Dommen fra Tana herredsrett
Foto: NRK

«De foran beskrevne handlinger rammes alle av straffeloven»

RETTSBOK for Tana herredsrett

HOVEDFORHANDLING

År 1955 den 25. januar ble rett holdt på herredshuset i Polmak

Rettens formann: sorenskriver Kr. Helme

Domsmenn: 1. Johannes Persen 2. Sverre Bønå, som begge har avgitt forsikring før.

Protokollfører: kontorfullm. Borgny Brunborg

Sak nr. 16/1954

DEN OFFENTLIGE PÅTALEMYNDIGHET

mot

1.

2.

3.

III. straffelovens § 292, jfr. § 291

derved at de natten til den 21. mars 1954 ved Polmak kirkested plasserte i motorkassen til lensmann Olsens personbil 5 kg.

Etter rådslagning og stemmegivning for lukkede dører ble det deretter avsagt sådan enstemmig dom:

Ved tiltalebeslutning av 12. november 1954 har statsadvokaten i Hålogaland satt dem under tiltale for tiltalte nr. 1. og 3.s vedkommende for overtredelse av

I. Straffelovens § 147, 1. ledd

derved at de om kvelden den 20. mars 1954 brøt seg inn i vegvesenets låste spisevogn i Horma ved å sprenge en luke og døren

II. straffelovens § 258, jfr. § 257

derved at de sammen med tiltalte nr. 2 om kvelden den 20. mars 1954 fra en av vegvesenets låste ammunisjonskasser, som var plassert på vegkanten i Horma, - etter først å ha brutt opp kassen ved å ødelegge låsen med en pigghakke borttok 14 stk. 2,5 kgs. pakker Lynitt, 100 fenghetter og 3 ringer lunte, eller medvirket hertil

III. straffelovens § 292, jfr. § 291

derved at de natten til den 21. mars 1954 ved Polmak kirkested plasserte i motorkassen til lensmann Olsens personbil 5 kg. Lynitt som de antendte med den følge at bilen til en verdi av ca. kr. 5.000,- ble ødelagt, likesom eventuelle forbipasserendes liv eller helbred var utsatt for fare ved sprengningen, eller medvirket dertil.

For tiltalte nr. 2.s vedkommende for forbrytelse mot de straffebestemmelser som er nevnt under I og II

derved at han forholdt seg som der nevnte sammen med tiltalte nr. 1 og 3.

Tiltalte nr. 1 og 3 har erkjent seg straffeskyldige. Tiltalte nr. 2 derimot ikke.

Tiltalte nr. 2.s andel i handlingen bestod på dette stadium i at han tok en del av innholdet ut og gav det til de to andre som deretter fjernet seg med det. Denne tiltalte fulgte etter dem et stykke og plukket herunder opp en del pakker Lynitt som tiltalte nr. 1 og 3 hadde mistet og gav dem tilbake til bærerne.

Ved de tiltaltes erkjennelse og de øvrige i saken foreliggende opplysninger finner retten bevist at de tiltalte i lett beruset tilstand i det alt vesentlige har forholdt seg som beskrevet i tiltalebeslutningen til tid og på sted som der nevnt.

Vedrørende tiltalens post I er det dog å bemerke at tiltalte nr. 1 og 3 ved sin inntrengen i vegvesenets spisebrakke kom inn gjennom den i tiltaltebeslutningen nevnte luke uten å sprenge den. Tiltalte nr. 3 som først krøp inn, skjøv den bare til side idet den ikke var låst eller festet på annen måte. Deretter fulgte tiltalte nr. 2 samme vegen ved at tiltalte nr. 3 halte ham inn gjennom åpningen. Tiltalte nr. 1 derimot finnes å ha sprengt låsen i døren med en pigghakke og kommet seg inn den vegen.

Det finnes forøvrig bevist at samtlige var klar over at de ikke var berettiget til handlingen og at de forøvrig var seg bevisst å ha handlet som beskrevet.

Vedrørende tiltalens post II er det å bemerke at retten finner bevist at tiltalte nr. 1 hentet en pigghakke og forsøkte med den å bryte opp låset på ammunisjonskassen. I dette forehavende fikk han hjelp av tiltalte nr. 2 og 3 som hver sin tur forsøkte seg på låsen med pigghakken. Etter at låsen på denne måten var brutt opp, åpnet tiltalte nr. 2 kassen. I tyvs hensikt og uten besidderens samtykke fjernet de tiltalte fra kassen så de gjenstander som er nevnt i tiltalebeslutningen. Tiltalte nr. 2.s andel i handlingen bestod på dette stadium i at han tok en del av innholdet ut og gav det til de to andre som deretter fjernet seg med det. Denne tiltalte fulgte etter dem et stykke og plukket herunder opp en del pakker Lynitt som tiltalte nr. 1 og 3 hadde mistet og gav dem tilbake til bærerne.

Det finnes forøvrig bevist at de tiltalte var klar over å ha handlet som beskrevet og at de ved å bryte opp låsen på kassen begikk innbrudd. De var også klar over at den borttatte ammunisjon med tilbehør var av betydelig verdi og tilhørte vegvesenet.

Vedrørende tiltalens post III finner retten forøvrig bevist at forslaget om sprengningen av lensmannsbilen kom fra tiltalte nr. 3 og at tiltalte nr. 1 straks var villig til å følge ham. Tiltalte nr. 2 derimot ville ikke følge dem og gikk hjem etter først å ha sagt til dem at de ikke burde gjøre alvor av sitt forehavende. Kommen til lensmannsbilen, som stod plassert like ved alfarvegen på isen på Tanaelven ca. 150 meter fra lensmannens bopel, tok tiltalte nr. 3 seg en tur inn i bilen og hentet en skrunøkkel og laget seg en sigarett. Tiltalte nr. 1 var på det tidspunkt i ferd med å lage i stand sprengningsladning, som bestod av 5 kg. Lynitt med tilhørende fenghetter og 6 meter lunte. Tiltalte nr. 3 var ham så behjelpelig med å ta opp panseret på bilen og holde dette oppe mens tiltalte nr. 1 anbragte ladningen inne mellom rørene i motorkassen. Etter å ha satt panseret på plass tendte nr. 1 lunten, og begge to la på sprang over Tanaelven og oppover vegen på den andre siden. Etter et kvarters tid kom eksplosjonen som var så kraftig at bilen ble sprengt fullstendig i stykker. De gikk deretter hver til sitt for å sove.

Etter å ha satt panseret på plass tendte nr. 1 lunten, og begge to la på sprang over Tanaelven og oppover vegen på den andre siden.

Retten finner det bevist at begge har vært klar over at bilen tilhørte lensmannen og at det var meningen å ødelegge den og gjøre den ubrukelig for denne. De finnes videre å ha vært klar over at bilen var av betydelig verdi og at skaden derfor også ville bli betydelig. Retten anser det videre helt på det rene at de har vært klar over at de ved sprengningen av bilen satte forbipasserendes liv og helbred i fare og at deres forehavende således var almenfarlig. Det var natt til søndag, og det er på det rene at det ikke lang tid før sprengningen skjedde var gått mennesker forbi der hvor bilen stod. Det antas også at de har innsett muligheten av at lensmannen etter de meritter de hadde begått, kunne ha vært på farten for å rykke ut, og at han dertil ville brukt sin bil. Denne var nemlig en utrykningsbil, hvilket de tiltalte visste om. Den omstendighet at de en halvtime eller en time før hadde istandbragt en sprengning i vegkanten bortenfor ammunisjonsbrakken, kunne, for alt det de visste, ha alarmert lensmannen, eller at han gjennom andre var gitt beskjed om hva de tiltalte hadde foretatt seg tidligere på kvelden, og at utrykning derfor var nær forestående.

Dommen fra Tana herredsrett
Foto: NRK

De foran beskrevne handlinger rammes alle av straffeloven. Med hensyn til subsumsjonen er retten kommet til at tiltalte nr. 2 og 3 for det under I foran beskrevne forhold, må bli å felle etter strl. § 355, 1. ledd, for uberettiget innsniken i vegvesenets brakke. Strl. § 147, 1. ledd finnes ikke anvendlig idet en legger vekt på at den luke hvorigjennom de gikk ikke var låst eller på annen måte festet. I anledning av den endrede subsumsjon som er foretatt med hjemmel i strprl. § 342, siste ledd, har partene fått anledning til å uttale seg. Tiltalte nr. 1 må for sitt forhold i denne forbindelse derimot felles etter strl. § 147, 1. ledd.

For under II foran beskrevne forhold vil derimot samtlige bli å felle etter strl. § 258, jfr. § 257, idet retten har funnet at de foreliggende omstendigheter gjør tyveriet grovt. En har da lagt vekt på ikke bare at tyveriet ble forøvet ved innbrudd, men at den borttsatte ammunisjon med tilbehør var av betydelig verdi, (...)

(...)

og handlingen forøvrig av særlig farlig og samfundsskadelig art.

For det under tiltalens post III beskrevne forhold, felles tiltalte nr. 1 og 3 etter strl. § 148 og § 292, jfr. § 291, idet retten tidligere har funnet at de tiltalte var klar over at de ved handlingen utsatte almenheten for fare ved tap av menneskeliv. Retten er oppmerksom på at strl. § 148 i praksis blir brukt alene om slike forhold også når handlingen dekker gjerningsbeskrivelsen i § 291, men da denne siste bestemmelsen etter rettens mening i første rekke tar sikte på å ramme beskadigelse av fremmed eiendom mens § 148 derimot først og fremst vender seg mot det almenfarlige ved handlingen, har en funnet det riktigst å anvende disse to bestemmelser i idealkonkurrens.

Partene har hatt anledning til å uttale seg om subsumsjonsendringen. Ingen av dem har forlangt utsettelse av den grunn. (...)

(...)

Det er fra påtalemyndighetens side ikke nedlagt påstand om saksomkostninger og retten finner at ingen av de tiltalte har økonomisk evne til å betale sllike. De vil derfor ikke bli tilpliktet å betale saksomkostninger til det offentlige i medhold av strprl. § 452, 2. ledd. (...).

Retten anser det videre helt på det rene at de har vært klar over at de ved sprengningen av bilen satte forbipasserendes liv og helbred i fare...

(...)

Domslutning:

Tiltalte nr.1,

Tiltalte nr. 2,

Tiltalte nr. 3

Ingen av de tiltalte idømmes saksomkostninger.

Dommen ble opplest for åpne dører i overvær av aktor, forsvarere og de domfelte, som ble gjort kjent med at opplesningen trådte i stedet for forkynnelse samt med sin rett til utskrift som de begjæ...Domfelte ble gjort kjent med sin adgang til anke og fornyet behandling for høyere rett og fristene herfor.

Domfelte nr. 1 forlangte betenkningstid og ble overlevert et eksemplar av "Meddelelse til domfelte" i utfyllt stand. Domfelte nr 2 og 3 vedtok dommen på stedet.

Retten hevet.

Kr. Helme (sign), Johannes Persen (sign), Sverre Bønå (sign)

---

Riksarkivet har gitt NRK innsyn i deler av dommen. Det er som er tatt ut, er market slik: (...)

NRK hadde også bedt om innsyn i politirapporter og dokumenter, men i et brev skriver Statsarkivet i Tromsø følgende:

«Når det gjelder politirapporter og andre saksopplysninger, har Statsarkivet i Tromsø foretatt søk i arkivet etter Vadsø politikammer. Vi kan se av registrene at saken er anmeldt, og at det skal være produsert mange dokumenter i saken. Men med unntak av én rapport er dokumentene i saken ikke å finne der de naturlig skal ligge i arkivet ut fra referanser og arkiveringsrutiner. Dokumentene kan være tatt ut og/eller lagt på en plass i arkivet som ikke stemmer overens med de referanser som oppgis i registrene. Dette er dessverre et svært uvanlig og veldig beklagelig tilfelle som vi vanskelig kan gjøre noe med.»