Kontrollrommed i NORAD som overvåker luftrommet over USA og Canada i tilfelle atomangrep i 1964.
Foto: The Granger Collection

Da månen nesten utløste atomkrig

To ganger under den kalde krigen startet nedtellingen mot atomkrig og dommedag på grunn av hendelser som involverte Norge.

Du tror kanskje at det var storpolitikk og dramatikk som lå bak nesten-katastrofene – men dårlig elektronikk, slumsete byråkrater og misforståelser var minst like store trusler mot menneskehetens eksistens. For ikke å snakke om månen.

Femten minutter. En pause i en fotballkamp eller et drøyt friminutt på skolen. Det var tiden presidenten i USA hadde fra et sovjetisk atomangrep ble oppdaget, til atomrakettene ville treffe sine mål. I beste fall.

På denne korte tiden skulle presidenten – som forhåpentligvis var å få tak i umiddelbart – avgjøre om han skulle trykke på sin egen atomknapp og dermed drepe millioner av mennesker og gjøre jordkloden ubeboelig.

Og slik er det i prinsippet ennå, selv om den kalde krigen er over.

Så langt har det gått bra. Men det har vært nære på flere ganger. Og minst to av gangene involverer Norge.

Rakettpanikken herjer

Colorado Springs USA 5. oktober 1960. I en mørk bunker på flybasen Ent Air Force Base sitter offiserer på rekke og rad i det digre kontrollrommet i den nordamerikanske luftforsvarssentralen NORAD. Jobben deres er å oppdage om russerne angriper med atomraketter.

Et overraskende angrep med atomraketter er nå amerikanernes verste mareritt.

De hadde monopol på atomvåpen fram til 1949. I 1957 skyter russerne opp tidenes første satellitt, Sputnik, og da blir det klart at de også har teknologi til å lage raketter som kan nå USA.

I virkeligheten har russerne svært få atomraketter i på denne tiden, men det vet ikke amerikanerne. På grunn av Sputnik blir de grepet av rakett-panikk. Et av de viktigste mot-trekkene er å bygge 20 enorme radarer for å holde Sovjetunionen under kontinuerlig oppsikt.

50 meter høye og 120 meter brede antenner, som ser ut som gigantiske kirkeorgler, blir bygget i Alaska, i Skottland og på flybasen Thule på Grønland. Hver av antennene vokter et fast område i verdensrommet som de sovjetiske rakettene må passere på vei mot USA.

Tidligvarslingsradar for å varsle atomangrep på USA

Slik så de enorme radarantennene som skulle varsle sovjetiske atomangrep på USA ut. Dette bildet er fra BMEWS-stasjonen (Ballistic Missile Early Warning System) i Alaska.

Foto: Library of Congress

Splitter nytt

Malingen har knapt tørket på radaranlegget på vestkysten av Grønland, og systemet der har bare vært i drift i noen få dager. De digre antennene peker i retning av Norge, og de sovjetiske utskytingsbasene i Plesetsk, som ligger i rett linje bak Finnmark.

Denne dagen i 1960 har kontrollsenteret i Colorado besøk av representanter for flere sivile firmaer som leverer utstyr til det hypermoderne anlegget. En av dem er Peter Peterson, visepresidenten i selskapet Bell & Howell. De lager projektorene som sender bildene av jordkloden opp på skjermene i kontrollsentralen.

Over det store verdenskartet som dominerer veggen henger det et stort lysskilt, med numre fra 1 til 5. Når forretningsfolkene kommer inn i salen er det ikke lys i noen av tallene.

– Hvis ett-tallet lyser betyr det at uidentifiserte objekter er på vei mot USA. Dersom tre-tallet lyser betyr det at trusselnivået er høyt. Og hvis fem-tallet tennes betyr det at det er 99,9 prosent sikkert at USA er under angrep, forklarer guiden deres.

Overbevist om atomkrig

Peter George Peterson

Peter Peterson, som da var visepresident i Bell & Howell, fikk teste sjefsstolen i USAs luftforsvarskommando akkurat da månen som steg opp over norskekysten lurte systemet til å tro at en atomkrig hadde startet.

Foto: US Department of Commerce

Det er den amerikanske forfatteren og undersøkende journalisten Eric Schlosser som avdekker dramatikken som nå skjer, i boka «Command and control».

Peter Peterson setter seg til rette i stolen til NORAD-kommandøren. Han har ikke før satt seg før lyssignalene begynner å lyse opp. Først 1, så 2 og 3. Når lyset skifter til 4, kommer offiserer løpende inn i kontrollsentralen fra kontorene sine. Nå har alarmen gått for alvor.

Og like etter skifter varseltallet til 5 - som de nettopp hadde fått vite at var ensbetydende med at USA var under angrep. De store panserdørene som beskytter anlegget stenges. Alle sivilistene skysses ut av kontrollsentralen, og blir stengt inne på et lite kontor.

«Der ble de overlatt til seg selv, overbevist om at en atomkrig nettopp hadde brutt ut», skriver Schlosser.

«Hvor er Khrusjtsjov?»

Ute i kontrollsentralen jobber nestkommanderende i NORAD, den kanadiske generalen Roy Slemon, febrilsk for å få tak i sjefen. Han befinner seg ombord i et fly. Hvis dette virkelig er et sovjetisk atomangrep har de femten minuttene begynt å tikke ned.

«Chief, this is a hot one», sier Slemon når han får sjefen på telefonen.

Den kanadiske generalen Roy Slemon, som var nestkommanderende ved NORAD i 1960.

Den kanadiske generalen Roy Slemon måtte håndtere dramatikken da månen som steg opp over Norge utløste full atomalarm i 1960. Han var nestkommanderende ved NORAD og på vakt da hendelsen skjedde.

Foto: Wikimedia Commons

Varslingssystemet viser nå at Sovjetunionen har gått til full atomkrig, og at hundrevis av missiler er på vei mot USA. I Washington sitter Forsvarets øverste ledelse - The Joint Chiefs of Staff - og venter på ordre om hva de skal gjøre. Det er bare noen få minutter igjen til rakettene skal treffe.

Slemon snur seg mot etterretningssjefen i NORAD, og spør «Hvor er Khrusjtsjov»?. Nikita Khrusjtsjov er Sovjetunionens leder. Og etterretningssjefen husker at sovjetlederen akkurat nå deltar på et møte i FNs hovedkvarter i New York.

Dette blir avgjørende for Slemon. Han kan ikke tenke seg at Sovjetunionen vil sette i gang atomkrig mens lederen er i New York. Men sikker kan han ikke være. Det går flere minutter og ingen raketter lander i USA. Det blir klart at den skremmende opplevelsen skyldes en teknisk svikt.

Månens feil

Men hva hadde gått galt? Etterforskningen viser at signalene fra den nye radaren er så kraftige at de reflekteres av månen, og slås tilbake mot antennene etter 2 sekunder. Der tolker datamaskinen de returnerte radarsignalene som raketter på vei mot USA.

Denne dagen hadde radarsignalene fra antennene på Grønland, som sendte signalene sine mot Norge, truffet månen idet den steg sakte opp bak Finnmarkskysten.

For datamaskinene i Colorado så det ut som om Sovjetunionen hadde skutt opp alle rakettene sine i Nord-Russland.

Da nyheten om alarmen i Norad lekket ut i pressen, hevdet det amerikanske Luftforsvaret at de aldri hadde tatt alarmen helt alvorlig. En av sivilistene som opplevde det som skjedde ser det helt annerledes. Charles H. Percy, som senere ble valgt inn i Senatet i Washington DC, fortalte etterpå om panikken som hadde hersket inne i bunkeren i Colorado.

Radarprodusenten lager raskt et apparat som skal løse problemet - en såkalt "moon gater". Det blir slått på hver gang månen dukker opp over Norge, og hindrer signalene i å bli feiltolket.

Episoden som skjedde 5. oktober 1960 blir den siste av denne typen.

Drama på Andøya

Forskningsrakett skutt opp fra Andøya rakettskytefelt.

En vitenskapelig rakett går til værs fra Andøya rakettskytefelt.

Foto: Mortensen, Terje / NTB scanpix

I 1995 er den kalde krigen definitivt over. Et kuppforsøk fra den gamle garden i Sovjetunionen, som prøvde å holde den kommunistiske supermakten sammen, har blitt slått ned to år tidligere. Den fryktinngytende unionen er i full oppløsning - både geografisk og økonomisk.

Russland har arvet Sovjetunionens atomvåpen, og er like væpnet til tennene som de har vært. Men akutt pengemangel har gått ut over drift og vedlikehold av det systemet som skal varsle dem om et eventuelt amerikansk atomangrep.

Sammen med byråkratisk rot skal det utløse det forskere har kalt den farligste episoden i atomvåpenhistorien.

Den norske rakettkrisen var det den alvorligste hendelsen i den kjernefysiske historien. Verden har aldri vært nærmere en atomkrig.

Peter Vincent Pry, amerikansk sikkerhetsrådgiver / Intervju med NRK i 2012

Og alt starter på Andøya - lengst nord i Vesterålen.

Om morgenen den 25. januar 1995 er det fire-fem minusgrader og lett bris på øya som ellers ofte er utsatt for sterk vind. På utskytingsplattformen står en imponerende rakett - den 15 meter høye Black Brant 12.

Raketten er større enn noe som tidligere har vært skutt opp fra Andøya. Rakettmotoren består av flere trinn som vil falle av etterhvert som raketten skal stige opp mot topphøyden på 1500 kilometer.

En spesiell dag

Kolbjørn Adolfsen, tidligere direktør for Andøya rakettskytefelt

Kolbjørn Adolfsen var direktør på Andøya rakettskytefelt under den farlige krisen som oppsto i 1995.

Foto: Dan Henrik Klausen / NRK

Oppdraget til raketten er nordlys-forskning. Som vanlig har det russiske utenriksdepartementet blitt varslet om oppskytingen, slik at radarmannskapene på den andre siden av grensen skal vite at dette er en helt normal oppskyting med fredelig formål.

– Vi var veldig spent på hva denne raketten kunne fortelle oss, i og med at det skulle være klarvær og nordlys på tre forskjellige steder, Alaska, Svalbard og Andøya, og det er noe som ikke skjer hver dag, fortalte den daværende direktøren på Andøya rakettskytefelt, Kolbjørn Adolfsen, til NRK i 2012.

Med en gul ildhale bak seg forlater "Black Brant 12" utskytingsplattformen, og forsvinner som en lysende pil opp i polarmørket. Kursen er i retning Svalbard. Der skal den lande i havet, 330 kilometer nordøst for øygruppen.

Det som nå skjer har fått internasjonale eksperter til å bruke store ord. Peter Vincent Pry er rådgiver for Kongressen i USA i sikkerhetsspørsmål, og har tidligere tjenestegjort i CIA. Han har skrevet en bok om nestenulykker med atomvåpen, der Andøyasaken er viet to kapitler. I 2012 sa han dette til NRK:

– Selv om «den norske rakettkrisen» bare varte i cirka 20 minutter, var det den alvorligste hendelsen i den kjernefysiske historien. Verden har aldri vært nærmere en atomkrig.

Russlands mareritt

For når raketten fra Andøya har steget høyt nok til at den blir fanget opp av de russiske tidligvarslingsradarene, er det ingen av radaroperatørene som vet at det er en fredelig oppskyting.

– Norge har gjort alt de skal, og har varslet russisk UD. Men der har en byråkrat gjort en feil, slik at meldingen ikke har gått videre til det russiske forsvaret. Dermed er de totalt uvitende om rakettoppskytingen, sier Peter Pry.

Russerne frykter nå at et av deres verste mareritt - et overraskelsesangrep med atomvåpen - er i full gang.

– Et slik angrep kunne starte med en enkelt atomrakett, som ville detonere over Russland og slå ut deres kommando- og kontrollsystem. På den måten ville de være ute av stand til å avfyre sine egne atomraketter, og ville være forsvarsløse når det store amerikanske angrepet kom like etterpå. Og nå ser det ut for russerne som om det er akkurat dette som skjer, sier Pry.

Peter Pry om Andøya-raketten

Peter Pry forteller til Jon Gelius i Dagsrevyen om hvor farlig Andøyakrisen var. Intervjuet er fra 2012.

– Skriker til Jeltsin

Det russiske forsvaret gjør nå en vurdering av om de tror dette er et reellt angrep eller ikke. Og konklusjonen er, i følge Pry, at de tror det er reellt.

– De aktiverer den den såkalte "chegeten", eller atomkofferten. Der har presidenten, som er Boris Jeltsin, full kontroll over de russiske atomvåpnene.

Det er aller første gang at det har gått så langt som til at atomkofferten blir aktivert.

– Det at kofferten blir åpnet betyr at Russland er utsatt for et overraskelsesangrep, sier Pry.

Dagen etter rakettoppskytingen bekrefter president Jeltsin selv den dramtiske hendelsen i et TV-intervju:

– I går morges brukte jeg for første gang den svarte kofferten som jeg alltid har med meg, og jeg ringte øyeblikkelig til Forsvarsministeren og til Generalstaben, sier Jeltsin.

Han lurer på om det hele handler om at Vesten vil teste Russland fordi de tror de er militært svake.

Boris Jeltsin leder sikkerhetsrådet i Kreml i april 1996

Russlands daværende president Boris Jeltsin leder sikkerhetsrådet i Kreml i april 1996.

Foto: NTB scanpix

I intervjuet forteller ikke Jeltsin mer om hva som hadde foregått mens raketten steg til værs. Men Peter Pry, som har gjort grundig research rundt saken, mener å vite mer:

– Det oppsto en stor diskusjon om Jeltsin skulle trykke på knappen eller ikke. Forsvarssjefen skrek til ham at han skulle gjøre det. Men Jeltsin nølte - han kunne ikke tro at USA ville sette i gang et slikt angrep på Russland. Og det var Jeltsins nøling som reddet verden fra et kjernefysisk ragnarok, sier han.

– Hva i helvete holder dere på med?

Kolbjørn Adolfsen på Andøya rakettskytefelt, som uforvarende havnet i sentrum for denne farlige episoden, får ikke vite hva som har skjedd før han får en telefon fra en bekjent som har fått med seg nyheten:

– Hva i helvete er det dere holder på med? Er dere klar over hva den raketten deres har gjort? Dette er alvor - russerne holdt på å starte tredje verdenskrig!

– Da først forstår jeg alvoret, sier Adolfsen.

Peter Pry mener Andøya-krisen i 1995 burde ha vært like godt kjent i verden som Cubakrisen fra 60-tallet.

– Andøya-saken er et enda mer relevant eksempel på hvordan en atomkrig kan oppstå. Jeg tror ikke en slik krig vil starte som følge av at en supermakt ønsker å ta over verden. En atomkrig som oppstår på grunn av et uhell eller en misforståelse er mye mer sannsynlig, sier han.