Bonden som møtte det nye været

Det er mars 2019, og Linda Kathrin Engebretsen går fortvilet rundt i det mørke, fuktige fjøset sitt utenfor Kongsvinger i Hedmark.

Hun leter etter løsninger, men finner dem ikke.

Flere av de digre kuene hennes er så tynne at hun kvier seg for å se ordentlig på dem. Andre ville neppe reagert, men Lindas trente øye ser at knokler buler ut på feil steder. Noen av kuene er skitnere enn hun liker også, fordi de står på flis i stedet for skikkelig halm.

Det er ikke sånn Linda vil drive bondegård, sukker hun, men bankkontoen er snart tom. Det samme er fôrlageret.

Sammen med bønder over hele Sør-Norge venter Linda nå nervøst på årets vekstsesong.

– Hvis ikke vi får en god sommer nå, er dette sjanseløst. Da må jeg avvikle drifta med én gang, sier den 48 år gamle alenemoren.

Hvordan havnet hun her?

Hun som bor i et av verdens rikeste land? Hun som bor i landet der vi skulle slippe billig unna klimakrisen? Norske gårder skulle jo blomstre i den nye varmen, vi skulle dyrke vindruer og høste tre avlinger hver sommer!

Slik er ikke Lindas opplevelse. Derfor vil hun dele sin historie.

Året da været slo seg vrangt

Det hele begynte høsten 2017, med pøsregnet.

Over store deler av landet lå poteter og fløt og råtnet i regnvann, traktorhjul sank i klissvåt jord. Den lille familien, med Linda og tre barn, fikk høstens avling med høy ødelagt.

Så kom den lange vinteren. Snøen holdt stand til mai. Linda, som allerede hadde for lite høy til kuene sine etter alt regnet, måtte redde seg gjennom den kalde årstiden ved å kjøpe fôr for 200.000 kroner.

Fortsatt var familien ved relativt godt mot. For gjennom over 15 år som småbruker hadde Linda lært at man må regne med litt naturkrefter. Hun hadde alltid holdt ut, gjennom søvnløse netter og kalvinger midt i julemiddagen, fordi hun elsker å ta vare på dyra sine.

Derfor var det ikke snakk om at litt vinter skulle knekke henne:

– Jeg tenkte, nå tar vi et skippertak og kommer oss gjennom dette, og så blir det sommer og bedre tider som vanlig, sier Linda.

Men været er ikke lenger som vanlig.

Man merker kanskje ikke så mye fra en ergonomisk tilpassa kontorstol i byen, men landet vårt har allerede blitt én grad varmere og 18 prosent våtere siden 1900, ifølge den store rapporten Klima i Norge 2100. Været har blitt villere.

Og idet Linda og barna slapp kuene ut på sommerbeite i fjor – og trodde de endelig kunne trekke et lettelsens sukk – ble Norge rammet av den verste tørkesommeren på over 70 år.

Den historiske tørken

Da vi møtte Linda for første gang, i juni 2018, hadde tørken bare vart i noen uker. Men hun hadde allerede innsett at hun ville gå tom for fôr.

– Det er tragisk, mumlet hun mens hun stirret utover det knusktørre beitet sitt.

– Se! Ingenting vokser! Da blir det ikke lett å drive bondegård.

For første gang i sitt liv måtte Linda fôre midt på sommeren.

– Det er nå kuene skal kose seg på beitet, spise seg opp, utnytte de fantastiske beiteressursene vi har i Norge. Og så blir de bare tynnere for hver uke som går, selv om jeg fôrer. Det er helt ekstremt, sa hun.

Situasjonen var prekær over hele Sør-Norge. Er du rammet av tørken? kunne man ringe en bonde og spørre. Alle er rammet av tørken, svarte de, én etter én. Bilder av krakelerte, grå jorder fylte avisene. Myndighetene måtte svi av over to milliarder kroner på erstatning for ødelagte avlinger. Det er 16 ganger mer enn forrige utbetalingsrekord.

Linda pekte på trærne.

– De har allerede begynt å få høstfarger, i juni. Tørken er voldsom.

Klimaoppturen som forsvant

Det var ikke sånn her det skulle være.

Klimaendringene skulle jo være bra for norsk landbruk, skulle de ikke? Den nye varmen skulle gi lengre vekstsesong, vi skulle dyrke fersken og vindruer, for ikke å snakke om helt nye typer korn?

Jo, slik var oppfatningen. Det bekrefter Arne Bardalen, en av Norges fremste eksperter på klima og landbruk.

– Hvis du ser på artikler jeg var med å skrive rundt 2010, la vi mer vekt på de positive sidene av klimaendringer, sier spesialrådgiveren ved NIBIO.

Men oppfatningen har snudd. Stadig flere mener nå at vinningen forsvinner i regnskurer, tørke, flom og våte skred. Forskere snakker alvorstungt om nye skadedyr. Og det verste er variasjonene.

– Når man først får ett uår av én årsak, og så et nytt uår av andre årsaker, hva skal man da gjøre for å ruste seg for framtida? Bonden kan med rette bli frustrert og rådvill, sier Bardalen.

