Vigdis Margreth Håvorstad
Foto: Rebecca Trondsen / NRK

– Musikken hjalp meg ut av sorgen

Vigdis Margreth Håvorstad trodde ikke det var mulig å overleve sorgen da sønnen på 17 år fyllekjørte og ble drept. Men så oppdaget hun musikken.

For ni år siden ble livet til Vigdis Margreth Håvorstad snudd på hodet. Natt til lørdag. 13. november 2004 kolliderte sønnen i høy fart med en annen bil. Ulykken skjedde på riksvei 9 ved Moisund i Evje og Hornnes i Aust-Agder, bare kilometer fra foreldrenes hus.

Dreng Vegard ble bare 17 år og en uke.

Maisola skinner ute. Inne er det stille. Ingen andre er hjemme det store hvite huset i huset i Evje. De to døtrene på 17 og 19 år er fortsatt på skolen.

Etter at sønnen til Vigdis døde lette hun etter noe som kunne løfte henne ut av sorgen.

– Tiden etter ulykken var ubeskrivelig tung. Dagene var svarte. Jeg hatet livet, forteller hun.

Dreng Vegard

På veggen hjemme i Evje henger det flere bilder av Dreng Vegard. Det er slik moren husker sønnen, alltid med et smil om munnen.

Foto: Rebecca Trondsen / NRK

– Jeg forstod ikke hvordan jeg noen gang kom til å leve et vanlig liv igjen så jeg begynte å lete etter noe som kunne løfte meg opp fra sorgen. Jeg lette etter bøker og musikk fra noen som hadde opplevd det samme og som kunne hjelpe meg videre, men jeg fant ingenting.

48-åringen, som alltid har vært glad i musikk, bestemte seg for å lage en CD om sønnens død.

Hun reiser seg fra stuebordet og går bort til stereoanlegget. Rommet fylles med musikk. Teksten er full av sorg.

Eg skulle så gjerne ha verna om deg.
Den natta du våga og kjørte av sted
Med lite du visste kå utfall det fekk
Då hadde du vært her.

Fem år etter at sønnen døde, ble platen «Berre ei mor» ferdig. Teksten og melodien til de ni sangene har moren skrevet selv. For Vigdis fungerte musikken som terapi. De mange timene foran pianoet gjorde at hun forsvant inn i sin egen verden. Hun og sorgen.

– Det hjalp meg tilbake til livet og ut av sorgen. Men det var tøft. Jeg gråt. Jeg gråt masse.

Men Vigdis var ikke klar over at det var musikk hun trengte for å komme videre.

– Musikk har alltid vært en stor del av livet mitt, men at jeg skulle komme til å gi ut en CD var egentlig litt tilfeldig. Jeg følte bare at jeg trengte å sette ord på ting. Når jeg satt foran pianoet kom både ordene og tonene plutselig, forteller hun.

«Kommer hjem etter hvert. Glad i deg. Klem»
Sønnen går andre året på videregående og bor på hybel et stykke unna hjembygda da ulykken skjer. Det er fredag kveld og 17-åringen er hjemme hos foreldrene for helgen.

Bare noen timer før ulykken har Vigdis og sønnen vært ute og øvelseskjørt. På veien hjem møter de noen av Dreng Vegard sine venninner som er ute og kjører. Klokken nærmer seg tolv på natten, men 17-åringen har ikke lyst å legge seg enda.

Han spør moren om han kan bli med de.

– Selvfølgelig kan du det, svarer hun.

«Jeg sier ha det og hvisker at han må gi meg et kyss på kinnet når han kommer hjem»

Vigdis Margreth Håvorstad

Da sønnen går ut av bilen vil moren gi sønnen en klem, men ombestemmer seg. Hun vil ikke gjøre ham flau foran vennene hans.

– Jeg sier ha det og hvisker at han må gi meg et kyss på kinnet når han kommer hjem. Slik ble det ikke, sier Vigdis og ser ned i bordet.

Vigdis Margreth Håvorstad

I en blå perm har Vigdis samlet utskriftene fra nettstedet Blink der venner og bekjente skrev hilser til Dreng Vegard etter at han ble drept i ulykken.

Foto: Rebecca Trondsen / NRK

Senere den natten sender Vigdis en sms til sønnen og spør om han snart kommer hjem. Hun får svar like etterpå.

Meldingen kommer fra en annen mobil, men hun skjønner med en gang at det er sønnen som har skrevet den.

Ordlyden var typisk for Dreng Vegard: «Jeg har gått tom for strøm. Kommer hjem etter hvert. Glad i deg. Klem»

– Det var sånn han pleide å skrive, forteller Vigdis og smiler.

Det er noe sårt over smilet hennes.

