Barnevernaktivisten som flyttet til Polen

I en leilighet i Gdansk bor en mor og sønn som til slutt flyttet fra skole og barnevern i Norge. Adrian er blitt 14 år, spiller fotball med kompiser og trives på skolen. Han stikker såvdt innom leiligheten der han bor med sin mor, kaster fra seg sekken og spiser litt i full fart før han løper ut til vennene sine igjen.

Nå lever han langt unna mobbehistoriene og slåsskampene han opplevde i løpet av fire år på en norsk skole.

– Jeg er veldig glad for at jeg til slutt tok avgjørelsen om å dra til Polen med min sønn, sier hans mor Dorota. Hun ble barnevernaktivist etter møter med norsk barnevern. Mor og sønn reiser likevel jevnlig til Norge for å besøke resten av familien, som fortsatt bor og arbeider her.

I storfamiliens omsorg

Det kan være mange grunner til at det ofte oppstår konflikter mellom det norske barnevernet og polske familietradisjoner.

– Familien er grunnfjellet i Polen, sier Edit Stylo. Stylo er i dag kunstner, høyrepolitiker og medlem i Rådet for innvandrerorganisasjoner i Oslo. Hun har selv vokst opp i Polen, uten de sosiale godene hun mener har vokst ut av proporsjoner i Norge.

– Man overlater ikke familieskjebnen til staten, men løser dette etter beste evne selv, sier Stylo. Hun driver i dag et galleri i Oslo, og gir råd til flere polske foreldre som kommer innom.

–Grunnfamilien er mor og far og storfamilien, med besteforeldre, tanter og onkler. Uten besteforeldre ville ikke en familie fungert, for de trår til med alt de kan av kraft. Det er en forventning, på samme måte som man tar seg av sine eldre og syke, sier Stylo.

Tradisjonelt overlater polske familier verken barn eller eldre til statlig omsorg. Isteden tar storfamilien vare på hverandre på tvers av generasjonene. Barnevernet i Polen tar i hovedsak over omsorgen i ekstreme situasjoner med for eksempel grov fysisk vold og tungt rusmisbruk. Normalt plasseres barna da i andre deler av familien dersom det er behov for det.

Ingen tillit til staten

En av dem som har gått grundig inn for å forstå konfliktene mellom barnevernet og de polske familiene i Norge, er forfatteren Maciej Czarnecki. I fjor gav han ut boken "Barn av Norge - en beretning om en (over)beskyttende stat".

I boken har han intervjuet barnevernansatte, norske fosterfamilier og 16 polske familier med forskjellig forhold til barnevernet. Historiene viser det norske barnevernet fra flere sider.

– Undersøkelser viser at Norge er blant de landene med høyest tillit til staten, sier Czarnecki.

– Etter 40 år med kommunisme og siden mange år med vanskelige politiske og økonomiske omveltninger i Polen er det ikke mye tiltro til staten.

Forfatteren poengterer at barnevernsansatte jobber i en offentlig institusjon, at de personifiserer staten, og at det derfor er mye større aksept for deres virksomhet i Norge.

Under boklanseringen på Kulturhuset i Warszawa brukte han mye tid på å fortelle det polske publikummet at barnevernet også hjelper familier med kurs og hvor de kan søke om penger.

Flyttet til Gdansk

I et avsidesliggende hus noen mil utenfor Kristiansand sitter Adrian med hele familien sin rundt middagsbordet. Dorota og Adrian er på besøk hos resten av familien i Norge. De kom til Norge i 2007, men i fjor flyttet mor og sønn tilbake til Polen, etter flere møter med norsk barnevern. De er en av familiene i boken til Czarnecki.

Dorota forteller om da familien var på påskeferie, og naboen en kveld ringte henne og fortalte at politiet og barnevernvakten hadde banket på døren deres. Og at de fikk brev om at Adrian ikke kunne beholde skoleplassen når han var borte mer enn en uke. At det kanskje var derfor politiet og barnevernet kom.

Nå er det imidlertid vanlig fredagskveld hjemme for familien. Far Arek og datteren Patrycjas kjæreste kommer inn døren i arbeidsklær og ser frem til Dorotas lasagne. Sønnen Adrian liker ikke lasagne og sitter heller ved datamaskinen mens de andre spiser.

Familien forteller hvordan Adrian etter fire år på norsk skole knapt snakket norsk, at han hadde vanskeligheter med å tilpasse seg, og gjorde opprør. ADHD ble nevnt som en mulig forklaring, men han fikk aldri en diagnose.

Etterhvert tok foreldrene sin da ni år gamle sønn ut av skolen i to måneder. Moren skrev deretter et brev til alle institusjoner som hadde hatt noe med Adrian å gjøre for å informere om familiens valg. Samtidig sendte skolen bekymringsmelding til barnevernet.

Rutinemelding

Rektor Per-Arthur Romberg Hanssen ved Finsland skole på Nodeland utenfor Kristiansand peker på at skolen har rutiner for meldeplikt.

– Når en elev uteblir fra skolen, uten begrunnelse, uten at skolen har gitt permisjon, eller at skolen ikke kjenner årsaken til fraværet, har vi altså meldeplikt til barneverntjensten. De skal undersøke saken og årsaken til fraværet videre. Dette er rutine.

Det er flere grunner til at barnevernet går inn i en sak. Noen av sakene barneverntjenesten undersøker, handler også om vold og alkoholbruk i familien. Selv om det er forbudt ved lov å slå barn også i Polen, viser en undersøkelse at hver tredje polakk er enig i påstanden at "litt juling har aldri skadet et barn".

Det finnes ikke norske tall på dette, men Sverige har lignende lovgivning og system som Norge. Der sa 8 % av de spurte foreldrene at de er tilhengere av mild oppdragervold.

Oppdragerstil

Flere av eksemplene i boken til Czarnecki handler om familier der foreldrene arbeider svært mye for å få endene til å møtes, men som ikke har familienettverket rundt seg til å ta hånd om barna i Norge. Historiene forteller om barn som dermed må passe mer på seg selv og ta ansvar for hverandre.

Dessuten kan ulike kulturer for barneoppdragelse ligge i bakgrunnen for at barnevernet kommer inn i bildet.

Forskningsleder på senter for utvikling og miljø ved Universitet i Oslo, Nina Witoszek ser store forskjeller på sin egen oppvekst og hvordan dagens foreldre oppdrar barn i Polen.

– Det var et strengt hierarki. Mine foreldre banket inn i hodet mitt at jeg ikke var verdens navle. Jeg måtte holde kjeft når de snakket, og jeg fikk av og til en klaps, som jeg fortjente. Så kommer det en ny generasjon. Mine nevøer sier at jeg følger et helt annet sett regler, som dreier seg om at jeg aldri bruker vold mot barn. Men Polen er fremdeles et klassesamfunn, og det er mange familier som, ofte ubevisst, antar at de «eier» sine barn.

Ifølge Witoszek finnes det dårlige og gode foreldre, kloke og dumme foreldre og foreldre som ikke bør være foreldre.

Barn truer med barnevernet

Frykten mange polske foreldre i Norge opplever kommer fra rykter, avisartikler og nettsider med historier om bortføring og konflikter med barnevernet.

I Sandnes ville barnevernet selv forbedre seg og finne en løsning på konflikten mellom innvandrere og barnevern. De opprettet en fast stilling i interkulturelt barnevern. Fagkonsulent Marit Klemp Stephansen inviterer på temakvelder med kake og presentasjoner. Der kan innvandrere komme med kritiske spørsmål om omsorgsovertagelser, straff og hva man kan og ikke kan kreve av sitt barn i Norge.

– Den klassiske historien kommer på nesten alle foredrag: "Mitt barn sier at han eller hun skal ringe til barnevernet og si at jeg blir slått, hvis jeg ikke får iPhone 7". Den kommer så ofte. Vi pleier å være veldig tydelig til foreldre på at mor og far bestemmer. Jeg skjønner at det kjempefrustrerende når barn kommer med sånt. Og jeg kan ikke garantere at vi klarer å gjennomskue det umiddelbart om en ungdom ringer med den henvendelsen der. Vi må gjerne bruke litt tid til å finne ut av det. Og vi har de sakene.

Forventninger til systemet

I tillegg er det ikke gitt å vite hvilken instans foreldre skal henvende seg til for å få hjelp. Foreldrene til Adrian kontaktet blant andre barnevernet da de opplevde utfordringer med skolen. De tenkte at barnevernet skal beskytte barn.

