Bønn for ingefær

– Nam-myoho-renge-kyo!

De underlige ordene gjentas og gjentas, som en monoton sang. Selv kaller hun det å chante.

Antoinette Botti, (54), sitter foran et lite buddhist-alter i stua si i Torggata i Hamar. Det er tidlig morgen. Ute snør det tett. Hun lar seg ikke forstyrre av noe, holder fast ved den samme rytmen og beregner tiden med et bønnekjede i hånden.

– La de gode tingene komme til meg, forklarer Antoinette. – Det er det det betyr.

I tjue minutter holder hun på, slik hun gjør hver morgen, sammen med en lengre yogaøvelse etter musikk og video på en laptop, alt bare avbrutt av en kopp kaffe, helst malt av kaffebønner fra kaffe- og kakaofarmen hun vokste opp på i landsbyen Zagoreta med rundt 3000 innbyggere i Elfenbenskysten.

– Alt du gjør er opp til deg, forklarer Antoinette.

– Det er det chantingen betyr. Jeg må være skjerpet. Jeg må passe på at jeg ikke blir overkjørt, at jeg er til stede i samtalen jeg har med nye mennesker, at jeg har fokus. Og så tar jeg med meg det kloke ordet jeg leser gjennom hele dagen. I dag sier teksten: «Når du bukker for et speil så bukker det reflekterte bildet tilbake».

Afrikansk gründersuksess

– Det er det Antoinette gjør, sier Gunhild Wedum, høyskolelektor og doktorgradsstipendiat i Innovasjon ved Høgskolen i Lillehammer.

– Antoinette bukker og Norge er i ferd med å ta litt etter. Hun ser ut til å skape en afrikansk salgssuksess. Hun har knekt de norske kodene og har greid kunststykket å selge seg inn på det norske markedet. Samtidig greier hun å bygge opp en kvinnearbeidsplass i Afrika. Hun er dyktig, målrettet og viljesterk.

Det kan leses i de energiske bevegelsene i yoga-øvelsene som hun utfører på en tynn matte. Hver fiber av kroppen «spennes» som med et seletøy, nøyaktig som selve ordet «yoga» betyr.

Antoinette er uberørt av at det er to menn i stua, den ene kloss opptil henne med kamera. Ingen ting synes påtatt. Dette er noe hun gjør som det mest naturlige i verden, som om hun også forteller at grensene er borte, at Afrika, Østen og Vesten forenes i denne kvinnen som vokste opp i det grønne, frodige landskapet i en landsby fylt med «alt som er godt», kakao, kaffe, ris, bananer, mango.

Og det er nettopp denne evnen, å trekke veksler på det beste i ulike kulturer, som gjør at hun nå ivrer for å fortelle nordmenn at en drikke av ingefær, peppermynte, honning og sitron er minst to ting; sunt og godt.

Hun serverer oss et glass lysegrønn drikke som bærer varemerket hennes. Ging heter det – eller Gnamakoudji (uttales Njamakoji). Det smaker friskt og sterkt.

Ging er tappet på flasker med en silhuett av en afrikansk kvinne med en grønn, markant øredobb formet som en G. Antoinette serverte ideen til en designer. Det ble mye fram og tilbake. Antoinette ga seg ikke før logo-kvinnen hadde akkurat det uttrykket som stemte, et uttrykk som bryter med tradisjonelle oppfatninger av afrikanske kvinner.

– Jeg ville ikke ha «U-hjelp-design»

– Jeg ville ikke ha en «u-hjelp-design», sier Antoinette. – Jeg ville ha en afrikansk kvinne som er målbevisst, ei som vet hva hun vil, er stolt, er internasjonal, ei som ikke gjemmer seg, ei som trener. På et tidspunkt ble hun tegnet med et hodeplagg på seg, afrikanske kvinner liker det, å bruke hodeplagg som pynt. Men det ble feil. Hun skal ikke være konservativ. Hun skal være progressiv, optimistisk, se framover.

Resultatet er altså et produkt som oppfattes som en afrikansk gründersuksess blant folk som jobber med innovasjon og gründere.

Fra hun startet med å utvikle produktet på kjøkkenet i 2010 så tappes det nå ingefær-drikke i tusenvis av flasker for å dekke et voksende marked. Og fra hun startet med de første spede salgsforsøkene i en kaffebar i Oslo, har hun nå sikret seg salgsavtale med Norgesgruppen om salg over hele landet.

– Det er et kunststykke at Antoinette har greid å selge seg inn i den største dagligvarekjeden i Norge, sier høyskolelektor Gunhild Wedum, som også har jobbet i mange år med innovasjon og produktutvikling i Tine, Frionor og i Lillehammer Kunnskapspark.

– Antoinette er i hele tatt en suksesshistorie som har mye å lære alle gründere.

– På hvilken måte?

– Hun har et unikt produkt. Det skiller seg ut, forteller en historie og er direkte koblet til kvinnearbeidsplasser i Elfenbenskysten. Antoinette er ekte, ærlig og modig. Hun har en heiagjeng som er med på både opp- og nedturer. Og det er moro at det ikke bare er produkter og tjenester fra India, Thailand, Japan og Mexico som lykkes. Hun representer et sterkt underrepresentert kontinent i varehandelen, sier Gunhild Wedum.

Nådeløs lov om hylleplass i butikkene

Men det er ikke gitt at Antoinette er sikret suksess. Hun skal kjempe for å beholde hylleplassene i butikkene. Hvis Ging ikke selger så kastes den ut av hyllene. Bare ett av ti produkter lykkes, dvs. blir i hyllene.

Antoinette er klar over hva som gjelder for å «nå hyllekanten», som det heter på fagspråket.

– Det er å selge. Det betyr å markedsføre. Og det betyr å være personlig og hyggelig. Jeg må selv stå i butikken for å bli kjent med kunden og bli kjent med dem som jobber der slik at de vet hva de selger.

Konsekvensen er at Antoinette betjener en salgsbod i en butikk minst et par dager hver uke. For å farte rundt til butikkene har hun en snerten varebil med stor Ging-logo som har alt på plass av varer, bord, plakater og pynt. Bilen står varmt parkert i garasjeanlegget til Hedmark Kunnskapspark rett ved siden av der hun bor. Her har hun parkeringsplass for å unngå det eneste hun hater ved Norge: å skrape is av bilvinduene.

– Jeg får frostanfall av synet av en nedisa bil i tjue kuldegrader, ler Antoinette.

– Folk kjøper det de er vant til

Hver uke er hun på farten med bilen sin for å betjene en salgsbod i butikker i Oslo-området.

– Hvis jeg snakker med 50 kunder som jeg har delt ut smaksprøver til, så kan det i beste fall hende at 30 personer kjøper med seg en flaske. På de beste dagene kan jeg selge 50 flasker om dagen. Men jeg vil at over halvparten skal komme igjen og kjøpe.

– Utfordringen er at folk kjøper det de er vant til. Jeg vet det med meg selv: Hvis det er kommet en ny type melk så ser jeg ikke på den. Jeg griper automatisk etter den jeg er vant til. Derfor må jeg lære opp kundene på produktet om og om igjen. Hvis de liker produktet da, selvsagt.

Dermed setter hun ord på hvor krevende det er å få folk til å kjøpe en ukjent vare. Og loven for i hele tatt å slippe til i hyllene er altså nådeløs: Når ett produkt kommer inn må et annet ut.

– Som hovedregel oppfatter jeg at sortimentsbredden ikke øker, sier logistikksjef Thomas Weihe i Dagligvareleverandørenes forening (DLF).

– Det vil si at når ett produkt kommer inn, må et annet ut. Generelt sett er det vanskeligere å få inn et nytt produkt nå enn før. Tidligere kunne man i større grad forhandle med lokale, uavhengige kjøpmenn. I dag må man tilfredsstille en rekke nye krav før man i det hele tatt får anledning til å komme til forhandlingsbordet hos de store dagligvarekjedene, som eier alle de lokale butikkene.