Dør momentant
Vigdis sitter ved pianoet og lar fingrene gli over tangentene. Her har hun tilbrakt utallige timer etter den natten som endret alt. Her har hun kjent på den vonde skyldfølelsen. Hva om hun ikke hadde gått opp og lagt seg den natten. Hva om hun hadde kjørt og hentet sønnen.

Men Vigdis, som hadde sovnet på sofaen, går til slutt opp på soverommet og legger seg. Hun vil prøve å få noen timer med søvn. Dagen etter skal hun og Dreng Vegard pugge tysk sammen.

– Jeg var så trøtt. Han hadde akkurat fått en hund til 17-årsdagen som hadde holdt oss våkne hele uka, forteller hun.

I løpet av natten kommer sønnen hjem. Han har vært på fest og er full.

– Jeg tror han fant ut at han ville ta seg en kjøretur fordi han ikke var trøtt, sier Vigdis.

Men ingen av foreldrene hører at han går ut igjen.

Dreng Vegard tar bilen til faren.

På den tiden bodde familien i et annet hus i samme kommune, ikke langt fra sentrum.

På vei hjem blir farten for høy. I en slak sving like etter en slette, får 17-åringen skrens på bilen. Bilen som kommer mot ham kjører helt ut i siden av veien, men det er ikke mulig å unngå en kollisjon.

Klokken er 03.40. Dreng Vegard dør momentant. Føreren av den andre bilen blir alvorlig skadd, men overlever ulykken.

«Forsiktig tar jeg hendene hans i mine. De er kalde og litt stive. Alt er uvirkelig. Min gutt puster ikke. Han er død»

Utdrag fra boken «17 år og en uke»

Foreldrene, som ligger hjemme og sover, aner ingenting før de morgenen etter oppdager at sengen til sønnen tom.

Avis

Redaktøren i lokalavisen i Evje skrev et langt innlegg om Dreng Vegard etter dødsulykken.

Foto: Setesdølen / Faksimile

– Jeg skjønte ingenting. Han kom alltid hjem. Vi holdt alltid avtaler, sier moren.

Etter hvert oppdager foreldrene at bilen også er borte.

– Jeg følte med en gang en stor redsel. Vi begynte å ringe etter ham, men mobilen var avslått. Det pleide han aldri å gjøre.

Hatet livet
Moren får etter hvert høre at det har skjedd en dødsulykke på Moisund, noen kilometer fra huset deres. Hun ringer derfor til sjefen sin som bor der. Sjefen svarer at hun ikke har hørt om noen ulykke og at Dreng Vegard helt sikkert ikke er involvert.

Søsteren til Vigdis kommer og de tar seg en kjøretur for å lete etter 17-åringen. Vigdis kjører bak søsteren. Plutselig svinger søsteren inn på en busslomme. Vigdis ser at hun prater i telefonen.

Avis 1

Tirsdagen etter ulykken var Dreng Vegard på forsiden av lokalavisen. Dødsulykken preget hele bygda.

Foto: Setesdølen / Faksimile

Ved denne busslommen skal livet til Vigdis forandres for alltid. I boken «17 år og en uke» beskriver Vigdis det øyeblikket hun forstår at sønnen er død. Vigdis går ut av bilen og skjønner at det er politiet søsteren prater med.

«Hele ansiktet hennes er fordreid. Jeg ser tårene og jeg hører grufulle rop. Nei! Nei! Det kan ikke være sant!»

Der og da mister livet til Vigdis mening.

– Jeg hatet livet. Hvert eneste minutt føltes som mange år. Jeg trodde aldri den dagen skulle ta slutt. Det var fryktelig. På det tidspunktet trodde jeg ikke at det gikk an å overleve noe slikt.

– Opplevde en intens smerte
For Vigdis ble musikken livsviktig etter ulykken, men det skulle gå flere år før hun gav ut CD-platen. Prosjektet begynte med at Vigdis kom i kontakt med en musiker som lurte på om hun ville begynne å skrive tekster for ham. Det ble inngangssporten til en plate full av sorg, minner, vonde følelser og sinne. Men også glede.

Vigdis opplevde å komme i kontakt med følelser hun ikke visste hun hadde da hun jobbet med musikkprosjektet. Da hun skrev tekstene kom det mange tårer.

«Akkurat som galgenhumor kan løfte deg opp, kan en absurd, lystig sang gjøre det samme»

Audun Myskja, musikkterapeut og overlege

– Jeg gråt masse. Det var så vondt.

– Jeg kom i en veldig rar stemning, jeg forsvant i min egen boble. Har du noen gang hatt kjærlighetssorg? spør hun og ser på meg.

– Man er i en rar boble da. Det var akkurat sånn det føltes. Jeg opplevde en intens smerte.

Piano

Etter at sønnen døde begynte Vigdis å ta pianotimer. Flere timer kunne hun sitte foran pianoet. For Vigdis ble musikken en form for terapi.

