Hvert år flyr fuglene våre sørover.
Mot vindkraftverk, tjuvjegere og minelagt ørken.
Vi fulgte én til veis ende.
Fru Rauers reise
– Der er hun, hvisker biolog Rune Aae.
Det er sensommeren 2022, og vi har reist ut i Oslofjorden for å møte en fiskeørn som kalles fru Rauer.
Fiskeørna beskrives som en majestetisk rovfugl, en grasiøs jeger. Men alt vi ser, er en brun prikk som flykter innover furuskogen.
– Eh ... Kommer hun tilbake?
Rune Aae ser dumt på fotografen og meg. Det er en god grunn til at fiskeørna – og fugler flest – skyr oss mennesker: Vi tar jo livet av dem.
Det er en økologisk katastrofe som har fått utspille seg i det stille. På førti år er det blitt 600 millioner færre fugler i Europa, ifølge Birdlife.
Hele 40 prosent av artene i Norge står på Rødlista og kan forsvinne om utviklingen fortsetter.
Og aller verst går det med langdistansetrekkerne, advarer Artsdatabanken, de som høst og vår flyr tusenvis av kilometer i jakt på mat, lys og varme.
For å finne ut hva fuglene våre utsettes for, har vi bestemt oss for å følge etter en av dem, halve jorda rundt.
Og det er her Rune Aae klatrer inn i bildet.
Biologen fra Høgskolen i Østfold har besteget reirene til elleve fiskeørner, utstyrt dem med satellittsender og fulgt hver minste bevegelse.
Men fuglene har dødd, én etter én. I Follo, Sverige, Afrika. I dag er det bare fru Rauer igjen. Kanskje hun er tøffere enn vi først fikk inntrykk av.
Snart tvinger høsten henne ut på en ny reise. Vil hun overleve den også?
– Jeg håper det, sier Rune Aae.
– Men man vet jo aldri.
9. september kjenner fru Rauer at tiden er inne. Hun har vært i Norge for å fø opp unger i et land med masse plass, mat og dagslys å jakte i.
Nå har både ungene og herr Rauer forlatt redet, og de korte dagene fyller henne med voldsom uro. Trekker hun ikke snart, vil hun sulte i hjel når vinteren kommer.
Det fru Rauer ikke vet, når hun letter denne svale høstmorgenen, er at hun aldri får se reiret sitt igjen.
I disse boksene kan du lese mer om tematikken i hvert kapittel. Først litt om tilstanden til fuglene våre.
Forskere antar at det er 50 milliarder fugler i verden, fordelt på rundt 11.000 arter. Bare 500 fuglearter er sett og registrert i Norge, ifølge Artsdatabanken. 234 av disse hekker her, det vil si at de legger egg og får unger. Resten er på gjennomreise. Ifølge BirdLife Norge hekker det mellom 29 og 55 millioner par fugler i Norge, og i tillegg over 3 millioner par fugler på Svalbard og Jan Mayen.
Fuglene kan deles i to grupper:
Standfuglene er her sommer som vinter. Eksempler er skjære, havørn, ravn, gråspurv, spetter og de fleste meiser.
Trekkfuglene reiser derimot til varmere strøk om høsten. De fleste artene i denne gruppen er langdistansetrekkere, som forlater Europa om vinteren.
Blåstrupen flyr til India og Pakistan. Sildemåka til Vest-Afrika. Mens rødnebbterna flyr hele veien til Antarktis, verdens lengste trekk. Det finnes også arter hvor bare noen individer reiser, mens andre blir igjen (partiell migrasjon), som gråmåke, svartbak, rødstrupe og svarttrost.
Hvorfor begynte fuglene med dette? Én teori er at fuglene trekker mot ytterkantene av mulige leveområder, akkurat som oss mennesker. Da den siste istiden var over for 15.000 år siden, og de store breene trakk seg tilbake i nord, fulgte pionerene etter i jakt på mat, lys og hekkemuligheter. Ungene arvet trekkinstinktet og videreførte familietradisjonen.
I nord yrer det av insekter og annen fuglemat om sommeren. Vi har lange dager og lyse netter, med mange timer til jakt. Og vi har relativt få rovdyr her oppe.
Men 60 prosent av artene i Norge er nødt til å forlate landet om høsten. De er ikke tilpasset den norske vinteren. De finner ikke mat her. De fryser i hjel. De har ikke noe annet valg enn å dra - selv om reisen er livsfarlig.
Vi vet ikke hvor mange som dør underveis. Ifølge boka «Over land og hav» av Brit Bildøen viser en svensk undersøkelse at kun en tredel av fuglene som forlater Sverige hver sommer, kommer tilbake igjen.
Og oddsen, den blir ikke bedre.
Bestander stuper
Jordas arter forsvinner i et svimlende tempo, og fuglene er ikke skånet. Den totale fuglebestanden i Europa har krympet med mellom 17 og 19 prosent fra 1980 til 2017, ifølge BirdLife Norge. Et tap på 560–620 millioner fugler.
For artene som minker er tallet så høyt som 900 millioner, men tapet kompenseres av fremgangen til andre arter.
1480 (13 prosent) av verdens 11.000 fuglearter er på den globale rødlista for utrydningstruede arter. I Norge er tallet 40 prosent. Av standfugler, kort-, mellomdistanse- og langdistansetrekkerne, står det verst til med sistnevnte, hvor nesten halvparten av artene står på den norske rødlista.
Andelen fugler som er truet, har økt kraftig siden 2015. Årsakene er sammensatt, og vi vet ikke nøyaktig hvor skoen trykker mest. Trekket har blitt mye farligere, mener forskerne vi har snakket med.
Men fuglene har det ikke lett i Norge. Vi bygger ned naturen, og klimaendringene er dramatiske i nord. Det går nesten like dårlig med standfuglene, som det gjør med trekkfuglene.
Og det er ingen tegn til at tendensen skal snu.
Kilder i saken
Kildene i denne saken oppgis underveis eller i fotnotene. Øvrige kilder er bøkene «Over land og hav» av Brit Bildøen (2020), «Ospreys» av Alan F. Poole (2019), «A life of Ospreys» av Roy Dennis (2008) og «A World on the Wing» av Scott Weidensaul (2021).
Ruta til fru Rauer har vi fått av Rune Aae. De døde fuglene som er omtalt og tegnet inn i kartet, er registrert av Ringmerkingssentralen ved Museum Stavanger.
Trekkene til blåstrupa er hentet fra tidsskriftet Ecology and Evolution, dobbeltbekkasinen fra Biology Letters, tranen fra den tyske organisasjonen Kranichschutz Deutschland og dverggåsa fra Birdlifes dverrgåsprosjekt.
Her starter reisen. Siden fiskeørner ikke kan hvile på vannet, pleier fru Rauer å fly korteste veien fra Norge over til Danmark.
Men allerede fra start får hun problemer. En kraftig østavind blåser henne rett ut mot Nordsjøen.
Her er det farlig å være fugl.
Denne prikken er en død fugl. En havsule fra Andøy, som stupte rett ned i et fiskegarn og druknet.
På grunn av oss mennesker er trekkruta til fru Rauer full av slike røde punktum.
Puh! Vinden løyer, og fru Rauer dreier kursen sørover. Men faren er ikke over, for ørna har blåst inn i utrygt farvann.
Mørket faller på, skyene henger lavt, og rett forut ligger et av verdens største vindkraftverk.
En vegg av stål
Thanet vindpark ruver i bølgene utenfor sørøstkysten av England. Hundre turbiner står på rekke og rad, rotorblader spinner i 300 km/t.
Hit var altså fru Rauer på vei, mens fugleforsker Peter Carr satt inne på land og stirret på anlegget gjennom en diger kikkert.
Det gjør han hver morgen; møter venner og kartlegger det lokale fugletrekket fra en høyde bak North Forelands dunstende kloakkanlegg.
– «The Stinkers», kaller vi oss. Vi spiser tomatsuppe og krysser av i blokka hver gang en fugl passerer vindparken, forteller Carr.
– Noen som krasjer i turbinene?
– Nei, ikke som vi har sett. Men det er over 12 kilometer ut til anlegget.
Vindturbiner dreper og fordriver fugler. Men siden ofrene tas av rovdyr, synker eller driver vekk, er det vanskelig å vite hvor mange.
Da forskere filmet en del av Thanet, registrerte de seks døde måker på to år. Men selv om én turbin tar få liv, er det antallet turbiner som bekymrer fuglevenner.
Fram mot 2050 er det planer om å tidoble strømproduksjonen i Nordsjøen. Det tilsvarer 18.000 vindturbiner på 280 meter.
Atten tusen.
Og de kommer i tillegg til alle kraftverkene som allerede er bygget langs trekkruta til fru Rauer.
Morgenen 10. september registrerte « The Stinkers» 60 tjeld, 15 svartbak, 40 gråmåker, 9 storskarv og 586 andre fugler av ymse slag.
Men hva med fru Rauer, the Norwegian osprey?
– Vi så den ikke, den må ha vært for langt ut. A great shame, beklager Carr.
Men GPS-en viste at fru Rauer kom seg helskinnet forbi Thanet. Hun fortsatte mot Frankrike – og miljøkatastrofen som ventet henne der.
Vindkraftverk påvirker trekkfugler, men omfanget er usikkert. De kan bli forstyrret av bevegelsen og støyen, og avvike fra sin vanlige fluktlinje. Dermed bruker fuglene mer energi enn nødvendig. Turbinene kan også presse fuglene vekk fra områder med mye mat.
I verste fall krasjer fuglene med møllene. Mest utsatt er fuglene som flyr i samme høyde som rotoren. Noen fugler bruker oppdriften langs åskammer til å vinne høyde. Dersom turbinene er plassert her, øker kollisjonsfaren.
En tysk kartlegging viser at tusenvis av fugler har blitt drept ved Gibraltarstredet, hvor store turbiner er plassert på høydedragene. Spesielt gribber, storker og rovfugler som søker oppdrift før overfarten til Afrika.
Her i Norge er konflikten mellom vindturbiner og fugler mest kjent fra Smøla. Over 100 havørn og 300 liryper er blitt drept etter å ha fløyet inn i turbinene.
Havvind
Vi vet fortsatt lite om hvordan havvind påvirker fuglene. Det er fordi vindkraftverkene til sjøs er ganske utilgjengelige, noe som gjør at det er krevende å gjøre gode undersøkelser. På land kan man telle de døde fuglene, til havs synker de eller driver vekk.
