Arven etter apartheid er fortsatt levende i Sør-Afrika

SØR-AFRIKA (NRK): Bilder tatt fra luften viser det store gapet mellom fattige og rike i Sør-Afrika. Ei 24 år gammel jente i Cape Town kjenner forskjellene på kroppen.

– Ser du de store, fine husene der borte, rett over gaten?

24 år gamle Pelisa Bangeni peker mot fasjonable eneboliger med store, irrgrønne hager. Selv sitter hun ute på sengen utenfor hjemmet sitt. De få eiendelene hennes er stablet på den tynne madrassen. Rundt små, skjøre blikkskur, står andre beboere og venter.

Bangeni var bare ett år gammel da apartheidstyret ble avviklet i Sør-Afrika, men selv opplever hun arven etter det brutale raseregimet på kroppen. Den unge jenta med det skarpe blikket, er opprørt over tilstanden i landet sitt.

– Det er fortsatt mye rasisme i Sør-Afrika, mellom hvite og svarte. Dette er ikke noe liv, sier 24-åringen.

Pelisa Bangeni (24) sier det fortsatt er rasisme og raseskille i Sør-Afrika.

Pelisa Bangeni venter på flyttebilen fra kommunen. Alle eiendelene hennes får plass i sengen.

Det forrige hjemmet til Pelisa Bangeni forsvant i en storbrann i mars. Flere ble drept, tre tusen skur brant ned og 15 000 ble husløse i brannen.

Siden den gang har hun bodd her, rett ved en fotballbane i Hout Bay i Cape Town. Bildene tatt ovenfra av området viser hvordan fattige og rike lever side ved side, med svært ulik levestandard.

En kvinne passerer skurene på hesteryggen. Støvlene er nypusset, ridebuksen er beige, med brunt, semsket skinn på baken. Beboerne i slummen kaller sine hvite naboer for «the pretty horse people», «det pene hestefolket».

Etter brannen har Bangeni delt skuret på ni kvadratmeter med storebroren sin. Nå går kommunens ryddefolk rundt, og river skur for skur.

Dronebilde fra Hout Bay

– Jeg vet at det nye stedet vi skal flyttes til er akkurat som dette, med små, trange blikkbokser som slipper regn inn om natten. Jeg bare håper det er et sted jeg kan sove, og føle meg trygg, sier hun.

Hun ser millionvillaene på den andre siden av gaten og den enorme rikdommen som omkranser henne, og vet at den er uoppnåelig for henne.

– Vi som bor her har også drømmer og planer, men vi kommer oss ikke videre, sier hun, mens hun skygger for den nådeløse sola med et papirark. Bangeni sier at hun må smiske med den hvite overklassen, hvis hun skal komme seg opp og frem.

24 år gamle Pelisa Bangeni

Pelisa Bangeni jobber seks dager i uken på Kentucky Fried Chicken, men tjener ikke nok til å komme ut av fattigdommen.

Foto: Christine Præsttun / NRK

Champagne og sterke minner

Sør-Afrika er på verdenstoppen i ulikhet. En indeks fra Verdensbanken viser at landet har de største inntektsforskjellene i verden. 23 år etter at apartheidregimet måtte gi fra seg makten, øker gapet mellom fattige og rike.

Bildet er ikke bare svart-hvitt lenger. Landet har en ny svart middelklasse, men fortsatt tjener det hvite mindretallet i snitt fem ganger så mye som den svarte befolkningen.

I havnen i Cape Town ligger luksusbåtene på rekke og rad. Folk drikker champagne i sola. En sel dukker opp fra det turkise Atlanterhavet.

81 år gamle Lionel Davis guider oss rundt i havnen. Rastaflettene danser på ryggen, han har et smil i øyekroken og en sterk historie. Vi stopper ved fergeleiet.

– Herfra gikk båten ut til Robben Island. Jeg ble fraktet dit med sju andre fanger. Føttene våre var lenket sammen. Det var den vanskeligste reisen i mitt liv, forteller han.

Lionel Davis satt i fengsel på Robben Island i sju år sammen med Nelson Mandela

Mellom luksusbåtene i havnen i Cape Town viser Lionel Davis hvor fergen som fraktet fanger til Robben Island, gikk på 60-tallet.

Foto: Christine Præsttun / NRK

– Mandela ville vært skuffet

Reisen gikk til Robben Island, den beryktede fangeøya. Der måtte motstandere av rasistregimet sone under apartheidtiden. Derfra var det få som rømte. Vannet er iskaldt, det er langt til fastlandet og området er kjent for den store bestanden av haier.

En annen fange ble fraktet ut til øya i lenker det samme året som Davis begynte sin soning. I 1964 kom Nelson Mandela til Robben Island. Det ble en del av en verdenshistorien. I sju år delte Lionel Davis luftegård med Mandela.

– Vi var en gjeng som ble holdt adskilt fra de andre fangene, fordi vi ble sett på som bråkmakere, forteller Davis. Hver dag hilste han på medfangen som senere skulle få fredsprisen, og bli president i «regnbuenasjonen» Sør-Afrika.

