Runar Muhammed og Alice i Spania (ny versjon)

De flykta fra landet i frykt for at barnevernet skulle ta datteren fra dem. – Jeg tror ikke vi kan leve slik vi ønsker i Norge uten at myndighetene blander seg inn, sier Runar Muhammed Jordahl.

Foto: Ola Helness / NRK

– Uaktuelt å komme tilbake til Norge

I ett år har familien vært på flukt fra barnevernet med sin papirløse datter. Norske Runar Muhammed Jordahl har ingen planer om å returnere hjem. – Vi vil så langt unna den siviliserte verden som mulig.

I utkanten av en liten spansk småby ligger det et hvitt murhus med en enorm hage. Den er full av appelsiner, sitron, oliven og avokado. En småbarnsfar bærer dattera sin på én arm mens han peker på svaiende grener, tunge av frukt, med den andre.

– Det er så mye. Vi greier ikke plukke alt, så noe faller ned på bakken.

Runar Muhamemd og Alice ved huset de har bodd i denne vinteren

Et tilfeldig møte førte til at Runar Muhammed, Alice og dattera deres har holdt hus her i vinter.

Foto: Ola Helness / NRK

Her har norske Runar Muhammed Jordahl, kjæresten Alice fra Romania og den ett år gamle dattera deres tilbrakt vinteren. Frykten for barnevernet, vanskeligheter med byråkratiet og ønsket om å leve uten innblanding fra myndighetene førte dem hit. Tilfeldigheter spilte også inn.

– Vi traff ei dame på et marked i byen og spurte om hun kjente noen som hadde plass til oss. Hun tenkte seg litt om og svarte «dere kan bo hos meg.»

De lever et enkelt liv. Spiser stort sett det som vokser i hagen og det de finner i naturen, men Alice mener det er på tide å vende tilbake til mer naturlige forhold. Nå er snart våren her og da blir det også enklere.

– Det er jo i skogen vi helst vil være. Her er det lagt inn både strøm og vann og slik ønsker vi jo egentlig ikke å ha det.

Den lyslugga ettåringen får en appelsinbåt i neven. Dette er det livet hun kjenner. Det er enkelt. Hun vet fortsatt ingenting om hvordan jordkloden er regulert. At det finnes grenser, papirer, lover og regler. Foreldrene hennes er klar over at det er sånn det fungerer, men ønsker ikke å forholde seg til det.

Runar Muhammed Jordahl og datteren plukker appelsiner.

Runar Muhammed Jordahl og dattera i appelsinlunden bak huset de bor i. – Det er perfekt her. Jeg tenker ikke så mye på hvordan ting kunne ha vært, men hvis vi hadde fortsatt å bo i den norske skogen hadde nok også det vært veldig bra.

Foto: Ola Helness / NRK

Trodde dattera ville bli tatt fra dem
Runar Muhammed og rumenske Alice valgte å la dattera komme til verden på svært utradisjonelt vis. Alice fødte henne i skogen utenfor Bodø i desember 2012.

Gamme hvor Runar Muhammed og Alice fødte et barn

Her fødte Alice dattera i desember 2012. Runar Muhammed hadde satt inn en vedovn og lagra mat slik at de skulle kunne overvintre i skogen utenfor Bodø.

Foto: Privat

– En perfekt fødsel, ifølge Alice, som overhodet ikke kunne tenke seg å føde på sykehus.

Runar Muhammed hadde bygd ei slags gamme spesielt for fødselen, og det var han som tok imot dattera. Verken jordmor eller lege var til stede.

– Det var en ubeskrivelig følelse å få ta imot det lille livet som kom ut. Det er det største jeg har opplevd.

Da de senere kontakta offentlige myndigheter for å få registrert babyen ble det sendt ei bekymringsmelding til barnevernet.

– Meldinga dreide seg om et barn som ikke var registrert og som var født ute. Jeg forklarte at det selvsagt ikke var tilfelle. Som om jeg skulle kunne føde utendørs i Nord-Norge i desember. Vi var inne i varme og forsvarlige omgivelser, sier Alice.

Foreldreparet gikk med på å møte barnevernet. De ville helst fortsette å bo i skogen men frykta livsstilen deres ikke ville bli akseptert og at dattera ville bli tatt fra dem. Til slutt bestemte de seg for å rømme landet for å slippe videre innblanding fra barnevernet.

Alice fødte i skogen

– Jeg fødte broren hennes på sykehus, og likte ikke opplevelsen. Der ble jeg medisinert for å lindre smerten, og det var vanskelig å ha kontroll på situasjonen selv. Det er bedre å la barnet komme helt naturlig, sier Alice.

Foto: Privat

Ett år har gått siden de pakka sekken og forlot Norge. Alices åtte år gamle sønn fra et tidligere forhold bor nå sammen med dem. Familien på fire lever fra dag til dag og planlegger lite. De vet at de snart skal flytte på seg igjen, men ikke nøyaktig hvor de tar veien.

– Uaktuelt å dra tilbake til Norge
Runar Muhammed trasker opp grusveien til en dal han kjenner godt. Dattera pludrer i en bæremeis på ryggen hans. De er på vei for å besøke kjente i landsbyen hvor de bodde før de traff dama med avokadoer på markedet.

Det er et lite samfunn på siden av resten av verden. Kanskje vil de flytte tilbake hit. Kanskje ikke. Det eneste han er helt sikker på er at han aldri vil returnere til Norge.

– Det er helt uaktuelt. Lovene der harmonerer overhodet ikke med vårt levesett, sier Runar Muhammed.

Han går mellom tipier, trehus, hus kledd med presenninger og små mosegrodde steinhus som ligger spredt rundt i skogen. I tillegg til utallige hunder, bor det vel 100 personer mellom fjellene her.

– I en perfekt verden har man egentlig bare behov for en eneste lov: La de andre være i fred. Da hadde det fungert.

Han kaller plassen en øko-landsby. Ved elva som renner gjennom dalen har han bodd mange ganger og vært til og fra siden 2006. Han peker på et hus med blått presenningstak.

– Der har vi bodd. Det var perfekt å ha elva så nære og kunne vaske bleier rett ved husveggen.

Norske Runar Muhammed Jordahl rømte ut av landet for å slippe unna barnevernet. Han trodde den uvanlige livsstilen hans ikke ville bli akseptert og at datteren ville bli tatt fra ham. Her deler han sine tanker om barneoppdragelse.

De flykta fra landet i frykt for at barnevernet skulle ta datteren fra dem. – Jeg tror ikke vi kan leve slik vi ønsker i Norge uten at myndighetene blander seg inn, sier Runar Muhammed Jordahl.

Anita Eide, leder for barneverntjenesten i Arna bydel

– Jeg ble overraska. Det er et høyt tall, sier Anita Eide, leder for barneverntjenesten i Arna bydel i Bergen. Om lag 50 barn er tatt ut av landet fra kommunen de siste to årene.

Foto: NRK

50 barn er tatt ut av landet fra Bergen de siste to årene
Ingen vet hvor mange familier som har gjort som Runar Muhammed og Alice og flykta fra Norge for å slippe unna barnevernet.

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet har ingen tall, og viser til at det er kommunenes ansvar å ha oversikt over sine klienter. Ingen av kommunene NRK har vært i kontakt med vet hvor mange barn det gjelder hos dem.

Men på forespørsel fra NRK gjorde en av landets største byer ei opptelling. Saksbehandlerne i barnevernstjenesten i Bergen ble spurt om hvor mange tilfeller de husker fra de siste to årene. Totalt kjenner de til 24 familier de vet eller mistenker har reist utenlands for å komme unna barnevernet. Totalt gjelder det 50 barn.

Barnevernsansatte NRK har vært i kontakt med er bekymra og mener det kan være store mørketall.

– Jeg er min egen sjef
Dalen i Spania er et lite selvstyrt samfunn, og spanske myndigheter lar stort sett innbyggerne gjøre som de vil. Sånn sett burde landsbyen harmonere godt med Alice og Runar Muhammeds livsstil, men det er ikke riktig så enkelt.

Runar Muhammed og Alice i Spania

Fra landsbyen i den spanske dalen. Alice sier hun ikke har så mye til overs for alle hundene som driver rundt. – Hunder er ikke en del av min kultur og jeg liker ikke å ha dem rundt barna.

Foto: Ola Helness / NRK
Fra bebyggelsen i dalen i Spania.

Fra dalen i Spania hvor familien har bodd.

Foto: Sara Marie Bjelvin / NRK

– Da vi flytta herfra var det fordi det var for ustabilt å ha barn her.

Runar Muhammed sier det kan være utfordrende når det flytter folk til som ikke lar andre være i fred eller som ødelegger for fellesskapet. Da en nabo trua han med øks pakka familien sammen og dro.

– Stemninga avhenger av hvem som til enhver tid bor her, forklarer han.

For det finnes ingen regler. Folk gjør som de selv vil. Enkelte dyrker mat, baker brød, og gir bort, bytter eller selger det de produserer. Andre ser ikke ut til å gjøre noe som helst, men det kan de ikke lastes for - det finnes ingen krav til å bidra.

Runar Muhammed drar på det når han blir spurt om han er anarkist.

– Det begrepet er så misforstått, men jeg er min egen sjef. Jeg vil ikke at noen skal bestemme over mitt liv eller si hva jeg skal gjøre, og vi klarer oss fint uten hjelp fra den norske staten. Jeg er voksen og i stand til å ta ansvar for både mitt eget liv og mitt barns liv.

Runar Muhammed Jordahl, kjæresten Alice og ettåringen deres.

I dalen har Alice og Runar Muhammed vært på mange vandringer. – Hvis jeg skal si noe positivt om Norge er det at nordmenn er flinke til å gå på søndagstur. Men her har vi både mandag-, tirsdag- og onsdagstur. Vi kan gå når vi vil.

Foto: Ola Helness / NRK

Ettåringen er fortsatt papirløs
En konsekvens av at foreldrene valgte å reise fra Norge er at dattera er papirløs. De dro før hun ble registrert og hun mangler fortsatt personnummer og pass. Men det bekymrer ikke Alice og Runar Muhammed i særlig grad.

– Det burde ikke representere noen fare verken for oss eller henne at hun ikke har papirer. Det er min mening, sier Alice.

For at mor skal kunne sannsynliggjøre slektskap krever skatteetaten DNA-test når jordmor eller lege ikke er til stede under fødselen. Men foreldreparet mener det er krenkende, og ønsker ikke at noen skal få tilgang til deres DNA.

– Det er uansett uaktuelt å ta henne med tilbake til Norge for å få tatt testen. Slik jeg ser det ligger ikke dette i våre hender. Hvis Kong Harald gir oss papirene hennes tar vi selvfølgelig imot, men jeg føler at jeg har gjort det jeg kan. Det er ikke mitt ansvar lenger, sier Runar Muhammed.

– Men dere tar jo fra henne grunnleggende rettigheter?

– Jeg tror ikke ID-papirer har så mye å si. De papirene er ikke en del av min virkelighet, og jeg har aldri fått noe igjen for å være medlem av "klubben" staten Norge.

Jon-Ole Martinsen, Noas

Jon Ole Martinsen i NOAS sier saken er helt ekstraordinær. – Jeg har aldri før hørt om barn som er født i Norge med norsk forelder og er uten papirer.

Foto: Bjørn Ruud / NRK

Det er seks år siden Runar Muhammed flytta ut i skogen. «Systemet» med sine lover, papirer og frister vil han ikke ha noe med å gjøre, selv om det betyr at dattera mister retten til alle offentlige tjenester som helsetilbud og skolegang. Han er kritisk til vaksinering, har ingen tiltro til det norske skolesystemet, og stoler ikke på de norske myndighetene.

– Aldri hørt om noe lignende
– Dette er en meget særskilt problemstilling, sier rådgiver i Norsk Organisasjon for Asylsøkere (NOAS), Jon Ole Martinsen.

– At en norsk statsborger får et barn i Norge uten å få ungen registrert har jeg aldri hørt om før. Barnet er jo norsk statsborger, så forutsatt at foreldrene tar de nødvendige stegene for å få henne registrert burde det gå fort og greit.

Saken står dermed i skarp kontrast til utfordringene han møter i sitt daglige arbeid med å sikre rettssikkerheten for asylsøkere.

– Det er snakk om tusenvis av papirløse mennesker som har som sin høyeste drøm å få den norske stats beskyttelse. De ønsker mer enn noe annet å få rettighetene på plass for sine barn og bli inkludert i samfunnet.

Det bor omlag 100 personer i denne dalen i Sør-Spania. Det finnes ingen regler her og beboerne får stort sett gjøre som de vil, uten innblanding fra spanske myndigheter.

Livsstilen de har valgt handler ifølge Runar Muhammed og Alice om å fri seg fra alt som ikke er godt for mennesker og miljø. De vil ikke være avhengige av penger, men leve i pakt med naturen, og forbruke minimalt med ressurser.