I kraftprodusentenes egne studier, som denne rapporten fra Vattenfalls anlegg Thanet Offshore Wind Farm, omtalt i saken, er det registrert relativt få kollisjoner. Fuglene styrer rett og slett unna.
Forskere er likevel bekymret over mengden vindmøller som må bygges for å nå klimamålene. Sommeren 2022 var det installert 5680 turbiner med en total kapasitet på 28 gigawatt i Nordsjøen, ifølge Windeurope.
I den nye Ostendeerklæringen, som Norge er en del av, har man mål om å utvide kapasiteten til 300 GW innen 2050. Økningen tilsvarer over 18.100 av verdens største vindturbiner. (Windeurope anslår for øvrig at det skal bygges ut kapasitet tilsvarende 1000 slike turbiner på land Europa – hvert eneste år).
– Vi er helt avhengig av gode forundersøkelser for å finne ut hvordan fuglene rammes. Hvilke trekkleder benyttes av ulike arter over åpent vann, og hvor finnes gode områder for fødesøk? Kunnskapsinnhenting er viktig for å kunne avklare hvilke områder som egner seg best til utbygging sett i forhold til ulempene det medfører for fuglelivet, sier seniorforsker Bård Stokke i Norsk institutt for naturforskning (Nina).
For å redusere risikoen er det gjort vellykkede forsøk på å svartmale rotorblader, eller manuelt skru av turbinene når trekkfuglene er mest aktive. Teknologiselskaper som norske Spoor er dessuten i gang med å utvikle bildegjenkjenning av fugler, slik at turbinene automatisk slår seg av når trekkfugler nærmer seg.
Bifangst
Vi nevnte den stakkars havsula i Nordsjøen. Hvert år blir 200.000 sjøfugl drept i bifangst i Europa, ifølge BirdLife. I Norge er tallet 10 000 – 12 000 ifølge en rapport som Norsk institutt for naturforskning (Nina) utga i 2011. Noen blir tatt i garn, andre på kroker i det det lina legges i sjøen. I Ninas undersøkelse er det særlig skarver, teist, lunde og alkefugler som dør på denne måten.
Nedgangen i norske sjøfuglbestander skyldes ikke bare bifangst, men også faktorer som klimaendringer og matmangel. Det er likevel relativt lett å gjøre noe med dette. Ifølge denne Nina-rapporten fra 2021 kan fiskere eksempelvis vekte lina, så den synker, og plassere garn på en mer skånsom måte.
I Frankrike ligger de røde prikkene, som altså er døde fugler, tett som hagl. Her har jegere skutt norske polarsniper, sothøner og viper.
D-dag, to ganger i året.
Fru Rauer går heldigvis fri av jegerne og begynner å se etter fisk. Hun må spise minst én gang under trekket, men ser bare tørre, endeløse åkre.
Når hun til slutt får øye på en fiskedam, har hun fløyet i timevis uten å finne en naturlig rasteplass som er god nok.
Frankrike har blitt Europas største jordbruksland, og det har kostet fuglene dyrt.
Stille på landet
Mellom jordene ligger fiskedammen Les Etangs. Vi snubler over røtter og kratt, og når vi omsider er framme ved bredden, har eieren Colette Jourdanne fått en blodig rift på venstre kinn.
– Går det bra, eller?
– Oui.
Det var akkurat her fru Rauer landet i midten av september, skrubbsulten etter tre dager på vingene. Et realt lykketreff.
For Loiredalen er kjent som et kulinarisk mekka, med posteier, oster og hvitvin som smaker av fugl.
Og fiskeørna vår lot seg ikke be to ganger da hun fikk øye på Colette Jourdannes fiskedam, ifølge en lokal biolog som så det hele.
Hun stupte som en svale mot vannskorpa og satte klørne i en sølvblank godbit, som på disse bildene fra Norge.
Trekkfuglene er avhengige av rasteplasser som Les Etangs. Problemet er at det blir lenger mellom dem.
Fiskedammer dekkes av netting. Våtmarker, myrer og strandenger blir drenert og dyrket opp. Busker og skogholt kuttes ned, åkerlapper slås sammen og blir mer ensformige.
Og insektene, som de fleste fuglene er avhengige av, blir borte når jorder og blomsterenger sprøytes med gift.
Bestandene av storspove og stær er i ferd med å kollapse helt. Aller verst går det med vipa, som franskmennene attpåtil jakter.
Snart er den sorthvite vadefuglen bare et pent minne på veggen til Colette Jourdanne.
Skal vi rekke å finne fru Rauer, må vi videre. Men før vi forlater Loiredalen, gir den pensjonerte farmasøyten sitt løfte – én frue til en annen.
Dammen har vært i hennes familie siden Den franske revolusjon. Og så lenge hun eier den, skal fru Rauer få spise så mye hun vil.
– Det er trist å se hvordan naturen forandres på grunn av menneskets dårskap, uvitenhet og egoisme. Vi trenger naturen for å være lykkelige, nå og i framtiden.
Vi legger igjen en melkesjokolade som takk. Ved neste stopp er de ikke like snille.
