Klara og Svein Kvaløy, og Anne Merete og Jonas Ariansen
Foto: Jannecke Sanne Normann

Den rette

Hva skal til for at forholdet og kjærligheten varer livet ut? Klara og Svein har vært gift i over 60 år. Nygifte Anne Merete og Jonas håper å klare det samme.

Forelskelsen. Den sitrende følelsen når blikket møtes. Hjerteslag som løper av gårde. Du svever. De klamme hendene som treffer en annens. Hvis du tør. Suget i magen som aldri blir borte. Sommerfuglene som alltid er i nærheten, og som med jevne mellomrom hilser på. Det skal ikke mer til enn et øyeblikk. En brøkdel av et sekund, og du har tapt. Men vunnet kjærligheten.

Ekteparet Klara Marie (82) og Svein Kvaløy (87) har kjent på forelskelsen. Nygifte Anne Merete (32) og Jonas Ariansen (36) vet også godt hvordan det er å virkelig falle for noen. Forskjellen er at parene opplevde det med 60 års mellomrom.

Et ungt og et gammelt par forteller om kjærligheten til hverandre og samlivet de har. Hva skal til for at et forhold varer?

VIDEO: DETTE BØR DU IKKE GJØRE I ET FORHOLD. Få råd fra et ektepar med over 60 års erfaring. Foto: Jannecke Sanne Normann/Camilla Veka/NRK Regi: Camilla Veka/NRK Redigering: Kjetil Solhøi

Da hun så ham

Høsten 1953: Klara er 21 år. Hun bor i Nordfjordeid, og jobber som hushjelp. Studentene som går på gymnaset har samlet seg i hovedgata i bygda. De prater om løst og fast. Det da hun ser ham. En høy og flott mann – trønderen Svein på 26 år. Før jul samme året, på en busstur, prater de sammen for første gang.

– Det var på bussen det hele startet, sier Klara over 60 år senere.

Hun og mannen Svein drikker kaffe og spiser wienerbrød i leiligheten sin på Stovner i Oslo. En skål midt på bordet er fylt med konfekt av flere slag. Utenfor kvitrer fuglene, mens løvene slipper taket fra de stadig mer nakne grenene.

Forelskelsen hadde om mulig et hardere grep om Svein i starten. Han var ivrig. Klara gjorde noe med ham. Fikk hjertet hans til å gjøre et ekstra hopp. Og det tok bare en brøkdel av et sekund så var han fanget. De tok seg ofte en svingom når det var dans på lokalet. Svein hadde aldri danset med noen så flink som Klara. Det var kjærlighet ved første blikk.

– Det var helt uforklarlig, og jeg har fundert på det i ettertid. Men fra jeg så henne første gangen bare visste jeg at hun var kvinnen i mitt liv, sier Svein og tar en slurk av kaffekoppen.

Men ikke alle opplever denne stormende forelskelsen. Eva Tryti er psykolog og forfatter av to parbøker. Hun har også mange års erfaring som parterapeut.

– Vi er veldig opptatt av å tro på mytene, og det rimer dårlig med at vi ellers er moderne. Noen tror på den eneste rette, eller tenker at alle må være forelsket. Men det er ikke alle som har like lett for å forelske seg, sier hun.

Parterapeut Eva Tryti

Parterapeut Eva Tryti har skrevet to bøker om parforhold. Ifølge henne er det fortsatt mange som tror på de parromantiske mytene, selv om det ikke er så mye hold i dem.

Foto: Camilla Veka/NRK

Det kritiske punktet i starten på et forhold kommer ofte etter et drøyt år. Forelskelsen som så lenge har knyttet to individer sammen går gradvis inn for landing. Og ofte lander man forskjellig.

– Det er ikke bare det at man får av de rosa brillene og møter hverdagen, men da kommer også ubevisste temaer opp, og det kan oppstå stygge krangler. Hvis man på en eller annen måte kommer seg videre derfra, vil forholdet ofte bli mer stabilt, sier parterapeuten.

Uten tvil

Påsken 1954 bestemte Klara og Svein seg for å satse alt på kjærligheten. Det var kveld, og Klara skulle overnatte hos Svein i den lille hybelen der han bodde. Hun var skeptisk først, men sa likevel ja med en gang. Innerst inne var hun ikke i tvil. Det skulle bli dem. Ringene var det hun som kjøpte.

– Vi satte på oss ringene, og giftet oss sensommeren det året. Det passet bra slik. Det var mange ting som skulle klaffe, sier Svein. Klara minnes at han var veldig bestemt.

