Den farlige løslatelsen

– Prøv å få bolig privat når du sitter i fengsel. I mitt tilfelle har det aldri skjedd.

Jan ler rått, men oppgitt, av det hele. Dialekten avslører at han vokste opp på Sørlandet.

Historien begynner ganske normalt: En gutt som vokste opp i et kristent hjem med foreldre og en søster. Som alle andre begynte han på skolen.

Men han kunne ikke sitte stille. Det ble snart mye festing. Og slåssing.

Og etter hvert ti dommer.

Jan var så vidt tenåring da han begynte å ruse seg. Nå er han 37 år og har sittet i fengsel til sammen åtte år av livet sitt. Men i ti år reiste han Europa rundt som yrkessjåfør.

De to samboerforholdene har gitt ham fire barn. Barnevernet har tatt over omsorgen for de to yngste.

Jan vet ikke om han får se dem igjen. Den yngste sønnen på to år har han aldri sett. Familien har han lite kontakt med. Søsteren har besøkt ham på Ullersmo en gang.

Nå venter friheten. Dommen er sonet.

Men Jan aner ikke hvor han skal bo. Eller hvordan han skal få orden på livet.

Det kritiske øyeblikket

Politikere og forskere har i årevis skrevet mye om hva folk som slipper ut av fengsel trenger for å klare overgangen til et liv uten kriminalitet.

Allerede i 1841 slo Straffanstaltkommisjonen fast at man ikke må "forlade Fangen i det kritiske Øieblik, han derfra løslades."

Men fremdeles går altfor mange ut porten med eiendelene sine i en søppelsekk og noen hundrelapper i lommen. Det eneste de har, er livet de kjenner fra før.

Mange har dårlig helse og sliter med rus. Risikoen for å dø de første dagene er stor og velkjent.

Noe av det viktigste for å mestre overgangen er et sted å bo fra første dag.

Men hvordan skal man skaffe seg tak over hodet når man sitter innesperret?

– Det er ingen som vil ha deg. De vil jo se personene som skal leie der. Det er jo ikke så lettvint, sier Jan.

Vi møtes første gang på kontoret til fengselspresten. Over en kopp kaffe forteller Jan om sin egen oppvekst, slik han opplevde den. Under hele samtalen fikler han med to tennisballer.

14 år gammel fikk han psykiatriske diagnoser som forklarer hyperaktiviteten og den sviktende oppmerksomheten. Han sier rusen funker bedre enn medisiner. Piller gir ham bare bivirkninger.

For kort dom

Det viktigste for Jan er at andre ikke forakter ham fordi han bruker rus. For å skaffe penger til stoff har han tømt mange private hjem for verdisaker.

Kriminaliteten vil han ut av. Ikke rusen. Han har vært sprøytenarkoman i 17 år.

Jan skulle gjerne hatt hjelp. For følelsene hans, de kan komme ut som vold. Og tankene klarer han ikke å sortere.

– Nei, det klarer jeg ikke aleine. For da hadde jeg gjort det. Jeg ser det jo sjøl. Jeg vet at jeg trenger mer enn bare disse veggene og en samtale.

Han tør ikke å slippe ut de vanskelige følelsene mens han sitter inne. Enda fengselet har oppfordret ham til det.

Dommen på ti måneder er for kort til å ta tak i alt han bærer på. Alt som gjør livet vanskelig.

– Dette er ikke rette plassen å begynne. Hadde jeg visst at jeg skulle sitte her i 14 år, hadde det vært noe helt annet. Da kunne jeg holdt på med dette en stund.

Jan har et bra forhold til Ullersmo fengsel. Til menighetene han har tilhørt og til evangeliesenteret.

Nå samler han tennisballene i en hånd og tar opp en bunke papirer.

Istedenfor å snakke, har han skrevet ned tankene sine. Ingen har lest de tjue tettskrevne arkene han rekker frem. Før nå.

Kladden skrev han for hånd. En medinnsatt tastet det inn på data.

Redd for friheten

Når Jan forteller, holder han følelsene unna. Han skildrer en oppvekst med kaotiske erfaringer og utfordringer. Snakker om overgrep, barnevern og barne- og ungdomspsykiatri. Om gjenger og vold.

Han bruker ordet eksplosiv om seg selv. Det har gått hardt ut over mennesker rundt ham. Også de han er glad i. Volden har gitt ham flere opphold i fengsel.

Når han slipper ut, venter enda en rettssak. En episode med grov vold sist han var fri kan gi ham flere nye år bak murene. Foreløpig er han verken tiltalt eller avhørt.