– Bortskjemte egoister

Folk er så distraherte i dagens samfunn. De tenker ikke over hva som betyr noe. Bryr seg ikke om hvor maten de spiser kommer fra, og hva de gjør med kroppene sine.

Alice

Livsstilen de har valgt handler ifølge Runar Muhammed og Alice om å fri seg fra alt som ikke er godt for mennesker og miljø. De vil stå utenfor systemet, vil ikke være avhengige av penger, men ønsker å leve i pakt med naturen, og forbruke minimalt med ressurser.

– Levestandarden i Norge er ufornuftig og overhodet ikke bærekraftig, sier Alice som har dårlig samvittighet for at de forbruker mer enn hun synes de bør i huset hvor de nå bor.

– Det er vanskelig, for jeg føler et ansvar for alt jeg konsumerer og innvirkninga jeg har på verden.

Hun mener det har skjedd ei viss endring i måten folk oppfatter dem på og håper det er opptakten til større miljøbevissthet.

– Jeg møter større aksept for livsstilen vår i dag enn jeg gjorde for noen år siden. Det virker som om folk er i ferd med å åpne øynene.

– Men det er fortsatt mange som mener dere er sprø.

– Jeg er klar over at jeg blir sett på som ekstrem. For eksempel når jeg sier at jeg ikke vil ha innlagt strøm der jeg bor. Folk tenker "han er jo paranoid!", men det er bare sånn jeg er. Og det er sånn jeg mener det er best for barn å ha det også, sier Runar Muhammed.

Runar Muhammed og Alice i Spania

Familien ved drikkevannskilden i øko-landsbyen. Alice kaller det hellig vann. – Det er veldig viktig for oss at vi bor et sted der det er rent vann, og det utelukker jo å bosette seg de fleste stedene i verden, sier Runar Muhammed.

Foto: Ola Helness / NRK
Runar Muhammed Jordahl

Runar Muhammed sanker nøtter, bær og frukt på den spanske landsbygda.

Foto: Sara Marie Bjelvin / NRK

Norge kåres stadig til et av verdens aller beste land å bo i, men Runar Muhammed mener det typiske norske levesettet er hinsides all fornuft og på villspor. Han er ikke nådig når han omtaler hjemlandet.

– For meg er det et søppelland fullt av bortskjemte, egoistiske folk som kjøper, kaster, kjøper nytt igjen, kaster, og fullstendig mangler bevissthet.

– En enorm frihetsfølelse
Han er så unorsk, men lusekofta og sekken med det påsydde flagget slår fast nasjonaliteten. Ingen kan være i tvil. Runar Muhammed er født og oppvokst i Norge og han levde lenge som nordmenn flest. Jobba, handla mat i butikken, skatta av inntektene sine, og betalte regninger. Men den dagen han oppdaga at han kunne spise seg mett på det han fant i skogen endra alt seg.

– Jeg fikk en enorm frihetsfølelse. Jeg tenkte at nå trenger jeg verken jobb eller penger fra staten. Jeg kan faktisk leve på dette.

Han viser frem kakiene han har plukka på vei hjem fra landsbyen. En søt, oransje frukt med bløtt skall og saftig fruktkjøtt. Han setter seg på huk. Klemmer på en av dem for å få ut innholdet.

– Skal du ha?

Kanskje vi lager oss et eget samfunn i skogen, med egen kultur og egne verdier. Men mitt håp er at verden skal forandre seg og bli bedre.

Alice

Dattera stavrer seg bort til ham med ettåringskritt. Hendene er løfta i været for å justere balansen. Runar Muhammed mener mye av maten han fant i den norske skogen er bedre, men det er klart - i sydligere strøk er utvalget i naturens frukt- og grøntdisk langt bedre.

– Savner du aldri Norge?

– Nei, jeg savner ikke kulturen eller samfunnet der, overhodet ikke. Men jeg husker hvordan det kjennes å gå barbeint i Bodø-marka, og det er jo en veldig god følelse.

Runar Muhammed Jordahl

– Det er så lett å spise seg mett på det som vokser. Når man går rundt i naturen blir man aldri sulten, for man finner så mye mat, sier Runar Muhammed.

Foto: Ola Helness / NRK

– Folk skjønner ikke at det går an å leve som oss

Jeg tror ikke ID-papirer har så mye å si. De papirene er ikke en del av min virkelighet, og jeg har aldri fått noe igjen for å være medlem av "klubben" staten Norge.

Runar Muhammed Jordahl

Det er ikke lang vei fra hånd til munn i hagen med appelsintrærne. Ettåringen tumler rundt og strekker seg etter frukten faren skreller.

– Kjenner du et større ansvar når du har valgt å stå utenfor et system som kan fange henne opp dersom noe skulle skje?

– Det er klart jeg kjenner et ansvar, men jeg har hatt behov for å greie meg på egen hånd siden jeg var liten. Jeg vil ha det ansvaret. Være fri. Og vi klarer oss jo veldig godt. Folk skjønner bare ikke at det går an, sier Runar Muhammed.

– Men er dere ikke også prisgitt at folk er snille med dere? Som nå, at dere får bo her og spise det som vokser i hagen gratis?

– Nei. Vi kunne funnet oss et annet sted. Jeg har uansett inntrykk av at folk flest ønsker å hjelpe andre. De fleste er snille. Sånn er det bare.

Runar Muhammed Jordahl

Familien har hatt gratis husvære i vinter, men er usikre på hvor de skal ta veien videre når NRK møter dem.

Foto: Ola Helness / NRK
Alice og Runar Muhammed i Spania

Her poserer Alice med alt det den lille familien på flukt i Spania eier.

Foto: Privat

– Det er ikke det materielle som betyr noe
De er uten fast inntekt, de har ingen planer om å sende jenta på skolen når den tid kommer. Det er i det hele tatt lite materielt rundt jenta som minner om det nordmenn flest forbinder med en trygg oppvekst.

– Men det er jo ikke det materielle som er avgjørende for om man har det bra. Vi har det ikke kummerlig, det er de fleste andre som lever etter absurde standarder, sier Alice.

– Når det gjelder penger så greier vi å skape dem selv, og vi legger av til henne. Vi vil ikke være avhengige av penger, men for oss er det en trygghet at hun har en økonomisk fallskjerm dersom noe skulle skje, sier Runar Muhammed.

Pengene skaffer de ved å selge frukt og grønt på det lokale markedet. I tillegg lager Alice armbånd og Runar Muhammed selger fra tid til annen tobakk. I fjor høst reiste han også en tur til Bodø for å holde konsert til inntekt for dattera.

– Etterpå auksjonerte jeg også bort eiendeler fra scenen og tjente en del på det. Vi greier oss helt fint uten barnetrygd eller fødselspenger eller hva det skulle være.

Runar Muhammed Jordahl

– Folk er så distraherte i dagens samfunn. Mange tenker ikke over hva som betyr noe og bryr seg ikke om hvor maten kommer fra og hva de gjør med kroppene sine, sier Alice. Familien spiser kun økologisk mat.

Foto: Ola Helness / NRK

– Vi vil så langt unna det siviliserte samfunnet som mulig

Jeg er klar over at jeg blir sett på som ekstrem. For eksempel når jeg sier at jeg ikke vil ha innlagt strøm der jeg bor. Folk tenker "han er jo paranoid!", men det er bare sånn jeg er. Og det er sånn jeg mener det er best for barn å ha det også.

Runar Muhammed Jordahl

Alice og Runar Muhammed tilbereder det de har funnet i hagen, koker polenta og varmer grønnsaker. Mat de vet hvor kommer fra, uten tilsetningsstoffer. Ettåringen dytter igjen døra inn til kjøkkenet. Åpner den, titter på foreldrene, lukker den, og gjentar prosessen.

– Da vi var i Norge kunne jeg kanskje gått med på å rette meg litt etter norske normer. Hvis jeg fikk et ultimatum – enten må du bo i ei leilighet sammen med ungen din eller så får du bo i skogen uten henne, da hadde jeg selvfølgelig valgt leiligheta, sier Runar Muhammed.

Men i løpet av året på flukt har det endra seg.

– Nå vil vi egentlig komme oss så langt unna det siviliserte samfunnet som overhodet mulig.

– Hva mener du med det?

– At vi vil reise enda lengre bort. Et sted hvor det ikke er internett, sånn at det blir vanskelig å holde kontakt med folk. Et sted hvor vi får være i fred og leve som vi vil.

Alice ser på dattera som sniker i døråpninga.

– Kanskje vi lager oss et eget samfunn i skogen, med egen kultur og egne verdier. Men mitt håp er at verden skal forandre seg og bli bedre, sånn at hun kan ta del i den med glede når hun blir eldre.

Siden NRK traff familien har de flytta ut av huset og reist fra Spania.