Espen med skreppa

uten utsnitt – feil oppløsning i utvidet visning

Da Espen flyttet og skaffet mer gull til statens skattkiste

Dette er eventyret om Espen som betalte mer og mer i dokumentavgift til staten ettersom boligprisene steg og steg.

Det var en gang en kar som het Espen. Han hadde studert flittig i tre samfulle år. Nå skulle han søke lykken i storbyen.

Ikke før hadde han kommet seg av toget, så la han i vei for å skaffe seg tak over hodet. Det var mange steder å bo. Både å leie og eie. Men særlig rik var han ikke.

Dagene gikk, og Espen lette og lette. Etter både hus og arbeid.

Det var på den tiden Kong Harald nettopp hadde arvet tronen og kongeriket, og 90-tallet var i gang.

Espen fikk seg snart et arbeid. Ikke et arbeid han drømte om, men det gav penger i skreppa.

Ikke lenge etter fant han seg et krypinn han gjerne ville kjøpe. Han syntes de to små rommene i tredje etasje var riktig staselige, selv om de ikke hadde blitt pusset opp på år og dag.

Med lua i hånden gikk han til banken og ba så tynt om å få låne penger. Banken var slett ikke vanskelig å be. Straks etter var rommene hans.

Da storebror Per fikk høre dette, ringte han straks til lillebror Espen for å høre hvordan dette kunne ha seg. Per hadde studert og jobbet rundt i verden i flere år, og ville slett ikke eie noe bosted og slå rot.

– Hvordan skal vel du kunne klare å eie din egen bolig? spurte Per, grov i røsten.
– Det har jeg fått hjelp av banken til, svarte Espen.
– Hva måtte du betale for den, da, spurte Per. Han syntes visst det var galskap å bo for lånte penger.
– Nei, den kostet meg vel to hundre tusen. Pluss fem tusen ekstra til staten, svarte Espen.
– Hvorfor eie når man kan leie, sa Per.

Men Espen var fornøyd. Han tenkte ikke stort på rentene banken skulle ha. Og skatten på to og en halv prosent var vel ikke store saken. Dokumentavgiften gikk rett i skattkisten til staten, og var lik for alle som kjøpte seg egen eiendom.

Espen var sikker på at pengene han tjente skulle holde til både mat og hus. Det var nok for ham. Skatt for å kjøpe eiendom hadde folk punget ut med i over tre hundre år.

Når skatten var vel betalt lyste futen ut over hele landet at han var blitt vaskekte boligeier.

Espen trivdes riktig godt i sitt eget hjem. Som så mange andre i den alderen spiste han havregrøt når lønnen lot vente på seg.

Månedene gikk, og Espen levde livet slik seg hør og bør en ung mann i tjueårene. Snart fikk han seg en enda bedre jobb. Lønnen rakk til både skjorte og sykkel.

En vakker dag banket storebroren på døra. Per skulle være i storbyen en vinter, og søke lykken der. Men han trengte et sted å sove en stund.

Espen åpnet døren og sa at broren gjerne måtte få sove på sofaen noen dager. Men dagene ble uker og ukene ble måneder.

Espen og Per

Rett nok var det godt å være to om å betale mat og lån, men Espens krypinn ble både rotete og trangt når to røslige karer måtte dele den lille plassen.

Espen undret seg nok på hvorfor ikke Per ville kjøpe sitt eget sted å bo. Men Per sa stadig at han ville vente på at det skulle bli billigere å kjøpe seg et sted å bo. Den som venter, får se, tenkte Espen.

Så en dag fikk Espen annet å tenke på. Han hadde funnet seg en prinsesse. Riktignok var ikke Pauline en vaskeekte kongsdatter, men Espen syntes aldri han hadde møtt noen så vakker og klok. Det var som han ikke riktig fikk nok av henne.

En vakker dag fridde Espen til Pauline, og fikk ja. De bestemte seg straks for å flytte sammen.

Det skjedde på den tiden den nye flyplassen på Gardermoen åpnet, og 1900-tallet lakket mot slutten.

Espen kunne ikke komme seg fort nok ut av kåken han fortsatt delte med Per.

Sammen med Pauline la han i vei for å finne et eget hjem. Per ville fortsatt ikke kjøpe egen bolig, og fant seg et staselig loft han kunne leie. Espen tjente godt med penger på å selge de to slitne rommene.

For prisene for et sted å bo var blitt høyere. Kongeriket fikk stadig flere folk som trengte et sted å bo. Og staten fikk mer og mer penger i skattkisten sin hver gang folk kjøpte seg sitt eget tak over hodet.

Skattkiste

Ikke før hadde Espen solgt, fant han og Pauline tre rom med en umåtelig fin balkong. Der var det utsikt over både berg og blåne. Mange ville bo der, og den ene bød over den andre.

Pauline hadde til nå bodd hos sin mor og far, og lagt penger til side. Espen gikk i banken for å låne flere penger.

Drømmen om et eget sted å bo kostet mer enn de hadde tenkt, men det ble en råd med det fine hjemmet til slutt.

– Hvor mye betalte du denne gangen, da, spurte Per.
– Vi måtte ut med 1 million kroner, svarte Espen litt brydd. – Og så fikk staten tjuefem tusen i skatt.
– Det koster bare mer og mer å bo, sa Per.
– Men jeg solgte plassen vi delte for mer enn jeg betalte, sa Espen.
– Det er bedre å leie enn å eie, sa Per, der han satt på det fine loftet sitt.

Det året regnet Kongen med å få to og en halv milliard kroner i skattkisten fordi folk kjøpte seg nye hjem å eie.

Espen syntes det var underlig at staten skulle ha fem ganger mer i skatt enn sist, men tenkte at det var vel som det skulle være.

Endelig kunne Pauline og Espen flytte inn i et hjem de kunne kalle sitt eget. De holdt bryllup, og ikke lenge etter var det en liten unge på gang.

Bryllupsbilde

Den lille familien hadde gode dager. Espen steg i gradene og tjente enda mer. De ble enige om at Pauline skulle være hjemme med ungen en liten stund. Det var plass nok med tre rom. Og om kveldene kunne de riktig nyte solnedgangene fra balkongen sin.

Men ikke før hadde den første ungen lært seg å spise selv, så var enda en unge på vei.

Snart ville det bli trangt om plassen, så Espen og Pauline la ut på husjakt igjen.

Seks år av det nye årtusenet hadde passert, og fugleinfluensaen herjet i Europa.

Det var gått som Espen hadde tenkt. Nå var det enda dyrere å kjøpe seg sitt eget hjem. Og kongeriket tjente enda mer på at familien vokste og trengte et større sted å bo.

Espen og Pauline lette og lette. De ville så gjerne ha en liten hageflekk til blomster og grønnsaker. Det må det da bli en råd med, mente Espen.

Visning

En dag kom de til et skogbryn ved bygrensen. På kanten av en grønn slette lå drømmehjemmet, badet i solskinn. Endelig kunne barna få hvert sitt rom og Pauline kunne ha tomater. Sannelig fikk de kjøpe rekkehuset også. Selv uten å by over andre. Nå hastet det med å selge.

Espen flikket og pusset på de tre rommene. Han holdt på tidlig og sent, nevenyttig som han var. Sannelig skiftet han ikke den dryppende kranen på kjøkkenet også.

Pauline lånte myke puter og den gildeste pynt. Den gamle leiligheten ble som ny.

Pauline kastet seg rundt halsen på Espen da familiens første hjem ble solgt for enda mye mer enn de hadde betalt. Det var rent så lykken ingen ende skulle ta.

Per kom for å hjelpe til med å flytte.

– Hvor mye måtte dere betale for denne herligheten, da? spurte Per.
– Vi betalte litt over fire millioner for rekkehuset, og Kongen fikk hundre tusen i skatt, sa Espen.
– Hvordan kan folk som dere ha råd til det?
– Vi solgte de tre rommene for mer enn de kostet. Og banken har gitt oss mer lån, sa Espen.
– Hvorfor eie når dere kan leie, sa Per og ristet på hodet. Men stemmen var ikke lenger så overbevisende.

Gullskreppa

Nå var det slik at både Espen og Per det året hadde fått med seg hver si skreppe med gull fra gården hjemme.

Per tok med gullet og reiste verden rundt til skreppa var tom. Espen tømte skreppa rett i Kongens skattkiste.

Likevel grunnet han litt på hvor mange penger han hadde betalt i avgift bare for kjøpe seg et sted å bo.

Gullskreppa kunne ha vært god å ha til både større bil og ny sofa for den lille familien, tenkte Espen. Han syntes at staten var et grådig troll, men slo seg til ro med at skatten gikk til både skole og helsestell for alle som bodde i kongeriket.

Dagene var gode, men travle. De to ungene vokste til. Lærte seg å lese og regne. Familien dro på skogtur hver søndag. Årene gikk i fred og fordragelighet.

Snart var den første ungen selv blitt student. Den andre var nesten voksen. Espen selv var blitt trøtt av å arbeide så mye og dro stadig på besøk til storebroren. Per var kommet tilbake fra reisene, og levde atter det gode liv i storbyen.

De to brødrene dro rett som det var på bytur. Pauline ble lei av at Espen var så mye borte.

Det gikk ikke bedre enn at Espen og Pauline bestemte seg for å flytte igjen. Men nå trengte de hvert sitt hjem.

Knust bilde

Mens Per ventet på at det skulle bli billigere å kjøpe seg et bosted var det bare blitt dyrere og dyrere å skaffe seg et eget hjem. Og kongeriket fikk mer og mer penger i skattkisten.

En høstdag fikk Espen og Pauline solgt rekkehuset sitt til en riktig god pris. De delte både gjelden og pengene som ble igjen, og var vel forlikte.

Det var det året Notre-Dame brant, og ungdommer i hele verden ba voksne redde kloden.

Utpå høsten forkynte staten at de regnet med å få nesten 11 milliarder kroner til skattkisten året etter, fra alle som ville skaffe seg sitt eget tak over hodet.

Det var nok penger til å betale for fem splitter nye overvåkningsfly.

Men denne gangen slapp Espen og Pauline å betale skatt. For de flyttet begge inn i hvert sitt hyggelige borettslag i nærheten av storbyen.

Siden de egentlig ikke eide hjemmene de bodde i selv slapp de denne gangen å betale dokumentavgift.

Per slo seg til tåls med å leie, siden han ikke hadde nok penger selv til at banken ville låne ham det han trengte.

Imens var det blitt stadig flere mennesker i landet, og det kostet stadig mer å kjøpe seg et eget hjem.

Så slik gikk det til at kongeriket fikk mer og mer gull i skattkisten sin når folk kjøpte et sted å bo. Og snipp snapp snute, så er dette eventyret ute.

Epilog:

Nå tenker du kanskje at alt har blitt dyrere siden Espen kjøpte sin første bolig, og ikke bare hjemmene våre? Det har du helt rett i.

Bare siden Espen kjøpte sin første bolig i 1992 har prisene på varer og tjenester blitt 75 prosent høyere. Statens forventede inntekt fra dokumentavgiften har den samme perioden økt med over 310 prosent. Selv omregnet i samme kronekurs.

Skal vi tro partiene på Stortinget blir ikke dokumentavgiften endret i 2020 heller, selv om flere har tenkt tanken. Til det tjener staten for godt på denne skatten.

Slutt