Anlegg 96

Se for deg en James Bond-film. En av de gamle, med Sean Connery eller Roger Moore i hovedrollen. Oppdraget er å redde verden fra de onde planene til en eksentrisk superskurk. På veien har helten blitt tatt til fange og ført til det gale geniets hemmelige base: En gigantisk uthult vulkan eller fjelltopp, utstyrt med atomvåpen eller andre planetutslettende innretninger.

Det er slik den ser ut, den gigantiske underjordiske basen ved Bodø hovedflystasjon. «Anlegg 96». Til og med navnet passer perfekt.

Skulle tåle atomangrep

– Hver av dørene veier over 50 tonn. De skulle tåle atomangrep, forteller Olav Aamoth (80) og peker på to enorme stålporter som stikker ut av fjellet.

Selv om de rustne dørene nå er trukket inn for godt, er de så store at de nesten føles truende når vi går forbi.

– Tunnelen foran inngangen går i en slak bue som er åpen i begge ender. Trykkbølgen fra en atomeksplosjon går rett gjennom fjellet og vekk fra åpningen, forklarer Aamoth mens han går mot gangen som leder inn til anlegget.

Aamoth er pensjonert pilot og tidligere Generalinspektør for luftforsvaret. I 20 år, midt under den kalde krigen, var han stasjonert her oppe. I fire av årene som sjef for den topphemmelige flybasen.

Langs veggene står høye stabler med store militærgrønne kasser. Gamle flydeler, slitte snøploger, kanoner, raketter og annet ubestemmelig utstyr som har hopet seg opp siden basen ble stengt.

– Et unikt anlegg

100 meter lenger inne, bak grønn, blafrende plast, ligger selve anlegget. Beskyttet av et steintak på nesten 25 meter, ligger de enorme flyhangarene. To parallelle haller som går nesten 200 meter inn i det massive fjellet. Her kunne man lett plassert et middels kjøpesenter. Alt hugget inn i en lav, gresskledd høyde, bare noen hundre meter fra Bodø sentrum.

På grunn av sin nærhet til Sovjetunionen var dette i 60- og 70-årene en av de viktigste militærbasene i hele Vest-Europa. Det gjorde det samtidig til et av de mest attraktive målene for sovjetiske atombomber.

Norge hadde tre slike baser, en i Bodø, en i Bardufoss, litt lenger nord, og på Flesland utenfor Bergen. Men anlegget i Bodø er unikt, forteller Aamoth. Hit kom militærtopper fra hele verden for å se.

Tanken var at her inne skulle pilotene gjemme seg, sammen med jagerflyene de førte, fra angrepet de trodde måtte komme. Anlegg 96 var selvforsynt med strøm, luft og vann, så her kunne de overleve, hermetisk avstengt fra resten av verden. Når atomskyen hadde lettet, kunne krigsflyene rulle ut av fjellet, angripe fienden og forsvare restene som måtte være igjen.

Aamoths gamle avdeling, 331-skvadronen, ble selv øremerket for å bære atomvåpen. Som en del av en hemmelig NATO-plan fra 1958, begynte de norske pilotene å øve på de spesielle teknikkene for å slippe slike våpen.

– For oss, på 50-tallet, var det en selvfølge. Ble det krig, så var det med atomvåpen. Alle forventet det. Så det er klart vi følte oss priviligerte her inne, sikrere kunne vi ikke ha det, forteller han og finner lysbryterne.

Beskyttet krigsfly

Når lysene langsom slår seg på, forstår man dimensjonene over anlegget: På det høyeste hever det buede taket seg nesten 10 meter over gulvet. Gulvplatene i betong hviler på store stålfjærer, slik at flyene ikke skulle bli ristet i stykker av vibrasjonene fra en atomeksplosjon.

Da anlegget var i drift sto rekke på rekke med sølvglinsende jagerfly her inne. Sammen med drivstoff, ammunisjon og alt det andre som måtte til for å holde skvadronen kampklar.

