Gatefotografen

Hun er ikke akkurat usynlig, der hun står og speider med det store speilreflekskameraet opp mot brystet. Plutselig tar hun noen raske skritt fram, hever kameraet til øyet og knipser noen bilder av et par som går forbi. De to kikker bort på henne, får et stort smil tilbake og fortsetter turen sin videre bortover gata.

– Det som driver meg er utfordringen med å være klar akkurat når det skjer en spennende situasjon. At jeg klarer å få alt inn i ramma, og ikke kapper beina på folk hvis det er essensielt motivmessig. Og også det kameratekniske. Du må liksom klare alt, akkurat i det rette øyeblikket da det skjer. Og ikke minst med et godt motiv, for det er jo hovedpoenget. Og det får jeg rett og slett et skikkelig «kick» av, sier Caroline Strømhylden og ler.

Å fortelle en historie

Street Photographing, eller gatefotografering, er en retning innen stillfoto som er blitt svært populær blant både entusiaster og profesjonelle. Bildene de tar har dokumentaristisk preg, men en gatefotograf forsøker samtidig å fange opp spesielle situasjoner eller stemninger som forteller en historie om en hendelse, situasjon eller individer, gjerne i et offentlig urbant miljø.

For Caroline Strømhylden begynte det med en opplevelse i New York.

– Jeg hadde noen dager for meg selv og ønsket å bruke dem til noe litt annet enn bare å shoppe og gå rundt. Jeg kom over en fyr som tilbød en-til-en opplæring i Street Photography. Så hadde jeg en halv dag med ham. Vi to gikk Manhattan opp og ned og på kryss og tvers. Han tok bilder og viste meg hvordan han jobbet og beskrev hva han så etter. Han ga meg litt input på det jeg tok av bilder. Jeg synes det var helt utrolig gøy, forteller hun.

Etter den dagen på Manhattan har Caroline tatt mengder med bilder fra ulike miljøer der hun måtte befinne seg. 38-åringen er fra Namsos, men bor i Lillehammer. Denne dagen har hun altså med seg kameraet for å ta bilder av folk i byens idylliske gågate. 38-åringen viser oss hvordan hun kikker etter potensielle situasjoner der mennesker står i sentrum. Og da nytter det ikke alltid å være blyg. Caroline går igjen raskt mot en ung mann og tar et bilde "klikk", på veldig nære hold. Han kiker skrått på henne, men sier ikke noe.

– Det er jo gøy, ler Caroline og er raskt på leting etter en ny situasjon.

Fotografering er en hobby

Så ivrig som hun jobber, så skulle man kanskje tro at hun hadde det til yrke. Men det er ikke tilfelle. Caroline er utdannet ergoterapeut og jobber til daglig i selskapet Abilia med utvikling av kommunikasjonshjelpemidler for folk som ikke har tale. Offisielt er tittelen hennes Senior Interface Developer. Fotografering startet hun med i 2011 da hun og samboeren flyttet en periode til Nord-Norge.

– Samboeren min skulle i turnus og måtte jobbe en del natt og helg og sånt. Da tenkte jeg at jeg måtte ha med meg en hobby som jeg kunne drive med for meg selv. Og det var grunnen til at jeg startet på et grunnkurs i foto i Oslo høsten 2011, forteller hun.

Siden da har hun fotografert jevnlig, og tar ekstra mye bilder i forbindelse med reiser. Hun er medlem av en den lokale Lillehammer Kameraklubb og har også holdt foredrag i klubben om ulike sider ved gatefotografering.

– Det er jo ikke bilder av en gate, for å si det sånn. Det er bilder av noe som skjer, eller kanskje noe som har skjedd ute i et offentlig miljø. Jeg snakker for øvrig veldig sjelden med dem jeg tar bilder av. Det er mange som sier at du bør gå bort og snakke med dem, og noen fotografer gjør det i forkant. Da får du de oppstilte bildene, synes jeg. Noen gjør det i etterkant. Det kan man gjøre, men jeg ser ikke helt behovet for det. Pluss at det er noe med flyten min når jeg er ute i gata. Så fort jeg har tatt et bilde, så ser jeg etter det neste. Hvis folk spør meg, hva driver du med, så forteller jeg bare at det er hobbyen min at jeg synes det er gøy å ta bilder, forteller hun.

Arrangerer kurs i gatefotografering

Det finnes egne kurs i gatefotografering, og blant dem som nå arrangerer slike er fotokjeden Japan Foto. I april skal det tilbys kurs i Porsgrunn, og deretter står Stavanger, Trondheim og Bergen for tur.

– Vi vet at det er ganske stor miljø for gatefotografering i Oslo, men ønsker nå å se hvordan interessen er andre steder, Vi merker nemlig at det er en nysgjerrighet rundt dette med gatefotografering. Vi har derfor inngåtte et samarbeid med fotograf Trond Lindholm om å arrangere en serie med slike kurs, sier kursansvarlig Morten Reiten i Japan Foto.

Det finnes også en rekke kameraklubber i Norge der man kan søke råd, opplæring eller inspirasjon for å bli en bedre fotograf. Bjørn Riise er leder i Norsk Selskap For Fotografi som er fellesorganisasjon for norske film- og fotoklubber. De har over 120 medlemsklubber og over 4000 medlemmer rundt om i landet. Han forteller at gatefotografering er blitt populært blant mange.

