– Året som fosterforeldre ble vår verste tid

10.000 barn bor i fosterhjem, og Norge har et stort behov for flere fosterfamilier. Men fosterfamilier og ansatte forteller om et system som de mener har alvorlige mangler.

Sissel og Arnt Idar Eid ble ansett som en typisk fosterfamilie: De bodde i enebolig, var i førtiårene, har stabil inntekt, høyere utdanning, egne barn og husdyr, og begge var i fulltids arbeid.

– Alle rundt dem anbefalte familien. Det var en god familie å møte, forteller barnevernkonsulent Eli Sofie Teigen i Værnesregionen barneverntjeneste.

Ble lovet hjelp og støtte
Sissel er ergoterapeut og spesialpedagog, og har skrevet masteroppgave om barn av rusavhengige. Arnt Idar er politiførstebetjent med narkotika som spesialområde.

De ble bedt om å bli fosterforeldre til to små barn, ei jente på fire og en gutt på halvannet år. Paret mener de fikk en dårlig beskrivelse av barna og deres utfordringer.

– De fortalte at vi skulle få to søte barn, og ga oss sin serviceerklæring: «Vi skal stå sammen med dere, dere skal slippe å stå det alene. Det er bare å ringe hvis dere lurer på noe», sier Arnt Idar.

Barneverntjenesten ville plassere begge barna i samme fosterhjem. Sissel og Arnt takket ja under forutsetning av at de skulle få nødvendig hjelp og støtte av barnevernet.

De fikk barna i oktober 2010. De tre første månedene hadde Arnt og Sissel en god kontakt med barnevernet og begge ungene var hjemme sammen med deres egne to barn.

Se Brennpunkt-dokumentaren i NRKs nett-TV: Brustne Hjerterom

Barnevernet bestemmer
Etter nyttår 2011 ønsket barnevernet at jenta på fire skulle begynne i barnehagen. Fosterbroren var fortsatt hjemme med Sissel.

– Vi ville helst at hun skulle få bedre tilknytning til oss. Men det er barnevernet som bestemmer over ungene. Vi kan komme med ønsker. Men det er de som tar beslutningen, sier Sissel.

Etter et halvt år i barnehagen var fosterjenta sommeren 2011 hjemme med resten av familien i to måneder. Sissel oppdaget en viktig endring i jentas oppførsel.

– Da kom leken inn. Hun kom med et stort smil om munnen og sa «Mamma mamma, nå kan jeg leke». Hun var kjempeglad, forteller Sissel.

De ønsket at jenta skulle bli hjemme lenger, i håp om at den positive utviklingen ville fortsette. Men barnevernet insisterte på at hun skulle tilbake i barnehagen.

– 14 dager etterpå kom hun og sa «Mamma, jeg vet ikke hvordan jeg skal leke. Jeg har glemt det. Jeg kan det ikke lenger». Å være i barnehagen tok så mye energi og tid, at hun ikke klarte å konsentrere seg om å leke, sier Sissel.

Utredes for mulige skader
Sissel og Arnt fikk vite av søsknenes helsesøster at de to hadde vært til utredning ved St. Olavs Hospital for mulige skader, ettersom de er barn av rusmisbrukere. Utredningen var ikke ferdig.

I samråd med helsesøster tok de kontakt med sykehuset, som svært gjerne ville undersøke barna.

– Da ble barnevernet kjempeirritert. Fordi de skjønte at ungene måtte ha mer hjelp, og det kostet penger, hevder Sissel.

– De sa det ikke rett ut, men det var hvert fall helt klart den opplevelsen vi hadde, sier Arnt Idar.

Værnes barnevernstjeneste benektet at dette handler om penger. De mener familien gikk for fort frem.

– Vi ba dem legge bort alle bekymringer på om de kan ha en diagnose eller skade, og bare bli kjent med ungene. Det er tidkrevende å kontakte St. Olav, forklarer barnevernkonsulent Eli Sofie Teigen.

Manglende kommunikasjon

Etter hvert ble manglende kommunikasjon et stort problem. Når fosterforeldrene ringte eller sendte e-post, fikk de ikke svar.

