Den nådeløse biologien

Tina ligger på benken inne hos Smestadgynekologene i Oslo og prøver å se hva som egentlig er på ultralydskjermen.

Bildet ligner veldig på det mange legger ut på Facebook for å fortelle om sine lykkelige omstendigheter, kan Tina håpe at hun kan gjøre det samme?

Sist hun lå her med bildet av eggstokken sin på skjermen hadde hun 10–12 egg som kunne bli befruktningsklare. Etter noen uker med hormonsprøyter hjemme ved kjøkkenbenken skal hun nå få se om det er noen av eggene som faktisk kan brukes.

Det er bare tre egg igjen. Nedturen kan gå så fort.

– Det er lite, sier hun bekymret.

– Det er ikke alltid antallet som betyr noe, det trengs bare ett hvis kvaliteten er god, sier gynekolog Aage Huseby beroligende.

Det er siste legesjekk før hun tar turen over til Danmark for å prøve å bli mor uten mann.

Det kan hun ikke i Norge og nylig gikk Bioteknologirådet på nytt inn for å nekte enslige norske kvinner assistert befruktning.

Dette er ikke akkurat ønskesituasjonen til Tina. Hun trodde ikke at hun ville være 41 år uten kjæreste og barn. Hun skulle gjerne vært litt yngre. Hatt noen flere egg. Hun ville heller adoptert. Men hvis hun skal bli mor må hun hive seg på danskebåten nå.

Valget av donor

På den andre siden av dammen ligger de frosne sædcellene hun selv har valgt fra en katalog på internett.

I European Sperm Bank var det 297 kandidater å velge mellom.

– Det er ikke sånn det er å være ute en vanlig lørdagskveld, for å si det sånn, ler hun.

I stedet for å møte barnets biologiske far i baren, sitter hun nå i sofaen med en rosa perm med sommerfugler på. Hun kaller permen «Prosjekt A». Hun har brukt timevis på å studere informasjon om mulige donorer.

– Det har vært et svært underlig, og veldig vanskelig valg, sier hun.

Hun har gransket sidevis med informasjon om mennene som kan bli en vesentlig genetisk bidragsyter til barnet hennes.

Hun ler litt når hun blar i sidene med detaljert informasjon om den utvalgte og hans familie, for det er et helt absurd valg.

Hun vet høyde, vekt, utdanning, hvilke karakterer han fikk, hvilke hobbyer han har, favorittfarge, hva han liker å spise, hvordan helsa og utseende til mor, far og søsken er.

– Jeg endte opp med en jeg ikke tror ligner så mye på meg, men som jeg tror er et bra menneske, sier hun.

Han bor i et annet land, han har skrevet under en kontrakt som sier at barnet kan få vite hvem han er når det blir 18 år, og at han er villig til å møte det én gang.

Hun kikker på barnebildet donoren har lagt ved av seg selv. Kanskje vil hun stille opp sin treåring i gangen for å ta et lignende bilde før hun skal i barnehagen en dag?

Forberedt på kritikk

Til tross for at flere og flere enslige norske kvinner velger å dra til utlandet for å prøve å få barn er Tina forberedt på å møte kritikk – selv om det hun gjør er helt lovlig.

– Det er mye med denne prosessen som er etisk vanskelig. Det er jeg helt enig i, sier hun.

Hun har selv vokst opp uten å kjenne faren sin, og tror det har gjort avgjørelsen ekstra utfordrende.

– Det er etisk vanskelig å ha barn som man bevisst velger bort en farsfigur til.

Det var også en av hovedinnvendingene til Bioteknologirådet da de gikk inn for å opprettholde dagens regelverk.

– Enslige mødre er som oftest veldig gode forsørgere, men det å lage en situasjon der det bare er en forelder gjør det sårbart, og det er den sårbarheten som er vanskelig for staten å ta ansvar for, sier nestleder i Bioteknologirådet Bjørn Myskja.

– Hvis enslige skulle fått hjelp til å bli gravide i Norge måtte det naturligvis også vært en del av det norske helsevesenet og finansiert av staten, påpeker han.

Tror det går greit

Som psykolog tenker Tina også kan være betenkelig i forhold til identitetsutvikling og kjønnsutvikling.

– Samtidig har jeg faglig kunnskap ikke alle har, som jeg forhåpentligvis skal kunne klare å benytte i praksis den dagen jeg har et barn på armen, sier hun.

Det som er sikkert er at barnet hennes i alle fall ikke blir det eneste i Norge som vokser opp med kun en forelder.

Ifølge Aleneforsørgerforeninga var det 125 000 enslige foreldre i Norge i 2013, og 190 000 barn som bor hos enslige forsørgere (17% av alle barn).

Ville heller adoptert

– Det var ikke dette jeg ønsket meg, men jeg hadde heller ikke innstilt meg på hvor innmari lei meg jeg ble da de sa jeg var for sen til å få barn.

– Kunne jeg adoptert, ville jeg gjort det på flekken. Det er en utbredt misforståelse at single kan adoptere. Det kan vi ganske enkelt ikke.

Den norske loven tillater single å adoptere, men det er i praksis nesten umulig fordi det er svært få land som ønsker å gi barn til enslige. Ifølge adopsjonsforum.no prøver de fortsatt å formidle barn til søkere som ble godkjent i 2007-2009, og de tar derfor ikke engang inn søknader fra enslige i dag.

– Hvis jeg skal ha barn må jeg få det nå, og jeg tror dette kan bli bra, sier hun med både overbevisning og håp i stemmen.

Plutselig går det nesten galt

Fremme i Århus deler hun en utleieleilighet med en annen kvinne som også prøver å få barn. De har nylig blitt kjent gjennom en av flere norske Facebooksider for «prøvere».

Når man ser dem sammen virker det likevel som de kjenner hverandre godt, og haugen av hormonsprøyter på kjøkkenbenken vitner om at de har noe stort som knytter dem sammen.

Så i tillegg til å dele på boutgiftene disse dagene i Danmark kan de støtte hverandre i en nervepirrende og ytterst hormonell prosess.

Og det er bra for Tina er nervøs når hun, i den fremmede leiligheten damene leier fra en familie i Århus, skal sette den viktigste sprøyta av alle: Den som skal få eggcella til å vandre ned til livmora nemlig eggeløsningssprøyta. For plutselig går det nesten galt.

Medisinen er et pulver som må blandes med litt vann rett før det sprøytes inn i underhuden. Men når Tina suger blandingen opp i sprøyta blir det masse svære bobler, nesten som såpeboler. Hun får panikk, og når hun forteller om det i ettertid er stemmen helt skjelvende.

Men da trår den nye venninna til. Hun har noen mindre sprøyter, og i all hast spruter de medisinen tilbake i ampullen og prøver å suge den opp med den lille sprøyta. Det går. Og venninna sprøyter de edle dråpene inn i magen til Tina.

Ei stor nål gjennom skjedeveggen

Siden Tina har så få egg er prøverørsbehandling (IVF) hennes beste sjanse. Det er der de ekstra hormonene kommer inn, og de rådyre sprøytene har forhåpentligvis sørget for at kroppen hennes nå er klar for å bli befrukta.

I morgen skal hun altså få vite om de tre eggposene gynekologen så, inneholder egg som er brukbare til å lage barn. Hun har lest seg opp på hva som skal skje:

– De stikker ganske enkelt en litt stor nål gjennom skjedeveggen, og så inn i eggstokken og så suger de ut eggene med en støvsugerting. Det gjør de på hver side.

Tina er allergisk mot bedøvelsen, så hun vet hun må gjøre det uten smertestillende.

Et strå med sæd

Det er såpass kaldt og vått i Århus den dagen det skal skje, at Tina må på seg jakken for å gå de få meterne fra den knøttlille røde bilen til døra.

Der får ikke NRK være med inn, men etter et par timer kommer Tina ut. Hun er skikkelig gira.

– De var jo så mange mennesker! En lege, en utrolig søt sykepleier, og to laboranter som løp ut og inn av rommet.

– De kom løpende med noe veske og ropte «Det er et egg, det er et egg»! Så løp de ut igjen!

De fikk faktisk ut tre gode egg. Og alle overlevde uttaket.

– Egguttak uten smertestillende må jeg bare si at var vondt på den ene sida og veldig vondt på den andre sida. Det kommer man ikke bort fra, sier Tina.

Og mens hun lå og hvilte i en myk stol med et varmt pledd over seg og nippet til en kopp te, ble eggene lagt i ei skål i et laboratorium. Der fikk de selskap av «ett strå med sædceller».

– Herregud, det går ikke an å si det vet du, jeg får helt vondt i hele kroppen. Men da er det liksom tilsatt en ladning donor, sier Tina en smule forferdet.

Prosessen er noe annerledes enn historien om «pappa som koser litt med mamma-historien» fra barneskolen, men nå er det uansett, som kjent, førstemann til mølla som gjelder.

–Så er det bare å håpe at de eggene får seg en «friend for life». Det er det som er håpet.

I beste fall blir alle tre eggene befruktet, i verste fall blir ingen. Uansett må Tina vente i to dager før hun vet om noen av dem har delt seg og blitt et embryo som legen kan sette inn i livmoren hennes.

Dobbelt så mange insemineringer

Det har i flere år vært en økning av single norske kvinner som drar til utlandet for å få donorsæd og assister befruktning.

I fjor gjennomførte enslige norske kvinner nesten 300 prøverørsforsøk og over 650 inseminasjoner i Danmark. Det er dobbelt så mange inseminasjoner som i 2011. Antallet prøverørsbehandlinger (IVF) holder seg på det jevne.

Karin Erb ved Dansk fertilitetsselskab, som har samlet inn tallene fra alle danske fertilitetsklinikker, presiserer at noen kvinner har gjennomgått flere behandlinger.

Hun sier at det heller ikke er alle klinikker som har registrert hvor mange kvinner som faktisk blir gravide etter behandlingen. Det gjelder spesielt de som benytter seg av inseminering som er en mye enklere og billigere prosess enn prøverør (IVF).

Derfor har Erb kun registrert 18 forventede fødsler av 679 behandlinger i 2013, noe hun sier er usannsynlig lavt.

Ifølge foreninga Ønskebarn drar norske kvinner også til klinikker i flere europeiske land, men de har ikke tall på hvor mange som gjør dette.

TTTWW- the terrible two week wait

Mens Århus sover, er Tina våken. To dager etter at tre bitte små eggceller ble sugd ut av kroppen hennes er spenningen nesten uutholdelig. Hun har fått beskjed om at ett egg ble ødelagt, ett ble feilbefrukta og at et faktisk ble «friends» med en av sædcellene.

Hun har bedt, snakket til eggcellene og løftet marihøner og latt dem fly for det ene egget som er igjen.

Nå skal hun traske hvileløst rundt i leiligheten i et par timer til før hun kan ringe klinikken.

Har cellene delt seg igjen? Har de blitt et embryo som legene kan sette inn i livmora?

Klokka 8.30 slår hun nummeret. Ansiktet til Tina lyser opp, det er positive nyheter: Celledelinga har vært optimal og det er nå fire celler, starten på et menneske, som ligger klare til å flytte inn i Tinas livmor.

Ideelt vil legene sette inn to befruktede egg hos kvinner over 38 år fordi der er det så liten sannsynlighet at det fester seg, men Tina jubler likevel.

Og hvis hun trodde det var spennende frem til nå, har hun lest at de neste to ukene blir enda verre frem til hun får bekreftet eller avkreftet at hun er gravid.

– De kaller det visst «the terrible two week wait».

– Ingen skam

I Norge er det et tydelig skille mellom de som ønsker å tillate at enslige norske kvinner skal få assistert befrukting, og de som ikke ønsker det.

Ved en av de mest kjente fertilitetsklinikkene i Danmark, Storkklinkken, tror kundesjef Lilian Thykjær Jørgensen likevel at det er mindre tabu og skam knyttet til å få barn alene.

Under samtalene med enslige kvinner som ønsker å bli gravide snakker de mye om økonomi, om man har familie som kan hjelpe dem, være til stede for barnet eller i verste fall steppe inn om moren skulle dø, forteller Thykjær Jørgensen.

– Det er ingen lett beslutning å få et donorbarn, og kvinne som kommer hit har tenkt mye, veldig mye. sier hun.

Ble hun gravid?

Ventetiden hjemme i Norge går sakte. Tina greier ikke å vente to uker med å finne ut om hun er en av de bare 30 prosentene som blir gravid etter at de har satt inn embryo etter prøverørsmetoden, så hun tar en graviditetstest nesten hver dag.

Hvis hun ikke er gravid nå, har hun to muligheter til til å prøve å mane fram flere egg gjennom omfattende hormonbehandlig.

– Ett forsøk tror jeg at jeg kan takle at ikke går bra. Etter forsøk to kommer jeg nok til å bli veldig stressa, for jeg vet jeg har tre forsøk og da har jeg ikke flere, sier hun.

På bloggen sin legger hun ut bilder av test etter test som er blendahvit.

Men så en dag blir det stille på bloggen.

Det har kommet en svak blå stripe på testen, men hun tør ikke legge det ut enda. Hun venter. Etter noen dager er stripa sterkere og hun greier ikke la være å drømme om framtida med barn.

– Det er lykke, sorg, glede, redsel, takknemlighet, undring og forundring, sier hun om følelsene sine.

– Jeg tok opp lån for at kjærlighetsbarnet skulle kunne få liv. Jeg føler takknemlighet over at kroppen min kanskje fungerer til tross for dårlige odds, og redsel for at det skal gå galt når det er så nærme.

Her kan du høre Tina fortelle historien sin på radio.

• P3-Dokumentar: Sæddonoren
• Eggdonasjon: Forbudte barn
• Så mye koster det å lage et barn