Arnfinn viser slegghaugene på Røros.
Foto: Sara Høines

Finnes det noe under bakken her som beskytter mot korona?

– Det er kanskje litt naivt, men jeg velger å tro på det. Vi som bor på Røros blir ikke like lett smitta som andre, mener Arnfinn Strømmevold.

Ingen fikk korona på Røros.

Det var gått over et halvt år siden viruset rammet Norge, og fremdeles var det null smitte. Selv en sommer med tusenvis av turister hadde gått bra.

Folk var begynt å spøke om at noe beskytter dem. Noe gyllent. Dypt nede i jorda.

Kobber!

Kan det være noe i det? Eller handler det om gode planer, nok plass og en dose flaks?

For to uker siden dro vi til Trøndelag for å prøve å finne svar på hvorfor covid-19 ikke biter på rørosinger. Det var bare det at noen hadde vært der før oss. En viss buss med korona-syke pensjonister.

Skulle gruvebyen Røros klare å stå imot det også?

En røverhistorie

Arnfinn Strømmevold holder på hatten i sterk motvind. Han skuer utover svarte hauger med avfall etter gruvedrift og kobbersmelting.

Slegghaugene på Røros. Store som fjell. Bøyer du deg ned, vil du se det glitre i metall.

Han er ingen hvem som helst. Arnfinn er forfatteren av musikkteatret Elden og frontfigur i bandet Bergstaden Old Stars. En ekte rørosing. På hils med alle.

Han forteller om bestefaren som bare var sju år da han startet som barnearbeider ved kobberverket. Og oldemora som døde under Spanskesyken.

Arnfinn vil gjerne snakke om kobber.

Et metall og grunnstoff det har vært store mengder av under bakken i Røros-traktene. Som har livnært generasjoner, og satt sitt preg på både natur og kultur.

Slik ser kobberet ut, nede i gruvene, før det er smeltet og blir mer rødlig i fargen.

Det er ikke gull alt som glitrer. Det kan være kobber!

Foto: Sara Høines / NRK

Den siste tida har praten på Røros gått om «kåppår». Om gammel folketro og en spennende teori:

Metallet i jorda tar knekken på virus. Det er derfor ingen får korona.

– Mange mener det er en mulig sammenheng, ja. Men ikke alle vil si det høyt, sier Arnfinn.

At kobber har spesielle egenskaper har man visst lenge. Kvinner i Norge har i årevis brukt kobberspiral, for å unngå å bli gravide. Sædcellene skremmes av kobber.

Til og med brunsnegler bråsnur i møte med kobber, hvis du teiper en remse på blomsterkassa.

Men kobber mot korona? Det høres ut som en røverhistorie. Men kanskje er det akkurat det vi trenger nå.

Alle vil til Pippi-gata

Helt sør i Trøndelag og bare fire mil fra grensa mot Sverige. Her finner du Røros. Som nekter å være en vanlig by, og i stedet kaller seg bergstad.

Røros i september 2020

Over tre hundre år med gruvedrift har satt sitt preg på alt og alle.

Foto: Sara Høines / NRK

I en trang gate mellom skjeve trehus kan du plutselig sparke borti en liten, svart stein med blåskimmer. Kobber.

De teller ikke mer enn 5581 innbyggere, men i helger og ferier kan det bli folksomt likevel. I Røros kommune er det flere hytter enn hus.

De har akkurat lagt bak seg tidenes sommer. Fulle hoteller og økt omsetning i mange butikker. Det har vært kø på telefonen for å få plass på omvisning i gruva. Kø for å besøke gata hvor en episode av Pippi Langstrømpe ble filmet.

Det var som om alle nordmenn på tvungen norgesferie kom kjørende. Det var et under at det gikk så bra.

– Jeg hadde hjertet i halsen mange ganger i sommer, innrømmer ordfører Isak Veierud Busch.

Han ønsker velkommen til Røros Rådhus, et hvitmalt trehus fra 1790. Her bodde datteren til selveste sjefen på Røros Kobberverk. Nå tas politiske beslutninger i det som trolig var ett av hennes soverom.