– Nelson Mandela var en snill og modig mann. Mandela gjorde aldri forskjell på fattig og rik. Han behandlet tiggere og konger likt, sier Davis.

81-åringen mener at verdiene som Mandela stod for har forvitret hos dagens ledelse i ANC. Han rister på hodet av alle korrupsjonsanklagene mot dagens president, Jacob Zuma.

– Nelson Mandela ville vært skuffet hvis han fortsatt hadde vært i live. Hans drøm for Sør-Afrika var et samfunn uten diskriminering. Han drømte om at alle barn skulle få de samme mulighetene for utdannelse, få like muligheter til å oppfylle sine drømmer. Slik er det ikke i dag, sier Davis.

Arbeidsledigheten er høy i Sør-Afrika. Over halvparten av dagens unge står uten jobb.

South Africa Mandela Nelson Mandela

Veggmaleri av Nelson Mandela i Katlehong, utenfor Johannesburg.

Foto: Themba Hadebe / Ap

– Grådigheten har tatt over

Det ligger et lite museum ved fergeleiet der fangene ble transportert ut fra til Robben Island. Lionel Davis tar oss med til et goldt rom der betonggulvet er dekket med tynne stråmatter.

– I fengselet jobbet vi så svette rant. Betonggulvet i cellen var vått og kaldt. Vi hadde bare slike matter å sove på og måtte sove nakne, forteller Davis.

Han viser hvordan han laget en slags pute ved å rulle opp den ene enden av matten. Så legger 81-åringen seg ned og viser hvordan han lå i cellen, i natt etter natt i sju år, med 80 medfanger i samme rom.

En slik stråmatte måtte Lionel Davis ligge på da han var fange på Robben Island

Lionel Davis viser hvordan han lå om nettene på Robben Island.

Foto: Robert Lutta / NRK

Med hodet på «stråputen» kommer den tidligere frigjøringsforkjemperen med krass kritikk av dagens ledere av ANC som står til knes i korrupsjonsskandaler.

– Grådighet blender øynene til dagens ledere. De vet hva som er galt. De vet hva folk døde for. Flere av dem har selv tilbrakt år på Robben Island. Likevel er de blinde for folks lidelser i dag. Det eneste de tenker på er å berike seg selv, sier Davis.

Dagens president Jacob Zuma brukte 130 millioner kroner av skattebetalernes penger til å oppgradere sitt eget hjem med svømmebasseng, amfiteater og hønsehus. Fortsatt har han 783 anklager om korrupsjon hengende over seg.

– Jeg satt ikke i fengsel for at vi skal forbli der vi var. Vi har så mange problemer. Kriminalitet, narkotika, prostitusjon, arbeidsløshet, folk som lever i skur, folk som lever på gaten. Det var ikke dette jeg kjempet for, sier Lionel Davis.

Byen han bor i, Cape Town, er byen med flest drap, ran og tyverier i Sør-Afrika.

For Lionel Davis har kunsten vært en vei til forsoning med fortiden

Lionel Davis er nå en anerkjent kunstner. Når han tegner, glemmer han alt rundt seg, også de vonde minnene fra apartheidtiden.

Foto: Christine Præsttun / NRK

ANC i krise

– Ukulturen i ANC startet allerede under Nelson Mandela, sier Daniel Silke.

NRK møter den politiske analytikeren i Cape Town. Han sier at ANC lenge har gitt ledende stillinger i statseide selskaper til «sine egne», framfor å gi stillingene til dem som er best kvalifisert.

Denne ukulturen har, ifølge Silke lagt grunnen for den utbredte korrupsjonen i det gamle frigjøringspartiet.

– Det sies at fisken råtner fra hodet. Når landets øverste ledere er korrupte, må man forvente at folk lavere i systemet også forsyner seg, sier Silke.

Han får støtte av Mavuso Msimang som leder Corruption Watch i Sør-Afrika. Ifølge Msimang er offentlig sektor full av inkompetente, korrupte ledere. Dette går igjen utover de fattige i landet.

– Penger som skulle gått til skoler og sykehus, ender opp helt andre steder. Folk lider på grunn av ledernes dårlige oppførsel, sier han.

Med livet på vent

– Jeg er ei 24 år gammel jente, men jeg stemmer ikke når det er valg. Hva skal jeg stemme for, så lenge ingenting blir bedre?

Pelisa Bangeni sitter fortsatt på sengen der hun har hele livet sitt stablet i kasser. Sola henger lavt. Hun er redd det blir mørkt før hun får flyttet tingene sine.

– Når jeg ser de fine husene rett over gaten, får det meg til å drømme. Jeg ser for meg selv med en stor familie, i et stort hus. Her jeg er nå, er det ingen muligheter, sier hun.

Hun venter ikke bare på flyttebilen. Hun venter også på et Sør-Afrika der alle får like muligheter, uansett bakgrunn. Ventetiden kan bli lang.