk. Lære seg å bli norsk. Snakke med folk, og være nysgjerrig på hva nordmenn er opptatt av.

– Den første norsklæreren jeg hadde på mottaket var ganske streng. Hun sa at vi måtte lære oss språket hvis vi skulle bli gode skattebetalere. Jeg skjønte ikke hva hun mente da, men jeg skjønner det nå, sier Hussein og ler.