Bård Bosrup ble frisk etter hjerneslag

– Fryktet at jeg aldri kunne spille igjen

Han har spilt cello siden han var fem år, og har levd av å være musiker hele sitt voksne liv. En dag i august i fjor ble Bård Bosrup grepet av frykten for at han aldri ville kunne spille igjen.

Hjemme på badet en sensommmermorgen i fjor føler han seg sliten og trøtt. Bård Bosrup står ved siden av samboeren, Stina, og ser inn i speilet.

– Så rar du er, sier Stina.

– Det er jeg vel ikke, svarer Bård, med litt sleivete tale og sløvt språk.

– Men du sikler, jo, sier samboeren.

– Det gjør jeg vel aldeles ikke, fastholder Bård.

Det var da det gikk opp for Stina. Bård hadde hjerneslag.

– Stina reddet livet mitt

Fembarnsfaren fra Porsgrunn tenker tilbake på morgenen i august i fjor.

Det gjorde ikke vondt. Han merket ingen ting.

– Jeg husker at jeg skulle forsøke å holde en iPad med venstre hånd. Det klarte jeg ikke, og jeg merket at jeg mistet all kraft på venstre side, sier han.

Fortsatt mente han at samboeren var litt hysterisk da hun ville ringe lege. Hva som hadde skjedd dersom han hadde vært alene hjemme alene den morgenen, tør han ikke tenke på.

– Stina reddet livet mitt, slår han fast.

Han reiser mye, sover mye borte på hotell og kjører mye bil. Det er noe som følger med jobben som cellist.

Bård Bosrup

Bård Bosrup fryktet at musikerkarrieren var over da han fikk hjerneslag.

Foto: Hilde Martine Lindgren / NRK

– Hvis jeg hadde vært alene da det skjedde, slik jeg ofte er, så hadde jeg nok ikke reagert slik Stina gjorde, sier han.

Stina ringte legevakta med en gang. I løpet av fem minutter var ambulansen der. Ambulansepersonellet fikk umiddelbart samme mistanke som Stina.

– Jeg ble kjørt til sykehus, og der ble hjerneslaget bekreftet. Jeg fikk akuttbehandling, eller trombolyse som det heter på fagspråket. Det er en medisin som løser opp blodproppen, forklarer Bård.

Midt oppi sykdommen ble han grepet av frykt. En frykt for å aldri kunne spille igjen.

– Celloen er livet mitt. Jeg har spilt siden jeg var fem år. Helt siden jeg hørte cello første gang, så har det vært den klangen jeg har levd for, sier han.

Skulle spilt i Wesenlunds begravelse

Like etter at Bård hadde fått akuttbehandlingen, kom han til å tenke på alt han måtte rekke.

– Jeg husker jeg sa til sykepleieren at jeg håpet at jeg ble frisk nok til dagen etter. Da skulle jeg ha øvelse med elevene mine, og i tillegg skulle jeg spille i begravelsen til Rolv Wesenlund, sier han.

– Det kom noen tårer. Det var sterkt

Bård Bosrup om å få celloen i armene etter slaget

Han humrer litt når han tenker på sykepleierens reaksjon.

– Hun så på meg med et moderlig blikk og sa følgende: Du skal ikke spille i noen som helst begravelse i morgen. Nå skal du bare tenke på å bli frisk igjen.

Men fortsatt var det tanken på celloen som sto sterkest hos Bård. Allerede dagen etter behandlingen fikk han hentet instrumentet sitt til sykehuset. Følelsen av å ta i det gamle klenodiet fra 1855 var nærmest ubeskrivelig.

– Det kom noen tårer. Det var sterkt, sier han.

Samboeren nikker.

– Da kom det en mobilvideo hjem av fingrene som gikk opp og ned på celloen, sier hun.

Når Bård rekapitulerer dagen etter akuttbehandlingen, er det spillingen han husker best.

– Jeg måtte prøve alt jeg kunne utenat. Jeg måtte spille, jeg måtte øve. Og jeg spilte så lenge at jeg ikke engang la merke til at jeg var helt gjennomvåt av svette, sier han.

Han smiler, og puster lettet ut.

– Og alt var der. Jeg husket alt sammen, og det var helt fantastisk, sier han.

Stina Blyverket og Bård Bosrup

Bård merker fremgang fra uke til uke. Samboer Stina sier at han nesten er tilbake der han var før sykdommen rammet. – I alle fall som cellist. På hjemmefronten er det kanskje fortsatt litt å gå på, smiler hun, med sønnen Mikkel på fanget.

Foto: Hilde Martine Lindgren / NRK

Orket ikke barnegråt

– Det som er mest skremmende er at man vet så lite om det som skjer inne i sin egen kropp. Jeg trodde aldri at dette skulle skje meg

Bård Bosrup om å oppleve hjerneslag

Etter åtte dager på sykehus fikk han komme hjem. Men det var ikke bare enkelt.

– Vi har tre barn her hjemme fra seks år og nedover. Det ble veldig mye å håndtere for meg alene. Men Bård måtte jo fokusere på å bli frisk, sier samboeren.

Bård nikker.

– Det var forferdelig å komme hjem. Jeg klarte ikke å ta hånd om mine egne unger. For jeg orket ikke barnegråt. Jeg orket ikke bråk og raske bevegelser. Og med tre små gutter i hus, blir det en del støy, sier han.

I tillegg til de tre små, har han to voksne barn. Han forteller at det var vondt å ikke kunne være pappa slik han ønsket.

Men gradvis har han kommet mer og mer tilbake til slik han var før sykdommen. Både som pappa, og som cellist.

– Jeg er mer tilbake til meg selv enn jeg var for fem måneder siden. Og også mer enn for to uker siden. Jeg merker fremgangen veldig raskt, sier han.

I dag, flere måneder senere, er det fortsatt vanskelig for Bård og ta innover seg hva som skjedde og hvor alvorlig det var.

– Det som er mest skremmende er at man vet så lite om det som skjer inne i sin egen kropp. Jeg trodde aldri at dette skulle skje meg. Jeg trener ofte og trodde jeg var i fin form, men så skjer altså dette. Det har vært en liten vekker for meg, sier han.

Nerver før den første konserten

Den unge Bård Bosrup visste tidlig at det var en utdannelse innen klassisk musikk han ville gå for. Dette førte ham til Tyskland, og bare 27 år gammel ble han ansatt som solocellist i filharmonien i Magdeburg. Han bodde i landet i 15 år, før han flyttet hjem til Norge igjen.

I dag underviser 46-åringen på to skoler, og holder på med flere prosjekter som frilansmusiker.

Nylig spilte han sin første store konsert etter slaget. Han var solist og spilte sammen med Telemark symfoniorkester hjemme i Porsgrunn.

– Jeg ble spurt før konserten om jeg var nervøs. Jeg kunne jo ikke si det høyt, men jeg var kjempenervøs. Jeg skalv, og det merket jeg godt da jeg holdt buen, forteller han.

– Jeg klarte å fungere som cellist igjen. Det var en stor seier for meg.

Bård Bosrup om den første store konserten etter slaget

Det er helt stille i salen. Hele Telemark symfoniorkester sitter klare på scenen. Publikum venter på den kjente solisten.

Døren går opp.

Applausen brer seg.

Bård Bosrup entrer scenen. Han smiler, bukker til publikum og gjør seg klar.

Stina Blyverket og Bård Bosrup

Hverdagen er i ferd med å normalisere seg for Bård hjemme på Kjelsås i Oslo.

Foto: Hilde Martine Lindgren / NRK

Dette har han gjort hundrevis av ganger tidligere, men denne gangen er det spesielt.

Han trekker pusten, og setter buen på celloen.

– En stor seier

«Intenst og vakkert».« Glitrende konsert». «Fantastisk».

Avisene var enstemmige i sine vurderinger dagen derpå.

Selv følte Bård både lettelse og glede over det han hadde prestert.

– Det gikk veldig bra. Jeg funket. Jeg klarte å fungere som cellist igjen, sier han.

Det store målet var nådd. Sykdommen klarte ikke å ta fra ham den store lidenskapen i livet.

– Fantastisk. Det var en stor seier for meg, avslutter han.