– Vi kunne ringe flere ganger og i tillegg få andre til å legge igjen beskjed til saksbehandler, uten at dette hjalp.

De ønsket avlastning, men det eneste tilbudet de fikk var hos barnas besteforeldre, som bodde to timers kjøring unna.

Syk jente trengte en familie
Ida Vikaune er en av mange fosterforeldre som ble rekruttert via sitt omsorgsyrke. Hun jobbet som spesialsykepleier på St. Olavs Hospital, og hadde et spesielt ansvaret for en fem måneder gammel jente som barnevernet hadde omsorgen for.

– Det var kritisk i mange perioder, vanskelig å si om hun kom til å overleve eller ikke. Det var en jente som var syk og trengte mye hjelp, forteller Ida.

Ida fungerte som beredskapsmor på sykehuset. Jenta var sengeliggende og avhengig av kunstig føde og en pustemaskin.

Etter hvert ble helsetilstanden til jenta bedre, og da hun var ett år, ønsket barnevernet å finne et fosterhjem til henne. Ida og mannen ble spurt om de ville ta på seg oppgaven.

– Vi hadde omsorg og plass til en til. Ungene var veldig innstilt på det. Og ikke minst satt jeg med de kunnskapen jeg regnet med var tilstrekkelig for å kunne ta imot, forteller Vikaune.

Et hjem for livet?
Paret hadde flere samtaler med Barne- og familietjenesten i Trondheim før de sa ja, for å forsikre seg om at de skulle få den hjelp barnet og de trengte for å mestre den krevende oppgaven.

Den syke jenta trengte en familie og svært mye medisinsk hjelp. Barnevernet så på Ida og mannen Stein som ideelle fosterforeldre.

– Ida og Stein var gode på den strukturelle og organisasjonsmessige omsorgen rundt barnet, når barnet hadde behov for den tetteste medisinske oppfølgingen i hjemmet, sier barnevernskonsulent i Midtbyen, Marit Solem.

– Vår intensjon var at hun kunne vokse opp her til hun ble 18 og flyttet hjemmefra, slik vi var forespeilet fra barnevernet i første omgang. Det er de som kommer og spør oss om vi kan ta på oss oppgaven, før alt blir snudd på hodet, sier Ida Vikaune.

Vanskelig kommunikasjon med barnevernet
Et team på ti nattevakter gikk i skift sammen med Ida og Stein for å holde den syke, lille jenta i live. Huset ble bygd om for å tilpasses hennes behov.
På dagtid var Ida og Stein alene om ansvaret.

Gradvis opplevde Ida og Stein flere og flere utfordrende situasjoner med barnevernet. De fikk etter hvert et dårlig forhold til sin nye saksbehandler, den tredje i rekken.

– Etter hvert som saksbehandlere ble bytta, var ble det vanskelig å få videreført informasjon om hvordan situasjonen var, hva vi ønsket av bistand og hjelp, i og med at det var ganske intensivt fra åtte om morgenen til ti om kvelden. Mye tid gikk bort til møter og diskusjoner og argumentasjoner, forteller Ida.

Fjernet hjelpetiltak på kort varsel
Barnevernet ville kutte ned på både nattevakttilbudet og kompensasjonen til Ida.
Midt i fellesferien fikk de beskjed om at de våkne nattevaktene skulle tas bort, fordi barnet nå hadde blitt så friskt at det ikke var behov lenger. Dette ble vedtatt på kort varsel uten at alle behandlende leger ble involvert.

– De ønsket at jeg skulle tilbake på jobb, samtidig forsvinner en del av nattevaktene. Hvis hun da ble syk på natta, måtte vi ta alt nattarbeid selv, sier Ida.

Samtidig måtte Ida tilbake i sin turnusjobb som spesialsykepleier, fordi barnevernet ikke lenger ville kjøpe henne fri i like stor grad.

– Vi fikk beskjed om at vi skulle få nattvakt igjen så fort barnet ble sykt, men det viste seg å fungere veldig lite tilfredsstillende, fordi avlastningstjenesten måtte ha mange dagers varsel for å kunne stille med personale.

Foreldre på oppsigelse
Ida og Stein fryktet for jentas helse, og innhentet flere spesialistuttalelser som støttet deres syn.

– De var ikke interessert i å diskutere med oss. De var ikke interessert i å hente inn faglige uttalelser, sier Ida Vikaune.

En måned før denne konflikten hadde barnevernet fornyet fosterhjemsavtalen med Ida og Stein. De ble derfor overrasket da de ble kalt inn til et nytt møte med barnevernet.

– Det vi trodde skulle være en evaluering, viste seg å være en oppsigelse av fosterhjemsavtalen, forteller Vikaune.

Unødvendige flyttinger
I fire år har en rekke norske forskere studert fosterhjemsomsorgen. Arbeidet har munnet ut i rapporten «Fosterhjem for barns behov» som ble lagt fram tidligere i år.

Rapporten viser at et stort flertall syns det er meningsfylt å ta seg av et fosterbarn, men rapporten påviser også flere uheldige sider ved omsorgen.

– Vi trenger et fosterhjemsløft, en ordentlig gjennomgang av hva denne ordningen skal være. Og så trenger vi å øke ressursene så mye at fosterforeldre faktisk får vært gode fosterforeldre, sier Elisabeth Backe-Hansen, som ledet forskningsprosjektet.

Backe-Hansen sier at fosterhjemsordningen gradvis har blitt profesjonalisert:

– Fosterforeldre gjør en kjempejobb, og de strekker seg veldig langt før de gir seg. Men det er vanskelig hvis de har en dårlig kommunikasjon med barneverntjenesten.

Les også: Barneminister Solveig Horne vil gi fosterforeldre større innflytelse

Sa opp jobb i barnevernet
En som har sett dette fra innsiden er Åshild Sande. Hun har 25 års erfaring som barnevernskonsulent. Hun sluttet i barnevernet etter å ha opplevd at hun ikke kunne stå inne for den jobben hun utførte.

– Jeg kjempa for fosterbarna og fosterhjemmene, for at de skulle ha et sterkt nok tilbud. Men til slutt kom jeg ingen vei, og var med på å flytte en unge der vi kunne unngått det. Det er det absolutt tøffeste jeg har opplevd, forteller Sande.

Sande mener barnevernet ofte overreagerer når fosterforeldrene stiller brysomme spørsmål, og tror mange kommuner er mer opptatt av å spare penger enn å gi barna god omsorg.

– En av de store tragediene er at kommunene gir fosterforeldre gode vilkår i starten. Men når det går bra, begynner kommunen å trekke ut tiltak, sier Sande.

Les også: Ny rapport avdekker enorme forskjeller i slags hjelp og veiledning fosterforeldre får

Nederlaget

Arnt og Sissel Eid brukte så mye tid på fosterbarna at de mente det gikk ut over egne barn. De kalte inn til flere krisemøter med barnevernet, uten å få hjelpen de ba om.

Til slutt så de ikke noen annen løsning enn å si opp fosterhjemsavtalen. De hadde omsorgen for barna fra oktober 2010 til januar 2012.

– Når vi legger frem at vi føler at vi ikke har fått nødvendig støtte og hjelp fra barnevernet, snur de det tilbake på oss, at vi ikke er i stand til å ta oss av ungene. Jeg sitter med inntrykket at jeg er ikke dyktig nok, sier Sissel.

– Du mister troa på deg selv. Kanskje er vi ikke i stand til å ta vare på ungene. Du føler deg null verdt, sier Arnt.

De forsøkte å forklare fosterbarna hva som skal skje så skånsomt som mulig.

– Vi ville gjøre det selv, for at vi skulle få sagt hadet til dem. Vi gjorde på dagtid mens våre gutter var på skolen. Vi ville ikke at de skulle være med på to timers biltur for å sette av to unger de hadde blitt veldig glad i, forteller Arnt.

– Hun som da var fem år skjønte at nå skjedde det igjen. Hun gråt, sier Sissel.

Flyttet fem ganger på fem år
– Den eldste gutten vår kom opp i går kveld, etter at han hadde lagt seg. Han gråt og sa han savnet fostersøsknene sine. Vi har hatt en prosess, som å miste et familiemedlem. Her mister vi to familiemedlemmer, sier Arnt.

Konflikten med barnevernet gikk hardt inn på familien. Først nå – to år senere – begynner livet å bli normalt igjen. De tenker fortsatt mye på fosterungene.

– Det vi vet er at de ble delt på to forskjellige familier. Det er vel en erkjennelse fra barnevernet om at det har vært en knalltøff jobb, sier Arnt.

– Da de dro fra oss flytta de til sin femte adresse. Jenta var da fem år, og hadde bodd på fem forskjellige plasser på de åra, sier han.

– Ikke stolte over samarbeidet
– Uansett hvorfor et oppdrag opphører, vil det være et følelsesmessig tap og en sorgprosess for fosterforeldrene. Det er vanskelig for oss å følge opp, fordi det er vi som flytter ungene, men vi kunne hatt tips til hvor de kunne søke om hjelp for samtaler, sier barnevernkonsulent Eli Sofie Teigen i Vernesregionen.

Værnesregionen barneverntjeneste presiserer at to av de fem gangene flyttet barna til besteforeldre som de kjente godt, og som var trygge omsorgsgivere for barna.

– Vi kan ikke være stolte over det samarbeidet vi hadde med det fosterhjemmet. Men jeg vet ikke hvordan vi skulle ha gjort det bedre heller, sier Gunbjørg Furunes Baar, leder av Værnesregionen barneverntjeneste.

Hun forteller at de ga fosterforeldrene den hjelpen de hadde krav på etter loven.

– Vi som barneverntjeneste hadde i 2011 og 1012 den verste høsten og våren med sykemeldinger. Det var flere som var sykemeldt på grunn av belastninger gjennom jobb, pluss andre sykemeldinger. Vi som var på jobb rakk ikke over oppgavene våre, sier Baar.

Barneverntjenesten opplyser at de tok initiativ til et møte for å bedre samarbeidet mellom fosterhjemmet, barneverntjenesten, barnehagen, PPT, tilsynsfører og besøkshjemmet. I stedet for å gå inn i en prosess for å forbedre samarbeidet, sa fosterforeldrene opp avtalen.

NRK har snakket med de to nye fosterfamiliene som i dag har ansvar for søsknene, og begge barna har det bra i dag.

Mistet fosterdatteren
Ida og Stein reagerte på oppsigelsen av fosterhjemsavtalen og det hastverket barnevernet hadde med å omplassere jenta. De hadde hatt omsorgen for henne i nærmere tre år.

– Hvis det var snakk om tilbakeføring til mor måtte vi selvfølgelig gå inn i et samarbeid om det. Det er jo et menneske jenta ikke hadde sett mer enn tre ganger i året. Å flytte en treåring til en fremmed person må nødvendigvis skje over lengre tid. Men de mente at det var bedre at de henta henne med en gang, sier Ida Vikaunet.

– Vi hadde informert om en flyttedag som vi ønsket at de skulle forholde seg til. Men sånn vi opplevde situasjonen, unndro de seg kontakt. Vi oppnådde ikke kontakt med dem på mobil. De var ikke på hjemmeadressen sin, sier barnevernskonsulent Marit Solem.

Etter råd fra sin advokat hadde Ida og Stein brukt den siste helgen i høstferien på hytta sammen med ungene. De ville ha en siste god opplevelse med fosterjenta.

– Jeg kan forstå at det opplevdes veldig hardt og dramatisk for familien. Vi hadde vært i en lengre prosess med dem nettopp for å unngå en sånn situasjon, sier Solem.

Hentet i dramatisk aksjon
Den 15. oktober gikk barnevernet til aksjon. Sju personer kom for å hente ut fosterjenta. I døra fikk Stein et hastevedtak om henting som brukes når det er fare for liv og helse.

Ida forsøkte å forklare jenta hva som skjedde.

– Jeg sier at nå har damene kommet og du skal være med ned til barnevernsinstitusjonen. Hun begynner å gråte og vil ikke det, vil opp i armene.

Mens saksbehandler fotfulgte Ida rundt i huset, forsøkte hun å pakke ned klær, medisiner og utstyr, med jenta på armen.

– Ute i gangen står det masse folk. Det er ganske smalt og trangt. Jeg måtte be dem flytte seg for å kle på henne. Og hun er redd, forteller Ida.

Fryktet for helsa til jenta
Barne- og familietjenesten Midtbyen sier de ville flyttet jenta uavhengig om hun skulle til biologisk mor. De begrunnet avgjørelsen med uenighet om jentas behov og den psykiske og emosjonelle omsorgen jenta fikk i fosterhjemmet.

Psykologen som fulgte opp jenta hadde imidlertid verken blitt varslet eller rådspurt før jenta ble tvangshentet. I et brev roste psykologen Ida og Steins engasjerte omsorgskontakt med jenta.

Ida og Stein fryktet for helsa til jenta, som ofte ble syk og da hadde behov for rask hjelp. Frykten viste seg å være begrunnet.

Noen dager etter at jenta ble tvangshentet, ble Ida oppringt sent på kvelden av barnevernvakta og institusjonen der jenta var plassert, med spørsmål om utstyret barnet bruker ved akutt sykdom.

Ida fikk ikke vite hva som var grunnen til oppringningen, men fant i ettertid ut at jenta ble innlagt på sykehuset den dagen.

Foreldre uten rettigheter
I over ett år forsøkte Stein og Ida å bli hørt. De visste at de ikke hadde klagerett etter loven, men ville gjøre sitt ytterste for å få fosterjenta tilbake.

– Vi saksøkte kommunen, og prøvde å få til en ordentlig rettsprosess der ulike faglige profesjoner ble hørt.

Saken endte til slutt i Høyesterett, som ikke tok stilling til hvor jenta burde bo, men fastslo at Ida og Stein ikke hadde rett til å klage på barnevernets vedtak.

Ida og Stein fikk senere vite at fosterjenta aldri ble tilbakeført til sin mor, men plassert i en annen fosterfamilie.

– Riktig å flytte jenta
Barnevernskonsulent Marit Solem i Barne- og familietjenesten Midtbyen er trygg på at det var riktig å flytte barnet ut av familien.

– Hun ble tatt ut av det hjemmet hun hadde vært en del av. Men i ettertid ser vi at jenta har knyttet seg trygt og godt til det nye fosterhjemmet som hun fikk. Vi valgte å handle såpass akutt nettopp for å trygge og sikre jenta i fortsettelsen, sier Solem.

– Slike hastevedtak brukes vanligvis når det er fare for liv og helse. Var det tilfellet her?

– Vi ser i ettertid at et sånt hastevedtak ikke har vært nødvendig. Og vi beklager at det ble fattet, sier barnevernskonsulent Marit Solem.

BFT Midtbyen presiserer at de har forståelse for at slike avgjørelser er opprivende for fosterforeldrene, men at det kan være det beste for barna på sikt. Jenta har det ifølge barnevernet veldig godt i sitt nye hjem.

Verst for ungene
Historiene som Sissel og Arnt Idar Eid og Ida Vikaune forteller er ikke unike. Mange fosterbarn opplever å bli flyttet fordi fosterforeldre gir opp, eller blir fratatt barna.

I følge NOVA-rapporten «Fosterhjem for barns behov» er 18 prosent av fosterforeldrene misfornøyd med støtten de får fra barnevernet, mens 60 prosent sier at barnevernet gir dem den støtten de trenger.

I alt 25 prosent av fosterbarna opplever å flytte fem eller flere ganger. I 2012 ble 133 barn under barnevernets omsorg flyttet tre eller flere ganger innenfor samme år, viser tall fra SSB.

– Det er verst for ungene, fordi det er ungene som må flytte, men det er jo forferdelig for alle når et fosterhjem ikke går. Det er et nederlag for fosterforeldrene, og veldig vondt, sier barnevernsforsker Elisabeth Backe-Hansen.

Det er gått fem år siden fosterjenta ble tatt fra Ida og Stein. Barnevernet sendte alle tingene fra tiden med dem i retur. Ida har tatt vare på minnene, i tilfelle jenta vil etterspørre det i framtiden.

– Til jul for tre år siden kom det en tegning. Hun begynte på skolen det året. Da hadde hun tegnet et gult hus, i flere etasjer, med blomster rundt. Jeg antar at det kanskje var huset her.