Ola Haugen
Foto: Nils Thune

Eneboeren i Vågå

– Kanskje det er ett og annet vi som er så travle kan lære av det stille livet Ola Haugen lever på gården sin i Vågå, spør fotograf Nils Thune seg. Han har fulgt 73-åringen med kameraet sitt i flere år.

– Velkommen!

73 år gamle Ola Haugen møter oss i døra. Han står fremoverbøyd og lener seg til dørkarmen. Et blått og våkent blikk under en kraftig og stri grå lugg. Som om luggen vil ta jobben med å stå rett opp siden den kranglete ryggen ikke vil.

Det heter seg at innbyggerne i Vågå er Norges mest fotograferte bygdefolk etter at den kjente fotografen Morten Krogvold har holdt sine kurs der i en årrekke. Nils Thune var ikke den første hobbyfotografen som hadde banket på Olas dør, men det er ingen som har kommet tilbake så mange ganger som ham. Nå havner Olas liv på utstilling og mellom to permer i en bok.

På vei til den pensjonerte bonden har Nils fortalt at han pleier å ringe og sjekke om det er noe han skal ta med fra butikken, eller om det er noe annet han trenger hjelp til når han kommer på besøk.

– Å bli kjent med Ola, oppleve hans personlighet, hans daglige rutiner, stedet han bor, det preger meg og mine tanker. Og tar jeg meg tid til noe mer enn et kort møte bare én gang, endrer det også min bruk av tid, og tar meg nye veier, sier Nils.

– Noe å lære av Ola?

Samtidig har han holdt blikket trygt plassert på E6'en mens vi suser stille i hans supermoderne elektriske Tesla oppover Gudbrandsdalen. Dataingeniøren som har studert i USA og som jobber i Norconsult, forteller hva det er med eneboeren i Vågå som gjør at han stadig kommer tilbake.

Nils Thune og Ola Haugen

Den elektriske bilen til fotografen trenger mer strøm og Ola har kabelen klar. Han støtter seg til sparken når han går sammen med Nils for å koble den til.

Foto: Marit Kolberg / NRK

– Sammenlignet med andre har han valgt å leve et veldig rolig og stillferdig liv. Og et veldig godt liv, tror jeg. Han har bodd på Haugen gård i all sin tid. Tenk på hvor mye andre reiser, hvor mye de jobber, hvor mye de skal rekke. Mens han bor i dette enkle miljøet og klarer seg bra. Han bruker den tiden han trenger til det han skal gjøre. Det er kanskje et par småting vi kan lære av det livet Ola lever og gjøre ting annerledes før det er for seint?

Men før vi kan sette oss ved kjøkkenbordet i våningshuset til Ola, må den elektriske doningen sikres nok kraft til at den kan ta både fotograf og journalist tilbake til vårt hektiske hverdagsliv senere på dagen. Sist Nils var her gikk sikringen flere ganger da vidunderet skulle lades, men denne gangen har Ola skaffet sikrere strømtilførsel fra en kontakt med høyere spenning på ytterveggen. Selv bruker han ikke en gang strøm til å varme opp huset.

Et par tjukke raggsokker stikker seg fram fra inneskoene, like trassig som luggen. Sokkene forsvinner ned i utestøvler og luggen inn i en blå lue når Ola kommer ut. En spark gir ekstra støtte til vandringen på det snødekte tunet.

– Her er så mye sjogg (snø, journ. anm), sier verten med et smil der tanngarden har noen innlagte pauser i front.

 Haugen gard i Skogbygda

Haugen gard i Skogbygda, omkranset av vakker natur og et lite knippe naboer.

Foto: Nils Thune

– «Greit nok» å bli fotografert

Det går i sakte fart opp bakken der det nymotens fartsvidunderet får det som trengs, før vi snur ryggen til og rusler ned på gården. Traktoren, en Massey Ferguson 1970-modell, står parkert på tunet.

Å si at praten flyter fritt, vil nok være en kraftig overdrivelse. Men Ola svarer blidt og vennlig på spørsmålene, blant annet om hvorfor han har sagt ja til å stille opp som fotomodell.

– Ja, nei, når Nils hadde lyst til det, så var det nå greit nok det, ja.

– Hvordan er det å ha han på slep rundt her da?

– Det er nå greit nok, det. Snodigt.

Et par røde, godt brukte arbeidsnever setter kaffekoppene på bordet. Vertens stråmønstrede kopp er velbrukt med ferdige kafferender, ingen grunn til å finne fram en ren til ham. Men gjestene får nye, fine kopper og kakefatet er så fullt at en smultring truer med å trille sin vei.

– Hva syns du om bildene?

– De er fine. Veldig fine bilder.

Kaffetrakteren surkler vennlig borte på spisebordet, vegguret tikker høylytt og vedovnen synger og gir god varme. Her er vi langt fra wifi og cappucinomaskiner med melkesteamer, både i tid og rom. Det eneste passordet man trenger de neste par timene, er et pent "nei, takk, nei, takk, nå er jeg godt forsynt" når vi nødes med kakefatet.

–Hva er det ved bildene du liker?

–Jeg er ikke vant med å fotografere jeg. Men det er fine bilder han tar.

– Kjenner du deg igjen i dem?

– Ja da, jeg gjør det. Jeg er god å kjenne, da vettu.

Ola Haugen

Ola lager seg middag hver dag. Katten Mons holder ham med selskap.

Foto: Nils Thune

Har kanskje vært i Sverige

Nils Thune og Ola Haugen

Nils Thune og Ola Haugen har sittet mange timer sammen ved kjøkkenbordet til Ola. Kaffe og noe søtt å bite i hører med.

Foto: Marit Kolberg / NRK

Her på Haugen gård i Skogbygda i Vågå har Ola bodd i hele sitt liv. Bortsett fra det året han gikk på landbruksskole på den andre siden av Vågåmo, og da han var i militæret i Bardu.

– Da kan jeg ha vært i Sverige også, men jeg er ikke sikker. Vi rodde på et vann og krysset kanskje grensa, forteller han med et spøkefullt smil.

Ola liker seg best hjemme. Han vil ikke være med til Kristiansund, der bildene av ham skal stilles ut i april. En fjelltur kan være greit, men han er slett ikke sikker på om han vil være med helt til slektsgården til Nils i Valdres, heller.

– Jeg får si at vi skal opp på fjellet. Så får jeg kanskje lurt deg med helt dit? spør Nils.

– Ja, da må du nok lure meg, svarer Ola med et smil. Men forteller at han en gang var på de traktene sammen med en gammel kamerat.

Før var dagene fylt av oppgaver. Han hadde dyr på gården, og i låven skulle det både høy og ved. Nå går dagene mest til enkle gjøremål. Frokost, middag og kaffe med noen søtt å bite i til. Om morgenen hører han på P1 på radioen, og om kvelden ser han på TV hvis det er sport. Og hvis det er fint vær, da. For i dårlig vær tar ikke antennen inn signalene.

Høst Ola Haugen

Lerketrærne lags gårdvegen er det Ola som har plantet.

Foto: Nils Thune

Og denne stillheten, denne roen og den lune varmen er noe av det som gjør at Nils Thune vender tilbake gang etter gang.

De snakker ofte om hva Ola bruker dagene til, slik at Nils kan fange opp dagliglivet hans og dokumentere det.

– Så stopper kanskje andre opp og ser at de kan gjøre ting på en annen måte, når de ser det livet Ola lever. Jeg tror faktisk den måten han lever på er på vei til å forsvinne. Det er nok en del som ønsker å leve et enklere liv og flytte vekk fra storbyen.

Nils sier han håper å klare å fortelle Olas historie. At han lever et litt annet liv som er veldig bra.

– Jeg har tatt bildene for å forsøke å vise. Så får andre avgjøre om det er verdt å se på eller lære noe av. De fleste oppdager at vårt jordiske gods er flyktig, mens det vi lærer har vi med oss hele tiden, og lærdom kan vi alle skaffe oss, gjennom hele livet. Og ved å fotografere kan jeg prøve å formidle hvordan jeg opplever dette møtet, Olas verden. Det ville jeg ikke ha klart med penn og papir.

Ola Haugen
Foto: Nils Thune