Et fly fullt av barn

Oktober 1968: Det regnet da flyet landet. Forsvarets lotter fraktet små bager fra flyet og inn i ventende busser. I bagene lå krigsskadde barn. De var hentet ut fra et område i oppløsning. I en aksjon uten sidestykke i Norsk historie.

April 2014: Terje Heide kikker ut vinduet når flyet fra Vietnam Airlines går inn for landing i Hanoi. Der nede i mørket ligger hjemlandet hans.

For første gang siden han var ett år og 8 måneder, er han tilbake i Vietnam. Den gang var han et hjelpeløst krigsskadet barn som verken kunne gå eller spise selv. I dag er han en helt vanlig norsk mann fra hovedstaden, gift, med flere barn, en god jobb og en adoptivmor på Bøler i Oslo – og nå sitter han på et fly, noen tusen fot over Hanoi.

– Hjemme igjen

– Nå er jeg hjemme igjen, faktisk. Det er kanskje litt rart å si det, etter så mange år. Selv om jeg er veldig glad i min mamma og pappa i Norge, føler jeg for å rope: «Mamma, nå er jeg her igjen!»

Terje tar seg noen rader frem. Der sitter Linde-Li Berglund, også hun er tilbake for første gang. Totalt er de 24 stykker om bord, med vietnamesisk utseende og norske pass.

De har funnet hverandre på internett, og reiser sammen tilbake. På pakketur til landet de alle ble adoptert fra under krigen.

De omfavner hverandre. Både Terje og Linde-Li er blant dem som i dag gjerne kalles Vietnambarna.

– Det var litt touchy det der – å lande. Makan altså. Jeg tenkte «Mamma, nå er jeg tilbake igjen. Hallo mamma, her er jeg. Ser du meg?», forteller Terje, tydelig berørt.

1968: Initiativtakerne

USA var dypt involvert i borgerkrigen mellom kommunistene i Nord-Vietnam og det kapitalistiske Sør-Vietnam. Forholdene for sivilbefolkningen var forferdelige. Landet var fullt av foreldreløse barn og overfylte barnehjem.

I Norge var samfunnsdebatten på slutten av 60-tallet polarisert. På den ene fløyen: De som var mot USAs krig på Sør-Vietnams side. På den andre siden: en langt mindre gruppe som støttet amerikanernes kamp mot kommunismen. Rundt 500 av dem var organisert i Komiteen for Sydøst-Asia, ledet av nå avdøde Torbjørn Jelstad. I et intervju med Lørdagsrevyen i 2006 forteller Jelstad om komiteens hovedmål.

– Vår oppgave var enkelt og greit: Å overvåke venstresidens aktiviteter i Norge. Jeg var ansvarlig for alle rapporter fra slike aktiviteter.

Starten på det hele

I 1967 ble en delegasjon fra komiteen invitert til Sør-Vietnam. De skulle lære mer om de politiske og militære forholdene i landet. Per Flatabø var styremedlem, og en av dem som dro.

– Vi ble vist rundt i forskjellige deler av det sørvietnamesiske samfunnet. Da fikk vi blant annet se barnehjemmene. Det vi så var en påtagelig nød. Disse barna levde under virkelig kummerlige forhold. Det gjorde dypt inntrykk på oss.

Det de så satte i gang en helt unik aksjon. Da komiteen kom tilbake til Norge, hadde de ved en tilfeldighet fått med seg to barn som skulle adopteres av Norske foreldre. Da de fortalte om dette og om nøden de hadde sett, ville folk hjelpe. Mange ville adoptere vietnamesiske barnehjemsbarn. Det var deres form for humanitær bistand. Komiteen søkte og fikk tillatelse til å ta inn et begrenset antall vietnamesiske barn til Norge.

Dermed dro fire eventyrlystne ungdomspolitikere i tjueårene for å hente hjelpeløse barn – uten noen som helst erfaring med adopsjon.

Utvelgelsen

Eva Gundersen blar i et gammelt album. På bildet ligger et lite spedbarn. Han er mørk i huden, store brune øyne. Hun forteller:

– Han døde mens vi var der. Han var så nydelig, men ingen ville ha ham. Dette var små barn som ikke kunne noe for at de levde.

Hun blar videre til et bilde av masse sprinkelsenger.

– De som var heldige lå to, tre i samme seng. Tett i tett i tett. Andre lå på gulvet. Det var mangel på alt. Ungene lå stort sett uten bleie, i sin egen bæsj og tiss. Det var ikke mange nok mennesker til å kose med dem, til å stelle dem, til å holde dem rene. De hadde ingen muligheter i helvete. Overhodet ingen muligheter.