Dorota opplevde at brevene hun skrev ikke ble tatt på alvor i noen instanser, og tok sønnen ut av skolen. Hun mener ingen fulgte ham opp godt nok, og tok ham etterhvert med til Polen.

Marit Klemp Stephansen forstår tankegangen.

– Vi får sånne henvendelser noen ganger. Det er ikke så lett å vite hvor i det norske samfunnet man skal gå med hva. Hvis man ikke er kjent med det norske systemet er det ikke lett å sortere det. Vi kan gi råd.

- Be om unnskyldning

Klemp Stephansen peker på at det er viktig at barnevernet snakker med både foreldrene og skolen:

– Kommer det en bekymringsmelding kan det oppleves som en enorm krenkelse. Vi vet at vi kommer til å sette i gang mye. Da er det enormt viktig å ta disse oppklaringsmøtene og samle alle rundt et bord. Det kan være ganske tøft. Det er mye følelser involvert. Foreldrene har mange spørsmål. Skolen lurer på om barnet kommer i morgen. Vi skal undersøke omsorgssituasjonen for barnet. Vi kan tilby hjelpetiltak i hjemmet dersom det er nødvendig. Er det så alvorlig at det er nødvendig med omsorgsovertakelse, er det fylkesnemnda som tar avgjørelsen, og vurderer om for eksempel fosterhjem er riktig tiltak.

Som representant for barnevernet peker Klemp Stephansen på at det er viktig at foreldrene tar sitt ansvar.

– Alle foreldre har gjort ting de ikke er stolt av. Men det at foreldre tar det ansvaret er viktig overfor barn. At foreldre sier unnskyld, enten du har glemt dem på svømmetrening, eller du har sagt eller gjort noe dumt. Det er enormt viktig for barn. Det er en del av reparasjonen og lærdommen.

Tysting

Rektor Hanna Sand ved den polske lørdagsskolen i Oslo mener at systemet med bekymringsmeldinger oppfattes forskjellig av norske og polske foreldre.

– En hvilken som helst person i Norge kan sende bekymringsmelding. Det er ikke en sak ennå, men barnevernet kommer og undersøker om det virkelig er sant eller ikke sant. Bare det at en anonym bekymringsmelding blir sendt blir sett på som tysting.

Bekymringsmeldingen som skolen sendte inn etter at Adrian ble holdt borte ble henlagt av barnevernet. Adrian vendte tilbake til skolen, men foreldrene ble flere ganger kalt inn til møter hos rektor.

Et av temaene var kosthold. For Adrian ville en stund bare spise lyst brød.

– Det var det eneste han ville spise, og hver gang vi prøvde å bytte eller prøvde å tvinge ham til å spise noe annet, så sto det bare urørt, han spiste det ikke, forklarer Adrians storesøster Patrycja. Hun er den i familien som snakker best norsk, og oversetter ofte for familien.

Barnets beste på ulik måte

Forfatter Maciej Czarnecki mener både polske og norske foreldre er opptatt av barnas beste.

– Polakker greier å skape varme og kjærlige omgivelser hvor barn kan ha det godt. Og en fin oppvekst. Men det finnes noen forskjeller. I Norge tror jeg at man betrakter barn mer som autonome enheter fra de tidligste år. Som har sine rettigheter og som kan bestemme over sitt eget liv – selvfølgelig innen gitte grenser. For av til må man sette grenser for barn.

Han supplerer med et eksempel fra en norsk barnehage.

– Når det i Norge er for eksempel 30 minusgrader, så fortalte en av de ansatte meg "la barnet løpe ut, og hvis det nekter å ha på seg jakke, la det bare prøve det. Etter et minutt vil det komme tilbake og selv be om å få ta på jakke". I Polen ville en barnehageansatt typisk si at du må ha på den jakken! Ikke noe rom for diskusjon, ellers blir du forkjølet.

Han mener forskjellen ligger i at foreldre i Polen av omsorg av og til tvinger barn til noe. Men staten stikker ikke nesen sin bort i det. I Norge mener han staten står vakt ved barnets autonomi. Av og til mot foreldrenes ønsker.

Barnevernblogger

Da Dorota kom tilbake fra møtet med interkulturelt barnevern i Stavanger, blogget hun om et barnevern som aldri tar foreldrenes parti.

I hjemmet utenfor Kristiansand forteller datteren Patrycja hvordan moren ble en barnevernsaktivist.