Det står skikkelig dårlig til med fuglene i kulturlandskapet. I Europa har 57 % av dem blitt borte siden 1980, ifølge Birdlife. Det er flere grunner til det, men intensivering av jordbruket utpekes ofte som den viktigste årsaken.
Åkerlapper slås sammen, kantsoner, blomsterrike enger, våtmarker og skogområder blir ødelagt eller endret. Det plantes færre typer korn på større areal. Og globalt brukes det mer sprøytemidler enn noen gang, ifølge denne kartleggingen fra 2018. Bestanden av insekter, som fuglene er avhengig av, stuper (les mer i denne saken fra NRK).
Færre rasteplasser
For trekkfuglene innebærer dette færre rasteplasser, samt mindre mat på reisen og i kulturlandskapet de eventuelt overvintrer i eller der de vil hekke, forklarer biolog Christian Pedersen ved NIBIO. Bestandene av stær, buskskvett og sanglerke er under press.
Det samme er våtmarksfuglene vipa og storspoven, som har trukket inn på jordbruksareal siden våtmarker, myrer og strandenger er drenert og dyrket opp. Når de trekker inn på åkeren, blir de forstyrret av maskiner og annen menneskelig aktivitet. Bestandene av disse to artene har blitt halvert i jordbrukslandskapet siden årtusenskiftet.
Slik hjelper vi dem
Det finnes heldigvis måter å redde disse fuglene, mener biolog Christian Pedersen. Både i Norge og i utlandet:
- Bevare blomsterrike kantsoner, korridorer og åkerholmer, hvor arter som buskskvett, gulspurv, låvesvale, sanglerke og vipe får tilgang på insekter, skjul og reirplasser.
- Utsette tidspunkt for slått og tilpasse gårdsdriften til hekketidens utvikling
- Kutte i bruken av plantevernmidler
- Merke reir så maskinene ser dem.
- Bevare dammer og diker, og eldre trær med hulrom til hekkeplasser
- Hindre tilplanting med barskog og gjengroing av kulturlandskapet
- Og i denne saken kan du lære mer om restaurering av våtmarker på Lista, hvor vipa skal få trippe fritt igjen.
Fru Rauer flyr over Mosnac-Saint-Simeux, hvor en svarthvit fluesnapper fra Rygge fløy inn i et vindu og døde.
Litt lenger sør ble en rødstrupe tatt av en katt. Dette er to av de aller største truslene mot fugler.
Fiskeørna passerer Madrid en kilometer over bakken. Fugler kan fly mye høyere enn det.
Rekorden holdes av en afrikansk skjellgribb, som krasjet med et passasjerfly i 11.300 meters høyde.
Nå nærmer hun seg sørspissen av Spania.
Der skjer det ting som ikke tåler dagens lys.
Jakten på tjuvjegerne
– Hysj, hvisker Davide Cartisano.
– Hører du den lyden?
Han nynner svakt til en fuglesang som vi andre ikke er i stand til å høre.
Tjili-tjili-tjili.
Kollegaen Patricia Molina forklarer:
– Det er vanlig å lure fuglene inn i fangstnett med lokkesang fra høyttalere. Om det er det vi hører nå, kan det være tjuvjegerne her ...
Reisen i fru Rauers fotspor har brakt oss til Andalucia, en provins sørvest i Spania som folk vanligvis besøker for å slikke sol, spise tapas og drikke billig øl.
Vi, derimot, har hengt oss på dyrevernsaktivistene i Komiteen mot fugledrap (CABS) for å se den store nedslaktingen fru Rauer hadde kurs for noen uker tidligere.
Hvert år blir 25 millioner fugler ofre for ulovlig jakt rundt Middelhavet, ifølge Birdlife. I tillegg til den halvannen millionen som tas på lovlig vis.
Når trekkfuglene kommer nordfra, setter jegerne opp limpinner, snarer og klappnett.
Mange norske nattergaler, rødstruper, måltroster og grønnsisiker har trolig endt reisen som mat, jakttrofé eller burfugl ved Middelhavet.
Fiskeørner er ikke skånet for den ulovlige jakta. Det er skutt norske fiskeørner i Spania, Frankrike og Italia.
Stort tryggere er det ikke lenger sør. Bare i Rune Aaes prosjekt har tre hanner blitt skutt på afrikansk jord.
Herr Søndre i Elfenbenskysten, Herr Isesjø i Burkina Faso og Mikael i Nigeria, hvor sistnevnte rakk å vekke lokal oppmerksomhet.
«Strange bird killed», meldte avisa Daily Trust etter å ha sett antenna.
Der det finnes tjuvjegere, er ingen fugler trygge.
– Jakt er en av de største truslene mot dyrelivet, en mørk side av menneskets natur som det er vanskelig å gjøre noe med, grubler Davide.
Men hvor er skurkene? Vi kjører, lytter og sniker oss rundt i buskene.
Men vi finner ingenting. Ikke før sola har stått opp og vi parkerer Fiaten i utkanten av den søvnige landsbyen Campiña-Serrano.
På forhånd har aktivistene saumfart satellittbilder av området, lett etter fangstnett og feller, og fått øye på noe mistenkelig i en bakgård like rundt hjørnet.
Patricia sniker seg bort til muren og titter over kanten. Så slipper hun seg lynraskt ned igjen.
Jegere!