25 år gammel var Eva Gundersen sekretær i komiteen for Sydøst-Asia og gift med Torbjørn Jelstad. Politikken var hun ikke så interessert i, men adopsjonen, den ville hun være med på. Hun fikk i oppgave å plukke ut barna som skulle hentes til Norge, fra det som den gang var hovedstaden: Saigon.

– Jeg lå og grein mange netter. Det valget jeg skulle ta, var så skrekkelig at jeg ikke følte det var riktig at jeg skulle ta det. Så gikk vi rundt der, og fikk tilbudt de vi kunne velge i. Man var en minigud: Å skulle velge blant disse små, uskyldige, vidunderlige barna, som alle hadde fortjent et godt liv. Så skulle jeg stå der og si den, men ikke den. Det var helt jævlig. Helt jævlig.

Reisen til Norge

Barna ble plukket ut og samlet. 2 leger og 6 sykepleiere fra Ullevål sykehus kom ned for å hjelpe til med frakten til Norge. Så var alt klart. De fikk tak i minibusser og lastet inn barna. De hadde dårlig tid, for det var krig og snart portforbud. I en av bilene satt Connie van der Woude, sykepleier fra Ullevål. Hun forteller:

– Det verste var å få barna til flyplassen. Den skulle stenge halv sju, og tiden ventet ikke på oss. Vi hadde lastet alle barna i biler. Det var bager med babyer over alt. Vi måtte være med det flyet. Jeg tør ikke tenke på hva vi skulle gjort, dersom de hadde stengt flyplassen før vi kom frem? Det orker jeg ikke å tenke på.

Flyturen

Det ble en heftig kjøretur til flyplassen den kvelden. Men de rakk det på hengende håret. Om bord i flyet var det kaos. Eva Gundersen forteller:

– Ungen hylte i kor, hele tiden. De var livredde, det er klart det, de hadde ikke opplevd noe sånt før. De var alltid sultne, de hadde alltid bæsjet på seg. Det var alltid noe.

Per Flatabø satt i Styret for komiteen. Han var også med på flyet:

– Vi hadde et enormt ansvar for disse små byltene med barn. De skulle altså til Norge for å få nye liv og en helt ny tilværelse. Det var stort det hele.

Høyres hus

På Høyres hus i Oslo satt forventningsfulle par, klare til å bli foreldre, samme kveld som flyet landet på Fornebu. På bakrommet lå 69 barn. Fjernsynsbildene viser masse små barn, med alvorlige ansiktsuttrykk. Ett og ett ble barna gitt til sine nye foreldre.

Terjes adoptivmor, Synnøve Jorunn Heide, forteller at det hele først var en inderlig glede, men så kom neste dag:

– Jeg hadde ikke forestilt meg at han skulle være så klengete og hjelpeløs. Han var så svak, med store sår i hodebunnen og det rant fra ørene.

Terje var, som alle de andre barna, fysisk eller psykisk skadet av krigen.

2014: Jakten

En liten brun mappe ligger på bordet foran Terje. Dette er Terjes mappe fra Torbjørn Jelstads adopsjonsarkiv.

Terje hadde egentlig aldri noe behov for å vite. Han var norsk. Bakgrunnen hans var ikke så viktig. Men så begynte barna å spørre, og Terje begynte selv å kjenne på et behov. Behovet for å finne sin biologiske mor. Nå skal han tilbake til Vietnam, og håper å finne ut mest mulig han kan ta med seg.

– Jeg har noen papirer hvor det står et navn på hun som skal være min mor: Tran Thi Ba. Tenk om jeg kunne finne henne. Det kunne vært godt å få vist henne at det har gått bra med barnet som hun mista eller måtte gi fra seg. Da tenker jeg hun kunne få litt ro i sjelen.

Terje åpner mappa. Inni ligger et passbilde av en liten gutt. Det kan ha vært rett før de dro til Vietnam, konkluderer han. En liten gutt, med en liten jakke og et litt bekymret ansiktsuttrykk.

I mappa ligger også et dokument på Vietnamesisk. Terje får hjelp av en kamerat til å tolke det som står i dokumentene. Plutselig oppdager de et gatenavn Terje aldri har sett før: Cong Quynh. I ett av dokumentene står det som skal være gaten Terje ble født i.

– Da må jeg i hvert fall besøke den gaten der! Tenk å stå der og tenke: «Her, ett eller annet sted i denne gaten var det jeg ble født.» Det blir utrolig bra.

Flyet til Vietnam går noen dager senere.

Kritikken

Etter transporten i 1968, dukket det opp det ene etter det andre, som myndighetene mente ikke var gjort etter boka. Blant annet hadde komiteen hentet inn flere barn enn de hadde tillatelse til. Adopsjonspapirene var ikke i orden.

Helsemyndighetene var ikke godt nok varslet. Den gang fryktet man utbrudd av epidemier.

Knut Steenberg jobbet som saksbehandler i justisdepartementet den gang. Han forteller at det heller ikke lot seg dokumentere på forsvarlig måte hvordan barna var skaffet til veie.

– For eksempel lurte vi på om barna virkelig var foreldreløse? Men det reiser igjen spørsmålet om hva slags informasjon komiteen hadde fått fra barnehjemmene. De forholdt seg jo til dem.

Eva Gundersen, som plukket ut barna, svarer på det.

– En av forutsetningene da vi valgte ut barna, var at de skulle være foreldreløse. Vi skulle vite hvor de kom fra. De prøvde å gi oss barn som var levert foran porten, uten at en visste noe mer om barnet. Da måtte vi si nei. Det skulle ikke være slik at det senere kunne komme en mamma som sa: «Du tok barnet mitt.»

I et brev til myndighetene argumenterer Jelstad mot kritikken: «Vi er av den oppfatning at vi her fra vår plass i Norge har gjort mer enn hva som rimelig kan forlanges for å få sakene fullført på de barn som ankom i 1968.»

De andre turene

Etter den første turen i -68, kom det i løpet av høsten og den påfølgende våren, åtte barn til som egentlig skulle vært med det første flyet. Jelstad ville fortsette også ut over dette. Han søkte departementet om lov til å ta inn ti nye barn fra Saigon.

Men myndighetene sa nei. De mente Sør-Vietnam ikke ønsket denne typen hjelp. Den gang sa Ingrid Solheim, daværende byråsjef i det som den gang het Sosialdepartementet:

– Slike overføringer må tas hånd om av ansvarlige organisasjoner som kan disponere fagkyndig personell og har en større administrativ kapasitet enn komiteen for Sydøst-Asia synes å rå over.

Men Jelstad dro likevel i 1971, og hentet ti barn fra Saigon. Barna ble satt rett i karantene på Ullevål sykehus. Flere av dem var syke og ett døde. Norske myndigheter avviste barna formelt, fordi de ikke hadde visum. Men de ble aldri sendt tilbake. Saken ble isteden slått stort opp i media. Kan det ha vært intensjonen?

Politisk motiv?

Før Jelstad døde i 2006, møtte forsker James Godboldt ham og flere andre fra komiteen. Godbolt mener de bevisst brukte adopsjonene for å nå frem med sitt politiske budskap:

– Adopsjonene trakk komiteen ut av en politisk isolasjon som var i ferd med å oppstå. På den tiden mistet de mye støtte for sitt primære mål, nemlig å støtte opp under regjeringen i Saigon og USAs krigføring. Adopsjonen gav dem en annen, mer humanitær profil. Det er klart at flere da lyttet til dem, og tok dem mer på alvor, enn om de var ute og brant Nord-Vietnams flagg, eller hva de gjorde.

Per Flatabø avviser det politiske motivet blankt:

– Var adopsjonene et skalkeskjul for det organisasjonen drev med?

– Nei, på ingen måte. Det var uttrykk for et ekte humanitært engasjement. Det politiske ble satt på sparebluss i den tiden adopsjonsarbeidet pågikk.

2014: Tilbake til barnehjemmet

Det er nå flere dager siden flyet landet i Hanoi. Reisen har tatt den store gruppen vietnambarn gjennom landet de kommer fra. Fra nord til sør. Det hele er et gjensyn med noe de ikke husker. De er kommet til Saigon, eller Ho Chi Minh city som den heter i dag. Byen de alle kommer fra. For mange blir dette det første møtet med barnehjemmet de kom fra. Det eneste stedet de vet de har vært. En mulighet til å finne svar.

På vei mot barnehjemmet i Go Vap endrer stemningen seg i bussen. Fra lett og lystig, til tung og tankefull. Hun som sitter bak Terje gråter. Han trøster.

– Vi skal hjelpe hverandre gjennom dette her.
– Du har nok med deg selv du, svarer hun.
– Nei, vi hjelper hverandre. Jeg trenger hjelp og du trenger hjelp, andre trenger hjelp.

Go Vap

Bussen kjører opp foran en kirke. Ved siden av ligger barnehjemmet. 45 år er gått. Terje er tilbake på Go Vap. Navnet på barnehjemmet står i fødselspapirene hans. Idet han og de andre går inn porten, ser de masse barn som sitter i ring og synger. De vil vise hva de kan, til de voksne barnehjemsbarna som er kommet helt fra Norge.

– Jeg kjente med en gang at det var et godt sted å være. Det kan jo kanskje ha noe med at jeg har vært her før. Det var dette vi hadde.

Like senger som den gang

Bestyreren tar med Terje til et rom fullt av spedbarn. Dette er barn som foreldrene ikke klarer eller vil ta vare på. Ett av dem er bare noen dager gammelt.

– Tenk, sånn har jeg kanskje ligget, uten så mye pleie og så mye omsorg. Kanskje var jeg veldig sulten. Jeg ser for meg lille meg som lå der og levde det livet som disse barna gjør i dag. Selv om det ikke er krig i dag, kan det jo være en viss likhet. Sengene likner på de jeg har sett på bildet.

Da Terje var her, var det ifølge komiteens papirer 950 barn her. I dag er det 250 barn på hele barnehjemmet, de fleste av dem er handikappede. Han blir vist inn på en avdeling hvor de mener flere av barna er rammet av det kjemiske stoffet Agent Orange.

Agent Orange

Stoffet var et kjemisk våpen som amerikanerne brukte på vegetasjon for å ødelegge fiendens skjulesteder. I dag kobles det til overhyppighet av fosterskader og sykdom i områdene der det ble brukt. Man mener effekten av stoffene går i arv.
I en av sengene på barnehjemmet, ligger et barn med altfor stort hode. Ansiktet er nesten flatt. Barnet stirrer tomt ut i luften, mens det får mat fra en sonde.

– Hadde jeg ikke kommet ut, men likevel overlevd og blitt værende i Vietnam, så kan det jo hende at mine barn kunne vært ett av de barna som lå der i dag.

Det gjør sterkt inntrykk. Men for Terje handler besøket på barnehjemmet også om noe mer.

Jakten

På et bakrom har de ansatte funnet frem registrene fra slutten av 60-tallet. Terje er på jakt etter hva som helst som kan gi ham noe mer å gå etter i jakten på sin biologiske mor. Foran ham på pulten ligger en stor bok. På hver side er det en lang rekke navn. De er notert etter årstall. Han blar frem og tilbake.

– Jeg håper jo å finne ut noe mer om mine foreldre. Er de i live? Hva heter de? Å finne ut det, er jo topp én på listen.

Men uansett hvor mye han blar, finner han ingenting. Det viser seg at arkivet fra tiden han var der, er borte. En eldre kvinne som jobber på barnehjemmet beklager det. Men Terje gir ikke helt opp enda. Han viser henne et gruppebilde som skal være tatt rett før de dro, og spør om hun, som jobbet her i 1968, husker noen av dem. Hun kikker nøye på bildet.

Plutselig stopper hun opp.

Hun som ikke dro

På bildet kjenner hun igjen ett av de andre barna.
– Hun jobber her! utbryter tolken som er med oss.
Den eldre kvinnen signaliserer at Terje skal følge etter henne.

– Dette er spennende, utbryter han.

Så står hun der. De var barnehjemsbarn samtidig, men Terje ble valgt og hun ble det ikke. Gjennom gestikulering og peking, får de en felles forståelse av hvem de er for hverandre.

– Umiddelbart tenkte jeg at hun var uheldig, sier Terje. Fordi hun ikke ble plukket ut til å være med oss og leve det livet som vi har levd. Men så slo det meg at det kanskje var urettferdig. Det så ut som hun hadde hatt et godt liv hun også.
De gir hverandre en klem, med en intensjon om å holde kontakten per e-post.
Terje må videre. For det er ett sted til han vil lete, før han drar tilbake til Norge.

Cong Quynh

Med seg har han papirene sine, på leting etter stedet han bodde. På leting etter mor. Terje er tilbake i gaten han ble født, Cong Quynh. En stor gate midt i Ho Chi Minh City, Saigon. Flere av sidegatene har samme navn. Han går bort til noen eldre mennesker som sitter på gata.

– Tran Thi Ba, har dere hørt om henne? Hun er min mor?

De svarer ham på vietnamesisk og peker videre nedover gata. Han forstår ikke hva de sier, men fortsetter nedover. Han stopper noen andre. Heller ikke de kan hjelpe ham.

En av dem spør om han har et bilde av henne. Det har han ikke. Det er nytteløst. Han viser frem bildet av seg selv, som han fant i mappa si. Heller ikke det fører frem. En av dem sier hun har bodd i området i over 60-år. Hun kan ikke huske noen Tran Thi Ba.

Terje gir opp.

– Det er for mange smågater her. Vi kan jo ikke lete i alle.

I det han går videre nedover Cong Quynh, erkjenner han:

– Selv om jeg verken fant huset, eller min mor, er det er i det minste godt å ha vært her. Jeg er blitt litt stolt av at dette er en del av meg også. Det å være vietnameser.