Vangen på vei til Thailand

ALVOR: Sjømannsprest Stein Vangen på flyet som skal ta ham til Thailand etter flodbølgekatatsrofen. Den erfarne presten stålsetter seg for hva som kan komme.

Foto: Stein Vangen

Grunnfesteren

Et lite fotfeste når grunnen under faller bort. Det var det sjømannsprest Stein Vangen prøvde å gi nordmennene som ble rammet av flodbølgekatastrofen for 10 år siden.

Desember 2004:

Høyt oppe i lufta over katastrofen som har rammet Thailand og Indonesia: Sjømannsprest Stein Vangen tar et bilde av seg selv. Med hodetelefoner og med alvor i øynene sittende i flysetet, forsøker han å forberede seg på det som kommer til å møte ham om få timer.

Han vet at det er mange døde og han vet at han vil møte mange nordmenn i sjokk og sorg.

Han vet at han er den som må stå støtt når alt annet faller.

Stein Vangen flyr inn til Phuket
Foto: Stein Vangen

Han husker stillheten, tomme strender, og når flyet nærmet seg land; Utsletting av et ferieparadis.

Kanskje var det noe inne i ham som sa han at han måtte ta bilder av dette.

Kanskje var det drømmen han hadde en uke før om at han holdt gudstjeneste i en nasjonal minnemarkering, et tegn på at noe skulle komme.

Desember 2014:

– Vi er så få her i landet... ordene til sjømannsprest Stein Vangen henger i luften mens han blar gjennom permer med 10 år gamle nyhetsartikler.

Mens han ble sendt til Thailand i ukene etter tsunamien for 10 år siden, samlet familie og venner på det som ble skrevet her hjemme om katastrofen.

Stein Vangen hjemme i Lillehammer

HJEMME: Stein Vangen blar i permer med nyhetsartikler som ble skrevet i dagene etter tsunamien rammet. Det er fortsatt en tung skuff å åpne for sjømannspresten.

Foto: Ellen Omland

På kjøkkenbordet hjemme på Lillehammer henter han opp minnene. Han er som den gang fortsatt ambulerende prest, reisende til de mange nordmenn som tjener og bor utenlands. Bosatt delvis i Manila på Filipinene og delvis hjemme hos familien på Lillehammer.

Det er et kall som bringer han ut der katastrofen er.

For 10 år siden var han en av dem som Sjømannskirken sendte for støtte de mange nordmennene som var rammet av den største flodbølgekatastrofen verden hadde sett. Hans oppgave ble å stå oppreist da alt annet hadde ramlet sammen.

10 år etter er det fortsatt en vanskelig skuff å åpne for sjømannspresten.

– Jeg fryser på ryggen når jeg blar i dette, sier han.

– Jeg forbinder mye med disse ansiktene. Jeg ser de pårørende, en ektefelle her, foreldre. Jeg husker igjen all sorgen.

For Stein Vangen forteller de smilende savnet-bildene i avisene om møter med bunnløs sorg, fortvilelse og raseri.

Det var de som savnet sine han møtte og sto sammen med.

Dagen etter flodbølgen

Det første Stein Vangen gjorde var å dra til sykehuset i Khao Lak. Der møtte han nordmenn som var skadd, noen hadde mistet sine, noen visste ikke hvordan det hadde gått. Mange lette fortsatt.

Det var kaos, og midt i det skulle han prøve å bevare en ro. Han var et holdepunkt, en støtte, men også en søppelkasse forteller han. Noen skjelte ham ut, men kom tilbake dagen etter og fortsatte samtalen.

For hva trenger vi mennesker når tilværelsen blir snudd på hodet?

Når grunnen vi står på faller bort, når mennesker vi trenger blir revet ut?

Hver kveld på gressplenen utenfor sykehuset holdt han en minnestund. Noen ganger var det mange tilstede, andre ganger bare en. Den ene som hadde mistet barnet mens mannen lå hardt skadd på sykehuset, de tente et lys sammen, i håp om at barnet levde der et sted.

Drømmen

I ettertid har han blitt omtalt som en bauta, en støtte i den store følelsesmessige stormen. Og som prest, hvordan møter man det?

Blant de som ikke kan tro at det finnes en gud etter at flere hundre tusen mennesker har mistet livet.

At en pappa ikke klarte å stå imot de sinte vannmassene som rev barnet ut av hendene, hvordan kan han som representerer Gud forsvare det?

Han forstår sinnet og forteller at han på et tidspunkt tok av seg prestesnippen fordi folk ikke klarte å se dette merket under halsen. I møte med nye mennesker visste han ikke hvor mye de tålte.

Stein Vangen holder minnegudstjeneste

SEREMONI: Stein Vangen holder en minneseremoni i Thailand etter flodbølgekatastrofen. Han var så sliten at han ba gud om hjelp til å finne de riktige ordene.

Foto: Borgen, Ørn E. / NTB scanpix

En uke før flodbølgen traff hadde Stein Vangen en drøm.

Han drømte at han ledet en gudstjeneste i en stor nasjonal minnemarkering. Men han visste ikke hva som hadde skjedd, kanskje var det et tegn på det som ventet.

En uke etter at katastrofen hadde rammet så hardt skulle han holde en gudstjeneste. Han hadde ikke fått tid til å forberede seg og var veldig sliten. Han skulle si noen ord til alle pårørende, overlevende og journalister som var der.

Han var så sliten og utmattet at han sa til Gud:

– Dette er ditt problem og ikke mitt, så nå får du gi meg de ordene jeg trenger så prøver jeg å slappe av en times tid før det begynner.

Og ordene kom, og om de ikke var hans, så var de sterke nok til å bære børen med de som mistet.

Kremasjoner av nordmenn

Det var bare to av de 84 nordmennene som mistet livet, som ble identifisert ved gjenkjennelse den første uka. En av dem var en åtte måneder gammel baby.

Vangen holdt en gudstjeneste i romjulen for familien før kremasjonen, slik at familien kunne reise hjem sammen med ham som var borte.

Stein Vangen holder en gudstjeneste i et tempel etter at en 8 mnd gammel baby er identifisert.

SEREMONI: Stein Vangen holder en seremoni for en norsk gutt på 8 måneder som døde i flodbølgekatastrofen. Gutten ble tidlig identifisert og kremert slik at han kunne bli tatt med tilbake til Norge.

Kaoset kan ikke bli ugjort

Han tror det har vært vanskelig for mange av de som har vendt hjem etter tsunamien. Mange inntrykk, opplevelser som er vanskelig å snakke om uten å ha blitt opplevd.

For hjemme er det vanskelig for familie og venner å forstå det som har skjedd. De kan forvente at man skal legge igjen katastrofen i paradis og at alt skal være som før.

Og hvordan styrer man det?

– Man ser at angsten griper inn i familie og slekt, for nå blir alt annerledes, sier Vangen.

Det kaoset kan ikke bli ugjort, men virkningen kaoset har på tankene kan man kanskje gjøre noe med, tror han.

Men det var tøft også for han som ikke var rammet. For det var mange inntrykk han skulle bearbeide.

Men han er tydelig på at det er ikke hans sorg, selv om han også kjenner det.

Hans jobb var å være en støtte, en ro, en søppelkasse for dritten og det andre i ettertid har omtalt som en bauta.

Stein Vangens egne bilder
Foto: Stein Vangen

Anger

– Jeg vet at jeg noen ganger i ettertid, ble for konfronterende mot de som mistet.

Det er vanskelig for Vangen å tenke tilbake på dette.

Sjokket for noen var for stort forteller han. Han sier han skulle vært flinkere til å la noen av de pårørende få tid til å ta innover seg den nye virkeligheten med at de aldri vil få se barna sine igjen.

– Noen synes jeg var for tøff med å få de til å sette ord på at de ikke vil få se barna sine igjen.

For det var foreldre som ikke ville innse at det ikke var håp om å finne barnet i livet. De håpte i det lengste at de kanskje, bare kanskje, var tatt med inn i jungelen av noen uten å kunne snakke eller gjøre rede for seg.

Å lære seg å leve med merkedager

Alle merkedager er vonde merkedager særlig hvis dagene før det vonde skjedde var gode. Han sier at vi som er igjen trenger også gode dager og gode minner sammen. Det kan være godt å skape nye minner med de som er igjen.

Å minnes de som ble borte. De som forsvant i frådende vannmasser.

Hør radiosaken om Stein Vangen sendt i NRK P2s nyhetsmorgen på julaften:

Laster innhold, vennligst vent..