– Far og mor syntes ikke vi skulle gifte oss så tidlig, de mente vi skulle vente. Men Svein ville ikke det. Han skulle til Oslo for å studere. «Jeg kan ikke reise før vi er gift, eller så kan jeg miste deg, sa han».

Svein husker godt da han først møtte Klaras far. Han var ikke direkte avvisende. Likevel hadde han antydet at han trodde det skulle bli en annen enn Svein som skulle bli datterens utvalgte.

– Du vet, søstrene til Klara var gift med menn i bygda, og de hadde nok sett at hun også ble boende.

Klara ser bort på Svein der han sitter i stolen sin i stua. Hun i en stol på andre siden av bordet. Mens minnene strømmer på, flettes situasjonene hun husker, med det han husker. De innrømmer at de har blitt mer og mer like med årene.

– Når en har vært sammen så lenge så kjenner en hverandre godt. Vi vet omtrent hva den andre tenker. Hvis en av oss begynner å si noe, fullfører den andre, sier Svein muntert.

Parterapeut Tryti mener det er noe i at man blir mer og mer lik med årene, men at det er minst like sant at man også endrer seg. Man får nye interesser og nye prioriteringer. Det kan gjøre at man også vokser litt fra hverandre.

– Man har hatt forskjellige yrker, ulik involveringsgrad i familielivet. For eksempel er ofte kvinner mer interessert i kultur, mens menn er mer friluftsorienterte. For lite felles interesser er noe av det som kan få folk til å gå fra hverandre også i godt voksen alder, sier hun.

Åpnet med et dikt

29. august 2013: Jonas surfer på nett. Han er medlem på datingsiden Sukker.no, og ønsker å finne den rette. Da bildet av Anne Merete dukker opp, vet han at han må ta kontakt. Han bestemmer seg for å skrive et dikt, hvor han tar utgangspunkt i det han vet om henne fra profilen hennes. Men blir det for mye?

Jonas' dikt til Anne Merete

Jonas' dikt til Anne Merete er fortsatt lagret på telefonen. Det hele leder opp til et rim med hennes profilnavn som var «frk_vanilje».

Foto: Camilla Veka/NRK

– På slike type nettsteder er det ofte litt kjekt å skille seg ut. Det er så mange som skriver «Hei», og det er det. Når noen da gjør en innsats slik som Jonas gjorde, så føler man at det stikker litt dypere, sier Anne Merete.

Med andre ord; det fungerte. En drøy måned etter at han sendte henne diktet, traff de hverandre for første gang. Jonas var mo i knærne. Dette var drømmekvinnen, og etter en hyggelig middag, rett før de skulle ta farvel, holdt han på å lene seg frem for å kysse henne. Men det ble med en klem. Han tenkte det var for tidlig.

To dager senere traff de hverandre igjen. Anne Merete hadde endelig funnet en hun ikke ville være uten. De kysset for første gang.

– Jeg tror ingen av oss ville at den kvelden skulle ta slutt, sier Anne Merete, mens hun har blikket sitt festet på Jonas.

Etter tredje møte, en uke senere, var det ikke lenger «jeg» og «deg», det var «vi».

– Det er en kjempegave at jeg får våkne ved siden av Anne Merete hver morgen. Det er jo ingen andre jeg heller vil våkne ved siden av. Vi er ikke bare kjærester, men også veldig gode venner, sier Jonas.

Fakkelhjertet

På kjøkkenet, i leiligheten som opprinnelig var hennes, sitter de og mimrer over året som har gått. Det er snart oktober igjen. Verden der ute er ikke lenger grønn. Den har blitt gul, oransje og litt rød. Men det er fortsatt sommer i luften.

Anne Merete hadde brukt mye tid på å renovere leiligheten sin da hun møtte Jonas. Det var naturlig at det ble slik. At deres liv sammen skulle starte i en toroms leilighet på Torshov i Oslo. Han flyttet inn etter tre måneder. En benk full av puter på kjøkkenet har blitt favorittplassen. Den kan virke trang, men er akkurat liten nok for Jonas. Aller helst vil han sitte klistret inntil Anne Merete. Og bare være.

Anne Merete og Jonas i sofa på kjøkkenet

I den lille sofakroken på kjøkkenet tilbringer Anne Merete og Jonas mange kvelder.

Foto: Camilla Veka/NRK

De stirrer hverandre dypt inn i øynene mens de snakker. Som om det bare er dem to i rommet. De snakker i kryss. Setningene smelter sammen. Hans og hennes. Men historien er én. De utfyller hverandre når den andre ikke husker. Men det meste har de likevel ganske detaljert for seg.

Oktober 2013: Det regner. Ikke pøsregn, men nok til at det Jonas har planlagt kan bli en utfordring. Det er bare to uker siden han møtte henne for første gang. Anne Meretes leilighet har den perfekte utsikten. Fra vinduet i tredje etasje kan man se rett ned på en hjerteform i gresset. Men det begynner å bli mørkt, så Jonas har kjøpt inn et titalls fakler som skal lyse opp hjertet i høstmørket. Han har fått en kompis til å hjelpe seg, men frykten for at Anne Merete skal oppdage det hele før han er ferdig er sterkt til stedet. Han vet at hun er hjemme, for de skal møtes senere samme kveld.

De står inntil husveggen og tenner opp faklene. Så løper de i skytteltrafikk over gresset for å sette dem opp. Jonas tenker at naboene må tro de er pyromaner, men han er så forelsket, og koker over av romantiske ideer. Dette er en av dem han bare må gjennomføre. Etter hvert begynner naboene å heie på dem fra sine vinduer. Fortsatt ingen aktivitet å spore hos Anne Merete.

Fakkelhjerte

Til tross for regn klarte Jonas å lage et fakkelhjerte til Anne Merete.

Foto: Privat
Anne Merete Henriksen

Anne Merete står på balkongen og ser ned på gresset hvor fakkelhjertet ble laget.

Foto: Camilla Veka/NRK

«Gå bort til vinduet, og se ut», leser hun i en tekstmelding fra Jonas. Hun tenker at det nesten er for godt til å være sant. Det er jo sånne ting som bare skjer på film.

Helt magisk.

Eventyrbryllupet

August 1954: Det er invitert til bryllupsfest i hjemmet til Klara. Tre dager til ende. Hun skal endelig få gi sitt ja til Svein. De har invitert 180 gjester, og det er dekket tre bordsetninger. Ungdomslaget hjelper til med servering. Det er vanlig på den tiden. Dekketøy som kniver, glass, kopper og kar lånes av bøndene i bygda. Klara har planlagt det meste selv, og det blir et eventyr.

Klara og Svein med bryllupsgjester

Klara og Sveins bryllupsgjester i 1954.

Foto: Camilla Veka/NRK

Senere på kvelden står køen ut av stabburet. Alle vil danse. En spellemann, Klaras gudfar, står for musikken. Ellers er alt gjort etter gammel skikk, med en kjøkemester (toastmaster) som står i kjellertrappa og skjenker hjemmebrygget øl.

Klara og Svein med spellemann på bryllupsdagen

Nygifte ble Klara og Svein spilt for gjennom gårdstunet. Spellemannen var Klaras gudfar.

Foto: Camilla Veka/NRK

26.977 ekteskap ble inngått i Norge det året Klara og Svein giftet seg. De ser på bilder fra bryllupet, og viser stolt frem både gjestene, spellemannen mens de drømmer seg tilbake. Synet på ekteskapet har endret seg siden den gangen de sa ja til å leve resten av livet sammen. På den tiden var det ikke vanlig å skille seg. 2.102 skilte seg i 1954, sammenlignet med 9.736 skilsmisser i fjor.

– Når du giftet deg, så hadde du giftet deg. Da var du ferdig med det. Du skulle være tålmodig, forståelsesfull, og ikke gi opp. For det ordner seg, sier Klara, før Svein legger til:

– Det var jo et helt annet sosialt lovverk og system i våre dager. Før var det rene ulykken å bli skilt, særlig for kvinner som kanskje ikke hadde utdanning. De måtte tåle det meste for å si det sånn, det ble jo bare slik.

På 1950-tallet var forlovelsen og ekteskapet mer en offentlig sak enn nå. Slik det i dag skjer en prøving av ekteskapsbetingelsene, ble det på den tiden tatt ut lysing. Dette var en offentlig kunngjøring om at ekteskap skulle bli inngått. Ifølge Svein var dette litt mer høytidelig og respektert på en annen måte enn i dag.

– Vi ble innkalt på prestekontoret og stilt en rekke spørsmål. Hvis presten var fornøyd, og fant ut at det så bra ut, ble det kunngjort i kirken at vi skulle gifte oss. I tillegg stod det i avisen. Da skulle det mye til for å trekke seg, sier han med glimt i øyet.

Låst kjærlighet

November 2013: Etter bare en måned som kjærester, reiste Anne Merete og Jonas til Paris sammen. Allerede da spådde de en fremtid som mann og kone, ved å feste en lås på den kjente broen Pont des Arts.

