– Det er verst når han drar

– Her skal du se!

Kristine Paulsen (16) dukker ivrig inn i klesskapet og leter rundt i en kurv med klær.

– En burka! Det er den gaven jeg er mest fornøyd med, smiler hun og drar frem det heldekkende plagget i en knallblå farge.

Hun hadde ikke ønska seg en burka, men gitt beskjed til pappa om at hun ville ha noe som var typisk fra landet han var i. Og det var nettopp det hun fikk.

– Jeg har prøvd den og vist den til vennene mine. Jeg liker den, for jeg føler at jeg kommer litt nærmere ham, på en eller annen måte.

Hun har fått mange gaver fra pappa Stig Tore når han kommer hjem fra sine utenlandsoppdrag i Forsvaret. Ofte blir det et smykke, men hun har også fått et magedanser-kostyme med paljetter som glitrer og lager lyder. Og i kommoden på jenterommet på Lillehammer ligger en pose med fremmede mynter.

Men gavene er ikke det viktigste. Det som betyr noe er at han kommer hjem like hel og er like mye seg selv om da han dro.

– Det er verst når han drar

Kristine sin pappa er sambandsoffiser og har deltatt i flere internasjonale operasjoner.

Første gang han dro var Kristine 8 år gammel. Broren Eirik hadde fylt 10 år. Eirik husker godt hvordan det var å ta avskjed med pappa. I forkant hadde de snakka om at han kom til å bli borte en stund, men da han sto på trappa utenfor det hvite huset på Fåberg, grønnkledd og med bagen pakka, vokste klumpen i magen seg stor.

– Det ble tårer og jeg husker at jeg var redd og nervøs. Jeg visste ikke så mye mer om Afghanistan enn at det var krig der. Jeg var bekymra for om han kom til å komme hjem i det hele tatt, sier Eirik.

Og fortsatt kjenner han på de samme følelsene når tida for neste oppdrag nærmer seg. Det blir lettere for hver gang, men aldri helt greit, selv om han snart er 19 år.

Føler frykt og savn

– Barn som har foreldre som tjenestegjør i utlandet kjenner ofte på følelsen av uro, frykt og savn, sier Hilde Lindboe.

Hun har intervjuet forsvarsbarn i alderen 6 til 17 år om hvordan det er å ha en mor eller far som jobber i et krigsområde.

Kunnskapen om hvordan barn påvirkes av foreldres deltagelse i internasjonale operasjoner er liten i norsk sammenheng. Det er første gang det gjøres en studie der barna sjøl forteller om sine opplevelser og følelser.

– Disse barna har en spesiell belastning. Skal vi klare å støtte og hjelpe dem må vi lytte til det de har å si, sier Lindboe.

Både Forsvaret og regjeringen innrømmer at de ikke har vært gode nok på å hjelpe barna.

–​ Forsvaret har de siste årene gjort mye for å bedre oppfølgingen av familiene, men den kan fortsatt bli bedre, innrømmer forsvarsminister Ine Eriksen Søreide.

Vil forske på forsvarsbarna

Regjeringen vil at det skal forskes mer på barnas reaksjoner på foreldrenes deltakelse i internasjonale operasjoner. Oppdraget er gitt til barne,- likestillings- og inkluderingsdepartementet.

– Jeg pleier alltid å si at de som har vært hjemme ikke bare er berørt av oppdraget, de er en del av oppdraget. Det er viktig at vi får mer kunnskap om hvilke utfordringer familiene har, slik at vi kan sette inn de riktige tiltakene, sier Søreide til NRK.

– Det er alltid verst når han drar, sier Kristine.

Hun setter ord på følelsen mange av barna har når det nærmer seg avreise for en av foreldrene. Tida da mor eller far er fysisk borte oppleves som den verste.

Derfor sier hun sjelden ja til å finne på ting med pappa den dagen han skal reise. Han har sagt at hun kan ta fri fra skolen litt før så de kan gå på café, men det synes hun gjør avskjedene verre.

– Jeg vil helst ikke vite at han skal reise lenge i forveien. Da går jeg bare og gruer meg.

Amerikansk forskning viser at adferdsvansker forekommer oftere hos barn som har en mor eller far som tjenestegjør internasjonalt. Ungdommene forteller at de har problemer på skolen, noen føler seg deprimerte, har følelsesutbrudd og kjenner på et stort omsorgsansvar for søsken og den gjenværende foreldren.

Lindboe sier hun ikke har grunnlag for å trekke samme konklusjon ut fra intervjuene hun har gjort, og viser til at det er store forskjeller mellom det norske og det amerikanske militæret. I Norge er blant annet utenlandsoppdragene kortere enn i USA, og de sosiale forholdene annerledes.

– Ingen av barna i studien opplever belastningen større enn at de klarer å takle det, men deres visshet om at foreldrene kan skades eller dø må tas på alvor, sier Lindboe.

Helter ikke ofre

Kristine sitter ved kjøkkenbordet mens mamma Kristel varmer rester fra middagen tidligere på kvelden. De snakker om ei ny sommerjakke til Kristine. Hun har sett en hun liker, men som mamma synes er i dyreste laget.

De andre har spist for flere timer siden, men Kristine er vant med å spise alene. Ofte er hun sistemann hjem og dagen i dag er ikke noe unntak.

Etter skolen dro hun rett på håndballtrening med jentelaget til Lillehammer/Fåberg. Kristine går første året på toppidrettsgymnaset i mjøsbyen og drømmer om å bli håndballproff. Det er godt å ha håndballen, det gjør det lettere å takle savnet etter pappa.

– Det at jeg spiller håndball hjelper veldig. Hvis ikke hadde det nok vært hundre ganger verre når han var borte, sier hun.

Nå kommer hun seg til og fra byen selv, og er ikke avhengig av at mamma kjører. Hun og broren Eirik lager også middag noen ganger for å avlaste mamma, slik at hun slipper å gjøre alt når pappa er på oppdrag.

– Hverdagshelter er en passende beskrivelse av barna jeg har møtt, sier Hilde Lindboe.

For på tross av den store følelsesmessige påkjenningen ved at en forelder er borte i lange perioder, er barna opptatt av å mestre situasjonen.

Noen av barna viser også et sterkt engasjement for foreldrenes jobb i Forsvaret og ser sitt bidrag hjemme som en del av noe større. Å få hverdagen til å fungere blir nærmest et familieprosjekt.

– Det er viktig å ikke se på barna som ofre, men istedet gi dem mestringsfølelse gjennom annerkjennelse. De låner bort det kjæreste de har til Forsvaret, og forventer å få noe tilbake, sier Lindboe.

Hun mener Forsvaret må bli flinkere til å vise at de setter pris på den innsatsen barna gjør.

– De fortjener annerkjennelse gjennom å bli sett, sier Lindboe.

Klumpen i magen

Da pappen til Kristine dro til Afghanistan første gang fikk hun en bok. «Kristina og Kabul og klumpen i magen», heter den.

Boka, som er utgitt av Forsvaret, handler om hvordan det er når en pappa er borte måneder i strekk, om kranglene som oppstår hjemme, om å være med venner som ikke har det på samme måte og om e-postene fra pappa.

Selv om boka er skrevet for barn hender det at hun finner den frem igjen. Da kryper hun opp i senga på jenterommet, ser på bildene fra det Afghanistan og leser de korte tekstene.

– Jeg kjenner meg veldig igjen i det som står og den har hjulpet meg mye, sier Kristine.

Eirik ser heller på en video. Den fikk han av faren sist han var ute. Videoen viser hvordan farens avdeling jobber med å gjøre klar en leir. Gravemaskiner i sving på tørre, gule sandsletter, ledninger som strekkes og telefoner og kamerautstyr som monteres i vegger.