– Jeg er skummel. Kanskje er det bare alt jeg har opplevd. Men jeg har ikke peiling, for jeg finner ikke svaret sjøl. Og jeg veit da faen hvordan jeg skal gå videre med det.

– Fengselet er ikke skummelt. Det å sitte inne i fire år er ikke skummelt. Men jeg har så mye sinne og så mye hat at jeg er redd for, når jeg går ut herfra, at jeg kan jeg gjøre noe som er enda verre.

Ingen vet hvor mange

Alt som er skrevet i flere tiår tyder på at overgangen fra fengsel til frihet er krevende.

Hver eneste plan og rapport beskriver behov for hjelp til å leve lovlydig.

Men ingen har oversikt over hvordan det går med dem som slipper ut av fengsel.

Hvor mange som trenger hjelp i overgangen mellom fengsel og samfunn.

Så sent som i 2017 skrev Kriminalomsorgen at det trengs mer kunnskap om hvordan kommunene følger opp løslatte. Slik kommunene er forpliktet til.

Det er heller ikke kjent hvor mange som arbeider og deltar i samfunnet etter at de har sittet i fengsel.

Forskere skal nå følge 1500 innsatte fram til 2028 for å se hvordan det går med dem.

Men noe vet vi allerede.

Dødelig risiko

I flere år har det vært kjent at det er stor fare for å dø de første dagene i frihet. Den første tiden har fått et eget ord: Glippsone.

Døden skyldes både rusmisbruk, selvmord og drap.

Det er ikke lenge siden forskere kunne bekrefte at det er mye høyere risiko for å dø av overdose i ukene rett etter løslatelse.

For fire år siden undersøkte forskere den psykiske helsen til menn og kvinner i fengsel.

Svært mange fortalte at de slet med psykiske lidelser. Flere enn ellers i befolkningen.

Mange av de fengslede svarte at de misbruker rus. Enten alkohol eller narkotika, eller begge deler.

Bare åtte prosent av kvinnene og mennene som satt inne oppgav at de ikke hadde problemer med psykiske lidelser eller rus.

Jans historie om en ungdomstid i kontakt med ungdomspsykiatri og barnevern likner historien til mange andre som sitter i fengsel.

For tre år siden slo SSB fast at mange som sitter i fengsel har opplevd vold, rus og fattigdom i oppveksten.

– Jeg sier alltid at det er grunnleggende å se hvorfor en person kommer i fengsel. Man blir ikke født med en sprøyte. Man blir ikke født for å bli voldtatt eller misbrukt eller noe som helst.

Det er ikke Jan alene om å mene.

Et liv som taper

– De fleste innsatte er mennesker som ble definert som tapere allerede i skolen, og kom tidlig i kontakt med hjelpeapparatet.

Det sier Sturla Falck, som i 48 år har undersøkt forholdene til de mest sårbare i samfunnet. Både ungdommer og voksne.

Falck har forsket både på oppvekstvilkår og rusmiddelbruk. I dag er han professor emeritus ved Folkehelseinstituttet. Han er fortsatt engasjert.

I arbeidet sitt har han sett at mange av dem som blir kriminelle, ble tapere allerede på skolen.

Falck forteller hvordan unge mennesker ofte blir stemplet av barnevernet, BUP eller politiet tidlig i livet.

– Hvem de treffer først, kan være avgjørende for hvordan det går med dem, sier Falck.

Vanskelig frihet

Utfordringene både under og etter soning gjelder ikke bare i Norge.

Verdens helseorganisasjon (WHO) anbefaler at folk får helsehjelp allerede i fengselet. Og at hjelpen fortsetter når de skal tilbake til samfunnet igjen.

Men en god overgang til livet i frihet viser seg å være vanskelig å få til.

Hvert år går rundt 10.000 mennesker ut av fengselsporten etter soning her i landet.

Tall fra 2014 viser at hver fjerde som slipper ut fra fengsel ikke vet hvor de skal bo. Slik som Jan, uken før han har sonet ferdig.

Over halvparten har verken jobb eller studieplass å gå til.

Av unge mennesker i fengsel som ble spurt, mener rundt hver femte at de antakelig kommer til å begå nye lovbrudd etter løslatelsen.

Over halvparten av en gruppe som slapp ut av fengsel i 2005 var siktet for ny kriminalitet innen fire år, ifølge Statistisk sentralbyrå.

Faren for å begå ny kriminalitet øker jo flere problemer de innsatte har med livene sine fra før.