To menn fanger finker, kanskje tornirisk fra Norge, som de sannsynligvis skal selge som burfugl. Det er forbudt å fange ville fugler i Spania, uansett hvor fint de måtte synge.
Patricia ringer politiet, som snart hamrer på den store porten. Minutter senere har finkene fått sin frihet og jegerne en smertefull bot.
– Hva ler dere av, hveser den yngste når han ser oss.
Vi ler ikke. Vi er dødstrøtte.
– Kom hit, så skal jeg knuse trynet ditt.
Ifølge GPS-en kom Rauer seg helskinnet ut av Andalucia. Om vi skal klare det samme, må vi stikke.
Nå.
Millioner av fugler blir tatt av tjuvjegere. Verst er det i landene rundt Middelhavet. I en omfattende kartlegging fra 2015 anslo BirdLife at 25 millioner fugler blir fanget eller drept her hvert år. Verst er Egypt (5,7 millioner), så kommer Italia (5,6 millioner) på andreplass.
Metodene varierer. Jegere skyter fuglene. De smører inn pinner med lim, slik at fuglene blir hengende fast når de skal hvile seg (derav utrykket «å gå på limpinnen»). Jegerne bruker feller, snarer og ulike type nett. Noen spennes opp mellom to påler, andre klapper sammen når jegeren trekker i en snor. Slike klappnett brukes ved burfuglfangst, siden fuglen ikke dør.
Mat, jakt og sang
Hobbyjakt og matauk er de vanligste årsakene til jakta. På Kypros blir munk og andres sangfugler drept og grillet, fritert eller kokt og servert i tradisjonsretten ambelopoulia. I Spania kan man bestille pajarito frito, tapas av fritert fugl, som kan være ulovlig fanget.
Mange fugler blir også fanget og solgt som burfugl. I Spania er det spesielt populært med finker. Tornirisk – en art i finkefamilien som også lever i Norge og kan trekke helt til Middelhavet – er blant dem. I Andalucia arrangeres det sangkonkurranser med store premier til den flinkeste fuglen, eller eieren, da. Silvestrismo kalles denne tradisjonen.
Populist-trussel
I EU er det stort sett ulovlig å drepe eller fange truede fugler. EUs fugledirektiv forbyr også vilkårlige fangstmetoder, som nett, snare og limpinne. Enkeltland kan imidlertid søke unntak. I skrivende stund er det eksempelvis tillatt på Kypros å bruke klappnett for å fange finker og heilo – en art som er nær truet i Norge. Lovene i de afrikanske og asiatiske landene som fuglene våre trekker videre til, varierer. Det gjør også evnen til å håndheve dem.
Den tyske dyrevernorganisasjonen Komiteen mot fugledrap (CABS), som vi fulgte i denne saken, er optimistiske med tanke på framtiden. For bare få år siden hadde de fleste EU-landene unntak fra fugledirektivet. Nå er det bare en håndfull igjen, ifølge komiteen. Mange steder har den ulovlige jakta forsvunnet helt.
– Det går i riktig retning, men det er mange oppturer og nedturer, og mye motstand fra jaktlobbyen, sier talsmann Alexander Heyd.
– Høyrepopulister skaper stadig flere problemer, ettersom disse partiene generelt er for jakt og krypskyting. EU er den eneste garantisten for en felles beskyttelsesstrategi for trekkfugler på kontinentet. Men siden populister i alle land jobber mot den europeiske ideen, har vi vanskelige tider foran oss.
Katt og glass
På veien til Spania omtalte vi katter, som er en av de aller største truslene mot fugler. I Norge blir 7 millioner fugler tatt av huskatter hvert år, anslår BirdLife Norge, som anbefaler å holde kattene innendørs, utruste dem med bjelle eller kastrere dem for å redusere bestanden av villkatter. I Frankrike, hvor det lever langt flere katter, har man ikke presise tall på omfanget. Ifølge tidsskriftet Ardea økte antallet fugl tatt av katt med 50 prosent mellom 2000 og 2015. I USA troner katten øverst på listen over fugledrepere, ifølge tidsskriftet Annual Review of Ecology, Evolution, and Systematics.
Kollisjoner med vinduer og glassfasader er også livsfarlig. Fuglene ser ikke glasset, blir lurt av trær og himmel-refleksjoner, eller så angriper de sitt eget speilbilde i den tro at det er en fiende. De kan også lokkes av lys om natta. Dette er et stort problem langs trekkrutene på USAs østkyst, hvor fuglene flyr rett inn i skyskrapere.
Det er mulig å begrense problemet ved å skru av lyset, gjøre vinduene synlig med klistremerker eller dekor, ifølge tidsskriftet Revista Catalana d’Ornitologia.
Fru Rauer vinner høyde langs Tarifas åskammer, styrer unna vindturbinene og seiler over Gibraltarstredet.
Nå gjenstår bare én prøvelse før hun er framme.
Sahara er det største naturlige hinderet for trekkfuglene våre. Særlig for fiskeørner, som flyr alene og må finne sin egen vei under den brennende sola.
Én av tre dør av utmattelse, sulter i hjel eller blir spist av rovdyr på jomfruturen gjennom den enorme ørkenen.
Fru Rauer er heldigvis en erfaren nomade. Hun bruker landemerker, sola og stjernene for å følge sin gamle rute.
Dessuten kan fuglene trolig se jordas magnetstriper. Og fiskeørnas indre kompass peker nå mot havet.
27. september er hun omsider framme. Fru Rauer har fløyet 5700 km på 18 dager – og overlevd.
Hun lander på stranda og ser seg rundt.
Trøbbel i ørkenen
Endelig!
Etter å ha fulgt etter fru Rauer i ukevis, har vi klart å ta henne igjen. I det ville og forblåste grenselandet mellom Vest-Sahara og Mauritania.
Foran oss lurer Atlanteren, bak oss ligger verdens største ørken. Og midt imellom gjemmer det seg en fugl fra Norge.
GPS-en sender data bare én gang i uka, men sjansen er skyhøy for at hun er her. Nå.
Vi går ned mot havet, overtente og uvørne. Skoa knaser i skjell og grus, og plutselig letter en diger fugl rett foran nesa vår.
De mørkebrune vingene er ikke til å ta feil av. Antenna stikker rett til værs.
TAAAA BILDEEEE!!!
Fotografen fyrer av en panisk salve før fru Rauer får stjerten i gir og søker dekning bak en militærpost.
En ung fyr med joggebukse og kamuflasjejakke får med seg oppstyret og begynner å småløpe mot oss.
Vi befinner oss i omstridt territorium, og disse gutta er vi advart mot.
«Afrikas siste koloni», blir Vest-Sahara iblant kalt. I 1975 rykket Marokko inn fra nord og tok kontroll over området som fram til da hadde vært under spansk styre.
Den opprinnelige saharawi-befolkningen gjorde motstand. Tusenvis ble drept eller fordrevet, og utenlandske journalister risikerer å bli kastet rett ut.
Vi hopper i bilen og gir gass mot fiskeørnas nattlige gjemmested, som ligger en liten mil inn i ørkenen.
Vi føler oss ikke spesielt trygge her heller. Det kan være landminer i området, og vi holder oss i et gammelt hjulspor for ikke å bli utryddet.
Så blir sporet borte, uten at vi får reflektert så mye over akkurat dét.
For bak en sanddyne dukker det plutselig opp en pickup, som gir blanke i eksplosiver og dundrer nordover i en sky av grått støv.
– Smuglere eller nomader på vei til kamelene sine, sier Mohammed, sjåføren vår.
– Det er ikke så mye annet å leve av her.
Pulsen blir ikke akkurat lavere når vi kommer fram til fru Rauers faste sovetre, like før fiskeørna skal lande.
Første gang en fiskeørn trekker, flyr den instinktivt sørover til den finner et varmt sted med nok fisk og et trygt tre å sove i. De fleste velger seg tropene, men fru Rauer fant alt hun trengte her.
Så tok hun et friår før hun ble kjønnsmoden og reiste nordover for å stifte familie.
Når dette skjedde, vet vi ikke, for vi kjenner ikke alderen hennes. Men det vi vet, er at fru Rauer har sittet i dette vindskeive akasietreet nesten hver eneste vinternatt siden hun ble merket i 2019.
Vi sender et bilde til Rune Aae, som svarer umiddelbart.
– Ooooooh!!!
Så setter vi opp viltkameraet og lar det rulle.
Men vi vil ha mer. Vi har fulgt fru Rauer helt hit, sett alle farene hun må forsere.
Nå vil vi se henne, ordentlig og med egne øyne.
Vi gjemmer oss bak en sanddyne, og når mørket faller på, nærmer vi oss «under cover».
Vi piler som sandrotter med fjærlette steg.
Hun ser oss og stikker.
Vi lusker som ørkenulver på alle fire.
Hun ser oss og stikker.
Vi vandrer som kameler med krummet rygg og armene som dinglende frambein.
Hun ser oss. Og stikker.
Mohammed rister på hodet. Varsomheten sin har fru Rauer tydeligvis ikke fra Norge.
– Det er ørkensiden av henne, fastslår saharawien.
Først når vi tilbringer hele natta i et kamuflasjetelt, klarer vi å overliste fiskeørna.
Vi løfter duken, og det er som å titte ut i en forhistorisk verden, slik den må ha sett ut i de 150 millioner årene fuglene fikk leve uten oss.
Fru Rauer sitter i en busk og er i full gang med dagens gjøremål. Hun impregnerer fjærdrakta med olje fra en liten kjertel, som gjør hammen fin og vannavstøtende.
Om litt skal hun seile på fralandsvinden ut til kysten, fange en fisk eller to, døse i sola og returnere til sovetreet når vinden snur i kveldinga.
Et enkelt liv, men viktig – i seg selv, for naturen og for oss.
Fuglene holder økosystemet i balanse. De pollinerer blomster og sprer frø. Spiser åtsel, gnagere og mygg. De lager hulrom for andre dyr og gir næring til vann, planter og jordsmonn.
Til gjengjeld gjør vi livet surt for dem, også her i Sahara. Vi fanger ville falker for å bruke dem til jakt og spenner opp strømledninger uten beskyttelse.
Vi varmer opp jorda og gjør ørkenen større og vanskeligere å krysse. Og sist, men ikke minst, tukler vi med fuglenes indre reisekalender.
For når våren kommer tidligere i nord, har ikke fuglene i Afrika sjans til å vite om det. De bruker lokale tegn, som daglengde og temperatur, for å time trekket.