Foto: Rebecca Trondsen / NRK

«Der ordene slutter, begynner musikken»
Audun Myskja, musikkterapeut, overlege og leder for Senter for Livshjelp, forklarer hvordan musikk kan hjelpe mennesker som har opplevd tap.

Musiker, forfatter og lege Audun Myskja

Musikkterapeut Audun Myskja har et ønske om at flere i helsevesenet skal ta i bruk musikk som terapi.

Foto: Marte Garmann Johnsen

– Samtaleterapi vil ofte ha vanskeligheter med å nå inn til røttene. Vi har et begrenset repertoar med ord. Gautier (Fransk poet, red.anm.) sa en gang at der ordene slutter, begynner musikken. Musikken kan nå inn til de ordløse følelsene og sette dem i bevegelse.

Når Myskjå tar imot pasienter som har opplevd sorg og tap forsøker han å kartlegge hvilke musikkstykker og sanger som «treffer» vedkommende.

– For mange er det svært vanskelig å bearbeide et tap. Når man mister noen man er svært glad, er det akkurat som at en del av livet vårt blir revet bort.

Han har erfart at musikkterapi kan være til hjelp for pasienter når ordene ikke strekker til. Men det tar tid å finne den riktige kombinasjonen av toner, rytmer og tekst.

– Nytter ikke bare å si «tralala, nå skal vi være lystige»
Musikkterapi er en egen utdanning, men kan brukes av fagfolk uten denne utdannelsen, forteller Myskja.

– Du må nå inn til kjernen i sinnstilstanden og ta tak i den. Det nytter ikke bare å si «tralala, nå skal vi være lystige», sier han og fortsetter.

– Man kan begynne med å høre på en sang som svarer til sorgen og tapet, deretter kan man gå over til en ny sang som løfte deg opp. En sang som hjelper deg å akseptere. En type rytme og tekst som i sangen «I will survive» kan løfte deg opp, forklarer han.

Ved grava

Det er snart ti år siden 17 år gamle Dreng Vegard døde.

Foto: Rebecca Trondsen / NRK

Men som i alt arbeid med mennesker som har lidd et tap, er det også her en hårfin balanse. Det er viktig å gi den riktige impulsen på riktig tidspunkt. For musikk kan også gjøre det vanskeligere å komme ut av sorgen, ifølge Myskja.

– Hvis man for eksempel blir sittende og høre på favorittsangen til den man mistet, kan det i noen tilfeller føre til at man graver seg lenger ned i sorgen og tilbake «det som var». På denne måten blir man ikke reorientert til livet slik det er nå. Derfor er det viktig at man har et variert repertoar, forteller han.

Vigdis Margreth Håvorstad

Nå kan Vigdis høre på CD-en hun lagde etter at sønnen døde uten å gråte.

Foto: Rebecca Trondsen / NRK

Glemte å leve
Vigdis var langt nede etter at hun mistet sønnen. I lang tid var alt bare svart. Hun husker spesielt hvordan de første månedene bare raste forbi uten at hun egentlig var til stede. Sangen «Snu mot land» handler om at Vigids gravde seg ned i sorgen og glemte å leve.

Ein vinter, vår rann vekk,
ein sommer gjekk og blada fall frå trea.
Eg mange tankar ha – om det som var,
Eg gløymte helt å leva.

I ettertid har Vigdis blitt fortalt at sønnen kjørte imellom 140 og 160 kilometer i timen og med en promille på 1,26 da han krasjet.

Forholdet til Vigdis og sønnen var basert på tillit.

Derfor ville hun ikke være en slik mor som bare troppet opp på fest og hentet ham.

– Jeg stolte på at han holdt avtaler.

Moren har brukt mye tid på klandre seg selv. Ordene «hva hvis» har gått gjennom hodet hennes altfor mange ganger.

Skyldfølelsen bar hun med seg i lang tid.

– Jeg kjempet hver eneste dag. Jeg skulle ikke ha sovnet. Jeg skulle ha kjørt og hentet han. Folk sier at jeg ikke kunne gjort noe annerledes, men det kunne jeg. Sånn er det bare.

Eg klandra meg sjølv,
kjære Gud for ei mor
som sovna seint den kveld

Fra sangen «Berre ei mor»
Vigdis Margreth Håvorstad

Ved pianoet hjemme i Evje har Vigdis tilbrakt utallige timer.

Foto: Rebecca Trondsen / NRK

Skrev sang om drukningsulykke
Også for Ane Bjerkan ble musikken viktig da hun og kjæresten for fire år siden ble vitne til at en gutt druknet. De to var på vei hjem fra fjelltur dagen som skulle sette dype spor i livet til 26-åringen.

Ane Bjerkan

For Ane Bjerkan ble sangen hun skrev etter at hun ble vitne til en drukningsulykke viktig for å komme videre i livet.

Foto: Privat

Noen turister ropte at en gutt var i ferd med å drukne. Bjerkan svømte ut i vannet for å prøve å finne gutten. Hun forstod at hun ikke kom til å klare å hente ham opp fra bunnen. Kjæresten hjalp henne med å få den 16 år gamle gutten inn på land. De forsøkte med gjenopplivning, men det var for sent.

I etterkant ble 26-åringen fra Inderøy i Nord-Trøndelag tilbudt krisehjelp, men takket nei. Det har hun angret mye på.

– Jeg fikk nok ikke utløp for følelsene mine, forteller Bjerkan.

To år senere skrev hun sangen «8 men».

– Jeg skriver ofte om ting jeg tenker på. Denne ulykken kom hele tiden tilbake til meg og ble en viktig del av meg.

Bjerkan jobber som musiker til vanlig og bruker ofte musikken til å få utløp for følelser.

– Da jeg satt meg ned for å skive denne sangen kom jeg i kontakt med følelser jeg tidligere ikke hadde følt på. Det ble mer ærlig.

Nå har hun det bedre.

Tok opp lån
Etter ulykken har Vigdis begynt å engasjere seg i Trygg Trafikk. Ved å bruke sønnen sin ulykke ville hun få ungdommer til å forstå hvilke fatale konsekvenser uvettig kjøring kan føre til.

– Man kan ikke holde barna sine i bånd, men man kan ha mer fokus på holdninger til fart og alkohol.

Vigdis Margreth Håvorstad

På veggene hjemme i huset i Evje henger det mange bilder av Dreng Vegard og søstrene. De hadde et tett bånd.

Foto: Rebecca Trondsen / NRK

Utenfor høres lyden av en gressklipper. Stillheten i huset blir plutselig brutt når døtrene kommer hjem fra skolen.

Nesten ti år etter ulykken har livet også gått videre for småsøsknene til Dreng Vegard.

Med seg har de hver sin venninne. De har funnet en boks med is fra fryseren som de tar med seg ut på verandaen.

– Jeg liker når det er litt liv i huset, sier Vigdis.

Det var lenge tomt i huset etter at sønnen døde. Tomrommet kjenner Vigdis på hver dag.

Vigdis Margreth Håvorstad

Vigdis trodde ikke hun kom til å klare å leve et vanlig liv igjen etter at sønnen døde. Da hun begynte med platen fant hun veien ut av sorgen.

Foto: Rebecca Trondsen / NRK

– Det var alltid så mye liv rundt ham. Alltid dundrende høy musikk fra rommet hans.

Sønnens musikk har hun også brukt som en del av sorgarbeidet. Av og til kunne Vigdis sette på musikken han pleide å høre på med full styrke på stereoanlegget.

«I kveld spelar eg musikken din. Då blir det noko av deg i huset», skriver hun i dagboken, fem måneder etter ulykken, som er gjengitt i boken.

Flere kjente musikere bidro i CD-innspillingen og Vigdis måtte ta opp lån til prosjektet. Men for moren ble dette så viktig og så avgjørende for at hun skulle komme videre i livet.

Bruk av musikk i forbindelse med sorg er utbredt, sier musikkterapeut Audun Myskja.

– Folk bruker det mye, både i begravelser og i terapi. Det er veldig vanlig at folk kommer med spesifikke sangønsker som kan markere minner man forbinder med den som har gått bort.

Likevel kunne han ønske at musikk som terapi ble brukt mer. Selv har han vært involvert i et arbeid som etterutdanner og kurser helsefagarbeidere.

– Jeg tror man vi se en større effekt ved at man bruker det mer systematisk og bevisst i helsevesenet.

«Skulle så gjerne ha verna om deg»
Det har snart gått ti år siden Vigdis mistet sønnen. Sangene rører fremdeles ved henne, men nå gråter hun ikke lenger hver gang hun hører de.

– Nå klarer jeg å høre at musikken er fin, ikke bare trist.

Hun smiler.

Sangtekst fra boka

Sangen «Berre ei mor» er en sterk sang om skyldfølelse, sorg og savn.

Foto: Rebecca Trondsen / NRK

En av sangene på platen ville Vigdis synge selv. «Berre ei mor»

Vigdis skifter spor.

Ut strømmer en melankolsk melodi. Så høres en skjør, men vakker stemme. Stemmen til Vigdis.

Eg skulle så gjerne ha verna om deg.
Den natta du våga og kjørte av sted
Men lite du visste kå utfall det fekk.

Då hadde du vært her.

– Livet vil aldri bli det samme igjen. Men heldigvis er hodet vårt laget slik at vi kan hente frem minner. Det er godt.

Grava

Da Dreng Vegard ble begravd satte søstrene og kusinen hver sin bamse på graven. De har stått der i nesten ti år.

Foto: Rebecca Trondsen / NRK
Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+ Del på epost