Delte sin største hemmelighet på Facebook

Sommeren 2013 er i gang, og familien Ferkingstad fra Åkra er på campingtur. Ole Johannes på 17 år har alltid kost seg på de årlige turene med moren, faren og lillesøsteren Bjørg Tove (12), men i dag er han nervøs. Han har bestemt seg for å fortelle hemmeligheten han har holdt på i noen år, og han gruer seg til hvordan de han er glad i vil reagere.

Etter at familien har slukket grillen på campingplassen i Skånevik, begynner det å plaskregne. Ole Johannes bestemmer seg likevel for å gå en tur. Han vil gå gjennom det han skal si en siste gang.

– Jeg har visst at jeg er homofil i noen år, men jeg har vært redd for andres reaksjon, sier 17-åringen.

Moren og faren hans merker at Ole Johannes ikke ler så mye som han pleier under middagen, og at han ser tankefull ut. De har lenge hatt en mistanke om at Ole Johannes bærer på en hemmelighet, og den følelsen får de i dag også. Når sønnen kommer tilbake fra gåturen, blir familien sittende lenge å snakke.

– De tok nyheten med ro. Mamma og pappa sa de elsker meg for den jeg er. Bjørg Tove syntes det var litt rart at jeg forelsker meg i gutter istedenfor jenter, men etter en stund synes hun også det er helt greit. Utpå kvelden begynte alt å normalisere seg, og før vi la oss spilte vi kort sammen, sier Ole Johannes.

Det er blitt natt og regnet har ennå ikke gitt seg. Mens de andre ligger og sover, sitter Ole Johannes våken i campingvogna. Klokken 02.50 poster han Facebook-statusen som virkelig endrer livet hans.

– Jeg fikk rundt 100 kommentarer, over 300 likes og mange meldinger i innboksen. Responsen var enorm. Folk skrev at de er stolt av meg, at de støtter meg og at de er glad i meg uansett hvilken legning jeg har, sier åkrabuen.

Bård Nylund er leder for landsforeningen for lesbiske, homofile,
bifile og transpersoner (LLH). Han er glad for at Ole Johannes og andre unge har fått nye arenaer å stå fram på.

– På Facebook når du mange på en gang, og du har mulighet til å få respons fra folk du ellers ikke ville ha fått det fra. Bakdelen er jo selvsagt at du også kan få negative kommentarer, sier Nylund.

Ole Johannes har aldri angret på statusen han skrev den 17. juli i fjor, til tross for at han også fikk noen negative tilbakemeldinger. Han ble blant annet bedt om å gasse seg i hjel, og han fikk beskjed fra menigheten han gikk i, at han ikke lenger kunne være ungdomsleder.

– Før skjulte jeg en stor hemmelighet og viktig del av meg, mens jeg nå lever åpent. De aller, aller fleste jeg møter, liker og respekterer meg for den jeg er, sier 17-åringen.

Var bare så vidt innom skapet

Den 14. august 2012 fyller Katarina Myhren 18 år. Kort tid etterpå bestemmer hun og kameraten Sondre seg for å dra på tur til Oslo. På et utested i Karl Johans gate treffer hun ei annen jente som forandrer livet hennes. Oda er mystisk, og det peneste mennesket Katarina noensinne har sett. Noen dager senere, hjemme i Arendal, kjenner Katarina at for første gang på 18 år er hun skikkelig forelsket.

Hun forteller om følelsene til moren sin, og til kameraten Sondre. Han er selv åpen om at han er homofil, og han gir Katarina både støtte og råd. Katarina vet at Arendal ikke er en veldig stor by, og hun er redd for dumme rykter.

– Jeg orker ikke at noen skal si at jeg er sånn eller sånn. Jeg skriver det i statusen min, sier hun bestemt til Sondre.

Han ler av Katarina. Sondre tror venninnen spøker.

Noen tastetrykk senere er det gjort. Katarina har kommet ut av et skap hun ikke engang visste at hun var i for to uker siden. Like etterpå slenger hun mobilen i sofaen. Hun har alltid vært en «jentejente» og ingen hadde nok trodd dette om henne. Katarina lurer på hva venninnene vil si.

Det går noen minutter. Katarina har høy puls, og hun klarer ikke å sitte stille. Mens hun går fram og tilbake i stuen, logger Sondre seg inn på Facebook. Han forteller de som lurer på om det er en spøk at Katarina liker jenter, at det er det ikke. Etter en stund våger også Katarina å ta opp mobilen igjen. Kommentarene som tikker inn og meldingene hun får i innboksen og på mobilen er positive. Det er kun noen ekskjærester som ikke kan skjønne at hun er lesbisk.

– Jeg ble glad for alle meldingene jeg fikk. Jeg fikk også snakket skikkelig ut med venninnene mine. Det var fint å ha sagt det, for det hadde jeg et veldig behov etter at jeg hadde funnet det ut, sier sørlendingen.

LLH-lederen er ikke overrasket over den positive responsen Katarina fikk.

– Ofte går det å «stå fram» mye enklere enn du tror, sier Nylund.

Katarina er ikke kjæreste med Oda, men hun har flyttet til Oslo. Halvannet år etter at hun stod fram, er hun blitt helt vant til tanken om at hun liker jenter. Sørlendingen har likevel ikke oppsøkt det homofile miljøet i hovedstaden.

– Vi er alle forskjellige. Jeg har ikke noe behov for ha mange homofile venner, mens andre som står fram synes det er viktig for dem. Jeg må faktisk ofte «komme ut av skapet på ny», for ingen jeg blir kjent med på frisørskolen eller andre plasser, tror at jeg liker jenter. Det er liksom ikke det første jeg forteller folk, sier Katarina.

Hun skammer seg ikke over å være homofil, men hun har heller ikke noe behov for å flagge det. Bekreftelse hun trengte da jenteforelskelsen var ny for henne, fikk hun i kjølvannet av Facebook-statusen.

– Hvis du ikke hadde gjort det tidligere, ville du stått fram på Facebook nå?

– Det er vanskelig å svare på, men det tror jeg faktisk ikke. Jeg hadde et mye større behov for å fortelle det da jeg var 18 år, da det gikk opp for meg at jeg falt for jenter. Samtidig så var det godt å få den støtten jeg gjorde da jeg postet statusen på Facebook. Den betydde mye for meg, og det er ikke sikkert jeg hadde vært så sikker på meg selv som jeg er nå, hvis jeg ikke hadde gjort det.

Ber unge homofile om å tenke seg godt om

Universitetslektor i Stavanger, Jan Inge Reilstad, forsker på sosiale medier. Han er ikke overrasket over at unge, homofile mennesker står fram på Facebook.

– Facebook er både privat og offentlig samtidig. Informasjonen blir spredt raskt, og de som har bestemt seg for å stå fram som homofile vil effektivt få det ut til mange gjennom en Facebook-oppdatering, sier Reilstad.

Han synes de som står fram på nett, gjør lurt i å være hundre prosent sikre på at det er det de vil. For etterpå er det ingen vei tilbake.

– Du slipper å si «jeg er homo», «jeg er homo», «jeg er homo». Har du sagt det på Facebook, har de fleste du kjenner fått det med seg. For informasjonen spres lynraskt på sosiale medier, og det er det folk som tviler litt også bør vite. Hvis du først står fram, så er nyheten sluppet og vanskelig å fjerne, sier Reilstad.

Tøff, tøffere, tøffest

Sindre Ellingsen hadde tenkt mye på fordelene og ulempene med å være helt ærlig. Likevel var det først på nyåret i 2014 at han bestemte seg for å fortelle om legningen sin. Både moren, bestemoren, bestefaren og de aller beste vennene tok det fint. Overraskende fint, og nå tenker Sindre at kanskje resten av verden også vil ta det fint.

Det er 28. januar 2014. Sindre skal igjen dele tankene sine med kjente og ukjente som leser bloggen hans. 17-åringen fra Tverlandet i Nordland har lest om andre som har stått fram på nett, men har selv bare lekt med tanken. Han har tenkt på hvor deilig det må være å bare si det som det er. Samtidig synes han de som har stått fram på nettet, har vært veldig tøffe. Selv har han aldri vært særlig tøff. Han har lekt med dukker i barndommen, alltid hatt jentevenner og vært en rolig gutt. Han er blitt kalt for jente, og blitt mobbet for å være feminin. Men i kveld har han bestemt seg for at tiden er kommet for å være så tøff som han aldri har vært.

Sindre publiserer blogginnlegget, og etterpå deler han det på Facebook. Så skjer det noe han aldri hadde forutsett.

– Mobilen min ringer konstant. Alle er positive. De skryter og jeg kan ikke fatte hvor mange som gir meg likes, kommentarer og deler blogginnlegget mitt på Facebook. Det er helt sykt, og jeg har konstant «koffeinsjokk». Jeg er helt høy, sier 17-åringen når NRK snakker med ham dagen etter han publiserte innlegget.

Blogginnlegget får over 2000 likes på Facebook. Folk Sindre ikke kjenner, støtter ham. Han håper hans blogg vil inspirere andre unge og usikre homofile som ennå ikke har stått fram. Sindre er i hvert fall veldig glad for at han ble inspirerte til å være åpen.

– Jeg slipper å fortelle det til alle. Nå vet alle jeg kjenner at jeg er homo. Det er en lettelse. Jeg kommer aldri til å angre på bloggen jeg skrev.

Journalistens største nyhet

Filip Blaauw sitter i en lys skjorte og en mørk dongeribukse på politihuset i Sandnes. Under leppa har han en snus, og foran ham står en kanne kaffe. Filip har de siste ti minuttene notert flittig i notatblokken foran seg.

29-åringen har jobbet i lokalavisen Gjesdalbuen i åtte år. Han liker godt politisaker og trives med å skrive nettartikler når «noe stort skjer». Filip er kjent for å ta gode bilder, og han reiser seg etter hvert for å knipse noen av lensmannen.

– Det var ingen av kollegaene mine som visste at jeg var homofil da jeg skrev det på Facebook i oktober fjor, sier Filip.

Han tar fram mobilen og blar i kalenderen.

– Det var den 15. oktober. På ettermiddagen.

Filip er vant til å stille spørsmålene og lede intervjuet. Nå sitter han på andre siden av bordet og er skeptisk til å fortelle sin «stå fram»- historie til NRK.

– Jeg stiller opp fordi dette er en viktig sak. Det er fint å få fram at alt det du har gått rundt og trodd at folk kanskje ville tenke, ikke stemmer.

Han var 28 år da han og kjæresten Henrik postet på Facebook at de var blitt et par, og det dukket opp på «veggen» til vennene hans. Filip hadde visst at han var homofil i ti år da det skjedde, men valgte ikke å stå fram før han hadde fått seg kjæreste. Flere måneder tidligere hadde han sendt melding og sagt det til foreldrene. De fikk beskjed om å fortelle det videre til brødrene hans.

– Far hadde nok skjønt det, men mor ble med en gang redd for om jeg i det hele tatt hadde hatt det bra i alle de årene jeg hadde levd med hemmeligheten. Det hadde jeg jo, men det kjentes godt å ha sagt det til dem.

Både familien og kameratene støttet Filip. Det var fint å bo med guttekjæresten, og Henrik oppmuntret ham til å leve helt åpent. Derfor ble Filip etter hvert med på å være i et homofilt forhold også på Facebook.

Onsdag 16. oktober 2013, dagen etter at kollegaene fikk vite den store nyheten på Facebook, kommer Filip som vanlig på jobb i Gjesdalbuen. De fleste kollegaene har fått med seg at han har guttekjæreste. Sjefen og et par andre journalister har allerede gratulert ham.

Likesene og kommentarene haglet inn

Universitetslektor Reilstad synes den enorme responsen Ole Johannes, Katarina, Sindre og Filip har fått er som forventet.

– En slik status er viktigere enn de som forteller om hva folk spiste til middag. Det er klart at slike oppdateringer vekker oppsikt, og folk har lett for å trykke liker på store nyheter, sier han.

Filip tar seg en god slurk kaffe. Journalisten tenker. Etter en liten stund smiler han.

– Det var noen grunnløse bekymringer jeg hadde hatt. Jeg trodde det ville være vanskelig å stå fram for alle, men i ettertid ser jeg jo at det var fryktelig enkelt. Jeg har bare fått støtte og gode ord.

Hen beundrer dem som våger å stå fram i ung alder, samtidig så angrer han ikke på at han ventet.

– Jeg ble helt trygg på at dette var riktig. Det var en gjennomtenkt beslutning, og jeg hadde ikke hatt noe behov for å stå fram før jeg fikk kjæreste.