Jakten på en redning

Linda er ikke typen til å gi opp, til det er hun for glad i dyra sine.

Så mens forsommer ble til sensommer ringte hun rundt, morgen og kveld, på desperat jakt etter fôr til salgs. Hun flyttet kuer mellom forskjellige beiteområder. Hun kjøpte store mengder halm, sprøytet det fullt av ammoniakk for å tilføre litt næring.

Alt dette kostet penger, men hun fikk nødlån i banken, 250.000 kroner rett i hånda. Det var fantastisk, sier hun, det ga henne håp. Rike, velorganiserte Norge skulle vel ikke la været vinne!

Men etter hvert som det gikk mot høst og regnet fortsatt uteble, begynte arbeidsmengdene og stresset å tære på Linda.

Hun har alltid jobbet hardt, men nå rakk hun sjelden å spise mellom frokost og kveldsmat.

Hun måtte fikse problemer som aldri hadde falt henne inn før, som da brønnen plutselig gikk tørr i varmen. Eller da de sultne kuene løp inn i naboens kornåker.

Hun, som levde for dyra sine, som kunne navnet på alle kuene, som til og med hadde favorittene avbildet på kjøkkenskapene, begynte å miste gleden ved å gå ut på beitet.

Når man ikke lenger har noe valg

I november kunne ikke Linda lenger utsette det uunngåelige. Hun måtte sende sin første store last med kuer til slakteren.

Dette var ammekuer i toppklasse, de skulle produsere kalver i årevis, ikke bli til biff. Men hun hadde for mange munner å mette. Bildene forteller om en tung avgjørelse.

Bøndenes klimaspagat

Det absurde, etter å ha fulgt Linda de siste månedene, er at samfunnet vårt er avhengig av at sånne som henne har overskudd.

Om vi skal holde den globale oppvarmingen til 1,5 grader, må det skje betydelige utslippskutt innenfor landbruket, ifølge FNs klimapanel.

Norske bønder må blant annet plante mer skog, produsere store mengder bioenergi og forbedre fôring og gjødsling, ifølge rapporten Landbruk og klimaendringer. Samtidig må bøndene ruste seg mot villere vær, med investeringer i alt fra dyre vanningsanlegg mot tørke til drenering mot overvann.

Ny teknologi vil selvfølgelig hjelpe, men bøndene selv må tross alt ha kapasitet til å innføre nyvinningene.

Linda opplever det hele som en umulig skvis. For hvordan skal hun klare en diger omstilling når det nye været allerede har begynt, når hun allerede er presset til beinet?

48-åringen er opptatt av klimaendringer, det er en av grunnene til at hun stiller opp i denne saken, men hun sier det har vært utenkelig å investere i klimatiltak de siste par årene.

– Det har ikke vært mulig. Ikke sjans! Det går ikke an å tilpasse seg samtidig som man står midt oppi effektene, sier hun.

Tvert imot opplever hun at været de siste årene har gjort klimaavtrykket hennes større. Blant annet har hun måttet servere kuene masse kraftfôr, noe hun ikke anser som spesielt klimavennlig. Rundt hver tredje uke har Linda fortvilet måttet fylle opp siloen på nytt.

Linda sitter igjen med et spørsmål, som ikke bare gjelder for landbruket, men for hele samfunnet:

Hvorfor begynte vi ikke å forandre oss før, da det fortsatt var litt enklere? Hvorfor ventet vi til stormen kom med å tette hullet i taket?

– Folk har snudd seg vekk og tenkt at det ordner seg. Men klimaendringer ordner seg ikke. Det går ikke an å bare snu ryggen til. Det er trist, for dette er alvorlig.

– Mange snakker om at fremtidens generasjoner ikke kommer til å tilgi oss. Er du egentlig der allerede, at du sliter med å tilgi de som kom før deg?

– Ja, faktisk. Men jeg peker også på meg selv. Jeg skulle ønske jeg hadde vært mer reflektert.

Linda innser at hun står laglig til for hogg, siden hun som kubonde er en del av problemet – kuer promper og raper ut klimagasser. Men hun vil ikke gå med på at bønder som henne bare burde legge ned, ikke så lenge nordmenn fortsatt vil spise rødt kjøtt. Det blir for enkelt, mener hun.

– Hva hjelper det om folk går over til å spise pampasbiffer fløyet inn fra Argentina, proppfulle av kraftfôr og hormoner? Vi må heller omstille, utnytte at Norge har noen av verdens beste forutsetninger for klimavennlig kjøttproduksjon. Vi har så mange flinke bønder, så god dyrevelferd, vi har et system som fungerer på så mange måter.

– Er bøndene villige til å være med på en sånn omstilling da?

– Ja, det er jeg helt overbevist om! Men du ser jo hvor presset vi er nå. Derfor trenger vi hjelp fra politikerne også.

Håpet for framtiden

Vårsola skinner og snøen har begynt å smelte på gårdstaket når vi besøker Linda én siste gang. I fjøset utenfor Kongsvinger viser hun stolt fram to flotte, helt nyfødte kalver. Hun tok dem imot i går, forteller hun smilende.

Et halvt år etter tørken tok slutt, finnes det heldigvis lyspunkter. Viktigst av alt: De fleste norske bønder greide å karre seg gjennom.

Nortura anslår at de «bare» slaktet mellom 7.000 og 8.000 dyr ekstra som følge av tørken. De hadde fryktet langt styggere tall. Mange bønder fikk avgjørende hjelp fra både næringa og myndighetene.

Men selv om tørken er borte fra avisforsidene, preger den fortsatt hverdagen for mange.

Linda hoster når vi møter henne, hun har fått lungebetennelse etter alt stresset. Noen dager under dyna hadde gjort underverker, men hun har ikke råd til vikar. Ikke etter at nødlånet til banken måtte betales tilbake for et par uker siden.

Linda er ikke alene om å være presset nå, ifølge bondeorganisasjonene.

– Denne sommeren må bli bedre, ellers er det mange som får problemer. Mange er utslitte og tomme for fôr. Slingringsmonnet er helt borte, sier Kjersti Hoff, leder i Norsk Bonde og Småbrukarlag.

– Bonden lengter etter et normalår. Den kommende vekstsesongen blir ekstraordinært viktig, sier Lars Petter Bartnes, leder i Norges bondelag.

Det kan godt hende de får ønsket om en god sommer oppfylt. Det er ingen som mener at alle fremtidens somre blir tørre, eller alle høster klissvåte, selv i et nytt klima. Og det er klart, man skal ikke overdramatisere betydningen av to år med vondt vær. Man kan ikke si at klimaendringer nødvendigvis er årsaken til hverken regnet i 2017 eller tørken i 2018.

Men i skrivende stund, idet vår er i ferd med å bli til sommer, trues Norge nok en gang av tørke. Og det man kan si, er at global oppvarming har økt risikoen for slike hendelser. En risiko som bare vil fortsette å øke, selv om vi skulle greie å kutte drastisk i utslippene våre, ifølge rapporten Klima i Norge 2100.

Det hele er dramatisk for landbruket, mener landbruksforsker Arne Bardalen. For slike konsekvenser er vi rett og slett ikke forberedt på.

– Det i ferd med å bli tydelig, for eksempel gjennom historien til Linda, at vi i høyeste grad er på etterskudd med klimatilpasning i Norge. Og når bonden først er kommet i den skvisen, med det ene dårlige året etter det andre, blir det stadig vanskeligere å løse problemene. Det blir en negativ spiral, sier han.

Bardalen påpeker noe det er litt vanskelig å ta inn over seg: at det faktisk er uklart om landbruket kommer til å takle denne utfordringen. Han frykter klimaendringer vil presse mange til å legge ned gårdene sine i fremtiden.

– Da blir dette plutselig også et spørsmål om matsikkerhet, sier Bardalen.

Tomme hyller i matbutikkene føles rimelig fjernt her og nå. Men på verdensbasis er fallende matproduksjon som følge av klimaendringer en reell frykt. Hva skjer for eksempel når de store matprodusentene rundt ekvator for alvor rammes av tørke og hetebølger, samtidig som verdens befolkning vokser? For Norge blir det i hvert fall ikke mindre viktig å produsere nok mat selv.

Dessverre er ikke forskerens snakk om nedleggelser av gårder bare teori. For mens Linda går rundt i det lille fjøset sitt denne dagen i mars, mellom nyfødte kalver og svære kuer, kommer hun med innrømmelsen hun har kviet seg for:

Det er kjørt.

– Jeg hadde nok tenkt til å trappe litt ned uansett, men nå ender vi fort med bare 20 kuer. Så jeg ser på dette som en styrt avvikling, uansett om det skulle bli en fin sommer. Det er nok bare sånn det må bli, sier hun og hoster.

Hun har fått erstatning fra myndighetene, men ikke nok. Det vil koste en formue å bygge opp besetningen igjen, en formue hun ikke har.

Linda har sykepleierutdanning, så hun kan nok finne seg en annen jobb. I så fall håper hun å beholde gården, og kanskje noen få kuer, på hobbybasis. Men drifta hun har brukt halve sitt voksne liv på å bygge, den kommer nok aldri opp igjen.

Linda understreker at hun ikke mener det er synd på henne – at hun er heldig som har utdannelse.

– Men vi må ta vare på alle de fantastiske bøndene som er igjen. Norske bønder er så utrolig gode på dyrevelferd, de gir alt, de har aldri fri, og ikke blir de rike heller. Vi må hjelpe dem gjennom denne skvisen.

I skrivende stund forhandler politikere og bondeorganisasjoner om en mulig frivillig klimaavtale for jordbruket. De diskuterer blant annet tiltak som kan hjelpe bøndene å stille om.

Det er uklart hva utfallet blir.

Men for Linda kommer uansett løsningene for sent.

Mer fra NRKs klimareise: