Hva gjør fremtidens usikre arbeidsliv med oss?

Jeg var flau.

Høsten 2017 var jeg i mediene hele tiden. Ikke slik jeg pleide å være, bak mikrofonen, men den spørsmålene var rettet mot.

Jeg sto stødig når de spurte om overgrepet jeg hadde stått frem med, men jeg skammet meg over å ikke være en av journalistene lenger.

Kontrakten min i NRK hadde gått ut midt i #metoo-kjøret. «Det ordner seg jo», sa jeg til meg selv. Det pleier det jo å gjøre.

Men dagene gikk, ukene gikk, og arbeidsledige meg gikk inn i generasjon prestasjon overlevelsesmodus.

Jeg hadde på vekkerklokka som vanlig, lagde digge frokoster, startet helårsbadeklubb, postet bilder av det på Instagram. Drakk øl jeg ikke hadde råd til. Og holdt pusten mens jeg ventet i stillhet på svar fra jobbsøknadene.

Jeg søkte ikke om dagpenger fra Nav før etter tre måneder.

Hvorfor skammet jeg meg så fælt?

Se dokumentaren «Innafor: Midlertidig fremtid»:

«Hva driver du med»?

Vi lever i et samfunn der de arbeidsledige er blant de som er nederst på rangstigen, ifølge sosialantropolog Ståle Wig.

– Det er litt vel brutalt, svarer jeg.

Det er Wig enig i. Men i vesten er jobb og identitet knyttet sterkt sammen. Mister du jobben, mister du også deg selv, mener han.

– Hvis du er på fest er det første noen spør om i vårt samfunn «Hva driver du med?». Og med det mener vi «Hva gjør du mellom 9 og 17?». Hvis du ikke er student eller har en jobb du kan fortelle om, har du et kjempeproblem i den samtalen, sier Wig.

Selv har han begynt å stille andre spørsmål, når han møter nye mennesker. Som hva de brenner for, eller hva står på spill for dem om dagen.

Hvis det var opp til ham, hadde vi startet en holdningsendring rundt jobb – og det snart. For i Europa og USA er ikke lenger fast jobb normen i arbeidsmarkedet.

– Trenden kommer trolig også hit, det kan bli mer midlertidig arbeid, med perioder uten lønn og kortere kontrakter, sier Wig.

Dette syns jeg er litt ekkelt. For med midlertidighet følger jobbusikkerhet og arbeidsledighet. Du er alltid på audition for den neste kontrakten.

Midlertidig trygghet

Etter hundre dager som arbeidsledig ringte telefonen.

Jeg jubla som en femåring som skal til Disneyland. P3-sjefen tilbød meg en kontrakt på sju måneder – den lengste av de totalt elleve kontraktene jeg hadde hatt i NRK.

Men det var ikke slik at roen senka seg og alt ble lykke og velstand det øyeblikket jeg fikk adgangskort igjen.

Månedene går, og kontrakten nærmer seg slutten. Hvor mye jobbusikkerhet tåler jeg? Hele kroppen stritter imot når jeg tenker på tiden som arbeidsledig.

Like ved pc-skjermen på jobb henger en hjemmesnekra kalender. Med skjeve streker, fylt inn med arbeidsoppgaver, bursdager, gjøremål.

Datoen stjeler irriterende ofte konsentrasjonen min fra jobben på skjermen. Streka ut med rosa tusj lyser den faretruende mot meg. Datoen arbeidskontrakten min går ut om seks uker.

Dette skulle jo egentlig ikke stresse meg nevneverdig. Jeg har gått fra kontrakt til kontrakt i mediebransjen i åtte år, siden jeg var 19.

Å være journalist har vært drømmen siden jeg var liten. Den sjansen fikk jeg. Derfra har det gått slag i slag. Seks måneders kontrakt, så en sommer, så noen måneder til, med mulighet for forlengelse.

Ut fordi «det ikke var behov lenger». Søke ny jobb. Få ny jobb. Bygge CV, aldri si nei, jobbe hardt, vise at du kan, at du vil.

Å se siste dato på en kontrakt nærme seg er med andre ord en øvelse jeg har gjort før. Men denne gangen synker det ekkelt i mellomgulvet hver gang datoen fanget blikket mitt.