– Vi organiserer i grunnen alle slags fotografer, også de som er interessert i gatefotografering. Mange av dem som søker til de lokale fotoklubbene har fått seg et dyrt kamera som de ikke klarer å bruke. Derfor ønsker de mer kunnskap. Og det er lurt å gjennomføre et kurs, eller komme seg inn i et miljø, dersom man ønsker å utvikle seg som fotograf. De lokale fotoklubbene består av mennesker med en felles interesse, og de er alt fra nybegynnere til erfarne fotografer. Jeg anbefaler sterkt å ta kontakt med din lokale klubb, hvis fotografering er noe du ønsker å bli bedre på, sier han.

– Trolig tapt en generasjon med familiebilder

Selv har Riise vær en ivrig fotograf og medlem av den lokale kameraklubben sin i Lillehammer i mer enn 40 år. Han mener fotografer gjør en viktig jobb med å dokumentere samtiden sin, ikke minst gjennom dokumentar- og gatefotografering. I historisk perspektiv har det aldri blitt tatt flere bilder enn nå. Likevel frykter Riise at store mengder bildedokumentasjon går tapt fortløpende fordi folk ikke klarer å lagre bildene sine på en fornuftig måte.

– Trolig har vi allerede tapt en generasjon med familiebilder fordi folk ikke har kunnskap om hvordan de skal ta vare på dem. Det som jeg er mest opptatt av for tiden er faktisk dette med arkivering og gjenfinning av bilder. Å ta vare på historien er viktig. Det gjelder både for vanlige folk og mer dedikerte amatørfotografer. Hva skjer med bildene dine den dagen du dør? Kan noen finne dem igjen? Det som skjer er at familien går inn og rydder opp, og det går på søpla, for de har ofte ikke interesse eller kunnskaper. Derfor bør du finne en måte å lagre bilder på som gjør at det er lett søkbart. Og for all del, ta papirkopier og sett dem i album. Få ting er triveligere enn å bla i fotoalbum sammen, sier han.

Det spørsmålet han oftest får fra folk, er hvilket type kamera de skal kjøpe.

– Da pleier jeg å svare at det har jeg ikke peiling på. Jeg vet jo ikke hva vedkommende kan eller skal bruke det til. Det er derfor lurt å investere litt tid i et kurs og lære seg det grunnleggende. Da vil man få et mye bedre utgangspunkt for å velge seg det kameraet som passer, sier han.

Ulike gatefotografer bruker også svært ulikt utstyr. Noen foretrekker små kameraer som ikke vekker så mye oppmerksomhet. Andre, som Caroline Strømhylden, har med seg digre beist av noen speilreflekskameraer.

– Jeg har prøvd noen mindre kameraer, men er ikke helt fornøyd. Jeg synes det er en fordel at kameraet er synlig når jeg går ute på gata. Veldig ofte går jeg faktisk med det i brysthøyde eller helt opp mot ansiktet. Da ser folk at jeg er ute og tar bilder. Det prøver jeg slett ikke å skjule, for da blir det fort litt sånn snikaktig. Pluss at da er det jo veldig raskt å få kameraet opp til øyet for å klare å finne det rette utsnittet, sier hun.

Caroline viser hvordan man kan ta et bilde av en person uten at vedkommende er oppmerksom på det som skjer. Hun står for seg selv og stirrer i et vindu i en av butikkene i handlegata. Så tar hun opp kameraet og fyrer av en serie bilder på skrått mot vindusglasset foran seg. Men det er egentlig speilbildet av en mann på gata rett ved siden av hun forsøker å fange. Slike vindusbilder er nærmest blitt en egne sjangre innen gatefotografering og gir ofte en spennende effekt.

– Det er en fin måte å kunne jobbe litt ubemerket på. Da fokuser jo ikke folk på deg som fotograf, og man kan fange ting som skjer, sier hun.

Juridiske utfordringer

Caroline har etter hvert tatt mange fine bilder, og har en egen nettside der hun viser fram en del. For dem som er interesserte, finnes det en rekke nettsider, forum og tjenester der gatefotografer viser fram bildene sine og diskuterer faget. En av problemstillingene som ofte kommer opp er knyttet til det juridiske ved å publisere bilder av fremmede mennesker som ofte ikke engang vet at de er blitt fotografert. Caroline Strømhylden er blant dem som velger å ikke å publisere noe som kan virke støtende eller krenkende.

– I Norge så har du jo lov til å ta bilder ute i det offentlige. Og så er det litt annerledes rundt publiseringen. Med en del situasjonsbilder og bilder som går i kunstnerisk og kreativ retning har man ofte lov til å publisere uten nødvendigvis godkjenning fra dem som er blitt tatt bilde av. Såfremt det ikke er støtende eller krenkende. Det er helt vesentlig, sier hun.

Har det hendt at folk har reagert negativt på at du har fotografert dem?

– Det har skjedd én gang, og det var min egen feil. Det var i New York, og jeg tok bilde av en gjeng ungdommer som jeg på forhånd burde ha forstått at ikke synes det var greit. De kan vel beskrives som litt ustabile. Da de reagerte, fortalte jeg dem bare hva jeg drev med og viste dem at jeg slettet bildet jeg hadde tatt. Og så var det greit. Jeg har for så vidt den innstilling at hvis det er noen som reagerer negativt på at jeg har tatt et bilde, så sletter jeg det. Uansett, sier hun.

Du kan se flere av Caroline Strømhylden sine bilder på hjemmesiden hennes.