Hemmeligheten i Skipshavn

En krabbefisker finner mystiske spor på bunnen av en bortgjemt norsk fjord. Når han melder fra om funnet, legger myndighetene lokket på - i 30 år. Men nå skal du få vite hva som skjedde.

– Sommeren 1989 fikk vi melding om noen merkelige observasjoner i en liten sidearm av en fjord i Øst-Finnmark, sier Tore Lasse Moen rolig og tilsynelatende uberørt.

Han kunne blitt en dyktig pokerspiller, for det er ingenting ved verken ansiktet eller stemmen til den tidligere etterretningsoffiseren som avslører at han forteller om noe av det mest dramatiske som skjedde i Norge under den kalde krigen.

For 30 år siden var Moen med på å lede en operasjon der Forsvaret fremdeles holder mye strengt hemmelig.

Og det hele startet ganske så uskyldig.

Tore Lasse Moen

I 1989 var Tore Lasse Moen etterretningsoffiser for Marinejegerkommandoen. I dag kan han fortelle om det som ble en av de mest omfattende militære operasjonene på norsk jord i fredstid.

Foto: Henrik Omtvedt Jenssen

Mystisk funn

På vestsiden av Jarfjorden, bare noen få kilometer fra Kirkenes, ligger Skipshavn. En trang, kloformet bukt med utløpet av en liten elv helt innerst. Godt skjermet på alle sider av steile fjell med lav bjørkeskog og noen forblåste einerkratt.

Bortsett fra et par beskjedne hytter som brukes noen uker i året, er stedet helt øde og uten folk.

Den 10. juni 1989 har en lokal mann tatt turen ut for å dykke etter krabber. Selv midt på sommeren er vannet her relativt kaldt, så sikten er god mot en myk, hvit sandbunn med noen mørkere partier med tang og gjørme.

Etter flere dykk på mellom ti og 20 meters dyp kommer han over noe helt spesielt.

Så spesielt at Forsvaret fremdeles ikke vil gå ut med mange av detaljene. Men etter å ha snakket med flere av de involverte, vet vi nok til å fortelle denne historien.

Spor i sanden

– I sanden går lange, rette og parallelle linjer. De er omtrent fem centimeter dype og kan ved første øyekast minne om smale bilspor, sier Tore Lasse Moen.

Den tidligere etterretningsoffiseren jobbet på den tiden som operasjonskoordinator for Marinejegerkommandoen ved Forsvarskommando Nord-Norge.

Det mystiske funnet har allerede samme ettermiddag blitt rapportert inn til Forsvarets grensestasjon på Storskog. Bare noen timer senere ligger en rapport klar på Moens skrivebord.

– Slike meldinger får vi flere ganger i året, men denne gangen er det såpass spesielt at vi velger å gå videre med grundigere undersøkelser, fortsetter han.

Ved en tilfeldighet er minedykkere allerede i området, og den 12. juni kommer dykkerskipet «KNM Draug» til Jarfjorden.

I all hemmelighet begynner de å fotografere sjøbunnen i og rundt Skipshavn.

Spor på bunnen av Jarfjord

Da Forsvarets dykkere begynte å kartlegge sjøbunnen i og rundt Skipshavn, var dette et av bildene de tok av de mystiske sporene.

Foto: Forsvarets arkiver

«Ukjent aktivitet»

– Til sammen finner våre dykkere åtte mistenkelige spor. Det dreier seg om groper og lange renner vi ikke kan forstå på annen måte enn at de må være menneskeskapte, sier Moen.

En oppmåling viser at merkene går i omtrent 150 meters lengde før de forsvinner der bunnen blir mer steinete og hard. Skipshavn er uten særlig båttrafikk, og for smalt for skip som kan ha avsatt slike spor med anker eller trosser. I analyser av sanden finnes det heller ikke metallspon eller malingrester som kan peke i en slik retning.

Forsvarets eksperter anslår at sporene er gamle, sannsynligvis fra vinteren mellom 1988 og 1989. I deres rapport konkluderes det med at de er «av en slik karakter at de ikke kan relateres til normal og kjent aktivitet i området».

– Vi gjør ikke noe mer der og da, men bestemmer oss for å undersøke saken nærmere litt senere på høsten, forteller Moen.

Etter nye dykk i september gjør Forsvaret et dramatisk funn.

Nå finner de nye spor - og de er bare noen dager eller uker gamle. Skipshavn settes derfor under konstant overvåking.

Umenneskelige forhold

Håpet er å ta eventuelle inntrengere på fersk gjerning, forklarer Moen. To lag marinejegere blir sendt til Jarfjorden. De er Sjøforsvarets egne spesialstyrker og trent til nettopp slike oppdrag.

– Her snakker vi om Forsvarets aller, aller beste soldater. Sannsynligvis er det ingen andre i Norge på den tiden som kan gjøre en slik jobb, sier Moen.

Selv har han en viktig rolle i det som blir en svært komplisert operasjon. Moens jobb er å koordinere planleggingen og ledelsen av oppdraget. En komplisert dekkoperasjon blir satt i verk for å holde det hele hemmelig. For å gi en troverdig grunn til at marinejegerne forsvinner i uker og måneder av gangen, kamufleres det hele som en øvelse.

– Selv ved Forsvarskommandoen er det inkludert meg selv, bare tre-fire som vet den egentlige grunnen, sier Moen med det som nærmer seg et smil.

Den 20. oktober settes det opp en observasjonspost på en odde på den andre siden av Jarfjorden. Bare noen hundre meter fra innløpet til Skipshavn deler to firemannslag på å vokte fjorden.

I flere smale fjellsprekker skjuler de seg bak busker og lyng. Slik blir de liggende gjennom hele høsten og vinteren, i dyp snø med vind og ned mot 40 minusgrader. Uten mulighet til å gjøre opp bål eller andre varmekilder må forholdene til tider være umenneskelige.

Men ting begynner snart å skje i Skipshavn.

«Ukjent farkost»

Nøyaktig en måned etter at marinejegerne er på plass, den 20. november 1990, står en av dem og småfryser på kveldsvakt. Etter det NRK erfarer er dette Trond Bolle, den høyt dekorerte krigshelten som i 2010 blir drept av en veibombe i Afghanistan.

Trond Bolle

Dette private bildet viser marinejegeren Trond Bolle under aksjonen i Skipshavn. I hendene holder han en sel han har fanget.

Foto: Privat

Kvelden er mørk og klar, men opplyst av en måne som gir kraftig gjenskinn i snøen. Det er nesten vindstille, med blank og rolig sjø. Alt virker stille og normalt, før noe plutselig bryter det blåsvarte vannet.

I starten fortoner det hele seg som «en endring i landkonturen som beveger seg langsomt vekk fra land», skriver Bolle i en senere rapport. Det han ser er rundt åtte meter langt og beveger seg tett inntil land. Litt øst for Skipshavn blir farkosten liggende rolig i tre, fire minutter, før den synker ned og forsvinner under havflaten igjen.

I avhørene beskriver han en «ukjent farkost, avrundet i begge ender med store pontonger på sidene». Pontonger er utvendige flyteelementer som finnes på flere typer ubåter.

– Senere tegner marinejegeren det er snakk om særdeles detaljerte skisser av hvordan farkosten så ut, sier Moen. Han unngår konsekvent å bruke navn på noen av de involverte.

Tegningene stemmer godt overens med flere typer miniubåter Sovjetunionen har på denne tiden.

Sovjetisk miniubåt.

Under den kalde krigen hadde Sovjetunionen flere typer av små ubåter som ble brukt til hemmelige operasjoner. Blant annet denne av klassen «Losos».

Foto: Federation of american scientists

Ny observasjon

Marinejegerne beskriver også gjentatte serier med lysblink fra innløpet til Jarfjorden. Lysene er fra en «ukjent plattform», men tyder på signaler fra støtteskip som ofte følger slike ubåter.

Etter dette trappes den norske operasjonen opp.

Forsiktig flyttes marinejegerne nærmere, over fjorden og inn i selve Skipshavn. Her setter de opp en ny leir, men med de samme kummerlige boforholdene de etter hvert har blitt vant til.

Og heller ikke denne gangen trenger de å vente lenge.

Nærmere jul, den 24. november, har været slått om. I skumringen er det svært dårlig sikt, med snøbyger, kraftig vind og 37 minusgrader. På nytt er Trond Bolle på kveldsvakt. Denne gangen er han godt skjult bare noen meter fra vannet, med fri utsikt mot hele Skipshavn.

– Det første som vekker oppmerksomheten hans er brus og støy fra sjøen. I starten skjønner han ikke hvor det kommer fra, men når han retter kikkerten mot lyden ser han bobler som bryter vannskorpen, forteller Moen.

Så stiger en farkost av samme typen som sist til overflaten.

Bolle forsøker å ta bilder av farkosten, men i den strenge kulda svikter finmekanikken i kameraet.

– Så dessverre blir ikke noen av bildene brukbare, sier Moen litt oppgitt.

Jarfjord

På vinteren var forholdene i Jarfjorden grusomme for marinejegerne som hadde oppdraget med å overvåke området rundt Skipshavn.

Foto: Henrik Omtvedt Jenssen / NRK

Noen dager senere finner Forsvaret nye spor i sanden. De er nå helt overbeviste om at det dreier seg om en fremmed ubåt. I en rapport blir det notert at «Bunnsporet er forårsaket av en miniubåt av ukjent klasse».

– Forsvarsledelsen blir informert om at aktiviteten i Jarfjorden mest sannsynlig er sovjetisk. Av hensyn til taushetsplikten Moen fremdeles er underlagt, vil ikke han utdype disse mistankene i detalj.

Enkelte NATO-land, som USA, Storbritannia og muligens Frankrike, har også kapasitet til å utføre slike operasjoner. Men med grensen til Russland under tre mil unna, er det lett å tenke seg til hvorfor mistanken ble rettet østover.

Marinejegerne får nå et nytt oppdrag:

Farkosten skal pågripes. Om nødvendig med våpenmakt.

Kan sprenge ubåten

– Hvis den dukker opp igjen og kommer til overflaten, skal de sørge for at vi får identifisert den. Altså, nasjonalitet og hva slags type personell som er ombord, forklarer Moen.

Først ved å prøve å få kontakt med mannskapet. Hvis de forsøker å stikke av, skal de stanse den med gjentatte varselsskudd. I siste instans er målet å gjøre ubåten ute av stand til å bevege seg ved hjelp av håndgranater og andre lette sprengladninger.

– Tolkningen av instruksen overlot vi til de på stedet, men for oss var det ikke noe mål i seg selv å senke den eller å ta livet av noen, sier Moen.

Håpet er at ubåten er solid nok til at mannskapet ikke blir drept, men at ror og propeller blir slått skeive så de ikke kan bevege seg.

NRK har også fått bekreftet Moens opplysninger om våpenbruk fra andre kilder i Forsvaret.

Tar brått slutt

Marinejegerne blir i Skipshavn helt frem til påsken 1991, over et halvt år i snø og kulde. Ryktene sier at dette er den lengst pågående militære operasjonen på norsk jord siden 2. verdenskrig. Men som så mye annet i denne saken vil Forsvaret verken avkrefte eller bekrefte dette til NRK.

Det som er helt sikkert er at etter den siste observasjonen opphører aktiviteten i Skipshavn brått.

– Det blir jo bare å spekulere, men vi så ikke helt bort fra at de som drev denne aktiviteten kan ha fått en advarsel via andre kanaler om at det kunne gå alvorlig gærent hvis det ikke ble avsluttet, forteller Moen.