Alle trenger noe

Ole Jonny Rydland, fengselslederen på Ullersmo fengsel, sier det enkelt:

– Det er en sårbar periode når domfelte skal ut i samfunnet. Alle som skal løslates har behov for kartlegging, og mer eller mindre alle har behov for tiltak. Noen har familie og jobb og trenger ikke like mye, men det er en kritisk periode for alle.

Rydland har stor respekt for arbeidet de frivillige organisasjonene gjør. De gir løslatte noe å gå til, aktiviteter og nettverk. Uten det, er det lett å havne i gamle spor.

Uansett hva man har sonet en straff for, skal mennesket ut i samfunnet igjen.

De største byene i Norge har flere frivillige organisasjoner som hjelper folk som skal ut av fengsel.

Røde Kors, WayBack, Retretten, CRUX, Kirkens Bymisjons Fri og Nettverk etter soning er noen av dem som gir praktisk hjelp til folk på veien ut. Målet er å få flere til å leve gode, lovlydige liv.

Det viktigste er å få orden på bolig, jobb, økonomi og gjeld, og nettverk og helse.

Noen å ringe til

– WayBack skal ikke gjøre det offentliges oppgaver. Men vi har vært i de skoa. Vi har gått ut portene, og vet hvordan det er, og forstår kanskje litt bedre hva som trengs. Overgangen er tøff!

Det sier Johan Lothe, leder i WayBack i Oslo. Alle som arbeider der har selv sittet inne. Mange av dem ble regnet som gjengangere.

Som flere andre organisasjoner kan WayBack hjelpe folk med å komme seg på plass i en bolig. Noen trenger hjelp til å få seg arbeid.

De er noen som henter i porten. Noen å ringe til når livet blir vanskelig.

– Alt stoppes når man havner i fengsel. Da tar det tid å få ting i gang igjen. Hjelpen de innsatte får i fengsel stanser i det øyeblikk porten går opp og dommen er sonet. Det gjør livet som løslatt utrygt og uforutsigbart.

Lothe ramser opp alt som må ordnes: Møbler og innbo. Nettbank til regninger. Bankkort. App til bussbilletten. Mobilabonnement.

På utsiden av murene må mange finne seg ny lege, ny psykolog, eller søke om økonomisk støtte på nytt.

– Når den løslatte selv må ut og finne seg skoleplass, jobb og bolig, og skaffe seg penger, er veien kort til rus og kriminalitet. I fengsel oppleves livet trygt. På utsiden føler mange skam og utrygghet. Mange bryter sammen, forteller Lothe.

Veien tilbake

Det er nettopp dette regjeringen ville motvirke, da statsrådene i 2005 satt på Soria Moria og gav en garanti for tilbakeføring etter endt soning.

I denne tilbakeføringsgarantien krever regjeringen at flere departementer, direktorater og offentlige tjenester samarbeider om overgangen fra fengsel til frihet.

Tverrfaglige møter og sømløst samarbeid skulle gi mennesker som har sittet inne hjelp til bolig, arbeid, skolegang og opplæring, helse og rusbehandling.

Knapt ti år senere skrev forsker Sturla Falck om "Tilbakeføringsgarantien som smuldret bort".

– Det trengs ryddehjelp i livet til de løslatte. Det kan ikke bare skje inne i fengselet, men må fortsette etterpå.

I rapporten gikk Falck gjennom mye av det som er forsøkt for at færre skal havne i fengsel på nytt.

Forskeren konkluderer med at mange tiltak er små og hjelper få. Få har fått god nok rusbehandling. Mange har ikke noe sted å bo eller noe meningsfullt å gjøre. Det er fortsatt en glippsone.

– Det kreves planlegging før de kommer ut. Det er også viktig for samfunnet. Hvis ikke havner de bare i samme karusell.

Jan er på vei inn i den karusellen.

Redd for å være alene

Knapt to uker før Jan kan spasere ut av Ullersmo fengsel, møtes vi igjen på fengselsprestens kontor.

– Alt er så usikkert her. Jeg klarer ikke dette selv.

Det er snart jul, og Jan er redd for å være alene. Redd for å skulle ut i sin egen verden

Egentlig kunne han tenkt seg å bli innlagt på psykiatrisk sykehus.

Men han tror ikke det er noen vits siden han venter på en ny fengselsdom.

Når vi går fra prestens kontor til Jans celle må vi gjennom syv låste dører.

Samarbeid på papiret

Staten har ansvar for dem som sitter i fengsel.

Kommunene har ansvaret for innbyggere som slipper ut av fengsel.

Forskere og politikere har i mange år pekt på at samarbeidet må bli bedre.

For førti år siden slo Stortinget fast at folk i fengsel har krav på hjelp med helse og utdanning. Akkurat som andre borgere har.

For tjue år siden bestemte Stortinget at både helse, utdanning og NAV skal være tilgjengelig også i fengsel.

Det finnes allerede flere planer for at alle skal ha et sted å bo.

Johan Lothe i WayBack ser at det fortsatt gjenstår en del før det fungerer. Med et sukk sier han:

– Det er ikke ressurser til hverken å få tjenesteapparatet til å møte den innsatte inni fengselet, eller for fengselet til å følge den innsatte ut til møter med tjenesteapparatet.

Stort sug

På Ullersmo skjer det noe i dagene før Jan slipper ut.

En psykolog fra Akershus universitetssykehus kommer til ham i fengselet. De skal sammen finne ut hva han trenger framover.

Jan har søkt om overgangsbolig.

Kirkens Bymisjon skal hente ham i porten. Bymisjonens tjeneste «24sju» skal følge ham opp på utsiden.

Jan har søkt om legemiddelassistert rusbehandling.

Forrige gang var veien kort tilbake til det vante livet.

Denne gangen er han klar for å følge opp de tilbudene han får. Da kan han kanskje gi et godt inntrykk i rettssaken som venter. Kanskje får han medisiner.

Men han vet hva han skal gjøre den første dagen i frihet.

Selv om Jan har vært rusfri ti måneder i fengsel, er suget fortsatt stort.

– Da går jeg på nærmeste Kiwi og kjøpe masse øl. Så kommer jeg til å kjøre hardt.

Ikke imponert

Fortsatt jobber politikerne videre med å finne ut hvordan de skal få til en bedre overgang fra fengsel.

I fjor kom regjeringen med enda en plan: Nasjonal strategi for samordnet tilbakeføring etter gjennomført straff 2017–2021.

Gjennom en god overgang til frihet skal det bli færre gjengangere og mindre kriminalitet. Utfordringene som listes opp er ikke nye.

Men nå er ansvaret for oppgavene fordelt. Fem departementer har fått tidsfrister fram mot 2020.

Johan Lothe i WayBack er ikke imponert over den siste nasjonale strategien.

– Fem departementer har endelig begynt å snakke sammen, men det fungerer ikke i praksis. De har ikke spurt om forslag til løsninger som kan virke.

WayBack og de andre organisasjonene har i årevis gjort nettopp det strategien og mange tidligere handlingsplaner og stortingsmeldinger mener må gjøres.

– I strategien vil de få til det vi frivillige organisasjonene allerede gjør, og gjør billig. Da er det en skam at det ikke gjøres mer. Vi behandler ikke, vi støtter. Vi er menneskelig kontakt og bistår med tverrfaglige løsninger.

Johan Lothe forteller videre at WayBack har fått uføretrygdede ut i arbeid. For, som han sier, folk har det bedre i jobb. Der får de tilhørighet, kolleger, et klapp på skulderen. Og ikke minst – de får bidra til samfunnet.

I tråd med intensjonene de siste tiårene. Helt tilbake til 1841.

Mennesket i systemet

– Gode systemer fungerer ikke uten gode mennesker. Gode mennesker fungerer ikke uten gode systemer, sier professor emeritus Sturla Falck.

Det er blitt bedre å sitte i fengsel i dag enn det var i 1841.

– Fengslene har importert prester, leger, bibliotekarer, og hele NAV-systemet som skal se at de som løslates har bolig, aktivitet og et nettverk rundt seg. Mange organisasjoner og institusjoner vil inkludere også de kriminelle. Systemet er forpliktet til å følge dem ut i samfunnet, men det krever idealisme av individer.

Sturla Falck har sett at flere av disse enkeltprosjektene er bra for noen få. Det er vanskelig å lage et system som passer for alle.

Den såkalte tilbakeføringsgarantien fra 2005 er flott, men virker ikke, mener han.

– Den går ikke til kjernen av problemet. Vi bare gjør det samme igjen og igjen. Jeg hadde håpet det gikk an å lære noe av tidligere prosjekter, av det vi faktisk vet.

Nye lover på gang

Kriminalomsorgsdirektoratet mener kommunene er blitt bedre til å være med på møter før innbyggeren slipper ut av fengsel.

