Pappas siste ønske

Numedal, desember 1995. Storfamilien sitter samlet rundt kjøkkenbordet på slektsgården Tveiten, som ligger med utsikt over bygda Veggli. Det er nyttårsmiddag. Men ingen skifter til festklær denne kvelden.

Ved bordet sitter lensmann Harald Tveiten. Han er en nær, varm og tilstedeværende far, og en lensmann av den gamle skolen. En slik lensmann som stiller opp når folk i bygda ringer klokka åtte en søndags morgen for å få hjelp til å skrive et skjøte eller få gode råd i en arvetvist. Men nå er det som om noe i ham er gått i stykker.

Bare noen dager i forveien kom telefonen. Lensmannen er dømt for bedrageri. Anken i lagmannsretten førte ikke frem. Han har mistet jobben og æren. Alt han har trodd på og stått for som politimann i 30 år er lagt i grus.

– Det var en dyp, dyp fortvilelse. Pappa sa at han skulle kjempe mot dette til sin siste dag. Og slik ble det jo, sier datter Laila Tveiten (49).

Sammen med mannen Kenneth Fredheim har hun funnet frem papirene fra det som ble en tolv år lang kamp mot det norske rettsvesenet før faren ble renvasket.

Å snakke om saken er fortsatt vanskelig. Men hun er ikke i tvil om at det er riktig.

Må fortelle

– Noe av det siste pappa sa var at vi måtte fortelle om hans historie, slik at noen kunne lære av dette, sier Laila.

Hvor mange som sitter uskyldig dømt i fengsel, vet ingen. Eller hvor mange som har fått livet ødelagt av uriktige dommer. Men vi vet at det skjer.

Etter kritikken rundt justismordet på Per Liland, ble det i 2004 dannet en egen kommisjon. Gjenopptakelseskommisjonen er det siste håpet for de uskyldig dømte.

Men har alle like stor mulighet til å nå gjennom systemet? Eller kreves flaks og en feit lommebok?

NRK publiserte denne uka en spørreundersøkelse som viser at fire av fem forsvarsadvokater med erfaring fra Gjenopptakelseskommisjonen mener at terskelen for å få gjenopptatt saker er for høy.

Mange mener det koster for mye med gjenopptakelse. De mener at kommisjonen i større grad burde dekke utgifter til forsvarer og eventuelt privatetterforsker.

For Harald Tveiten ble en privatetterforsker redningen da alt annet håp var ute.

Møtet

Oslo, mai 1996. Det er varmt i lufta, våren har kommet. Privatetterforsker Ola Thune gransker mannen som er kommet inn på kontoret hans.

Harald Tveiten har hatt noen tunge måneder. Han har vært innlagt på Modum bad, som behandler psykiske lidelser. Familien har vært redd for at han skulle gjøre seg selv noe. Men nå er han klar for å ta opp kampen. Derfor har han tatt kontakt med en annen tidligere politimann, Ola Thune. Thune har fire år tidligere sluttet som drapsetterforsker i Kripos for å starte etterforskningsbyrå.

Nå ber han Tveiten gå gjennom historien grundig. Her er historien han får høre: Tveiten kjente en av bygdas kvinner fra ungdomstiden. Da hun ble enke, begynte han å hjelpe henne med forskjellige tjenester. Blant annet tok han ut flere store pengesummer for enken. Hun ga flere større pengegaver til veldedige formål. Fordi hun ikke ville ha oppmerksomhet ga hun det anonymt. Tveiten fikk fullmakt, og hun kvitterte for pengene.

Men da enken døde i 1993, mente arvingene at det manglet mye penger. De etterlyste flere gjenstander. En blå rokk, to etuier med teskjeer i sølv, to treskrin med utskjæringer og en plastboks med penger var borte.

Mistanken falt på lensmannen. Hvor var alle pengene han hadde tatt ut for enken? Han hadde jo hatt nøkler til dødsboet? Lensmannen ble anmeldt for underslag. Avisoverskriftene slo ned som lyn i bygda. Politiets eget etterforskningsorgan, SEFO, rykket inn. Ryktene gikk.

I mars 1995 ble Tveiten dømt for bedrageri. Nå sitter han på Thunes kontor og ber om hjelp.

– Du må være klar over at jeg kan finne like mye som taler for at du har gjort det, som at du ikke har gjort det, sier Thune.

– Jeg har ingenting å skjule, så det er ingen sjanse for meg å ta, svarer Tveiten.

Økonomisk ruin

De neste to årene jobber Ola Thune med å grave frem nye bevis i saken. Den økonomiske situasjonen for Harald Tveiten og kona Gunnlaug er marginal.

– Økonomisk var det en ruin å havne i en slik situasjon, sier Laila.

Harald Tveiten har mistet jobben og livsgrunnlaget sitt. De har ikke lenger råd til å drive slektsgården, som sønnen Ole Øyvind overtar.

Samtidig må Tveiten betale rundt 400.000 kroner i erstatning til arvingene, i tillegg til utgifter til advokat og privatetterforsker. Tveiten bruker sparepengene sine. Ekteparet selger bilene sine. Et rosemalt hengeskap som har stått på gården siden 1700-tallet blir også ofret. Laila og broren hennes bidrar til å betale privatetterforskeren.

Men ikke alle har så store ressurser.

– Har ikke råd

– Det er trolig mange uskyldige mennesker som i dag soner sine straffer, med den viten at de ikke har begått handlingen, men som ikke klager saken til Gjenopptakelseskommisjonen fordi de ikke har råd til det, sier forsvarsadvokat Linda Ellefsen Eide ved Advokatfirmaet Elden.

En av grunntankene med kommisjonen er at den skal utrede sakene selv. Den dømte skal ikke trenge hverken forsvarer eller privatetterforsker for å nå frem.

Men likevel bruker rundt 80 prosent av de som får gjenopptagelse forsvarer, ifølge en kontroll av kommisjonen fra 2011 . Blant de som ikke når frem, har 76 prosent brukt forsvarer, viser rapporten.

Gjenopptakelseskommisjonen kan oppnevne forsvarer, men det gjøres i liten grad. Siden 2007 er det kommet inn 1428 saker. Bare 271 straffedømte har i denne perioden fått oppnevnt forsvarer, viser en opptelling NRK har gjort.

Mange av de sakene der det blir oppnevnt forsvarer er tilregnelighetssaker, hvor det er lovpålagt med forsvarer.

Forsvarsadvokat Eide har flere ganger opplevd at klienter ikke begjærer gjenopptakelse fordi de ikke har råd. Hun mener ordningen skaper et klasseskille.

– Men kommisjonen skal selv utrede saken?

– Min opplevelse er at det nytter ikke bare å sende inn et skjema til Gjenopptakelseskommisjonen. Man må underbygge det. Og hvis det skal fremskaffes nye bevis er det ikke så lett uten at noen hjelper deg. Har du sittet i fengsel i fem år og plutselig kommer med et nytt bevis, kan det settes spørsmålstegn ved hvor troverdig det beviset er, sier Eide.

Men beviset blir ikke nødvendigvis trodd hvis det kommer fra en privatetterforsker heller.

Bevisene

Sommeren 1998: Privatetterforsker Ola Thune har gravet opp en rekke overraskende bevis i Tveiten-saken.

Mange av vitnene fortalte i retten at de ikke tror enken ville oppbevart masse kontanter hjemme. Det pekte mot at Tveiten hadde tatt pengene.

Men Thune finner ut at hun hadde en bankboks. Samtidig finner han kvitteringer for at hun betalte inn større anonyme gaver til ulike formål.

I tillegg oppklarer Thune tyveriet av de forsvunne tingene. Han oppsporer en maler som malte huset til enken noen år tidligere.

Maleren tilstår å ha stjålet alle gjenstandene som var borte, samt 18.775 kroner. I grunnmuren i huset finner Thune en rekke papirer, førerkort og en bankbok stjålet fra enken.

Privatetterforskeren og Tveitens advokat Bjørn Stordrange tar det nå for gitt at påtalemyndigheten vil gjenoppta saken med bakgrunn i det nye bevisene.

– Vi tok skammelig feil. Da begynte motarbeidelsen, sier Thune i dag, åtte år etter at det skjedde.

Påtalemyndigheten fikk Sefo til å vurdere bevisene. Sefo anklaget Thune for å ha manipulert bevisene og å ha presset frem en falsk forklaring fra tyven.

– Jeg kan ikke begrunne det med noe annet enn prestisje, sier Thune.

Selvmord og økonomisk ruin

Det er ingen andre saker Ola Thune får flere henvendelser om, enn gjenopptakelsessaker. Han har sett familier som går i oppløsning, økonomisk ruin og til og med selvmord som følge av uriktige rettsavgjørelser.

Han mener det er for vanskelig å gjenoppta saker.

– Det skal ikke være slik at man må kjøpe seg rettssikkerhet. Dette er statens ansvar, sier Thune.

To begjæringer om gjenopptakelse av Tveiten-saken blir avslått av domstolene. Så blir Gjenopptakelseskommisjonen opprettet i 2004. Thune og lensmannen øyner nytt håp.