– Det føltes nesten som vi giftet oss der og da. Vi stod der med tårer i øynene, og opplevde et kjempesterkt øyeblikk, sier Jonas, og ser bekreftende på Anne Merete.

Jonas og Anne Merete sin bildevegg

Jonas og Anne Merete har rukket å oppleve mye sammen det siste året. Flere av minnene er samlet på en fotovegg på kjøkkenet.

Foto: Camilla Veka/NRK

De er begge glade i å reise, og har stort sett en reise planlagt til enhver tid. Rundt juletider 2013 dro Jonas på en måneds reise gjennom Sentral-Amerika. Det var første gang de kjente på savnet.

– Jeg syntes det var leit å være så lenge borte fra henne. Men det styrket oss i troen på at det skulle bli oss. Allerede da hadde jeg tenkt at jeg skulle fri, sier Jonas.

Men han ville vente. Han ville ikke fri for så å være borte fra henne i fire uker. I tillegg hadde han satt seg et mål om å besøke 100 forskjellige land før han giftet seg og slo seg til ro. Det klarte han, og det var nøye planlagt.

Påsken 2014 dro Anne Merete og Jonas til Filippinene. Under en privat middag på en øde øy, gikk han ned på kne og fridde. Med levende musikk i bakgrunnen, akkurat idet sola gikk ned i horisonten, fikk Jonas sitt ja.

– Det var så utrolig fint, og jeg var aldri i tvil om at det var det jeg ville. Bli hans kone. Det var masse tårer, klemmer og kyss, sier Anne Merete mens hun drømmer seg tilbake til bølgeskvulp og sommervarme.

Jonas frir til Anne Merete

Jonas har akkurat fridd og fått ja.

Foto: Privat

Det er store sosiale forventninger til hver enkelt i dag. Man skal oppleve litt, og leve et spennende liv før man slår seg til ro med en partner. På 50- og 60-tallet var dette helt ukjent, og ikke noe det ble snakket om.

Parterapeut Tryti forteller at man i dag står mye friere til å utforske flere kjærester og samboere enn man var før. For frem til begynnelsen av 1970-tallet fantes «konkubinatparagrafen» i lovverket. Med den var det faktisk forbudt å leve sammen uten å være gift.

– I mange år ble den ikke håndhevet, men det sier likevel noe om hvordan man tenkte. I dag er det ikke bare flere å velge mellom, men vi er også mer selvbevisste. Det har åpenbart bidratt til at vi kan finne partnere vi passer bedre med, sier Tryti.

Familieterapi

1955: Halvannet år etter bryllupet kom Klara og Sveins første barn til verden. De får til sammen fire barn. Tre gutter, og til slutt en jente. Mange av diskusjonene opp gjennom årene har vært knyttet til nettopp dem, noe som er langt fra uvanlig også i andre parforhold. Både omsorg for barn, og fordeling av husarbeid har lenge vært typiske utfordringer i samlivet.

I Svein og Klaras tilfelle var han veterinær, og dro ofte på jobbreiser på grunn av nasjonale og internasjonale verv. I tillegg hadde Svein oppsyn med et veterinærprosjekt i Afrika.

– Jeg har vært veldig mye alene om hus og hjem. Ofte jobbet han så mye at han dro klokka åtte om morgenen, og var ikke hjemme igjen før åtte på kvelden. Om ikke klokka ble ni eller ti. Jeg pleide å si at han kom hjem, skiftet klær, sov litt, skiftet klær igjen, og dro, sier Klara litt lattermildt.

Det som er gjort er gjort, så hun synes det er helt greit å se tilbake på nå. Men hun skulle likevel ønske han hadde vært mer hjemme mens barna var små.

Bilde på bord av Klara med barna i gresset

Klara var hjemme med barna mens Svein jobbet. Her er hun med barna på skogstur.

Foto: Jannecke Sanne Normann

På et tidspunkt var samlivet såpass vanskelig at de var på familierådgiving. Klara følte ikke at hun kom noen vei. Mens hun var hjemme med barna, var Svein mye borte. Hun følte at han sviktet på hjemmefronten.

– Hadde jeg levd en gang til, ville jeg prioritert helt annerledes. Vi fikk jo satt ting i perspektiv. Rådgiveren var et fornuftig menneske, sier Svein.

– Hun sa det var jeg som var selve tryggheten. Svein fikk ikke medhold i noe, sier Klara fornøyd.

For han vet at hun har ofret mye, og er veldig klar og tydelig på at Klaras tålmodighet er mye av grunnen til at de har holdt sammen så lenge.

Når en er sammen, så er jo det på tross av noe, men på grunn av det som egentlig betyr noe. Og det er den store kjærligheten som drar det hele igang.

Svein (87)

Hvorfor ekteskap og samliv faktisk varer har vært forsket mye på. De som virkelig mestrer samlivet har ifølge parterapeut Tryti vært veldig flinke til å kommunisere.

– De snakker sammen om stort og smått, og de løser konflikter fort. De har en god «vi»-følelse, og er opptatt av å få dette parforholdet til. På samme måte som man har lojalitet til et firma, har de lojalitet til paret og familien sin. I tillegg liker de å være sammen og dyrker det, sier hun.

Alle disse faktorene er typiske for et godt vennskap. Derfor mener Tryti at et godt vennskap i bunn, og god seksuell kjemi er oppskriften på et langvarig forhold.

– Vi er uenige, men det må jeg bare tolerere

Jobben til Svein har også hatt sine positive sider. Klara og Svein har fått reist mye sammen. De har vært verden over – i alt fra bushen i Sør-Amerika, til flere land i Asia og Afrika. De har også kjørt med bil på tvers av USA og Australia, og vært på Hawaii.

De gangene Svein var på store kongresser med jobben, ble Klara med, og de kombinerte det gjerne med en måneds ferie. På turene har de truffet blant andre japanske keiserparet, indianerhøvdinger og en rekke andre interessante mennesker.

Begge enige i at all reisingen har vært noe av det fineste de har opplevd sammen.

Souvenirer fra verden

På toppen av bokhylla i stuen står flere suvenirer som Svein og Klara har tatt med seg fra land de har besøkt.

Foto: Jannecke Sanne Normann

Klara blar i noen fotoalbum for å vise. Men det er ikke lett å finne frem til det hun kvelden før hadde sittet og mimret til. Svein synes de har mange album. Det irriterer ham litt. Ikke akkurat albumene, men at Klara samler på så mye. At hun ikke kaster mer. For det er mye hun ikke har hjerte til å kaste.

– Han er mer minimalistisk, men jeg må ha det litt varmt rundt meg. Jeg har en kåpe og noen kjoler jeg fikk sydd hos en skredder. Jeg gjemmer på dem enda, fordi jeg var så slank den gangen. Selv om jeg bare får halvparten av meg inn i plaggene nå, klarer jeg bare ikke å kaste det, sier Klara.

– Der er vi helt uenige, men det må jeg bare tolerere, innrømmer Svein. Han skjønner at hun ikke kommer til å ombestemme seg.

Det som irriterer Klara aller mest, er all tiden Svein bruker på PC – spesielt på Facebook. For han er veldig glad i å skrive, og legger ut et innlegg på nettsamfunnet hver eneste dag. Innimellom legger han også ved et bilde.

– Jeg er veldig historisk interessert, og drar ofte frem store ting som har skjedd i verden den samme datoen jeg skriver på. Jeg bruker en god time på det hver dag, sier Svein.

Sosiale medier, og skjermene tar større og større plass i livene våre. Unge som gamle. Men mange bruker mye mer tid enn Svein på nett. Bruken av både datamaskin, mobil og nettbrett bør ifølge parterapeut Tryti begrenses.

– Det er veldig viktig med en skjermfri tid. For mye tid på skjermene kan nemlig være en kilde til konflikter, nettopp fordi de spiser av den lille tiden vi har. Det er viktig å bevare den gode gamle hverdagspraten, sier hun.

«Klaffen min»

11. oktober 2014: Det har vært en regnfull uke. Men akkurat denne lørdagen titter solen frem. Høstløvene svever med vinden, mens noen har landet på bakken, oppsamlet i en liten haug utenfor Oslo domkirke. Kirken hvor vår egen kronprins og kronprinsesse ga hverandre sitt ja for 13 år siden. Denne oktoberdagen, litt mer enn et år etter at de møttes, er det Anne Merete og Jonas sin tur.

Jonas og Anne Merete på vei ut av kirken nygifte

Lykkelige og nygifte på vei ut av kirken. Endelig kan Jonas og Anne Merete kalle seg mann og kone.

Foto: Jannecke Sanne Normann

Det ble slik de hadde drømt om, bare bedre. Det bobler i dem begge. Hjertet slår ekstra fort, men da Jonas endelig fikk sin Anne Merete, slo de i takt. I ringene deres står det gravert «Klaffen min».

– Det jeg synes er så vakkert med ekteskapet er at vi velger hverandre. Det er rimelig enkelt, sier Anne Merete bestemt.

Rørt Anne Merete med forlover i kirken på bryllupsdagen

Mye følelser var i sving på bryllupsdagen.

Foto: Jannecke Sanne Normann

For de har lenge snakket om at de er sammen på livstid. Ifølge Jonas handler det om å være takknemlig for å ha funnet hverandre.

– Det er ikke så mange det klaffer så raskt med. Og det handler jo om å ville elske, og det betyr at noen ganger må du sette den andre foran deg selv.

Det har ikke gått lange tiden siden det aller første møtet. Men de har rukket å være sammen, reise sammen, oppleve sammen, bo sammen, forlove seg, og nå – si ja. Det føles så riktig, det var full klaff, og nå skal de leve sammen resten av livet.

– Det er ikke så lett å se for seg nå, men det vil jo komme øyeblikk i livet hvor vi opplever noen mørke stunder, og det kan være vanskelig å holde sammen. Men da fremstår jo ektepakten, og at vi faktisk har sagt ja til hverandre i gode og onde dager, sier Jonas, før Anne Merete legger til:

– Jeg tenker at vi må ville det samme, og det gjør vi jo.

Jonas og Anne Merete tuller på bryllupsdagen

Da Anne Merete og Jonas traff hverandre var det full klaff. De er stormende forelsket.

Foto: Jannecke Sanne Normann

Ifølge parterapeut Tryti handler det varige ekteskapet i aller høyeste grad om det å være sammen i gode og onde dager. Hun tror det har sammenheng med selve forpliktelsen.

– I andre sammenhenger hvor man tar hverandre i hånden på noe, har det betydning for hvordan man går inn i avtalen. Det man ser er at det er litt større bruddrisiko ved samboerskap enn ved ekteskap, men man vet selvfølgelig ikke akkurat hvorfor. Man kan også ha et varig forhold selv om man velger ikke å gifte seg, sier hun.

Quizmorgen

Det er søndag morgen. Svein er våken og styrer med frokosten på kjøkkenet. På komfyren står en kasserolle. Det er to minutter siden han la i to egg i det kokende vannet. Et til hver av dem. Kaffetrakteren på benken buldrer slik den pleier, mens Svein dekker til et bord for to. Han plukker opp en fyrstikkeske fra kjøkkenbenken, og tenner noen lys.

Men det er ikke hver dag han dekker opp til frokost. Vanligvis står Klara opp først, og leser første del av Aftenposten før frokost. Etter frokost er det klart for sistesiden. Det er quizen som trigger en felles begeistring hos dem. Er de heldige får de opp mot syv rette. Denne morgenen får de ikke mer enn fire.

Aftenposten-quiz

Klara og Svein tar quiz sammen hver eneste dag etter frokost.

Foto: Jannecke Sanne Normann

Et livslangt ekteskap har gitt dem mange rutiner. Det er godt å ha rutiner sammen. For når de er borte fra hverandre kjenner de fortsatt et savn. Det er ikke den samme forelskelsen etter så mange år, men kjærligheten er der fremdeles, det er de enige om.

Klara og Svein har aldri hatt felles interesser eller en felles hobby. Det var heller ikke vanlig for 50 år siden. Da levde mann og kone mye mer i hver sine sfærer både når det gjaldt arbeid og hobbyer.

Med årene har de begge blitt veldig interesserte i kunst. Veggene i stua er fylt med originale malerier. Noen malt av bekjente, og flere med motiver fra hjemstedet til Klara. De bruker store deler av dagen til å diskutere, både verdensproblemer og familiære saker.

– Diskusjoner har vi hatt, det skulle jo bare mangle. Men jeg vil ikke være enig med ham i alt, ikke tale om! sier Klara bastant.

Opprinnelig diskuterte de økonomi, for de første åra sammen hadde de det trangt. Svein var student, og Klara var hjemme med barna. Det var ikke før på 70-tallet, da de flyttet til Stovner i Oslo, at Klara tjente sine egne penger.

– Først da barna begynte å vokse til studerte jeg til å bli hjemmesykepleier. Jeg jobbet til jeg var 76 år. Jeg ble min egen herre økonomisk, og fikk mer å si. Dermed kunne jeg klart meg selv og slått i bordet hvis jeg ville, men jeg gjorde jo ikke det, sier Klara.

Det skjedde en oppgang i antall skilsmisser på 80- og 90-tallet, og perioden er regnet som den første store skilsmissebølgen. Først nå begynte kvinner for alvor i lønnet arbeid, og ble mer selvstendige. De var dermed i en økonomisk situasjon som gjorde det mulig å gå. Siden den gang har to av tre skilsmisser vært initiert av kvinner.

– Før i tiden var det å bli værende i et ulykkelig ekteskap noe mange så som et kors i livet, og folk visste at det var noe veldig mange gjorde. Skilsmissebølgen på slutten av 1900-tallet ble derfor en frigjøring fra det å bli værende i dårlige forhold, sier parterapeut Tryti.

– Den mannlige versjonen av meg selv

Anne Merete og Jonas føler de har kjent hverandre hele livet. Å tenke tilbake på alt de har opplevd sammen, føles rart. Hvordan kan det bare ha gått et år siden de traff hverandre første gang? Ingen av dem føler helt at de har landet. Og selv om de nå er «vi», er de enige i at det er viktig å ikke gjøre absolutt alt sammen.

– Det er bare bra at Jonas er ute og henger med gutta og treffer dem alene. Så kan jeg ha mine ting, sier Anne Merete.

Man må jo ikke miste seg selv helt selv om man er forelska.

Anne Merete (32)

For alenetid er veldig viktig. Ifølge parterapeuten har mange den parromantiske ideen om at hvis man er glade i hverandre og har et godt parforhold, så bør man ikke ha behov for alenetid. Tryti synes det er besværlig også fordi det er så snaut med tid.

– Før var man uenige om penger, nå er man uenige om tiden. Tidsklemma er en av de store utfordringene i dagens forhold. Men husk at behovet for alenetid også handler mye om hvordan man er som person, sier hun.

Jonas og Anne Merete blander seg sjelden inn i hverandres «fagfelt». Selv om Jonas ikke skjønner poenget med et uendelig antall telysholdere og tente lys til enhver tid, har han innsett at det ikke lønner seg å ha for mange meninger om akkurat det.

Den store krangelen har de ennå ikke hatt.

– Vi er flinke til å prate om ting, og jeg tror vi som regel tar det før det går altfor langt. Vi er begge ganske konfliktsky, samtidig har vi en veldig lav terskel for å si ifra om den andre er urimelig, sier Anne Merete.

– Vi kommer sikkert til et punkt der vi diskuterer så busta fyker. Men jeg tror vi kjenner hverandres grenser allerede, og vet hvor vi har hverandre, sier Jonas.

Ifølge hans nye kone Anne Merete er de som regel enige.

Når døgnet har for få timer

Både Svein og Klara er pensjonerte. De bor sammen i en relativt stor leilighet på Stovner i Oslo, og klarer seg utmerket alene. Et par ganger i måneden får de hjelp til vask av leiligheten. Klara synes det er kjedelig å tørke støv og stelle. I tillegg er Svein dårlig til beins, og hun selv har en nakke som ikke er helt god.

To dager i uka går Klara på dans. Seniordans hver mandag, og linedans hver torsdag. Svein skryter av henne. Han er stolt. Synes hun er sprek.

– Jeg synes det er viktig å ha noe å gjøre. Det er jo godt å komme seg litt ut. Jeg har alltid vært glad i kor og dans, men noen stor danser har jeg aldri vært, sier Klara.

Klara og Svein danser

Klara er den flinkeste Svein noensinne har danset med.

Foto: Jannecke Sanne Normann

Ellers drar de daglig ned på Stovner eldresenter. Klara drømmer om å dra på teater og konserter, men det blir liksom ikke noe av. På sommeren tilbringer de måneder i familiens hus på Leka i Nord-Trøndelag.

– Jeg har ikke kjedet meg en eneste dag. Dagene blir rett og slett for korte for oss. Plutselig er uka gått. Det er i grunnen ganske fantastisk, sier Svein. Klara kunne ikke vært mer enig.

– Jeg forstår ikke folk som sier de kjeder seg, og at de ikke har noe annet å gjøre. Jeg begriper det ikke. Ei uke er ingenting. Når mandag, tirsdag, og kanskje onsdag er borte, så er det helg igjen.

Når to blir tre

Anne Merete og Jonas tenker ofte på fremtiden. Livet som mann og kone. Om at de skal holde sammen, og at de ikke ønsker å bli en del av statistikken. De er rimelig sikre på at det å være trygge på hverandre, flinke til å snakke sammen, elske hverandre og sette pris på hverandre i hverdagen, bygger et ganske godt fundament for å holde sammen mye lengre enn alle andre.

– Kommunikasjon er nok det aller viktigste, understreker Jonas.

Tanken om barn banker også på med jevne mellomrom. De har snakket om det før. Sett for seg hvordan det vil bli. Og de føler seg forberedt, selv om de også ser på det som en av de største utfordringene de må gjennom.

– Jeg håper vi er så heldige at vi får barn sammen en gang. Når man får barn er det nok viktig å kjenne hverandre godt, og vite om hverandres svakheter. Men det blir litt hva du gjør det til, og hvilke forventninger du har til deg selv, sier Anne Merete, og tar en slurk av tekoppen sin.

– Det er nok vanskelig å være den perfekte kjæreste når barna kommer, men det går jo an å være bevisst på at det kan bli en tøff tid, og jobbe med det, mener Jonas.

Blikket hans møter hennes. Det forelskede blikket. De ser på hverandre. Smiler. Gleder seg.

Jonas og Anne Merete i solnedgang

Jonas og Anne Merete ser frem til å dele resten av livet sammen.

Foto: Camilla Veka/NRK

Parterapeut Tryti er enig i at det er viktig å være bevisst på at det vil komme flere vanskelige perioder i forholdet, uansett hvor bra man har det sammen. Hennes beste råd er å vente med barn til man føler seg klare. Hvert fall til man er forbi forelskelsesfasen.

Mens man før giftet seg før man fikk barn, er det i dag flere som får barn først, og gifter seg etterpå.

– Mange har veldig ofte vært samboere først, og det er lurt. Når du lander fra forelskelsen har du også vært borti noen av skjærene som finnes i et forhold. Jeg har sett par som får barn midt oppi forelskelsesfasen, og de føler seg ofte snytt. Da er ikke tiden så idyllisk som man hadde sett for seg, sier Tryti.

I gode og onde dager

Særlig de siste tre årene har det vært en nedgang i antall oppløste ekteskap. Likevel er skilsmisseraten ganske høy. Ut fra fjorårets statistikk er det regnet med at opp mot 40 prosent av alle ekteskap vil gå i oppløsning. Parterapeuten tror noe av årsaken til at færre har begynt å skille seg, er at de i større grad ser muligheten for varighet.

– Det er vanskelig å tolke slike endringer, men jeg møter oftere par som er bevisste på at gjengiftesituasjonen er vanskeligere enn førstegangsekteskapssituasjon. I langvarige forhold ser man nok også lettere gjennom de parromantiske mytene om at forhold skal være perfekte, sier Tryti.

I dag er Klara og Svein stolte besteforeldre og oldeforeldre. Familien synes det er stort, og godt gjort at ekteskapet har vart i over 60 år. Klara mener noe av det viktigste har vært å skape glede, hygge, omtenksomhet og omsorg i hjemmet.

– Det er jo mange ting som holder en sammen. Man har jo unger, og så skal vi jo skape et hjem sammen, sier hun.

Ifølge Svein er også kommunikasjon en stor del av den «magiske formelen». Han tror det er bedre å snakke ut om ting når de oppstår, og ikke irritere seg over tid.

– En bør tenke seg om før en tar alvorlige og forhastede beslutninger. Det gjelder både i enkeltsituasjoner og på sikt. Jeg tror kommunikasjon og det å gi uttrykk for hvordan en opplever situasjoner er en veldig viktig prosess i et forhold. Og hvis det ikke fungerer da, så er vel sjansen for at det ikke fungerer relativt stor.

Så hvis det kan være så enkelt – hvorfor går så mange forhold i oppløsning? Det tar ikke lange tiden før de har gjort seg opp en mening. De er ganske samstemte sånn sett, Klara og Svein. For det hersker liten tvil; par i dag gir for lett opp!

– Tidene har jo forandret seg. I dag får kvinnene utdanning tidlig, og er mye mer selvstendige. De vil ikke finne seg i å gå hjemme, de vil ut, fastslår Klara.

Verken hun eller ektemannen tror på det perfekte forholdet.

– Hvordan skulle det være? spør Svein retorisk.

De snakker i munnen på hverandre. Klara tviler på at par i såkalte glamorøse forhold er lykkeligere enn sånne som dem selv, som har hatt bena godt plantet på jorda.

– Du skal streve litt i et forhold, men det gjelder å ikke gi opp!

– Det handler om de små øyeblikkene hvor en virkelig føler at en har noe å glede seg til. Det er disse små biter av tid hvor en føler at en hører sammen som virkelig betyr noe, sier Svein og ser kjærlig på sin Klara.

Klara og Svein på benk

– Hvis en tar seg litt tid, og bruker vettet, så går det stort sett bra, sier Svein. Han og kona Klara feiret diamantbryllup sommeren 2014.

Foto: Jannecke Sanne Normann