– Det er vinn-vinn at de begynner å jobbe tidligere med løslatelse, enn om innsatte løslates uten noe, sier fungerende avdelingsdirektør Kristin Tandberg.

Hun understreker at kommunene selv bestemmer hva de kan gjøre, selv om de har plikter overfor innbyggerne.

– Nå skal departementene se på tiltak og eventuelle endringer i lover og forskrifter for å få på plass en bedre samordnet oppfølging etter løslatelse, sier Tandberg.

Kommunesektorens organisasjon mener det er uheldig at det er glippsoner mellom kommunen og kriminalomsorgen når løslatte skal tilbake til samfunnet. Nå skal samarbeidet bli bedre.

– KS er i dialog med Justis- og beredskapsdepartementet for å få på plass en avtale om et bedre samarbeid for å gjøre overgangen til livet etter soning enklere, sier direktør for interessepolitikk Helg Eide.

Asker kommune tok ansvaret sitt da André slapp ut fra fengselet. Johan Lothe i WayBack mener det er viktig å følge tett opp.

– Alle må gi litt. Det er ikke snakk om å servere alt på et fat. Det offentlige må også kreve noe tilbake. Folk må møte til avtalene. De må medvirke til endring i eget liv.

Ofte er det ikke så mye som skal til.

– Dømt til fiasko

– Det de innsatte trenger aller mest, er en kontaktperson og dette tverrfaglige samarbeidet. At helsetjenesten inni fengselet og på utsiden har snakket sammen. At de møtes ved porten. Med litt hjelp fra noen som forstår, øker livskvaliteten. Dette er ren samfunnsøkonomi, avslutter Lothe.

Det hjelper ikke Jan, som nå har sonet ferdig på Ullersmo.

– Jeg er lei av å prøve. Lei av livet. Alt blir bare feil uansett. Skulle jeg lykkes, vet jeg at noe kommer til å gå galt. Det er bare meg. Det er dømt til å bli fiasko.

Jan vet ikke hva som skal til for å orke å leve.

– Jeg ser for meg at når jeg kommer ut, så har jeg penger, så flyr jeg, og så dør jeg i et vakkert land langt, langt borte.

Jan ser ut av vinduet på fengselsprestens kontor.

Utenfor er det en tom luftegård omgitt av høye gjerder. Blikket hans kommer ikke lenger enn til den høye, grå muren som omringer fengselet.

Det kunne vært annerledes.

Dyrt fengsel

Kriminalitet koster penger både for politiet, for rettsapparatet, for forsikringsselskaper. Færre lovbrudd gir færre ofre for kriminalitet.

– Det er veldig dyrt å ha folk i fengsel. Om noen av dem som sitter inne får hjelp til å få livet litt mer på skinner og være en stund i jobb, er det veldig lønnsomt. Både for samfunnet, og for menneskeverdet til den enkelte. De innsatte skal sone for en kriminell handling. Å miste bolig, muligheter til arbeid og hele nettverket sitt er ikke en del av straffen, sier professor emeritus Sturla Falck.

Han ser sammenhengen mellom psykiatri og kriminalitet, og mener det er litt for vanskelig å få hjelp av barne- og ungdomspsykiatrien.

– Hvis du får time hos barne- og ungdomspsykiatrisk klinikk, og ikke stiller opp, så løper ikke psykiateren ut og lurer på hvorfor du ikke kom. Da må du faktisk stå på venteliste igjen til neste time. Og det kan ta måneder. Det var kanskje egentlig de som ikke møtte opp man skulle sørge for å hanke inn. De som trenger det mest.

– Vi må faktisk tåle at enkelte ikke klarer det, og ikke gi dem opp. De skal ut blant oss en eller annen gang. Det er alt i sum som virker, sier Falck.

Han holder tre fingre opp i luften, og teller grunnelementene alle mennesker trenger i livet sitt: Et sted å bo. Skole, arbeid eller noe som gir hverdagen mening. Og et sosialt nettverk.

– Vi skal ha full rett til å fordømme den handlingen de har begått. Men uten de tre elementene, da går det ikke. Det handler om menneskeverd.

Stikk i strid med all god politisk vilje mangler Jan det meste når han nå slipper ut fra Ullersmo.

Jan er ikke hans virkelige navn. Han har godkjent bruk av tekster og historie.

• Brennpunkt-dokumentaren Fengslet og forlatt
• Stille i stormen
• – Man gjør hva som helst for å komme ut av cella
• – Ingen løsning fra regjeringen
• Fengslet – men ikke forlatt
• Fengslet og forlatt – barndommens mange ansikt