Noe har blitt annerledes etter møte med arbeidsledigheten. Jeg har dratt med meg noe jeg må prøve å forstå mer av.

Hvorfor reagerte jeg så sterkt?

Jeg må innrømme at jeg flere ganger har klødd meg i hodet over hvor kjipt jeg syns det var å være arbeidsledig. At jeg var så flau. Og at jeg ikke sa det til noen.

Jeg har hatt mange spennende jobber. Og jeg har aldri vært av den trygghetssøkende typen.

Men å sitte hjemme i den kvelende stillheten mens alle andre hastet av gårde på jobb, tærte på nervene mine.

Og jeg følte meg gjennomskuet. Det uunngåelige hadde skjedd – alle har skjønt at jeg egentlig ikke er noe flink.

Jeg burde nok ha snakket med noen om dette da jeg var arbeidsledig. Men det er aldri for sent. Jeg avtaler en time hos psykolog Aksel Inge Sinding.

Han forteller meg at mange føler det på denne måten. Det kalles «impostor syndrom», bedragersyndromet. At man føler at man har utgitt seg for noe man ikke er, og frykter å bli gjennomskuet.

Vi sitter overfor hverandre på kontoret hans. Jeg piller på en liten bit neglelakk på venstre ringfinger, klarer ikke helt møte det medfølende blikket hans.

For det er jo ikke synd på meg? Jeg var ikke arbeidsledig så lenge. Jeg skammer meg over å ha tatt det så tungt.

Sinding forklarer at denne reaksjonen på arbeidsledighet rett og slett handler om overlevelsesinstinkt.

– En sterk drivkraft i oss er å sikre overlevelse ved å høre hjemme i flokken. Hvis vi havner utenfor og bedømmer oss selv som ikke gode nok, kjenner vi på en kjip følelse av skam.

Spot on.

– Du må ha følt deg veldig ensom, sier han.

Jeg var ensom. Selv om jeg var sammen med mange mennesker på den tiden.

– Det er det mange mennesker som kan oppleve. Og da vil hjernen i etterkant gjøre alt for å ikke oppleve dette vonde på nytt. Den skremmer deg for å beskytte deg, men det kan etter hvert bli hemmende, forklarer Sinding.

Syk av uro

Arbeidsledige har dårligere helse enn de som er i jobb. Men blir man arbeidsledig av å være syk, eller syk av arbeidsledighet?

Det har Silje Kaspersen forsket på. Hun kartla medisinbruken hos tusenvis av mennesker som ble arbeidsledige. Da fant hun at mange for første gang tok ut sovemedisin, antidepressiva og medisiner mot angst, psykose og andre alvorlige psykiske tilstander.

Allerede tre måneder før folk går ut i arbeidsledighet, øker uttaket på disse medisinene. Toppen kommer én måned før de står uten jobb.

– Folk må anerkjenne at det kan være beintøft å miste jobben. Det må pårørende og fastlegen vite. Og så har man kanskje litt å hente på å koordinere NAV og helsetjenesten rundt de som er arbeidsledige.

Hun tror funnene som gjelder arbeidsledighet kan henge sammen med midlertidighet og jobbusikkerhet, fordi medisinbruken øker før den faktiske arbeidsledigheten inntreffer.

Kaspersen forteller også at det finnes studier som viser en sammenheng mellom et usikkert arbeidsliv og mental helse.

«Hvor lenge har du igjen?»

Et av de vanligste spørsmålene jeg får i NRK er «hvor lenge har du igjen, da?». Det høres ut som om noen har fått en uhelbredelig sykdom, men det er midlertidighet det er snakk om.

Ved kaffeautomaten i de fargerike korridorene bøyes hoder sammen over den helt middels kjipe kaffen, slik at ingen sjefer skal høre spekuleringen i om hvor stor sjansen er å få forlenga denne gangen.

Rundt halsen henger adgangskortene uten bilde, men med en stor hvit M. M for «midlertidig».

«Men du er jo så flink, herregud, de kommer til å beholde deg!» svarer man da. Selv om mange erfarer at det ikke bare er hvor flink du er det kommer an på.

Det føles litt som å bli dumpa hver gang kontrakten går ut, og du står der uten en ny. Du elsket jo den jobben. Da vil du helst bli elska tilbake.

Jeg vet ikke om jeg orker mer usikkerhet, jeg er lei.

Jeg vil bruke kreftene på hvordan jeg skal løse spennende utfordringer på jobb, ikke på å skaffe en ny en, og en ny en, og en ny en.

Hvis jeg skal fortsette i drømmejobben som journalist, må jeg kanskje belage meg på å være arbeidsledig i perioder. Hoppe fra redaksjon til redaksjon.

Jeg åpner et nytt vindu i nettleseren, kaster et blikk bak meg for å se om sjefen min følger med, og går inn på finn.no. Taster inn jobb + journalist. Laster opp CV-en jeg flikka på i går kveld. Sender. Krysser fingrene.

Ikke tale om at jeg skal gå arbeidsledig igjen.

Nytt klasseskille

I EU har andelen midlertidig ansatte økt de siste tre tiårene, spesielt blant unge arbeidstakere. Men i Norge har bruken av midlertidige holdt seg ganske stabilt.

NHO, interesseorganisasjonen for norske bedrifter, tror imidlertid det vil bli færre faste jobber også i Norge fremover, ifølge «Næringslivets perspektivmelding 2018».

Jonas Bals i LO frykter at midlertidighet skal bre om seg, slik det har gjort i en rekke andre land i Europa.

– I Europa ser vi mange unge som har flere jobber samtidig, men som likevel er fattige – såkalte «working poor», og et økende skille mellom de med fast jobb, og de som går fra kontrakt til kontrakt.

– Ulike former for løsarbeid, som ringevikariater og jobber i bemanningsbransjen, øker også i Norge. Antallet utleide arbeidstakere har økt med 19 prosent de siste to årene. Samtidig ser vi at antallet arbeidsforhold i Norge øker mer enn antall lønnstakere. Det har med andre ord blitt mer vanlig å ha flere jobber for å få endene til å møtes.

Bals mener politikerne og arbeidsgiverne må ta tak for at vi ikke skal bevege oss bort fra det fagorganisasjonene har jobbet så hardt for å etablere i mange år – trygghet på jobben.

– Mangler du trygghet på jobb, mangler du det i livet ellers også. Unge utsetter å etablere seg, kjøpe leilighet eller få barn, sier Bals.

Jeg tenker lengselsfullt på den fiktive leiligheten jeg ennå ikke har turt å ta opp lån til å kjøpe.

Fast jobb og nye drømmer

Midt i arbeidet med en dokumentar om arbeidsledighet får jeg en telefon. Jeg gløtter ned på mobilen som durer i veska.

Hjertet hopper i brystet når jeg ser navnet som lyser mot meg, snubler nesten i mine egne bein på vei bort fra de andre når jeg svarer. Det er sjefen for digitale medier i Innovasjon Norge.

Stemmen hennes har en klang av barnlig glede. Hun har en hyggelig nyhet til meg, sier hun i telefonen jeg knuger så hardt til kinnet at jeg får merke etterpå.

De vil gjerne ha meg med i det nye teamet i Visit Norway, som skal satse på historiefortelling som markedsføring. Det er en fast jobb.

Jeg vil ikke si at jeg gav opp drømmen, selv om drømmen var journalistikken. Å være arbeidsledig gjorde at jeg turte utvide horisonten og oppdaget en jobb jeg ikke engang hadde vurdert før.

Og takk og lov for det. Nå har jeg også en ny erfaring – å være i fast jobb!

På kontoret snakker vi om de korte prosjektene, de som skal løses her og nå. Og vi snakker om neste år, og året etter det. Lenger frem i tid enn jeg noensinne har hatt en kontrakt før.

Jeg kan få lov til å prøve og feile, teste og bli bedre, finne løsninger og finne historier.

Og i februar flyttet jeg ut av kollektivet og inn i min første leilighet.

Men hadde jeg blitt arbeidsledig igjen, tror jeg at jeg hadde takla det bedre. Da ville jeg ha stått i det. Ikke skjult det for de rundt meg, og søkt om de dagpengene fra Nav.

Arbeidsledighet er noe dritt. Da bør man slippe å skamme seg over det på toppen av det hele.