Ordfører på Røros, Isak Veierud Busch.

Isak Veierud Busch er ordfører for Arbeiderpartiet på Røros.

Foto: Sara Høines / NRK

Ordføreren er glad for at mange valgte Røros som feriemål i år. Alle har vært veldig velkomne. Men det er overraskende at ingen ble smittet.

Har de bare vært ekstra flinke? Eller er det noe i teorien om at de er beskyttet av metaller i bakken de går på?

Det er ordføreren selv som bringer det på bane. Kobberet. Etter å ha rost innbyggerne for å holde avstand, opptre solidarisk og følge råd om smittevern.

– Jeg kaller det «urban legend». En vandrehistorie. Folk snakker om kobber rundt kafebordene her. Om at det beskytter oss.

Selv har han mer tro på godt smittevern og litt flaks. Men om det er nok, skal snart vise seg.

Munnbind med kobber

Kobber har spesielle egenskaper. Det er faktisk ingen røverhistorie.

Forskere har funnet ut at virus og bakterier ikke trives på metallet særlig lenge. De ødelegges og dør raskt.

I mars testet en amerikansk forskergruppe hvor lenge koronaviruset kunne leve på ulike flater og materialer. Studien ble publisert i New England Journal of Medicine.

På plast og rustfritt stål levde det i opptil tre døgn. På kobber døde viruset raskt, før det var gått fire timer.

Grunnen er at kobber er et ustabilt, ja litt viltert materiale, som slipper ut ioner: Små elektrisk, ladde atomer. Disse setter i gang kjemiske prosesser som ødelegger virusets arvegods.

Kobber kan være gull under en pandemi. Noen land er i gang med å bruke kobber i kampen mot korona.

Norge har det siste halve året solgt 35 tonn kobberpulver til Israel. Kobberet brukes i produksjon av munnbind som skal tåle bakterier bedre.

NORDOX produserer munnbind med kobberpulver

– Munnbindene er lyserøde fordi de inneholder ørsmå partikler av kobber, sier Lars Tomasgaard i industribedriften Nordox.

Foto: Sara Høines / NRK

Det norske kobberet brukes også i sengetøy til sykehus og luktfrie sokker for soldater.

Kobber mot virus og tåfis! Hvem hadde trodd det?

Ikke alle vet at kobber også er et mineral som kroppen trenger. Det er livsnødvendig, men kan også være dødelig.

For mye kobber gir forgiftning, mens for lite kan gi mangelsykdommer. Som Menkes syndrom, også kalt «Kinky hair syndrome». Du får rett og slett rar sveis av for lite kobber, skriver Forskning.no.

På Røros er det gammelt nytt at virus og bakterier ikke liker seg på kobber. Dørhåndtak og andre flater folk tar på, ble ofte laget i messing og bronse. Materialer som inneholder mye kobber.

– Jeg burde kanskje bytte her i rådhuset, sier ordfører Isak Veierud Busch og kikker bort på et moderne håndtak i børstet stål.

Han synes det er artig å spekulere rundt kobber, men likevel. Han tenker mer på hvor viktig det var at Røros stengte ned tidlig. Før resten av landet. Og han tenker på at rørosingene også framover må få gjøre det de er så glade i: Å gå på kafe.

– Vi har en sterk tradisjon for å treffes og drikke kaffe. Ofte. Det minner litt om arabisk kafekultur, vil jeg si. Praten går og verdensproblemer løses.

Det er ikke sikkert det som nå snart skjer i den koronafrie kommunen kan løses med kaffe og prat.

Testing i et speidertelt

Datoen 24. september skal ordføreren huske lenge.

Han har allerede hørt ryktene. På sosiale medier har han sett venner skrive at «den koronabussen, den så jeg her på Røros. Forrige uke. Jeg kjenner den igjen!»

Kan det stemme? Har bussen vært her også? Med koronasyke pensjonister?