Og kanskje var det like greit. I det spente politiske klimaet er det ingen tvil om at en væpnet aksjon kunne fått svært alvorlige konsekvenser.

Og selv om det ikke ble noen pågripelse, er Moen fast bestemt på at operasjonen var en suksess.

Tore Lasse Moen var etterretningsoffiseren på Forsvarets Hovedkommando Nord-Norge

– Bevisene talte for seg selv og er ugjendrivelige, sier Tore Lasse Moen. Han mener episoden i Skipshavn beviser en illegal, ulovlig aktivitet på norsk jord i fredstid.

Foto: NRK

– Fikk endelig svar

Helt siden starten av 80-tallet hadde Forsvaret gjort en rekke observasjoner av ubåtlignende gjenstander og merkelige spor på havbunnen. Uten at det hadde kommet noen fornuftige forklaringer.

– Her fikk vi svaret. Så vidt jeg vet er dette den første og eneste gangen vi satt med helt sikre bevis på at en fremmed makt drev ulovlige operasjoner langt inne på norsk jord i fredstid, sier Moen.

– Og det er fortsatt ingen grunn til å tro at det marinejegerne observerte ikke var helt riktig, sier han bestemt.

Moen trekker frem hendelsen i Skipshavn som et av de beste eksemplene på en hodepine Forsvaret hadde slitt med siden lenge før 2. verdenskrig.

Et problem de kom opp med en helt spesiell løsning på.

Kontroll på kysten

Norge har en av verdens lengste kystlinjer. Bare langs fastlandet, medregnet fjorder og øyer, er den på rundt 25.000 kilometer. Til sammenligning er avstanden mellom Oslo og Sydney på drøyt 16.000 kilometer.

Med sine mange og lange fjorder er den som skapt for ubåter eller andre som ønsker å drive med skjult eller ulovlig aktivitet.

Kart over Norge der kystlinjene er hevet ut.

Grafikk: Andre Håker

Selv om vi kan være rimelig sikre på at fremmede makter har operert i vårt farvann helt siden før krigen, har det altså vært få konkrete og håndfaste bevis.

I Norge har vi aldri hatt like alvorlige hendelser som i Sverige og «Whiskey on the rocks». Der gikk en sovjetisk ubåt av Whiskey-klassen i 1981 på grunn utenfor en marinebase ved Karlskrona.

Whiskey on the Rocks.

Skip fra den svenske marinen holder vakt ved den russiske ubåten U-137 som gikk på grunn ved innløpet til Gåsefjärden utenfor Karlskrona i 1981.

Foto: Nyhetsspiller

Det nærmeste skjedde i 1984 da en norsk fisker fikk en sovjetisk ubåt i trålen utenfor Stavanger.

Men det har vært mange observasjoner. Spesielt fra siste halvdel av 1960-tallet, da Sovjet begynte en massiv oppbygging av styrkene til sjøs, økte antallet innmeldte rapporter markant.

– Vanlig aktivitet

– Slik aktivitet er nærmest umulig å tallfeste på en nøyaktig måte, så man skal ikke tro blindt på alt som kom inn på denne tiden, sier Lars Gyllenhaal til NRK.

Lars Gyllenhaal.

Lars Gyllenhaal er medlem av den svenske militærhistoriske kommisjonen og har skrevet flere bøker om de sovjetiske spesialstyrkene og ubåtoperasjoner i Sverige og Norge.

Foto: Privat

Forfatteren er medlem av den svenske militærhistoriske kommisjonen og har skrevet en rekke bøker om sovjetiske spesialstyrker og ubåtoperasjoner under den kalde krigen, blant annet i den svenske skjærgården. Hans seneste bok som tar opp disse tingene er «Elitförband i Norden» som kom ut i 2019.

– Men jeg vil påstå at dette var, og fremdeles er en såpass vanlig og relevant aktivitet at det har blitt snakket og skrevet åpent om dette i Russland.

Fra 60-tallet og frem til den kalde krigens slutt var så og si all mistanke om fremmede ubåter rettet mot Sovjet. Gyllenhaal peker på flere grunner til å utføre operasjoner av den typen som ble avslørt i Skipshavn.

Trening og etterretning

– Dette gjør man ikke for gøy. Dette er en kapasitet som er svært komplisert og ikke minst dyrt. Derfor var det viktig for Sovjet å øve og holde ved like disse ferdighetene, sier Gyllenhaal.

I fredstid var det også en mulighet til å vise fienden at de var i stand til denne typen aktivitet. Dermed ble det både et middel for å projisere makt, men også for å teste NATO og Norges beredskap før en eventuell storkrig brøt ut.

I en konflikt var norske havner og flyplasser trolig tenkt som en forsvarssone for Sovjets marinebaser på Kola. Konseptet, som kalles «Bastion-forsvar», skulle hindre USA og NATO å unnsette Nord-Norge og dermed sikre herredømmet i Nord-Atlanteren.

– Derfor var det nyttig å drive observasjon og avlytting av avdelinger og infrastruktur som kunne være av interesse i en konflikt, sier Gyllenhaal. Som eksempel nevner han også oljeplattformer i Nordsjøen.

For å utføre disse operasjonene, enten med marinens egne spesialstyrker - spetsnaz - eller den enda mer hemmelige avdelingen «GUGI», kunne man bruke miniubåter. Muligens av typen som ble sett i Jarfjorden, mener Gyllenhaal.

Russiske spesialsoldater

Spetsnaz er betegnelsen på spesialstyrker som finnes i alle de russiske våpengrenene. Det kan ha vært slike soldater fra marinen som ble observert i Jarfjorden.

Foto: Lise Åserud, SCANPIX.

Og da som nå var Norge et land med begrensede militære muligheter til å oppdage hva Sovjet foretok seg. Selv på høyden av den kalde krigen hadde vi bare noen beskjedne håndfuller med krigsskip og nesten ingen fly eller helikoptre som effektivt kunne jakte ubåter eller spionskip.

For å ha en viss kontroll måtte det tenkes nytt og annerledes. Løsningen var like enkel som den var effektiv.

Øyne og ører mot havet

– Under den kalde krigen var det jo ganske heftig en stund, så alt som foregikk her var strengt hemmelig. Det var ikke akkurat noe man snakket med naboen om, så vi måtte passe litt på hva vi sa, smiler Rolf Dybvik.

Den pensjonerte fyrmesteren er tilbake bak de tykke veggene i vaktrommet på Lindesnes fyr. Fra smale vinduer rundt et beskjedent skrivebord har den tidligere fyrmesteren fantastisk utsikt mot havet rundt hans tidligere arbeidsplass.

Bak ham står en kraftig kikkert på et høyt stativ og en radarskjerm som sveiper farvannet rundt fyrlykta.

Dette var to av de viktigste verktøyene han hadde i en «bigeskjeft» de færreste visste om.

Vaktrommet

Her på vaktrommet på Lindesnes fyr ble det gjerne lange dager og netter for Rolf Dybvik. – Med radar og kikkert gjorde vi det vi kunne for å oppdage ubåter og mistenkelige skip.

Foto: Henrik Omtvedt Jenssen / NRK

Så etter mistenkelige ting

Han begynte som fyrbetjent som 19-åring i 1972. Nesten til han gikk av med pensjon som landets siste fyrmester i 2017, var en godt skjult del av jobben å holde utkikk etter aktivitet som kunne være av interesse for Forsvaret eller E-tjenesten.

– I det daglige livet på fyret hadde vi alltid et øye ut mot horisonten. Hva enn vi holdt på med så var det med et blikk mot sjøen. Hvis vi så noe mistenkelig, da kikket vi nærmere på det, sier han. Fra en hylle henter han frem en slitt perm som nesten blir borte i de kraftige nevene.

Permen er full av bilder og skisser av ubåter, andre marineskip og «sivile» båter Sovjet og deres allierte brukte for å avlytte og observere hva NATO foretok seg i havet utenfor Norge. For å gjenkjenne fartøyene hadde Dybvik kun permen og sine to øyne å støtte seg til.

– Men som dere ser, på fine dager har vi god utsikt her, forteller han og peker ut mot to lasteskip som glir sakte under horisonten.

På flere av sidene har han notert ned når båtene ble observert, med posisjon, klokkeslett og andre viktige detaljer. Alt ble rapportert inn til egne kontakter i Sjøforsvaret og E-tjenesten.

De kunne sende et fly eller en båt som tok noen runder for å fotografere og identifisere det han hadde sett.

– Det var noen ganger vi kom over ting de aldri hadde sett før. Da vanket det gjerne godord og skryt til oss, humrer Dybvik fornøyd.

Fyrmester Lindesnes fyr

– Av Sjøforsvaret ble arbeidet vårt sett på som svært viktig, sier Rolf Dybvik. Fyrmesteren var del av et hemmelig nettverk som voktet kysten.

Foto: Henrik Omtvedt Jenssen / NRK

Spionskip og ubåter

Spesielt under de store NATO-øvelsene var det mye «rart» som dukket opp, husker han. I forkant av slike øvelser kom ofte en telefon om å holde utkikk etter båter man visste drev med overvåking og avlytting.

Det var en del ubåter, sier han, men spesielt var det mange av de ombygde fiskebåtene med masse antenner og kupler på overbygningen.

– Det var en tråler kanskje, men det var nok helt andre saker enn fisk de var ute etter, ler han.

Når det skjedde var det ingen som telte timer. Da fulgte han med både natt og dag i flere døgn om gangen. Helt til båtene ble borte eller seilte over i områder hvor andre tok over, forklarer han.

Lindesnes fyr

Lindesnes fyr var en av de mange fyrstasjonene langs kysten som også ble brukt i jakten på fremmede ubåter og spionskip.

Foto: Even Kjølleberg / NRK

På fyret var Dybvik også oppsatt med våpen. Revolvere og pistoler, og senere også maskinpistoler og rifler. De lå nedlåst sammen med instrukser som skulle leses og brennes i tilfelle krig. Oppdraget var å forsvare fyrstasjonen og den viktige radaren mot eventuelle inntrengere eller sabotasje.

– Det var jo så spennende, det var det jo, og vi gikk jo fullt inn for det! Det var som en jakt på en måte, ikke sant! Adrenalinet var et hakk høyere og vi følte vi gjorde en veldig viktig jobb.

Og Dybvik var ikke alene. Langs hele Norge satt andre og fulgte nøye med. Til sammen utgjorde de et finmasket nett med kontroll på nesten hver meter av kysten.

– Pekte mot Sovjet

– Husk at under den kalde krigen var det ikke mobiltelefon. Få hadde med seg fotoapparat, og i alle fall var det ikke klart til bruk når de så uvanlig aktivitet på sjøen, sier Roald Gjelsten til NRK.

Roald Gjelsten

Roald Gjelsten er tidligere kommandør i Marinen, nå tilknyttet Institutt for forsvarsstudier.

Foto: Forsvaret

Den pensjonerte kommandøren i Sjøforsvaret er tilknyttet Institutt for forsvarsstudier (IFS). Han har blant annet skrevet studien «Fremmede ubåter i norske fjorder». I løpet av en lang karriere, blant annet som skipssjef, har han ved flere anledninger selv vært med på å jakte etter fremmede ubåter.

– Uten bilder var det vanskelig å bekrefte, men mange rapporter ble, når observatørene ble intervjuet, ledsaget av skisser og beskrivelser. Noen av disse pekte mot Sovjetunionens ubåtpark, sier Gjelsten.

– Svært pålitelige

Mange i Forsvaret som mottok slike meldinger kunne være meget skeptiske og tvilende til slik aktivitet, forteller han. Videre påpeker han at rapporter om egen eller kjent alliert ubåtvirksomhet normalt ikke ble loggført eller arkivert.

– Så snart det var brakt på det rene at det var en slik aktivitet, ble saken avsluttet. Det resulterte i at statistikken over rapporter om ubåtaktivitet i norske farvann ble meget mangelfull.

Det er imidlertid et unntak fra dette. I perioden 1985 - 1989 ble det ført en fullstendig registrering av alle innkomne rapporter om ubåter i Forsvarskommando Nord-Norges område. Det viste seg da at 53 prosent av rapportene angikk norske eller kjente allierte ubåter, altså sikre ubåter.

– Det viser at kystbefolkningens observasjoner var meget pålitelige, sier Gjelsten.

Fra Forsvarets arkiver har NRK også fått en liste over innmeldt mistenkelig aktivitet langs kysten i Nord-Norge. Den gir en god indikasjon på hvordan det var under den kalde krigen.

I perioden 1980 til 1997 ansees 84 observasjoner som troverdige:

– Et finmasket nett

De første hemmelige nettverkene ble opprettet før 1. verdenskrig, forklarer Tore Lasse Moen. Forsvaret skjønte allerede da at skulle de ha noe som helst håp om en viss kontroll på kysten, måtte det skje i samarbeid med de som bodde og arbeidet der.

Tore Lasse Moen

– Mannen på bakken er fremdeles viktig, sier Tore Lasse Moen. Den tidligere etterretningsoffiseren er ikke i tvil om viktigheten av de sivile nettverkene han selv var med på å bygge opp.

Foto: Henrik Omtvedt Jenssen

Han vil i dag ikke gå ut med navn eller steder, men det var folk i tollvesenet, lensmenn, havnebetjenter eller skippere i fart langs kysten. Men også helt vanlige sivile som bodde på steder med utsikt mot en fjord eller andre steder de visste interesserte fremmede makter.

– Da satte jeg meg i bilen og kjørte til vedkommende. Banket på døra og sa «Hei! Jeg kommer fra Sjøforsvaret og vi trenger hjelp til å føre oppsyn på denne delen av kysten. Vi er opptatt av å få opplysninger om mistenkelige eller ulovlige forhold.», forteller han.

Det kunne for eksempel være «Turid», som var enke og bodde på en odde. Hun ble utstyrt med en kikkert fra Sjøforsvaret. Sammen med telefonen hun allerede hadde, var det alt hun trengte.

– Der hun satt i stua med full panoramautsikt og kunne fortelle detaljert hvordan båter så ut, nasjonalitetsflagg, navn og farge på båten og så videre, forklarer Moen.

– Fikk de lønn eller annen form for kompensasjon for arbeidet de la ned?

– Nei, det var ikke mye å få for det. Moen rister på hodet og fortsetter:

– Det hendte jeg stakk innom butikken etter et par-tre pakker tobakk med papir. Og så kunne det vanke et kort når julaften nærmet seg. Det var det nivået det lå på!

Bygges ned

Tore Lasse Moen er ikke i tvil om at nettverkene gav resultater. Bare under den kalde krigen kom det inn hundrevis av observasjoner som aldri hadde blitt oppdaget uten disse nettverkene, mener Moen.

– Observasjonen i Jarfjorden viser hvor viktig årvåkenheten til kystbefolkningen kan være. Og hvor mye det betyr for beredskapen at de blir tatt på alvor av Forsvaret.

Men etter den kalde krigens slutt bygges de hemmelige nettverkene gradvis ned. Og med det blir også en verdifull kapasitet borte, en kapasitet som er dypt savnet, sier Moen. For fremdeles foregår det i aller høyeste grad fremmed etterretningsaktivitet og spionasje rettet mot Norge.

– Også i dag er vi helt avhengige av at folk langs kysten er våkne og melder fra om mistenkelige ting. Jo færre enheter Forsvaret har, desto større er behovet for å spille på de sivile. Så behovet er minst like stort i dag som under den kalde krigen på 70- og 80-tallet.