Kommer de for seint til matfatet, vil de slite med å få og fø opp unger.
Det er triste greier, men vi er ikke triste. Vi titter ut på den ville rovfuglen utenfor teltet og kan ikke annet enn å smile.
Så lyder et motorbrøl i det fjerne. Vi skal hjem, men Mohammed har kjørt seg bom fast i en klissete saltsjø.
Fru Rauer er borte. Håper vi ses i Norge.
Klimaendringer påvirker trekkfuglene på mange måter. Et av de største problemene er at områdene hvor fuglene hekker, raster og overvintrer får mer ekstremvær og nye nedbørsmønstre. Fuglene må belage seg på kraftigere vinder og lengre strekk uten hvile, advarer forsker Jethro Gauld ved University of East Anglia.
Det gjelder særlig fuglene som krysser Sahara, som er den største naturlige barrieren for mange langdistanse-trekkere. Verdens største ørken har vokst så mye som 10 prosent de siste hundre årene, ifølge en studie fra University of Maryland. Likevel har ikke fuglene noe annet valg enn å krysse.
Mindre mat
Klimaendringene påvirker også fuglenes mattilgang. Det nasjonale SEAPOP-programmet har avslørt en tilbakegang på 30 prosent for hekkende sjøfugl mellom 2005 og 2015, og klimaendringer er en av de viktigste grunnene. Når temperaturen i vannet endrer seg, byttes fisker ut. Dette forplanter seg oppover i næringskjeden, helt opp til fuglene.
Fuglene bommer på våren
Et siste problem er det forskere kaller «økologisk mismatch». Fugler som overvintrer i Europa, kan merke at det blir varmere i lufta og tilpasse hjemturen til insektsklekkingen i nord. Det kan ikke trekkfuglene i Afrika, tusenvis av kilometer unna. De timer avreisen etter lokal temperatur, dagslys og en indre klokke, og risikerer derfor å komme for seint til matfatet.
Ett eksempel: I en Nature-artikkel fra 2001 viste nederlandske forskere hvordan svarthvite fluesnappere som kommer for sent fra Afrika til den korte, intense larveklekkingen i nord, får færre unger enn artsfrendene som kommer tidsnok.
– Vi har ikke tilsvarende studier her i Norge, men ser de samme tendensene her også, sier seniorrådgiver Jan Erik Røer i BirdLife Norge.
Over tid vil evolusjonen favorisere fuglene som fremskynder trekket. Målinger fra Lista fuglestasjon viser at 30 utvalgte arter ankom i gjennomsnitt 3,3 dager tidligere enn de gjorde da overvåkingen startet i 1990. Det går eksempelvis bra med munk, gransanger, svarttrost, gjerdesmett, stillits, rødstrupe, ringdue og blåmeis, ifølge BirdLife, tilpasningsdyktige typer som ikke trekker så langt.
Løsninger
Det er mulig å gjøre vindkraft, bifangst og jordbruk mer fuglevennlig. Noen enkel løsning for klimarelaterte problemer er derimot vanskelig å se. Først og fremst må vi stoppe den globale oppvarmingen. Samtidig kan vi begrense tilleggsbelastninger, som drenering eller nedbygging av våtmark som allerede rammes av klimaendringer, ifølge Røer i BirdLife.
Kraftkabler
Vi nevnte også faren for høyspentledninger. Mange fugler flyr rett inn i kablene og slår seg i hjel, eller blir drept når de sitter på mastene, folder ut vingene og får strøm gjennom seg. Dette gjelder spesielt store fugler. Mange norske fiskeørner har mistet livet på denne måten, blant andre én i Rune Aaes prosjekt, som ble funnet under en strømkabel i Follo. Mange steder har man dekket kablene med plast e.l. så fuglene ikke skal få støt. Du kan lese mer i denne rapporten fra BirdLife Norge.
Falkefangere
I deler av Midtøsten og Nord-Afrika er det populært å drive med falkefangst. Falkonerene oppdretter eller fanger ville falker og trener dem opp til tradisjonsjakt, noe som er lovlig i flere land. En rekke ulike arter brukes til dette, bildet i denne saken var av en lokal berberfalk, med hette for å holde den i ro. Det finnes eksempler på nordiske vandrefalker som er tatt på denne måten, noe du kan lese mer om her.
Vinteren er over, og fuglene våre kjenner at de må starte reisen.
Ikke bare i Sahara, men i hele verden.
Fra Sentral-Afrika kommer dobbeltbekkasinen, mens den kritisk truede dverggåsa starter i Hellas.
Felles for disse fuglene, ja, for de fleste artene vi har møtt på ferden, er at de står i fare for å forsvinne fra Norge.
Andre i reisefølget har det heldigvis bedre. Blåstrupa, som trekker til India og Pakistan, har stabilisert seg.
Og tranene, nå på vei fra Spania, tar noen steder helt av.
Når man ser på alle fuglene som strømmer hjemover, er helhetsbildet likevel rødt.
Så hva med fru Rauer? Fiskeørna ble fredet for 60 år siden, og er ikke lenger kritisk truet. Men det skal ikke mye til for å vippe den av pinnen.
Og 13. april, når fru Rauer går inn for landing, ser hun at reiret hennes … det er borte.
