Laster Giphy-innhold

Den største hemmeligheten

Han trekker pusten dypt. Han er nødt til å fortelle meg det som ingen må få vite. – Hvorfor trenger du navnet mitt, spør den unge pedofile.

«Lewis» har i ukevis, anonymt og kryptert, fortalt meg om livet som ung pedofil. Av alle hemmeligheter og høyst private detaljer han har delt, sitter dette lengst inne:

Hans virkelige navn.

Annonsen

Noen uker tidligere.

«NRK søker kontakt med pedofile»

Det er en enkel, men ambisiøs utlysning. En annonse vi nok ikke kommer til å få svar på, tenker jeg. Dokumentarredaksjonen Innafor leter etter pedofile som tør å snakke med oss – helt uforpliktende og anonymt, om hvordan det er å leve slik.

Hvordan er det å være en av dem vi hater aller mest?

«Lewis» er en av de første som tar kontakt. Han vil fortelle, men kun kryptert. Han oppgir et chatteprogram og et ID-nummer på ikke mindre enn 76 bokstaver og tall før vi kan snakke sammen.

Den første samtalen

På nettet, til avtalt tid og sted, møter jeg mannen som sier han er i 20-åra. Han er mørk i målet og jeg hører at han fra Bergensområdet. Jeg prøver meg på et par spørsmål til om bakgrunnen hans, for å varme opp liksom. Men «Lewis» vil ikke småprate og går rett på sak:

– Fyr løs. Hva er det du lurer på?

Han er alvorlig, belest og litt kverulerende. Han bruker mange ord og litt blomstrete språk, nesten så han har skrevet en liten novelle om temaet på forhånd. Men budskapet hans er tydelig: han er ikke syk.

Han mener pedofili er en legning og at den ikke kan kureres. Han er også raskt ute med å fortelle at han aldri har forgrepet seg på noen og ikke kommer til å gjøre det heller.

– Det er ikke en fremmed kraft som trenger seg på. Jeg sliter ikke med impulskontroll, sier han.

Vi har «kjent» hverandre i fem minutter. Jeg trekker pusten, tar sats og spør om noe jeg egentlig ikke vil høre svaret på.

– Hva liker du da? Hva er det som tenner deg?

– Jeg liker jenter fra 7-årsalderen og oppover. Barne- og ungdomsskolejenter, sier «Lewis» uten å nøle.

Det var da veldig spesifikt. Og like lett fortalt som om jeg skulle fortelle hva jeg spiste til middag i går. Jeg kjenner at jeg ikke trenger flere detaljer om hva det er ved småjenter som er så fint.

Ingen pille, takk

De neste ukene har vi kontakt jevnlig. Fortsatt på det krypterte chatteforumet han foreslo. Skal jeg lage et program om pedofili, må jeg snakke med de det gjelder.

«Lewis» virker noen ganger sint på meg. Jeg stiller kanskje dumme spørsmål, mangler kunnskap eller bruker «feil» ord og uttrykk. Da jeg spør han om hans «seksuelle avvik» går det ei kule varmt.

– Det høres overfladisk ut og beskriver overhodet ikke hvordan jeg opplever det å være pedofil, sier han.

– Det handler om hvem du elsker, hva du synes er vakkert og hva som inspirerer deg. Å fjerne det fra en person blir jo på en måte som å rive ut sjelen deres.

Nå skjønner jeg ingenting. Jeg trodde at alle pedofile hatet følelsene sine og at de ville bli kvitt dem for enhver pris. At vi skulle snakke om hvilken behandling som kunne funke eller om terapi er tingen.

– Hvis jeg ble tilbudt en pille som hadde kurert meg og gjort meg vanlig, så hadde jeg ikke tatt den. Det ville blitt som om en annen person hadde kapret kroppen min, sier «Lewis».

Det, som mye av det andre han forteller, virker nøye gjennomtenkt. Det er ikke noe han bare kaster ut der og da.

En ung pedofil i Bergen - INNAFOR

"Lewis" er ustraffet og sier det strider mot hans moral å laste ned for eksempel overgrepsbilder- og filmer.

Foto: Kamilla Marie Johnsen / NRK

Mørket

Utover høsten skjønner jeg at det å ha et avklart, positivt forhold til sine egne pedofile følelser, ikke nødvendigvis betyr at livet er lett.

«Lewis» har vært dypt deprimert tidligere, oppsøkt psykolog og går nå på antidepressiva.

– Jeg holdt på å miste grepet om virkeligheten. Hatet hadde tært på meg så lenge.

Han snakker om hatet fra oss. Hvordan vi omtaler pedofile som monstre som misbruker barn, og tidvis fyller opp kommentarfeltene i media med at de bør skytes eller henges, kastreres og deporteres.

Han ble suicidal. «Lewis» forteller at det fortsatt bølger litt fram og tilbake. Opp og ned.