Bestemor visste "alt" om naturmedisin

Antoinettes tyr først og fremst til argumentet at hun selger noe som er sunt. Det har hun lært av bestemora si, Mazon, som hun vokste opp hos.

– Bestemor var sterk og klok. Hun var landsbyens «medisinmann», spesialist på spebarnssydommer. Hun visste alt om naturmedisin. Og én ting hamret hun inn i meg: ta en dose ingefær med honning hver eneste dag! Da holder du deg frisk! Omtrent som beskjeden alle barn i Norge fikk: Ta tran!

– Ingen barn likte ingefærdrikke da jeg vokste opp, sier hun. – Men det er vanlig i alle hjem. Alle lager det på egen oppskrift, bygget på mange hundre år lang tradisjon i Elfenbenskysten. Det selges på alle markeder, vanligvis blandet med sukker. Men det var strengt forbudt å bruke bare en klype sukker med bestemor i nærheten. Hun sverget til ingefær med besk honning.

Tanken på å bli produktutvikler og salgskvinne i Norge blir født på en feriereise til Elfenbenskysten i 2010. Kvinnene i landsbyen hennes vil at hun skal hjelpe dem.

– De trodde nok jeg var rik, jeg bodde jo i et rikt land, men jeg kunne jo ikke hjelpe dem med penger. Men likevel: kunne jeg gjøre noe?

Svaret var altså det mest naturlige av alt: ingefær.

Skaffer jobb til kvinner i landsbyen

Vel hjemme igjen, på kjøkkenet sitt i Oslo, begynner hun å eksperimentere med rotstokken av ingefærplanten for å skape noe som kvinnene i landsbyen hennes kan få inntekt av. Konseptet er såre enkelt: hun produserer en drikke hun mener alle kan ha glede av og kvinnene i landsbyen sørger for råvarene.

– Genialt, syntes jeg. Med Ging kunne jeg bygge bro mellom to kulturer med noe som er naturlig og sunt for helsa. Og som er bra for kvinnene i landsbyen.

Det kvinnelige arbeidsfellesskapet i Zagoreta som kalles Zomadré, teller i dag rundt 100 kvinner. De dyrker ingefær. Begrepet «økologisk» eksisterer ikke, men alt gror og vokser naturlig.

– Det er det som motiverer meg mest av alt, sier Antoinette. – At det jeg holder på med er et sosialt entreprenørskap, at det gjør en forskjell for kvinnene i landsbyen min. Dermed er det en hjertesak for meg. Og dermed blir heller ingen utfordring for stor. Jeg vet at det kommer til å gå bra.

På en video fra åkeren der landsbykvinnene dyrker ingefær, røper lederen for kvinnefellesskapet, Therese Zobo, entusiasme for prosjektet.

– Stå på, Antoinette, sier hun. – Vi er veldig stolte og glade. Og vi kan levere. Her er det mange steder å dyrke.

Globale Hamar

I tett snøvær blir vi med Antoinette gatelangs i Hamar. På kort tid har byen fått flere nye prangende bygg, blant annet det nye Kulturhuset med Biblioteket, kinoen og rekke kulturtilbud. Kulturhuskafeen Valuta selger Ging.

– Vi er utsolgt på det, sier ekspeditør Milena Napjalo.

– Da må dere bestille mer, kommer det raskt fra Antoinette.

– Vi skal gjøre det. Det er veldig populært. Mange synes det er godt til mat. Særlig er det populært om sommeren

Det blir latter og moro. Kjemien er god. Og bare få replikker avslører at samtalene kan vare lenge med romanlignende historier fra Balkan, Kina, Afrika.

Antoinette falt for Norge ved første blikk, ikke minst fordi det var like grønt som i landsbyen hun vokste opp.

Hun kom fra Paris i 1988 med en afrikansk mann som allerede bodde i Norge. De ble skilt, men fikk en datter sammen som nå studerer biologi i London.

– Det var en utfordring for meg å være alenemor i et nytt samfunn uten familien min som kunne hjelpe til, sier Antoinette.

– Jeg var vant til et lite samfunn der alle hjelper alle og med verdier som jeg følte ble borte da jeg ble mor i Norge. Her var jeg alene.

