Medlemsbøker fra Nasjonal samling

Hans Engs medlemsbok viser at han ble medlem av Nasjonal Samling i 1940. Ti år senere kom han til Kvænangen, som nazistene hadde rasert.

Foto: Brita Garden / NRK

Fra Quisling til Kvænangen

Kvænangen i Nord-Troms manglet absolutt alt etter nazistenes herjinger. Så skulle bygda endelig få egen lege. Var det virkelig Vidkun Quislings livlege som kom?

Året er 1950, og til Kvænangen i Nord-Troms kommer en «søring» for å slå seg ned.

Han er lege, noe befolkningen lenge har savnet. For her mangler absolutt alt. Tyskerne brente ned store deler av Nord-Troms og Finnmark under 2. verdenskrig. Ordren fra Adolf Hitler var klar, og ble avsluttet slik: «Medlidenhet med befolkningen er ikke på sin plass».

Når folk vender hjem igjen etter å ha blitt evakuert, må de bo i telt og under båter.

Legen som kommer har heller ikke så mye med seg. Legeutstyret er konfiskert og han er ganske blakk. Familien er foreløpig igjen i Oslo.

Det viser seg at 38-åringen er nazist og at han nylig har sluppet ut fra fengsel for sine gjerninger under krigen. Det blir sagt at han har vært Quislings livlege.

Skeptiske pasienter

I dag minnes 78 år gamle Ågot Boberg fra Kvænangen sin hjemkomst til bygda i 1945. Hun var rundt sju år.

– Vi kom hjem til ingenting. Vi unger syntes telttur var gøy, men det er klart de voksne må ha vært motløse, sier hun.

For Kvænangen er fortsatt preget når Hans Eng ankommer, fem år senere. Mye av bebyggelsen er brakker. Det første legekontoret er også ei brakke, med jordgulv. Her skal han behandle pasienter.

Laster kart, vennligst vent...

Mange skal ha vært skeptiske til ham i starten, men når legen kommer i gang med praksisen, forandrer mye seg.

– Alle trengte ham, forteller Ågot Boberg, der hun sitter ved kaffebordet hjemme i Burfjord.

– Her kom endelig en lege som virkelig gjorde en gjerning. Det var jo det folk hadde savnet her.

– Slapp billig unna

Hans Eng blir varetektsfengslet på frigjøringsdagen i 1945. Han dømmes til sju års tvangsarbeid, men slipper ut i 1948, etter å ha sonet tre og et halvt år.

Eng blir dømt for angiverier, men det mest fatale blir han frifunnet for: Aksjonen i Kirkeveien 90. Max Manus og flere motstandsfolk skal tilintetgjøre et arkiv over nordmenn som skal innkalles til Arbeidstjenesten.

Aksjonen skjer på samme adresse som Hans Eng bor, og ettersom han vet at motstandsfolk er etter ham, varsler han Stapo når han oppdager vaktposter i bygården sin. Han tror det er ham de er ute etter.

Flere unge menn dør som følge av denne telefonoppringningen.

Lite tyder på at han hadde et tett lege/pasient-forhold med Quisling, men kona Maria Quisling fikk hjelp av Eng. Han var også fengselslege på Bredtveit fengsel under krigen, et fengsel som hadde politiske fanger.

Kriminologi-professor Per O. Johansen er en av flere som mener at Eng og andre NS-folk slapp billig fra rettsoppgjøret. Johansen har omtalt Eng som «en aktiv og fanatisk nazist». Han gikk gjennom flere dommer i 2007, og mener saken til Eng ikke ble høyt prioritert.

Blant annet skal Eng ha nektet å behandle syke jøder. Han skal også ha «kontrollert dem før de dro av sted». Dette blir utelatt i den endelige tiltalen av det jurister kaller «prosessøkonomiske grunner». Man ville spare tid og hadde nok til å få dømt ham ut i fra de andre punktene. Selv mente Eng at det ikke var hold i påstandene mot ham om jødene.

Dommen Hans Eng til slutt får, medfører at legelisensen blir inndratt. Så får han den midlertidig tilbake.

Betingelsen er at han skal være lege i et «nødlidende distrikt»: Kvænangen.

Mann i dress og mann i kappe

Hans Eng fotografert sammen med advokaten, Marius Strømsheim, i desember 1948.

Foto: NTB scanpix

Ingen anger

Forside av Vi Menn med voksen mann

Hans Eng lot seg avbilde av bladet Vi Menn i 1978. – Jeg er fortsatt NS-mann, og stolt av det jeg har gjort, sa han til bladet.

Foto: Faksimile/Vi Menn

Noen få medieoppslag finnes av ham, fra 1970- og 80-tallet. På spørsmål om anger, sier han til bladet Vi Menn i 1978: «Et absolutt og helt bestemt nei. Jeg ville skamme meg dersom jeg hadde handlet annerledes. Det jeg gjorde påførte meg og familien store prøvelser. Likevel ville jeg ha gjort det samme igjen.»

Han poserer foran et bronserelieff av Vidkun Quisling på veggen hjemme.

Hvordan reagerte dere da denne reportasjen stod på trykk?

– Jeg tror ikke det ble snakket så mye om det, men det stod jo sterke utsagn fra Eng der. Men mot oss var han grei, sier Ågot Boberg.

Datteren Rita Boberg Pedersen tar ordet:

– Jeg tror faktisk at folk flest - jeg kan ikke snakke for alle - hadde i minne alt det gode han hadde gjort. Han hadde tatt sin straff og var ferdig med den. Hva som da var hans overbevisning, det kan ikke vi legge oss borti, så lenge han ikke brydde andre folk med det, og så lenge han ikke gjorde forskjell på folk. For det gjorde han ikke.

De beskriver en lege som reiste rundt natt og dag i det vide øysamfunnet i båt for å se til noen av sine potensielle 2600 pasienter. Eller på lange drosjeturer hvor han hadde med dyne i baksetet og hvilte når han kunne.

Tyskernes massedrap har inntil nå vært helt ukjent for meg

Hans Eng under sin egen rettssak

Eng engasjerer

«Ikke et ondt ord om han doktor Eng! Doktor Hans Eng hadde den ideologien som han hadde. Men for folk i Nord-Troms var han den beste legen noensinne.»

Dette og flere engasjerte innlegg fra kvænangsværinger stod på trykk i avisa Nordlys i 2004 etter at Knut Rasmussen, professor og overlege, hadde sagt sin mening om Hans Eng.

Nord-Troms museum hadde skrytt av sin samling med legeutstyr etter Kvænangens mangeårige doktor, og det ble sagt at han imponerte legene ved sykehuset i Tromsø.

Det var en skjærende hån mot befolkingen i denne kommunen som var nedbrent av hans lakeier, at han skulle komme og være «redningsmann», mente Rasmussen.

Sakspapirer og pappesker

Etter krigen har det kommet fram at Stapo-folk drev mishandling og tortur. Lite tyder på at Hans Eng deltok i dette, men i dommen står det at han burde kjent til at det forekom, og forsøkt å forhindre dette.

Foto: Brita Garden / NRK

Rasmussen står fast ved det han skrev i 2004.

Han syntes det ble helt galt da museet skulle sette pris på ham, med en fortid han aldri tok avstand fra.

– Jeg synes ikke det skulle reises noen «bauta» over Hans Eng, sier pensjonisten i dag. Og han var ikke imponert over legen Eng, heller:

– Han var intelligent, ressurssterk, ambisiøs og hadde overdreven tro på egne evner. Og han ønsket ikke å høre på andre. Søknadene til sykehuset bar ofte preg av dette. Med litt for store, ganske fantasifulle og ikke alltid så veldig fornuftige teorier. Det beste han gjorde for kvænangsværingene var at han var der. Han var stabil, sier Rasmussen.

Ble gode venner

Overlege Steinar Solberg ved Rikshospitalet skrev motinnlegg i den samme avisen. Han ble kjent med Eng i Burfjord i Kvænangen på 1980-tallet. Møtet mellom pensjonisten, som fortsatt hadde kontor, og den unge turnuskandidaten ble til et nært vennskap.

Selv hadde Solberg en onkel som hadde sittet i fangenskap i Tyskland. De to legene diskuterte holocaust, men bare et stykke på vei.

I 1972 dro Solberg til konsentrasjonsleiren Dachau.

– Det var en sterk opplevelse. Eng forsøkte nok å argumentere antallet som gikk med i gasskamre og ovner noe ned, og det er vel det aller nærmeste vi har hatt av en tilspisset diskusjon. «Om det var én million eller fem millioner som døde, så gjør ikke det forbrytelsen noe annerledes. Det er det industrielle massemord som det står om», sa jeg. Og da sluttet diskusjonen rundt dette.

– Dere kunne diskutere bare til et visst punkt?

– Ja. Han var åpenbart ikke villig til å gå videre da, og det gjorde ikke jeg heller. Det ville ikke vært hensiktsmessig.

– Du har sagt at du fører en kamp mot sort/hvitt-tenkning rundt andre verdenskrig?

– Onkelen min og Hans Eng var ganske like personligheter – og valgte hver sin side. Det har gitt meg mye tankespinn etterpå. Hva er det som gjør at du velger det du velger? Dette gjør at jeg er ganske oppgitt over sort/hvitt-tankegang. Du har helter og du har skurker, men sånn er jo ikke verden.

Møtte opp i begravelsen

27. mai 1995: Et 88 år gammelt liv er over. I Kvænangen skal det tas farvel med Hans Eng, som nå har bodd i bygda i en mannsalder.

Gjennomgangsinntrykket blant historikere og tidsvitner fra krigen er at Eng «var ille».

Men spør du en kvænangsværing, kan det være at han har opplevd gode gjerninger fra den samme mannen.

Denne maidagen er kirken nemlig fylt av den eldre garde - de samme menneskene som mistet absolutt alt de eide og som måtte bo i telt på grunn av nazistene.

Nå viser de sin siste respekt for den trofaste legen. Han som aldri angret på noe.

Journalist Brita Garden er selv fra Kvænangen, men flytta derfra som liten. Hun står bak radiodokumentaren «Fra Quisling til Kvænangen – et portrett av Hans Eng», som du kan høre under:

Kilder: Landssvikarkivet, historiker Hans Fredrik Dahl, bladet Nordlys, Vi Menn, boka «De brente våre hjem» av Anders Ole Hauglid og Tore Hauge.