En reise uten ende

– Syrere betaler 6000 euro, sier menneskesmugleren som skal sørge for at den syriske vennegjengen kommer seg til Europa.

– Hvis båten synker er det ikke mitt problem, det er Guds vilje, legger han til.

De små båtene er nær ved å kantre av den ubalanserte lasten, og i panikken i mørket mister de katten og det meste av maten og vannet de har med seg. Men de redder det viktigste, barna.

– Vi trodde vi skulle dø på de første skrittene av reisen, sier en av syrerne.

En mor med to små barn ombestemmer seg, hun vil returnere til land, men det er for sent, politiet kan ha nådd kysten og den eneste veien videre, er ut på det åpne havet.

En kvinne står igjen på stranden sammen med sønnen. De blir arrestert og fraktet til et egyptisk fengsel.

• Les også: Enige om å bremse flyktningstrømmen gjennom Europa

• Les også: Frivillige slår alarm om grufulle forhold for flyktninger

Flykter videre
Den syriske vennegjengen består av journalister, ingeniører, en musiker og en psykolog. De tar seg videre fra de små båtene om bord i en gammel, knapt sjødyktig fiskebåt, seilt av menneskesmuglere som aldri tidligere har vært på åpent hav.

De har allerede flyktet én gang, fra Syria til Egypt. Der ble livet for de syriske flyktningene stadig vanskeligere. Nå vil de videre.

Nabil Hilaneh er en talentfull oud-spiller, og studerte ved musikkonservatorier i Damaskus og Kairo. Etter å ha deltatt i fredelige protestmarsjer ble han arrestert og kalt inn til påbudt militærtjeneste.

Han deserterte og flyktet mot Tyrkia, men på veien ble han fanget og banket opp av islamister. I Egypt har han jobbet som musikklærer. Han frykter reisen de nå begir seg ut på, men ser ingen alternativer. Han får ikke fornyet visumet han har i Egypt.

– Jeg er klar for å dra, men jeg er redd, sier Nabil.

– Kom igjen, du deserterte fra militæret i Syria. Husker du hvordan det var å gjemme seg i kloakken i 17 dager? Eller da du ble fanget av islamistgruppa An-Nusrah-fronten, og de fant ut at du var kristen? Alt annet må blekne i forhold, sier vennen Rami Aramouni.

– De var enklere å forholde seg til enn egyptisk politi. Selv om jeg har papirene i orden, truer de med å kaste meg i fengsel eller ta meg til ambassaden, svarer Nabil.

Filmer ferden over havet
Rami Aramouni jobbet som nettverksingeniør før den syriske borgerkrigen brøt ut. Da krigen eskalerte valgte han å jobbe med media for å fortelle historien om lidelsene til det syriske folket.

Før de drar over Middelhavet kjøper han et kamera for sine siste penger. Han sverger på at turen må bli dokumentert.

– Jeg håper jeg kan filme det som skjer på båten, så verden kan forstå at folk ikke flykter for å få et bedre liv. De prøver bare å ha et liv, sier Rami.

Flyktninggruppen tilbringer sju lange, pinefulle døgn om bord. De blir dehydrert, sjøsyke og eksponert for solstikk. De risikerer alt, selv retten til å returnere til Egypt, for sjansen til å få asyl i Europa.

– Å legge livene våre i hendene til en 20 år gammel sjømann som aldri har krysset noe som helst. Det skremte oss alle. Men sånn er det å reise på denne måten. Du må risikere alt, sier Rami.

Opptakene som Rami gjorde før og under overfarten gir oss et unikt innblikk i de mange problemene og dilemmaene flyktningene står overfor. Noen av dem flykter med barn, mens andre forlater barna i håp om at de en gang skal kunne gi dem en bedre framtid.

Disse opptakene utgjør en sentral del av dokumentarfilmen «Flukten», som har verdenspremiere på NRK1 i kveld.

Vi får også se hvordan det går når flyktningene kommer seg til Europa. Filmskaperen George Kurian har fulgt vennegjengen videre fra mottak til mottak.

Filmen viser livet de syriske båtflyktningene lever før de forlater Kairo, deres tur over havet og redningen da fiskebåten blir plukket opp av en oljetanker. Den følger deres reise videre gjennom Europa til stedene de håper vil bli deres fremtidige hjem.

Enkelte av dem har venner og ektefeller som allerede har kommet seg til Europa. Idet de drar aner de ikke om de noen gang vil møtes igjen.

Ikke ved reisens ende
Etter sju døgn på havet blir gruppen plukket opp av en oljetanker som skal til Genova I Italia. De har nådd første delmål. Men deretter begynner en ny ventetid. Hvor skal de dra, hva skal de gjøre, hva slags liv venter dem?

I Europa ender de opp på ulike asylmottak – i Tyskland, Belgia, Nederland og Sverige – på at asylsøknadene blir behandlet. De flyttes fra mottak til mottak, og lever i overfylte rom der det er umulig å ha noe privatliv, kun med rasjoner av frossenmat å spise.

De mister kontakt med venner og familie, og ser skrekkslagne på reportasjer om hva som skjer i deres fødeland Syria.

Selv om de visste at prosessen kunne ta tid, var de ikke forberedt på det emosjonelle og psykologiske traumet det er å vente endeløst i uvisshet på mottak.

– De fire første månedene var forferdelige. Ikke overraskende, forteller Nabil Hilaneh.

– Det er velkjent at når noen forlater ett land for et annet, er det alltid et sjokk. Et kultursjokk. Det tar tid å lære språket, bygge relasjoner, forstå folks vaner og tradisjoner. Det er enda vanskeligere når du drar mot din egen vilje. Å forlate alt: venner, familie og jobb, og komme til et land der du ikke kjenner noen. Det gjør sjokket enda større.

Nabil bor på et flyktningmottak i Berlin, der han deler rom med to andre.

– Alt jeg har bygd opp gjennom et helt liv ble med ett endret. Jeg hadde ambisjoner for kunsten min, med jobb, opptredener, konserter. På et øyeblikk mister du alt.

– Jeg kan ikke øve når de er her hele tiden, og snakker eller er på telefonene sine, forteller han.

Han prøver å få plass ved en språkskole, men alle språkkurs han finner er allerede fulltegnet.

– Jeg skammer meg over å snakke om problemene jeg har i Tyskland, for det er ingenting sammenlignet med det som skjer i Syria.

– Men hvis det fantes en mulighet for å dra tilbake til Syria ville jeg reist. Jeg hadde alt der. Livet mitt, minnene, folket mitt. Til og med veggene i byen min. Jeg ville reist umiddelbart.

Uten nødvendige språkkunnskaper for å fortsette sine karrierer i sine nye land, er syrerne alle klar over at de blir nødt til å gi opp noen av sine drømmer.

– Du spiser og sover, men du gjør ingenting annet. Har du ikke penger, så du har ikke engang friheten til å gå ut. Det er som et fengsel, sier Rami.

– Akkurat nå føles det som om jeg ikke har forlatt båten ennå.