Men også kommisjonen avslår gjenopptagelse, til tross for de nye bevisene.

Det er da forsvarsadvokat John Christian Elden kommer inn. Han tar kommisjonen i en lovanvendelsesfeil, og kommisjonen begynner å utrede saken på nytt. Men det begynner å haste.

På sykehuset

Kongsberg, juni 2008: I niende etasje på Drammen sykehus ligger Harald Tveiten, sterkt neddopet. På veggen henger tegninger fra barnebarna. Rundt ham er kona, barn og barnebarn.

Lensmannen har fått en svært aggressiv form for blodkreft. Noe av det første legen spør om etter at Tveiten har fått diagnosen, er om Tveiten har vært under stort press.

Han har ennå ikke gitt opp kampen for gjenopptakelse. Men tiden er i ferd med å renne ut. Han spør igjen og igjen siste dagene om han ikke kan få visshet før han dør. Nå mister han gradvis bevissthet.

Den 6. juni på ettermiddagen er Laila ute på balkongen. Da får hun telefonen. Gjenopptakelseskommisjonen vil gjenåpne saken. Det er ti år siden første gangen saken ble begjært gjenåpnet, med akkurat det samme grunnlaget.

Legene skrur av morfindryppene for at lensmannen skal få vite om gjenopptakelsen. Svigersønnen Kenneth og etterforskeren Ola Thune holder hånda hans når de forteller ham det.

– Da klemte han dem i hånda. Han fikk det med seg. Vi velger å tro det, sier Laila.

Noen få timer senere dør Harald Tveiten.

Må ha toppgutta

Både Laila og mannen Kenneth tror lensmannens egen styrke og det sterke samholdet i familien var helt nødvendig for å få gjenopptatt saken.

Men de tror ikke Harald Tveiten ville nådd frem uten støtten fra Ola Thune og advokat John Christian Elden.

– Du må ha de beste. Harald fikk med seg toppgutta på laget. Og likevel er det en kolossal kamp å nå frem, sier Kenneth.

Han mener at det er et rettssikkerhetsproblem.

– Det er ikke mulig for alle, enkelt og greit. Det har kosta enormt, både økonomisk og menneskelig. Denne saken har preget livet til en familie i femten til tjue år, hvis du tar med erstatningssakene etterpå, sier svigersønnen.

Trenger ikke forsvarer

Men Gjenopptakelseskommisjonens leder Helen Sæter er helt uenig i at man må kjøpe seg rettssikkerhet.

Hun sier at poenget ved etableringen av kommisjonen er at den skal veilede domfelte og utrede sakene, kostnadsfritt for de domfelte.

Den bistanden fikk man ikke tidligere, da domstolene avgjorde gjenopptakelser.

– Min erfaring er at det ikke er noen sammenheng mellom advokatinnsats og innsats fra privatetterforsker, og hvilke saker som blir gjenåpnet, sier Sæter.

Hun kan ikke uttale seg om Harald Tveitens sak, eller andre enkeltsaker.

– Men kritikken fra forsvarere og privatetterforskere er at det må være hold i begjæringene for at dere i det hele tatt skal ta saken til vurdering, og det klarer ikke de fleste domfelte å sørge for selv?

– Det holder for oss at de angir hvilken dom de ønsker å angripe og skriver navnet sitt. Da får de oppfølging fra oss ved at en juridisk utreder gjennomfører en samtale med dem, for å veilede dem og klarlegge saken. Dette er folk som har både advokat- og dommererfaring, sier Sæter.

– Så du mener at den domfelte ikke trenger å komme med noen nye bevis i begjæringen sin?

– Det er det vår jobb å lete etter. Men det er klart at den domfelte kjenner selv saken sin best, så han bør jo gi oss noen opplysninger. Hvis han mener det er noe å lete etter bør han jo si det. Men ellers er det vår jobb å lete, sier Sæter.

Smertefull historie

Laila er lettet over at saken til slutt ble gjenopptatt - og at det endte med frifinnelse. Men det er todelt.

– Det er umulig å la være å tenke at den saken her på en måte tok ham fra oss. Det er ikke til å unngå å kjenne på at det er sånn, at dette tok livet hans til slutt, sier Laila.

Harald Tveiten ble gravlagt som lensmann med trofaste politikollegaer som æresvakter. Under seremonien sang de salmen «Alltid freidig». Laila husker spesielt ordene «Kjemp for alt hva du har kjært, dø om så det gjelder.»

– De får en egen betydning. Det er en sterk og smertefull historie å bære med seg for oss alle sammen.

• Ekko i NRK P2 har laget en dokumentar om Harald Tveitens kamp. Den kan du høre her: