Døden på utstilling

– Den første gangen jeg tok et bilde av en død person var grusom. Dette var en person vi hadde snakket med hver dag i timevis, og nå var han død. Munn og øyne var halvåpne og jeg var redd for å komme for nære. Jeg syntes i grunnen alt var spøkelsesaktig og ekkelt, sier den tyske portrettfotografen Walter Schels til NRK.

Fulgt dødssyke mennesker

Han og kona, journalist Beate Lakotta har over en periode på tre år fulgt 35 dødssyke mennesker gjennom deres siste uker og dager. Alle sa seg villig til å bli fotografert kort tid før og umiddelbart etter døden, med full retrettmulighet om de angret seg.

– De første bildene var fæle, jeg kunne ikke vise dem til noen. Jeg hadde lovet å portrettere disse menneskene så nydelig som mulig og hadde i grunnen lyst til å avlyse hele prosjektet. Så begynte vi å lete etter andre måter å ta bilder av dem på, sier han.

Som portrettfotograf hadde Schels foreviggjort mange babyer, alltid med følelsen av at fødsel og død sto hverandre så nære.

– De første minuttene etter at et barn var født så jeg alltid slutten av livet. Å fødes og å dø er som en evig sirkel. Denne fikk jeg lyst til å fange med kameraet.

Livredd for døden

Samtidig var han livredd døden selv. Han opplevde andre verdenskrig som barn og var vitne til mange lemlestede, døde mennesker som han alltid har slitt med fæle minner om.

– Vi er alle redde for døden og alt som følger med den. For meg ble et av hovedmålene å overvinne min dødsfrykt. Den eneste positive opplevelsen jeg hadde med døden på det tidspunktet var fra noen gamle fotografier av døde mennesker som så så rolige ut. Jeg ville vise andre at mennesker kan være vakre og se rolige ut også i døden.

Løsningen på frykten for den planlagte fotograferingen ble å fotografere de døde menneskene i samme posisjon som på bildet han hadde tatt av dem da de fremdeles levde. Med samme lys, samme kamera i samme vinkel.

– Vi måtte stille opp likene. Vi overvant frykten. Dette var jo faktisk folk vi var blitt kjent med og egentlig var det jo ingen forskjell på dem før og etter døden.

Håper folk mister frykten for å dø

Nå kommer utstillingen, «Livet med døden» til Norge og Teknisk museum. Schels håper at folk som besøker den vil miste sin frykt for å dø.

– De fleste har ikke engang sett sine døde slektninger. De dør på sykehuset og så blir alt ordnet opp i av fremmede. Vi tar oss ikke nok tid til å reflektere over døden, hverken vår egen eller våre næres. På den måten får vi heller ikke tatt ordentlig farvel.

– Hvorfor skal vi bruke tid til å tenke på døden om vi er friske og har et godt liv?

– Fordi det er viktig. Det tar bort noen av bekymringene dine og du kan leve mye mer avslappet om du aksepterer døden.

Ønsker å snakke mer om døden

Det er Kreftforeningen som sammen med Teknisk museum i Oslo stiller ut Walter Schels sine portretter av døde mennesker sammen med tekster der de reflekterer over døden.

– Vi håper at utstillingen kan alminneliggjøre det å dø, sier Anne Lise Ryel i Kreftforeningen.

Hun mener at mye som har med døden å gjøre er blitt veldig fremmedgjort i samfunnet de siste 50 til 70 årene.

– De fleste dør på sykehjem hvor alt er profesjonalisert. Man kan leve et helt liv uten å ha sett et dødt menneske, bortsett fra på film. Og der omkommer mennesker i voldsomme eksplosjoner, eller tragiske ulykker. De aller fleste dør jo ikke på den måten, sier hun.

Folkemøte om døden

Det siste året har Kreftforeningen holdt folkemøter om døden i Norges største byer. Dette for å gjøre det lettere å snakke om den for folk som snart skal dø, og de som står dem nære.

– Folk har stått i kø for å komme inn, det har vært en utrolig stor interesse for temaet, sier Ryel.

Med dette bakteppet og interessen de sporet hos folk som ville snakke om døden valgte Kreftforeningen å stille ut bildene sammen med Teknisk Museum.

– Mange av bildene er tatt av folk som er kreftsyke og tilbrakte sine siste dager på hospice, som er en avdeling for smertelindring. Kreft er vår største folkesykdom og mange har erfart den og står midt i den. Dermed ble vi en naturlige aktører når det gjaldt å løfte frem denne utstillingen.

Fysiske tegn på at døden er nær

Ryel tror at om folk er mer forberedt på døden så kan det gjøre den siste tiden sammen med en døende mer verdig.

– De fleste er ikke klar over de fysiske tegnene hos noen som er i ferd med å dø. Man får en annerledes pust og tar nesten ikke til seg næring. Det er også naturlig å bli kald på fingrene. Dette var sånt man visste i gamle dager, sier Ryel.

Hun understreker at det ikke finnes noen mal på hvordan man skal snakke om døden.

– Mange vet ikke hvordan de skal snakke om døden, og vil ikke gjøre ting vanskelig for andre. Det kan være lettere å bære sorgen etterpå, om man har pratet om døden på en ordentlig måte.

Greit ikke å engasjere seg i døden

Psykolog Atle Dyregrov på Senter for Krisepsykologi i Bergen er ikke enig i at døden er så institusjonalisert lenger.

– Det var en økende tendens frem til 80-tallet, men så reverserte det igjen. Det som står igjen er kanskje dødsøyeblikket, sier han til NRK.

Han synes det er fint at man åpner opp for en realistisk fremstilling av døden gjennom utstillingen« Livet med døden».

– Jeg regner med de som går dit er folk som allerede er åpen for slike inntrykk. Men, jeg skjønner også folk som ikke har lyst til å ta døden innover seg gjennom en slik utstilling.

Han mener det er naturlig at mange unnlater å engasjere seg i døden når man er friske og sunne.

– Det er ikke noe sykdomstegn for samfunnet at vi ikke er opptatt av døden når vi er friske. Men det fører også til at vi er mentalt lite forberedt om vi får alvorlig sjukdom i familien, den ser jeg, sier han.

• Les også: Derfor tar vi ikke lenger bilder av de døde