Nå er ikke busser noe uvanlig syn. Hver eneste dag kommer det turister for å oppleve den gamle gruvekulturen. Som vil se månelandskapet rundt smeltehytta, der kobber og andre tungmetaller fremdeles holder sitt harde grep om naturen.

Men ingen har visst at akkurat denne bussen har vært på Røros. Før nå. «Ingvars Reiser» fra Rogaland har vært toppsak i nyhetene hele uka.

Alarmen går. Kriseledelsen i kommunen møtes. Alle som jobber på bakeriet der pensjonistene var innom blir bedt om å teste seg. Andre som kan ha møtt dem, i gata eller i butikkene: Test dere!

Nå spørs det om det er mulig å stå imot. Nå spørs det om det hjelper med messinghåndtak.

Arnfinn er også spent. Han som har hatt trua på at de skulle klare seg gjennom dette.

Arnfinn Strømmevold er fra Røros og tror folk der ikke blir så lett smitta av korona.

Arnfinn har ikke tatt noen sjanser de siste sju månedene. Med alvorlig sykdom i nær familie har han som alle andre vasket hender, holdt avstand og vært hjemme.

Foto: Sara Høines / NRK

Hjemme i huset sitt har han selvsagt dørhåndtak i messing og kobber.

– Folk vil kanskje flire av meg, men jeg er optimistisk. Jeg håper og tror bussen ikke har gitt noen korona her.

På et drøyt halvår har Røros kun testet noen få hundre innbyggere. Det har ikke akkurat vært kø.

Men nå skal det snart settes rekord, for minst 140 personer vil melde seg de nærmeste dagene. Koronabussen har vært på Røros i tre timer.

Kommuneoverlege Anne Lajla Westerfjell Kalstad er godt forberedt.

– Allerede i februar begynte vi å spørre pasienter om de har feber, om de har vært i Kina, i Wuhan.

Nå har hun planen klar: T.I.S.K. Testing. Isolasjon. Smittesporing. Karantene.

Før testingen starter, forteller Anne Lajla hvor imponert hun er over alt små kommuner får til. Alle som stiller opp. Som strekker seg litt lenger.

På Røros Legekontor, det eneste legekontoret i bergstaden, har de ansatte tatt på seg nye oppgaver. Ikke i stedet for. Men i tillegg.

Også vanlige folk bidrar.

Teltet som koronatestingen skjer i, har legekontoret fått låne av speidergruppa. Og når testene er unnagjort, kommer en frivillig pensjonist med egen bil og kjører 15 mil for å levere test-pinnene i Trondheim.

Lå i gruve i 42 år

Kobberet får sin del av æren for dette også. Det har gitt samhold og solidaritet.

– Bergverksdrifta har påvirket folk på en positiv måte. Den har gitt oss et sterkt fellesskap, sier Per Øyvind Riise ved Rørosmuseet, som tar oss med 50 meter under jorda.

I den eldste delen av Olavsgruven var det drift allerede i 1650.

Det er som å være i en annen verden. Lydkulisser med hakking og roping. Det er nesten som man venter at det står en kar med slegge nede i mørket der lyspærene ikke når.

Nede i Olavsgruva på Røros

Det drypper og glitrer nede i dypet.

Foto: Sara Høines / NRK

Noen steder kan kobberet sees som gylne striper. Nesten som gull.

Klimaet i en kobbergruve er spesiell. Mineralene reagerer med lufta og vannet, og temperatur og luftfuktighet er helt stabil. Dette gjør at både det ene og andre holder seg lenger.

– Om vi tok med et juletre ned hit, så ville det ikke visne. Men holde seg nesten evig grønt, sier Per Øivind Riise.

Nede i Olavsgruva er det vått og kaldt.

– Det er fire kjølige grader her inne nå. For tre hundre år siden kunne temperaturen bli over førti plussgrader på grunn av bålbrenning mot fjellveggen, sier Per Øyvind Riise.

Foto: Sara Høines / NRK

Han forteller om gruvearbeideren i Falun i Sverige, som i 1711 ble funnet død. Han ble båret opp i dagslys fra 150 meters dyp.

Men ingen savnet eller kjente igjen den unge gutten. Ikke før en eldre kone hørte ryktet.

Da hun fikk se den døde ropte hun: – Men det er jo min Mats!

Der lå forloveden som forsvant sporløst for 42 år siden! Kroppen var så godt bevart at de trodde han måtte ha dødd nylig. Det var som om han var blitt balsamert dypt nede i den svenske kobbergruva.

Men det er langt fra dypet i gruvene den gang, til folks dagligliv over bakken i dag.

– Jeg tror nok ikke kobberet gir folk immunitet mot korona, sier Per Øivind Riise ved Rørosmuseet.

Arnfinn blir skuffa

På Røros må de ha svar nå. Utenfor legekontoret, på parkeringsplassen, stiller folk seg opp, klare til testing.

Mange av dem jobber i butikk. Det har ikke vært så lett å holde god nok avstand i små, trange lokaler.

Test-teamet ved Røros legesenter gjør seg klare til den mest hektiske dagen til nå.

Test-teamet finner fram utstyret. 37 personer skal testes, og det er Røros-rekord på en og samme dag.

Foto: Sara Høines / NRK
Test-teamet i Røros kommune er straks klare

Alt er klart for testing i teltet som er lånt av speidergruppa. Parkeringsplassen er venterom.

En av ungdommene på Røros tar korona-testen

Anna Håkonsund er forkjøla og har vondt i halsen. Hun lurer på om hun har fått korona.

Kommuneoverlege på Røros,  Anne Lajla.

Kommuneoverlege Anne Lajla er spent på om turistbussen har tatt med smitte til korona-frie Røros

Alt er unnagjort på en times tid. 37 testpinner kjøres med pensjonist til Trondheim. Og så er det bare å vente på svar fra St. Olavs hospital.

Anne Lajla og kollegene har fått mange spørsmål fra pasienter de siste månedene om det kan være noe med kobberet. Om det beskytter.

Det er ikke lett å svare.

Da er det enklere med koronatester. Allerede neste dag kommer svarene:

Alle prøvene er negative. Røros er fremdeles en null-kommune. Puh!

– Jeg hadde trua, skriver kommuneoverlegen i en SMS med smilefjes.

Men det er ikke over. Samme dag er det igjen lang kø foran teltet, etterfulgt av nye timer med venting.

Så kommer beskjeden ingen ønsker seg. Nyheten legges ut på kommunens hjemmeside først:

En person har testet positivt for covid-19.

Dagen etter meldes det om enda en, og at smitten trolig kom med bussen.

I alt to personer har fått korona. De to første i Røros kommune.

Nå er de ikke lenger en null-kommune.

Arnfinn Strømmevold er litt skuffa. Han sender oss et bilde av plakaten som henger på døra der en av de smittede jobber.

«Beklager vi må holde midlertidig stengt. Ta vare på hverandre»

Begynner han å tvile på kobberet nå? Nei, han velger å stå fast ved det. Han har fortsatt trua på det gylne metallet. Selv om det ikke maktet å stoppe smitten denne gang. Det var tross alt en hel buss full av korona.

Ordføreren er ikke overrasket. Han regnet med det ville skje før eller senere. Kommuneoverlegen sier også at det var forventet.

Men kun to er smittet, de har kontroll fremdeles. Og Røros er blant kommunene i Norge med minst smitte.

Uansett har Røros-folket samholdet og dugnadsånden. Og uansett ønsker de alle, med eller uten buss, velkommen til bergstaden.

Her er det nesten ikke korona, men masse kobber og kaffe!

Hei!

Har du en viktig historie som bør fortelles? Ta gjerne kontakt med tips! 

Tidligere har jeg skrevet om journalisten som ble sprengt i lufta, om å få et barn med downs syndrom og om Turid, den første i Norge som fikk cellegift og stråling mot kreft.