– Jeg kan ikke slutte å elske henne nå
Marianne Solli (78) opplevde at ektemannen Arne ble drept av deres egen datter. Selv var hun nær ved å blø i hjel etter knivstikk. Hun kunne valgt hat og bitterhet, men gikk tilgivelsens vei.
Alt er som det pleier å være.
Onsdag 3. oktober 2012 sitter Marianne tilbakelent i godstolen i stua i den romslige eneboligen i Moneheiveien. I enden av sofaen fikler Arne med fjernkontrollen til TV-en. Det er fem minutter til Dagsrevyen når dørklokka ringer.
Ektemannen reiser seg og rusler ut i vindfanget. Fra stua hører Marianne;
«Hei, er det deg som kommer på besøk. Stig på!»
Arne kommer inn i stua, setter seg i sofaen mens han senker volumet på TV-en.
Marianne får øye på datteren (36) som kommer inn bak faren. «Hei, så koselig, kan jeg få en klem?». Moren reiser seg og går to steg fram på stuegulvet.
Men noe var annerledes. Den ellers så smilende datteren er ikke til å kjenne igjen.
– Øynene var mørke. Det var som et annet menneske stod foran meg. Det var ikke den snille, gode jenta mi, sier Marianne Solli.
Datteren trekker fram en kniv fra innsiden av jakken.
«Nei, du får ingen klem», sier hun.
Sjokket
78-åringen holder omkring en rykende varm kopp te. Våren er i ankomst på Østerhus i Grimstad når NRK møter henne. Utenfor den romslige villaen titter de første markblomstene fram. På stuebordet ligger det familiebilder, halvferdige album og bøker hulter til bulter. Marianne må ha noe å gjøre, noe å pusle med.
Historien er sjokkerende, brutal og hjerteskjærende. Et harmonisk pensjonistliv etter 40 års ekteskap snus på hodet. Hennes sjelevenn i livet, Arne, blir revet bort.
Hun kunne lett krøpet inn i mørket. Kikket ned i dypet. Og hun gjorde det – en kort stund.
Marianne ligger tre dager i kunstig koma etter operasjonen. Døsigheten slipper taket mens hun stotret fram «Hvordan går det med Arne?» Dødsbudskapet er mer smertefullt enn kniven som rammet henne noen dager i forkant.
– Jeg var forbannet på livet. Fy søren, hvorfor kunne jeg ikke bare sovnet inn. Jeg ville heller valgt døden. Hvorfor måtte jeg våkne til dette marerittet?
Ved siden av henne står legen som kjempet for å gi henne livet tilbake. Han er så uendelig glad. Gleden hans fikk Marianne til å våkne en gang til. Hun så det klart for seg:
Lyset overvinner mørket. Kjærligheten overvinner hatet. Hun ville leve videre for dem hun elsket. Ikke minst for datteren skyld.
– Hun må ha det helt jævlig nå, tenkte jeg. Jeg synes bare så voldsomt synd på henne. Stakkars menneske som havnet opp i noe slikt med faren sin som hun var så glad i, og som var så glad i henne. Jeg måtte forsøke å komme meg for hennes del. Det var ikke jenta mi som gjennomførte drapet. Det var en syk person, sier Marianne.
Døden
Drapet er beskrevet i detalj i Aust-Agder tingretts dom fra august 2013. Rettspatologenes nedtegning er rystende.
Minnene sitter spikret i Mariannes tanker.
Med brå håndbevegelse viser hun hvordan datteren skjøt kniven fram og traff henne i mellomgulvet. Den sylskarpe kniven boret seg inn i brystet, sneiet hovedpulsåren med én millimeters klaring og skadet leveren.
Sekunder etter pumpet blodet taktfast ut av kroppen. Marianne skjønte at skaden var alvorlig og at hun måtte handle raskt.
I sjokk over datterens dramatiske handling bykser Arne opp av sofaen og griper datteren. De to ramler over ende på gulvet. Arne skriker til ektefellen «kom deg vekk» mens han bruker alle krefter på å overmanne datteren.
Den alvorlige situasjonen gjør Marianne nærmest handlingslammet. Hun presser håndbaken mot knivskaden mens beina skjelver så det er nesten umulig å bevege seg. 75-åringen karer seg ut i gangen og griper en mobiltelefon.
– Men jeg var ikke i stand til å ringe nødnummeret med kun én hånd. Og om jeg slapp taket på magen, pumpet blodet ut av brystet. Min eneste mulighet var å flykte over til naboen.
Husene ligger nesten vegg i vegg. Marianne hamrer mobiltelefonen mot naboens vindu. Nabokona kommer ut av huset og oppfatter dramatikken. Kvinnen som er sykepleier, gir livreddende førstehjelp.
– Da jeg lå i armene til naboen var jeg overbevist om at livet var i ferd med å ta slutt. Jeg trodde aldri jeg ville overleve. Derfor var jeg glad for å ha møtt på et så vakkert menneske i min siste stund, sier Marianne.
Hun ble brakt i all hast til Arendal sykehus. Underveis sørget helsepersonell for at hun holdt seg våken og ikke sovnet inn. Skadene var livstruende.
Tilbake i huset kjempet Arne en kamp på liv og død mot sin datter.
Døden vant.
Datteren hugget kniven 20 ganger inn i flere vitale organer. Ifølge dommen stakk hun sin far gjentatte ganger med kniv i brystet, halsen og ansiktet. 75-åringen døde trolig av forblødning kort tid etter knivstikkingen startet.
Tilgivelsens vei
Hvordan kunne det gå så galt?
Marianne har mange ganger stilt seg spørsmålet. Hun har ikke funnet noe enkelt svar.
Dommen gir et begrenset innblikk:
«Tiltalte hadde ikke noen forklaring på hvorfor hun bestemte seg for dette, ut over at hun hadde fått en forestilling om at foreldrene var onde, at de var satanister og at de måtte dø for å hindre nye, onde handlinger».
Det dommen slår fast, er at datteren var psykotisk da hun gjennomførte drapet. Verken statsadvokaten eller forsvaret stilte spørsmål ved rettspsykiaternes konklusjon.
I retten kom det fram at datteren ble innlagt i psykiatrien i 2009. Hun ble vurdert massivt psykotisk med tankeforstyrrelser, vrangforestillinger og hallusinasjoner. Før drapet var hun innlagt ytterligere to ganger.
Under rettssaken fortalte datteren at hun ble seksuelt misbrukt av en mann da hun var 14 år. Dette var en person hun kjente, men ikke et familiemedlem. Mannen skal på tidspunktet overgrepene skjedde, ha vært i begynnelsen av 20-årene.
Overgrepene skjedde tidlig på 90-tallet, men datteren anmeldte ikke forholdene før i 2001. Mannen ble dømt for overgrepene.
I etterkant av drapet har Marianne Solli anklaget seg selv for at hun ikke kjente bedre til datterens mørke hemmeligheter. Hun måtte også svare på dette i retten.
Men datteren fortalte ingenting. Bare få dager før drapet virket alt harmonisk. Familien feiret foreldrenes 41 års bryllupsdag på restaurant. Marianne så ingen varsellamper blinke. Alle virket glade og fornøyd.
Kjærlighetserklæringen
Marianne forteller at datteren var blid i oppveksten. Hun hadde sunne aktiviteter, var intelligent og skoleflink. En periode turnerte jenta med riksteateret.
Hun ble tidlig mor og bodde på Østerhus med sønnen den første tiden. I voksen alder overtok Marianne og Arne omsorgen for gutten. Han bor fortsatt sammen med bestemoren.
78-åringen finner ingen svar ved å lete bakover i tid. Hun ønsker å se framover, til tross for den smerten datteren har påført henne og familien.
– Hun er like mye min kjære datter om hun har gjort dette her. Jeg har født henne og fulgt henne gjennom livet. Jeg kan ikke slutte å elske henne nå, sier Marianne.
De siste ordene Arne sa til datteren før han pustet ut, var «jeg er glad i deg». Han gjentok det to ganger. Det var datteren selv som fortalte dette i sitt vitnemål under rettssaken i 2013.
– Det var typisk Arne. Han var veldig snill og tilgivende. Jeg er ingen kristen, men jeg får assosiasjoner til da Jesus hang på korset. Han ropte «Far, tilgi dem. De vet ikke hva de gjør.» Slik tolker jeg Arnes ord. Han tilga henne. Det var ikke datteren vår som drepte. Det var en syk person. Og hvis han kunne tilgi henne, hvorfor skulle ikke jeg gjøre det?
Marianne bærer ikke nag til datteren, men hun vil gjerne ha svar på flere spørsmål.
Hvilke tanker gjorde datteren seg før drapet? Hva kunne Marianne gjort annerledes?
– Det var en spesiell opplevelse å møte min egen datter i en rettssak. Men det var så uhyre godt å se henne. Jeg hadde så lyst til å styrte bort dit å gi henne en klem. Men det gikk ikke, mange passet på henne. Hun var like søt og god som ellers. Jeg kikket bot på henne hele tiden, men blikkene våre møttes ikke én eneste gang.
Ikke tilgivelse for enhver pris
Psykolog Stian Tobiassen fra Grimstad har lenge jobbet med mennesker i dyp sorg. Blant annet har han skrevet boken «Oppdrift – om sorg og vekst» sammen med Ada Sofie Austegard. I et hovedoppgaveprosjekt dybdeintervjuet han ni mødre som hadde opplevd at et barn var blitt drept. Han har sett at tilgivelse kan ha stor verdi.
– Men det er ikke slik at tilgivelse nødvendigvis er best for alle. En forutsetning er at det gjør livet bedre å leve for den som tilgir. I vårt samfunn er det en generell oppfatning at man får det bedre ved å tilgi for enhver pris. Jeg har ikke tro på oppskriften.
Tobiassen mener tilgivelse er noe som kjennetegner den moderne sivilisasjonen. I Norge er det slik at alle som dømmes til fengsel eller forvaring skal tilbakeføres til samfunnet igjen. Det står sterkt i staten Norge at alle skal tilgis. Straffeprosessen bruker ordet benådning som et mer moderne ord for tilgivelse.
– Det gjør det komplisert for fornærmede i straffesaker. Det legges opp til at samfunnet på et tidspunkt har gjort seg ferdig med den kriminelle handlingen. Skal vi da godta det? Det er forvirrende for mange. Samfunnet er ofte i utakt med dem som opplever alvorlige forbrytelse, sier Tobiassen.
Kun én av ni følte hat
Tobiassen mener det ofte har lite for seg å tilgi hvis man ikke klarer å leve med beslutningen. Da er det bedre å forsone seg med det som har skjedd uten tilgivelse.
– Mitt beste råd er å spørre dem det gjelder. Det nytter ikke å komme med velmenende råd basert på samfunnets forventninger.
– Hva kan hat føre til?
– Jeg opplevde noe interessant da jeg for noen år siden intervjuet en gruppe mødre til drepte barn. Kun én av de ni hadde følt hat, og dette varte kun en kort stund etter den kriminelle handlingen.
Ifølge psykologen handler dette blant annet om at denne gruppen ikke hadde plass til hatet. Det er både krevende og irrasjonelt å hate.
– Ved å fokusere på hatet opplever mange at de opprettholder en uønsket relasjon til gjerningspersonen. Dette blir derfor en følelse mange på underlig vis klarer å velge bort. Hatet knytter deg til gjerningsperson og tar oppmerksomhet bort fra dem man har mistet. Den store følelsen mange kjemper mot er maktesløshet mot systemet. Å miste kontrollen tar så mye oppmerksomhet at det for mange rett og slett ikke er plass til å hate, sier Tobiassen
– Tilgir aldri
Ada Sofie Austegard driver i dag Stine Sofies Stiftelse som arbeider for en barndom uten vold og overgrep. Stiftelsen møter ofte foreldre av barn som blir drept. 51-åringen opplevde selv at sin åtte år gamle datter ble voldtatt og drept i Baneheia i Kristiansand. Hun kommer aldri til å tilgi gjerningsmennene.
– Og det lever jeg veldig godt med. Jeg kan aldri tilgi noen som frivillig og av ondskap valgte å voldta og drepe to små barn, sier Austegard.
Hun har møtt mennesker som har fått høre at de ikke er gode mennesker uten å kunne tilgi.
– Det er grusomt. En dame jeg snakket med var påtvunget å tilgi. Overgriperen hennes var død. Jeg sa; «spytt på grava og si at deg vil jeg aldri tilgi». Det gjorde hun. Året etter hadde hun det mye bedre, sier Austegard.
Austegard mener forsoning derimot er avgjørende for å kunne få et godt liv.
– Det er alfa og omega for å kunne gå videre i livet. Spørsmålet er hva du forsoner deg med. Jeg har forsonet meg med at jeg er den eneste mammaen i Norge som har fått sin åtte år gamle datter voldtatt og drept av en ukjent gjerningsperson. Det tok kort tid. Jeg tok raskt et valg om at det ikke skulle gå ut over de to andre barna.
Hva skjer uten forsoning?
– Man blir bitter og livet blir vanskelig. Man får aldri svar på hvorfor akkurat jeg ble rammet. Du må akseptere at livet ble annerledes og at tiden er din beste venn.
Hun har sett at tilgivelse kan ha stor verdi i saker som omhandler mennesker i nær relasjon til hverandre.
– Jeg slipper å møte Stines drapsmenn i et familieselskap. Slik er det ikke for alle. Vold og overgrep skjer ofte i familien. Men ingen trenger å tilgi handlingen, men akseptere det som har skjedd. Jeg har full respekt for dem som tilgir, men tilgivelse skal ikke gå på bekostning av deg selv, sier Austegard.
Veien mot forsoning
Marianne har ennå ikke snakket med datteren siden drapet. Men kontakten dem imellom har begynte å spire. De sender stadig flere tekstmeldinger til hverandre.
– Jeg ønsker ikke å fortelle hva vi skriver til hverandre, men smilefjesene er mange, sier Marianne.
Hun håper hun snart får møte datteren ansikt til ansikt.
– Jeg har hatt lyst til å møte henne hele tiden, men jeg forstår henne hvis hun synes det er vanskelig. Hun skal i alle fall vite at jeg har tilgitt henne for lenge siden. Jeg håper vi er på gli, sier Marianne.
NRK har vært i kontakt med den dømte datteren flere ganger. Hun ønsker selv ikke å uttale seg i saken, men er innforstått med at vi skriver saken.