Knekte frivillig-koden

Antoinette bodde i Oslo fram til 2012 og har jobbet i flere år med frivillighet, både i Røde Kors og Frivillighet Norge. Det hjalp henne til å knekke en av de viktigste kodene for å lykkes i dette landet ved siden av å lære språket: bli medlem av en forening og betale kontingent.

– I Frivillighet Norge koordinerte jeg et prosjekt som vi kalte «Vaffel og vårruller». Hva gjorde nordmenn når de ikke var på jobb? For mange innvandrere er det corny at de må betale kontingent og bli formelt medlem av noe for å drive med noe frivillig og bli med på dugnad. Jeg synes selv at den norske frivilligheten er altfor formell.

Hun identifiserer seg mest som «internasjonal», uten nasjonale kjepphester. Og hun er blitt glad i Hamar.

– Det er lett å le her, sier hun. – Jeg har mange venner. Folk er glade. Og jeg føler meg hjemme.

Vi treffer en av naboene hennes som presenterer seg med et typisk hedmarksnavn. Han er tydelig både glad og stolt for å kjenne Antoinette.

– Hvis han ikke ser meg på et par dager, så ringer han, forteller Antoinette. –«Hvor er du?», spør han. Vi har det veldig fint sammen. Naboene pleier ofte å møtes på den lokale kaffebaren.

.

Mora døde i keisersnitt

Antoinette strammer til hetta på dunkåpa i det tette snødrevet. Hun sier hun trives alene, selv om hun kjenner på savnet av datteren i London og familien. Hun har en bror som bor i Paris. Faren hennes, Jules, bor stadig i landsbyen hvor han bygde opp et samvirke av kaffe- og kakao-farmere. Moren, Eugenie, døde under et keisersnitt – hvor også barnet døde – da Antoinette var to år.

– Det var fryktelig, sier Antoinette.

– Selv om jeg bare var to år da det skjedde har det preget meg hele livet. Jeg savnet henne veldig mye som liten. Jeg følte det var urettferdig, det var jo ikke vanlig, hun var ikke 30 år en gang. Bare gamle mennesker dør. Men jeg ble tatt godt hånd om. Alle ville jeg skulle ha det bra. Likevel kunne ingen erstatte henne.

– For fire år siden, i Oslo, fikk jeg et plutselig «anfall» av sorg, sier hun.

– I mange netter kunne jeg knapt sove, jeg tenkte bare hvor er mor og gråt masse. Så møtte jeg faren min i Paris, han var på besøk hos broren min, og pepret ham med spørsmål om mor. Jeg hadde små, vage minner som trengte en bekreftelse, bilder av pasienter med en hvit bandasje rundt magen og en blå varebil. Faren min bekreftet det, det var bilder knyttet til mor.

Antoinette mener hun ligner på mora.

– Hun var sterk og lo masse. Jeg tror jeg har arvet mye fra henne. Jeg gir ikke opp så lett. Det gjorde ikke hun heller. Ofte tenker jeg at hun er rundt meg. Noen ganger føler jeg får krefter jeg ikke vet hvor kommer fra, en slags energi, overskudd.

– Buddhismen gir åndelig kraft i hverdagen

Det kan hun trenge. Hun vet at prosjektet hennes er sårbart, både salget og arbeidsplassene i Zagoreta. Hun må være frisk, fysisk og åndelig. Hver dag.

– Derfor er yoga og meditasjon livsviktig for meg, sier Antoinette.

– Hvorfor buddhisme?

– Jeg er født katolikk, men som voksen følte jeg at noe manglet, at jeg ikke helt visste hvordan jeg skulle hente åndelig kraft i det daglige, hvordan jeg skulle snakke til den jeg tror på. På en måte tenker jeg at vi alle er buddhister. Det handler om universelle lover, om å ville leve det gode liv.

– Men det gir seg ikke selv, det må jobbes med, hver dag, med bønn og meditasjon og deretter handling. Det gir meg inspirasjon, mening og retning. Det hjelper meg til ikke å la meg knekke og gi opp, sier Antoinette.