– En periode var jeg redd for å gå ut av huset, for jeg visste ikke om jeg kom til å kaste meg foran en buss eller noe.

For et mørke som ramler innover han med jevne mellomrom. Jeg synes oppriktig synd på mannen. Så reflektert, men helt alene, uten å kunne snakke helt ærlig med noen om de egentlige følelsene sine. Han sier han har fortalt sannheten til et par venner, sånn over ei flaske brennevin en sen natt, tror jeg. Men familien hans, kjernefamilien, vet ingenting. Han er i en alder der de snart begynner å spørre. Skal du ikke få deg dame snart? Kan ikke vi få noen barnebarn? Hva skal «Lewis »gjøre da?

I neste øyeblikk blir jeg veldig usikker. Er jeg blitt lurt i en felle? Er det i det hele tatt lov å føle med en pedofil?

Det er jo helt uforståelig og på grensen til kvalmende noe av det han sier. Når han forteller at han liker barn for eksempel – barn på mine egne barns alder. Det er strengt forbudte tanker, men samtidig er det jo bare det det er også, ikke sant? Tanker.

Han og oss

Den neste gangen vi snakker sammen blåser det igjen frisk bris fra vest.

Jeg får nesten ikke åpnet munnen, før det kommer en lang utgreiing om det moralske klimaet i Norge. Samfunnet og jeg presser begreper og stereotypi innover ham, og han har tydeligvis ikke tillit lenger til at jeg skal forstå noe mer enn alle andre.

– Jeg har to valg, sier han. Å bli framstilt som ond og bli holdt innesperret, eller sett på som syk og medisineres. Hatet mot meg er konstant, samme hva jeg gjør, sier «Lewis.»

Han trekker paralleller til homofili, slik som mange andre pedofile. «Lewis» mener homofili ble sett på som en sykdom, til det ble endret av det han kaller «politiske grunner.»

– Nja, det er vel ikke akkurat det samme, men tror du det også kommer til å skje med pedofili, spør jeg.

– Det er ingen måte å forene meg med samfunnet på, svarer han bestemt. Men hvis man hadde kommet til et punkt der retorikken var litt mer nyansert og debatten ikke så polariserende, så hadde det kanskje vært mulig.

Hans virkelige navn

De siste ukene har han tvilt seg fram og tilbake. Kunne han tenke seg å la seg intervjue i tv-programmet, spurte jeg, og kom med en rekke forslag på hvordan det teknisk kunne løses. Uten at noen ville kjenne ham igjen.

Til slutt går han med på å møtes. På et hemmelig sted, bak en lukket dør. Men det er altså en ting jeg som journalist må vite før vi treffes: hans virkelige navn.

– Vi kan ikke intervjue noen jeg ikke vet hvem er, sier jeg. Jeg må kunne sjekke at det du sier er sant.

Jeg lover å ikke dele navnet med andre i redaksjonen og minner ham igjen på kildevernet.

Det blir helt stille i andre enden. En lang, ubehagelig pause.

Så sier han fornavnet. Med spak stemme, men kjapt, som om han vil kvitte seg med det så fort som mulig. Få det unnagjort.

Jeg river av en liten flik av notatblokka mi for å skrive det ned.

– Må du skrive det ned?

-Ja, jeg må jo ha det ett eller annet sted. Men jeg lover å spise lappen etterpå.

Løftet detter ut av meg, som en refleks på det jeg er i ferd med å få vite.

– Greit.

Han sukker tungt og oppgir resten av navnet sitt. Fødselsdato og hele pakka.

Jeg pugger navnet og sjekker noen viktige detaljer om mannen. Så spiser jeg lappen og går ut i redaksjonen for å finne noe å skylle ned med.

Det første møtet

«Rom 612. Ta heisen opp bak restauranten.»

«Lewis» kan ikke bli sett noe offentlig sted med meg, så jeg sender en kryptert melding om hvilket hotell vi kan møtes på i nærområdet hans. Planen er at han møter meg, som har regi på tv-programmet først, og deretter resten av crewet: en programleder og en fotograf.

Han dukker opp i caps med hettegenser over og store solbriller med speilglass, sånn at jeg ikke kan se øynene hans.

En helt vanlig fyr i 20-åra. Kunne vært hvem som helst. Ikke noe pedofilt over han, tenker jeg. Hva nå enn det skulle se ut som.

– Jeg tenkte vi kunne gjøre intervjuet med solbriller på, sier han i døråpningen.

– Nei, det går ikke. Vi må se deg i øya.

Jeg tar han i hånda, og han hilser tilbake – med sitt ekte navn, faktisk. Etter hvert ryker solbrillene, og han er klar til å møte programlederen i Innafor Emma Clare Gabrielsen, som skal gjennomføre intervjuet.

Vendepunktet

Det går først helt etter planen.

Innafor -møte med en pedofil mann

"Lewis" skjønte at han var annerledes fra tidlig i tenårene, men skjønte ikke at han var pedofil før han begynte på videregående.

Foto: Annemarte Moland / NRK

«Lewis» har mye på hjertet. Det er som om han åpner døra som hittil bare har stått på gløtt og gir oss en 360 graders visning av sitt liv som pedofil: om sin seksuelle tiltrekning mot småjenter, om samfunnets hat, at han ikke kan ha noen «ekte» mellommenneskelige relasjoner til noen på grunn av sin store hemmelighet.

Men så sier han noe uventet.

– Jeg har takket nei til seksuelle forespørsler fra noen som nettopp hadde fylt ti år.

Han forteller at han er medlem i et slags parallelt univers på nettet der han kan være helt seg selv – i en lukket chattegruppe med andre pedofile og barn.

Tiåringen

«Lewis» forteller at jenta, som han omtaler som den tidligere kjæresten sin, sendte han et nakenbilde uoppfordret på nettet. Han sier han bad henne om å slette det og ikke sende slikt.

– Hun var kommet tidlig i puberteten og var ganske opptatt av å få mannlig oppmerksomhet. Hun sa jeg hadde så fin stemme og spurte om jeg ville date henne. Jeg holdt litt tilbake, men så begynte hun med selvskading og sånn, og da sa jeg at jeg kunne være kjæresten hennes hvis hun lovet å ikke skade seg, forteller han.

Jeg blir sint og skuffet. Sint fordi dette jo er helt feil. Voksne og barn skal ikke ha sånn kontakt på nettet, langt mindre pedofile og barn. Skuffet fordi jeg har hatt kontakt med «Lewis» i mange uker nå, og han har gitt meg innsikt i noen jeg trodde var nesten ufarlig.

Har han lurt meg?

«Lewis» sier han ikke vil skape noen panikk og går med på å vise fram chattegruppa. Det går, som en bit av filmen viser, ikke helt som han forventet:

Programleder Emma Clare Gabrielsen blir satt ut når hun hører om en nettgruppe hvor pedofile snakker med barn som vet at de voksne i chatten er pedofile.

Innafor-teamet får sjokk når de får innblikk i en hemmelig vennegruppe hvor barn og pedofile møtes.

Slutten eller veien videre

Etterpå dirrer det av frustrasjon i rommet. Hans og vår. Vi klarer ikke å forstå hverandre lenger.

«Lewis» avrunder besøket med sammenbitte tenner. Han er skuffet og sitter litt i sofaen med knyttede never.

– Dere later som om dere bryr dere, men det gjør dere ikke!

Han tar raskt på seg ytterklærne, men takker høflig for seg før han forsvinner ut.

Nå er det han mot verden igjen. Han fikk kanskje rett i at han er uforenelig med samfunnet, men håpet nok likevel at vi skulle forstå, og videreformidle et mer nyansert bilde av pedofile.

Innafor forsøkte å gjøre begge deler. Ikke underslå det han gjør, som for oss ikke-pedofile, blir så moralsk feil. Ja, helt forkastelig. Men heller ikke unnlate å fortelle hvor isolert, hatet og misforstått en ung pedofil mann som «Lewis» føler seg. Fordi det trenger vi også å vite, tror vi.

Dagen etter at dokumentaren ble sendt, fikk jeg en kort melding fra «Lewis». Han synes det ble et bra program, men er likevel usikker på effekten av egen innsats, tror jeg. Jeg takker for innsatsen og spør om å få lov til å sitere den siste meldingen fra ham.

– Den er grei, blir det siste jeg hører.

SMS fra en pedofil - Innafor

Siste tekstmelding fra "Lewis".

Foto: Skjermdump
Undersøkende dokumentarserie. Programleder Emma Clare Gabrielsen utforsker vår tids kanskje største tabu: pedofili. Seksuelle overgrep mot barn er noe av det verste som kan skje, derfor er pedofile uthengt, forhatt og forfulgt. Emma er med når organisasjonen Barnas Trygghet jakter på potensielle overgripere, og hun får selv se hvilke konsekvenser den moderne gapestokken kan ha for den enkelte. (1:2)

Se episode 1 av Innafor-dokumentarene om pedofili

Undersøkende dokumentarserie. Hvordan det er å være samfunnets mest forhatte menneske, og aldri kunne dele sine innerste tanker med noen? I del 2 av Innafor om pedofili møter Emma unge nordmenn som er seksuelt tiltrukket av barn, men som sier de aldri kommer til å begå overgrep. Emma undersøker om moralen og følelsene våre står i veien for å forhindre pedofile i å begå overgrep, og blir kraftig utfordret i nære møter med menn som har en dragning mot mindreårige. (2:2)

Se episode 2 av Innafor-dokumentarene om pedofili