– Da jeg så den skjønte jeg mer av hva jobben hans går ut på. Jeg blir jo også litt glad når jeg ser på filmen for pappa er jo med i den videoen han og. Jeg vil gjerne vite mest mulig om hva de gjør når de er i utlandet.

Både Eirik og Kristine har deltatt på familiedager med Forsvaret, der de har møtt andre ungdommer i samme situasjon og blitt fortalt om de ulike internasjonale oppdragene. Likevel skulle de ønske de fikk vite mer.

– Jeg vil se bilder fra når de kommer hjem, slik at jeg vet hva de har gjort og hvorfor de må være så lenge borte. Og det hadde vært fint å få vite mer om sikkerhet når de er der, så jeg vet at de er trygge, sier Kristine.

I Lindbo sin studie kommer det frem at barna vil vite mest mulig om foreldrenes jobb. Informasjon gjør dem bedre rusta til å håndtere den utryggheten de føler. Foreldrene er de barna spør først om de lurer på noe, men særlig de eldste barna vil ha informasjon direkte fra Forsvaret. De stoler mer på informasjonen derfra enn fra media.

– Ungdommene etterlyser informasjon som er tilpassa dem, som en blogg eller egne nettsider for ungdom. Like viktig som selve informasjonen er vissheteen om at de blir sett og inkludert, sier Lindboe.

– Et forsømt område

I en av de store salene på Akershus festning ruller bilder og sitater over en storskjerm. Bildene viser bevæpnede soldater på oppdrag, en far som er klar til avreise. Han har en grønn bag på ryggen. Tommelen peker opp. Han er sammen med den vesle sønnen sin. I et annet bilde klemmer de hverandre.

Sitatene er barnas stemmer fra studien til Hilde Lindboe. I salen sitter uniformskledde menn og kvinner i Forsvarets veteranavdeling og lytter til det Hilde forteller.

– Det er sterke sitater. At de er så ærlige overrasker meg mest, sier veteraninspektør Guttormsen.

Som veteraninspektør har han det øverste ansvaret for ivaretagelsen av veteranene og deres familier.

Han mener studien er et viktig bidrag i arbeidet som nå er i gang for å få mer informasjon om hvordan barn påvirkes av å ha en mor eller far i et krigsområde.

Han kaller barna et forsømt område i forsvarssammenheng, men sier det er gjort mye godt arbeid de senere åra for å gjøre det lettere for barna å takle fraværet av en forelder.

Guttormsen nevner familiedager og informasjonsmøter. Det siste året har Forsvaret også delt ut medaljer til barna. Hjemmeheltmedaljen er Forsvarets takk til barna og en annerkjennelse av deres innsats på hjemmebane.

Forsvaret jobber også med å utvikle nytt innhold på sine nettsider som skal være spesielt rettet mot barn og unge. Målet er at dette innholdet skal være på plass i løpet av høsten.

– Vi har et helt annet fokus på hvordan familiene og barna har det når en av våre en ute på oppdrag nå enn for noen år siden. Likevel må vi erkjenne at vi har et stykke å gå, sier Guttormsen.

Godt å være sammen

Hjemme i Fåberg er familien Paulsen fulltallige. Pappa Stig Tore har kort vei til jobben på Jørstadmoen militærleir og kommer hjem om ettermiddagen.

Hverdagene er fortsatt travle og det er ikke alltid de har tid til å spise middag sammen. Men nå er han iallefall hjemme og har tid til å bli med på de tingene han liker best.

Som å følge Kristine på håndballbanen. For ikke lenge siden var de i Trondheim på håndballcup. Ingen vet nå når han skal ut på oppdrag neste gang, eller om det blir en neste gang.

Det viktigste nå er at han er hjemme synes Kristine.

– Når jeg er mye med han, tenker jeg på hvordan det er når han er borte. Da er det ekstra godt at vi er sammen.