Tilbake i Norge
Oslofjorden, mars 2023: De første blåveisene har begynt å titte fram når Rune Aae fyrer opp motorsaga og gyver løs på den gamle furua.
I dette treet har favorittfuglen hans bygget reir, ruget på egg og sendt unger ut i verden, men trønderen har ikke noe valg.
Treet står nemlig på militært område og ligger midt i innflyvningen til øyas helikopterlandingsplass.
Reiret blåste ned i vinter, men bygger hun det opp igjen her, kan det gå galt for fugl, folk og landets forsvarsevne.
Treet må vekk, reiret må flyttes.
Så bærer det videre til furua hvor fru Rauers nye hjem skal bygges. Den har fine, grove greiner og fenomenal utsikt over fjorden og all verdens farer.
– Det var herfra de skjøt de første skuddene mot «Blücher», sier en av oppasserne fra Forsvaret stolt.
Og bommet, kan man kanskje tillegge. Heldigvis går dagens operasjon hakket bedre, takket være Runes målrettede makker Sondre Krokeide.
Han monterer plattformen som reiret skal bygges på, og får satt opp et kamera i samme slengen. Skal vi kunne følge fiskeørnas siste etappe, gjelder å være føre var.
Så er det bare å vente. En fiskeørn vender nesten alltid tilbake til samme revir; spørsmålet er om fru Rauer vil godta det nye reiret.
– Det er umulig å si, svarer Rune Aae og titter opp på det trekkfulle penthouset.
Det er det 220-ende de har montert, og ett av det fineste.
– Hadde jeg vært fiskeørn, ville jeg ikke vært i tvil.
Ørna har landet
Morgenen 14. april sitter vi klistret foran skjermen. GPS-en viser at fru Rauer er tilbake i Norge, syv måneder etter hun dro sørover.
Og Aae hadde rett, det nye reiret er helt uimotståelig.
Det er bare ett problem: I toppen av furua sitter det allerede to fiskeørner, som ankom en uke tidligere og har begynt paringen allerede.
Har fru Rauer fløyet halve jorda rundt bare for å bli utkonkurrert av to turtelduer?
Nei, det har hun ikke.
Med rå makt jager frua vekk den andre hunnen, og setter seg til rette ved siden av den fremmede jyplingen.
Han bruser med fjærene, byr på flyndre og prøver å pare seg med henne.
Men hun gir ham bare en kald vinge. Hun venter på herr Rauer.
Fiskeørner er trofaste fugler og kan ha samme partner livet ut. De ferierer hver for seg, så møtes de igjen, år etter år. Men bare så lenge det blir unger av det.
For et par år siden dumpet Fru Rauer eksen sin fordi han ble for gammel og surrete (han ble funnet død og med avrevet hode kort tid etter).
Og hadde herr Rauer kommet altfor seint hjem fra vinterferien sin, hadde hun kanskje gått for jyplingen isteden.
Men gubben ankommer i grevens tid. Det blir kjekling og hanekamp ...
... men til slutt får han kastet konetyven på dør og fullbyrdet gjenforeningen på ekteskapelig vis.
To til fire unger nå, så er fru Rauer endelig i mål.
Men ingenting skjer.
Egget
Rune Aae titter bekymret gjennom kikkerten. På den andre siden av fjorden romsterer fiskeørnene rundt i furukrona.
Det første egget pleier å komme to uker etter første paring. Nå har det gått fire, og reiret er fortsatt tomt.
– Jeg liker det ikke, sier Aae.
Det er ikke lett å være fugl i Norge. De siste årene har antallet truede arter økt kraftig. Trekket er blitt farligere, men det går nesten like ille med dem som tilbringer vinteren her.
Vi bygger ned naturen, og klimaendringene er dramatiske her i nord. Og dette kommer altså på toppen av naturens egne utfordringer.
Fru Rauer har slåss mot vær og vind og andre fugler, og nå har hun bare noen få dager på å fullføre det hun kom hit for, selve livsoppgaven:
Å få unger og føre arten videre.
– Det er en brutal tilværelse som krever enormt mye tålmodighet, sier Aae.
De neste dagene er det bare trist å se på fru Rauer. Den verpesyke fiskeørna flytter rundt på mose og kvist, som om hun innreder et barnerom som aldri vil bli brukt.
Iblant ligger hun i rugestilling en halvtime i strekk, mens herr Rauer stirrer ut i lufta.
Men like før vi gir opp, skjer det. Om morgenen 21. mai er fru Rauer endelig i mål.
I reiret, under den varme, rufsete fiskeørna, ligger det et egg.
Hun ventet til det aller siste. Som om hun ville gi oss noe å tenke på.
Følg reisen videre!
I skrivende stund har fru Rauer lagt tre egg, hvorav ett har klekket. Trykk under for å se direktesendingen fra reiret.
Du kan dessuten se sending og høydepunkter på nrk.no/piip - hvor du også kan stille spørsmål til ekspertene.
Hei!
Har du tanker om saken, eller gode tips til andre saker og historier? Ta gjerne kontakt!
Tidligere har jeg skrevet om tomme pappesker, din klimaframtid, frøhvelvet som kunne kollapse, mannen som vil redde verden med mammufanter og tsunamien i Oslofjorden.
Send meg en e-post