– Mamma har laget en gruppe på Facebook som heter Min erfaring med barnevernet. De har nå startet med en rekke møter, for polakker i Norge. På de møtene informerer de foreldrene om barnevernet. Det er mange som er redde. De informerer om hva barnevernet spør om, hva de kan gjøre.

Kjærlighetsmysteriet

Dorota selv peker på at ingen, verken i Polen eller Norge, tar kurs i å være foreldre før de får barn.

– En som blir forelder første gang, han lærer å bli forelder. Og Norge og barnevernet forstår ikke dette. I Norge må en forelder være ideell, perfekt, må ha bestått foreldre-eksamen. Jeg forstår ikke hva det betyr, men sånn er det. Den norske familien skal være eksemplarisk, men vi er ikke eksemplariske. Mønsterfamilier finnes ikke.

Forfatter Maciej Czarnecki beskriver i boken sin det han kaller det polske kjærlighetsmysteriet. Det vil si at uansett hvor ille det er fatt i en familie, så forsøker man å lime den sammen. For i Polen er man overbevist om at det er best for barnet å være sammen med sine foreldre.

Det kan by på utfordringer i møte med det norske utdanningssystemet.

– Det er helt unaturlig for polske foreldre å informere barnehagen om at vi skal på ferie, midt i skoleåret. For ferie det er min privatsak, og ingen har noe med hvor og når jeg drar på ferie, forteller rektor Hanna Sand.

Konspirasjon og populisme

I Polen har det vært demonstrasjoner mot barnevernet i Norge. Foran den norske ambassaden i Warszawa demonstrerte folkemengder med plakater påskrevet "Barnevernet terror". Polske politikere roper at barnevernet ødelegger familier. Polske medier beskriver en fascistisk institusjon som driver med rasehygiene.

Jørn Holm-Hansen på Senter for velferds- og arbeidslivsforskning ved Høyskolen i Oslo og Akershus setter boken til Czarnecki i en politisk kontekst.

– Dette foregår i et politisk klima hvor nasjonalpopulister på høyrekanten er på offensiven og er ute etter beretninger. De snakker om moderlandet og blod og brødre. Når man ser at ens egne barn, nasjonens egne barn, blir tatt ut av familier og plassert i dette tilfelle norske profesjonelle gode fosterhjem, så ser man en konspirasjon.

– I polske massemedier har det vært en tendens til sensasjonsjournalistikk basert på beretningene til folk som har vært i kontakt med barnevernet og som da selvfølgelig er fortvilt og ute etter å rettferdiggjøre seg selv. Så blir deres versjon plukket opp av skandalepressen, mens barnevernet ikke kan korrigere det, fordi de kan ikke gå inn i enkeltsaker, sier Holm-Hansen.

Til sammenlikning med polsk sensasjonsjournalistikk om barnevernet har Tsjekkias president Milos Zeman hevdet at det norske barnevernet er en videreføring av nazistenes lebensbornprogram for rasehygiene, hvor man tok arisk utseende barn fra ugifte mødre som hadde fått barn med tyske soldater og plasserte dem i egne barnehjem for å "foredle" rasen.

I etterkant av de internasjonale demonstrasjonene skrev Holm-Hansen i april en kronikk der han peker på at Polen praktiserer omsorgsovertakelse i samme omfang som Norge, Tyskland, Finland og Sveits. Han viser til at mens man i Polen og mange andre land griper inn når barnets liv og helse er i direkte fare, bruker man i Norge skjønn for å vurdere barnets utviklingsmuligheter og psykiske helse.

Delt familie

Den polske familien på Sørlandet har funnet sin egen løsning. 14-åringen Adrian og moren blir i Gdansk, hvor det går direktefly til Kristiansand. Far Arek og Adrians søster Patrycja blir boende i Norge inntil videre.

– Enn så lenge har jeg en jobb å gjøre her, så lenge jeg kan tjene bedre penger her enn i Polen, forteller Arek. Han reiser ned til Dorota og Adrian rundt en gang i måneden, og forteller at Adrian har det bedre nå.

– Vår sønn har endelig begynt på skole, han har funnet seg til rette – noe vi var bekymret for. Jeg tror at alt går i riktig retning. Dette er mitt ansvar, fordi jeg kom til Norge og tok med meg familien. Tiden vi vise hvordan fremtiden blir.

HØR RADIODOKUMENTAREN Familien er hellig