Bakrusen

Drammen, grytidlig 17. mai 2015: De er slitne nå, hele gjengen. Etter 27 dager med festing, møtes jentene på russebussen «Women of Marvel» til frokost. Tårene renner - det er over.

De har samla inn over én million kroner for å få det til å gå rundt. Solgt doruller og vært på dugnad mens regn og hagl har piska rundt dem, og spytta inn flere titalls tusen kroner fra egen lomme i tillegg. Det koster å være skikkelig russ, men så er det også bare denne ene gangen i livet. At det nå er slutt, er nesten ikke til å bære.

«Helt ærlig, hvorfor kjøpte vi ikke hus?»

Det flires blant snørr, tårer og hjemmebakte rundstykker.

Men er det litt alvor å spore likevel?

Klasseskille

– Vi hadde det veldig gøy, altså. Jeg angrer ikke, det gjør jeg absolutt ikke. Men det er slitsomt. Det koster deg venner fordi alle ikke kan være med, sier Lisa Marie Gundersen, når det nærmer seg ett år senere.

Hun var en av jentene på russebussen «Women of Marvel», som ble fulgt av et dokumentarteam fra NRK under fjorårets russetid, og presiserer at hun snakker på vegne av seg selv, og ikke hele bussen. I løpet av de syv episodene ble vi blant annet med på slippfest, dåp og russetreff, en tid som jentene hadde sett fram til «omtrent hele livet», eller i alle fall da de allerede i førsteklasse på videregående begynte å spare til buss.

Gundersen mener russetida har blitt et statussymbol, for man skal ha litt penger for å være med på buss. Det er ikke for alle, og da faller noen utenfor.

– Og de som ikke var med på det, var liksom ikke med i det hele tatt. Det blir et skille mellom de som kan og de som ikke kan, sier hun.

Har eskalert

At russetida har eskalert, både i tid og penger, er ingen hemmelighet. Leddbusser var for eksempel ikke å se for bare noen få år siden. Ingen profesjonelle musikere til å snekre sammen den beste buss-låten, heller.

Julie Amundsen var russepresident i Drammen i fjor, og hadde dermed ansvar for alle typer russ, også de som valgte å droppe buss. Hennes inntrykk er at de som ville være med, fikk være med.

– Noen var på buss og hadde det ikke så gøy, andre hadde det kjempegøy som gå-russ. Det blir jo hva man gjør det til selv, sier hun.

Hun ser likevel at det tar av i en retning som kanskje ikke er helt heldig.

– Det er en usunn utvikling, men vanskelig å gjøre noe med den. Hvem skal stoppe det? Noen vil forby russetiden, men hvordan skulle man ha gjort det?

Selv brukte hun flere titalls tusen kroner på å være russ, men angrer ingenting.

Det er penger hun selv har tjent på ærlig vis, og da er det ingen som har noe med hva hun har brukt dem på, mener 19-åringen.

– Det er mye penger, men det var denne ene gangen. Jeg ville helt klart gjort det igjen! Jeg var lei meg da det var over, og kunne fint ha spolt tilbake og gjort det igjen, sier hun.

– Ufortjent dårlig rykte

Forbrukerøkonom Magne Gundersen reiser for tida rundt til videregående skoler for å snakke om privatøkonomi. Russetida er et naturlig punkt på lista.

Det handler blant annet om kreditt og forbrukslån, og at det kommer til å bli dyrt og heller ikke være spesielt gøy å skulle betale for russetida flere år etter at den er over.

Gundersen tar utgangspunkt i hvor mye penger man må spare for å finansiere en russetid til 10.000 kroner, som er det de fleste må regne med å betale, og som ofte dobles både fem og seks ganger.

– En russetid til 10.000 kroner krever at de sparer drøye 800 kroner i måneden i ett år. Det er ganske mye penger. Da hviskes det mellom elevene, forteller han.

Forbrukerøkonomen er imidlertid opptatt av å ikke være besserwisser, for de fleste ungdommene klarer å finansiere russetida selv, og de har planlagt godt. Han mener de voksne kan gjemme pekefingeren litt mer bak ryggen, for ungdommene fikser dette på egenhånd.

– De har jobba deltid og vært på dugnad og brukt av egne penger. De har et sparemål og en fin russetid, og det er bra. Og hvem kan si at de bruker pengene sine bare på fornuftige ting? Jeg tror ingen kan si det uten å lyve, inkludert meg selv, sier Gundersen.

Han mener det kommer mye bra ut av planlegging av russetid.

– Mange har planlagt i god tid, de har henta inn tilbud fra forskjellige leverandører, de lærer seg prosjektledelse og alt som hører med det. Så er det noe bra med å få det til på egenhånd også, sier forbrukerøkonomen.

– Mye penger mellom hendene

Drammensjentene på «Women of Marvel» brukte flere hundre tusener på interiør i bussen, et svært anlegg og grafitti på veggene, blant annet. Et omfattende prosjekt, uansett alder og erfaring.

Lisa Marie Gundersen mener mye kunne vært gjort annerledes, uten at det ville lagt en demper på stemninga. For det er ingen tvil om at det ble dyrt.

– Vi kunne ha droppa leddbussen og kjørt vanlig buss, kjøpt et billigere anlegg og ikke brukt fullt så mye penger på seter og tapet, for eksempel. Vi var ganske unge da vi gikk igang med dette prosjektet, og ingen hadde egentlig peiling på hva vi drev med. Da var vi bare glade og veldig, veldig gira, sier Gundersen.

Ett år senere er kontakten mellom jentene stort sett den samme som de tre årene på videregående. De møtes så ofte de kan, all jobbinga for buss og russetid gjorde at de ble skikkelig sammensveisa.

– Vi måtte jobbe med bussen nesten hver dag fram til russetida. Det tok tid bort fra lesingen og andre ting vi skulle ha gjort. Mye av konsentrasjonen handla om buss, men vi lærte jo også noe av det, sier hun.

For de fikk også mye valuta av pengene, i form av erfaring: Hvordan organisere seg, hvordan diskutere ting på en ordentlig måte, og hvordan komme fram til en felles løsning, selv om alle ikke var enige i utgangspunktet.

Skyhøye forventninger

Allerede under innspillingen av «Endelig russ», kjente Lisa Marie Gundersen på at russetida ikke sto helt til forventningene. Det har ikke endra seg.

– Jeg hadde forventa at det skulle være artigere enn det egentlig var, hvis jeg skal være ærlig. Det ser ut som det er gøy, men det er ingen som ordner det for deg, liksom. Og det blir du sliten av, sier hun.

På forhånd hadde hun sett for seg at det skulle være morsomt å komme sliten på skolen, for eksempel. Det så sånn ut på de som hadde vært russ tidligere. Men sånn var det ikke.

– Du har ikke sjans til å holde på med det du vanligvis driver med, når du er så sliten som du er. Det er i alle fall veldig, veldig vanskelig.

– Var det verdt det?

– Ja, det var vel egentlig det. Men det er jo mange tusen kroner jeg gjerne skulle ha hatt på sparekontoen nå, som jeg kunne brukt på noe annet. Sånn er det jo, sier den tidligere russen.

– Men nå ble det ikke sånn, og det er litt dumt.