– Om dagen ble flyene fra 331-skvadronen hentet ut av fjellet og satt i vanlig drift. Noen i beredskap og resten på trening eller andre oppdrag. På natta ble de kjørt tilbake i fjellet, forklarer Aamoth.

Ved et angrep på flyplassen kunne anlegget beskytte mellom en og to skvadroner, et sted mellom 25 og 50 jagerfly. På gulvet viser slitte, men fremdeles godt synlige markeringer hvordan flyene skulle stå.

Mellom de store hovedhallene ligger fem mindre haller. Over flere etasjer er det gjort plass til verksteder, sovesaler, lagerrom og en egen kommandosentral. Nå er alt i forfall. For å spare penger er ventilasjonen skrudd av, og rommene er kraftig angrepet av fukt og råte. Langs veggene vokser de store, grågrønne muggflekkene seg stadig større. På det sprukne gulvet ligger stein og maling som har løsnet fra taket.

– Vi ventet på angrep

På utsiden, et par hundre meter unna Anlegg 96, ligger en mindre hangar. Rett ved flystripen. Her sto to jagerfly i døgnkontinuerlig beredskap. Klar til «Scramble», å rykke ut på 15 minutters varsel dersom alarmen gikk og fientlige fly nærmet seg. Flyene som sto i Anlegg 96 var en del av denne beredskapen.

– Flyene våre sto alltid klare, ferdig tanket og med skarpe våpen og missiler. I et lite rom var det satt opp små køyer hvor vi kunne sove, forteller Aamoth.

De visste aldri hva slags oppdrag de kunne få. Kom det beskjed fra bakkekontrollen om krigsoppdrag, var de alltid beredt. Uansett tid eller vær. Det var en del av jobben.

– Fikk vi ordre om å åpne ild, vel... Da var det bare to brytere og avfyr. Vi var NATOs fremste linje, så vi måtte holde kruttet tørt, sier den erfarne jagerpiloten.

Strengt hemmelig

Anlegg 96 sto klart i perioden da frykten for et globalt, kjernefysisk ragnarok var på sitt aller sterkeste. Siden anlegget var hemmeligstemplet frem til sent på 90-tallet, er det vanskelig å si noe om selve byggingen, men det meste ble betalt av NATO. I september 1958 var daværende forsvarsminister Nils Handal på besøk i Bodø. I sin rapport skrev han blant annet at arbeidet med anlegget gikk som planlagt.

Nøyaktig hvor mye det skulle tåle, ble av naturlige årsaker aldri testet. Utgangspunktet var at det skulle stå imot det kraftigste fra Sovjetunionens atomarsenal. Men allerede i 1962 hadde atombombene blitt for store for den lave knausen, og selv ikke mektige NATO kunne få fjelltaket til å vokse seg tykkere. To år senere gikk man derfor bort fra tanken om at Anlegg 96 skulle fungere som totalbeskyttelse mot atomvåpen.

Anlegget fikk da en annen funksjon, og ble til daglig brukt av 331-skvadronen som vedlikeholdsplass og hangar for jagerflyene. I en krigssituasjon ville anlegget også bli brukt av andre NATO-allierte som skulle operere fra flystasjonen.

Slik var situasjonen frem til 1995. Da ble Anlegg 96 tømt og stengt for operativ militær bruk.

Vil verne anlegget

Med jevne mellomrom høres fremdeles drønn fra jagerflyene som letter fra flystripen på utsiden. Oppgaven for de «nye» F-16-flyene i Bodø er fremdeles å avskjære fremmede fly som nærmer seg norsk luftrom. «Fienden» heter ikke lenger Sovjetunionen, men ellers er det meste som da Aamoth tjenestegjorde her. Både flytypene de avskjærer og hvor de kommer fra, er det samme som under den kalde krigen.

Anlegg 96 er fremdeles en del av et aktivt militært område, men er stort sett forlatt av Luftforsvaret. Nå brukes den ene hallen av Flymuseet i Bodø, noen hundre meter unna flystripa, til å lagre gamle fly som ikke står på utstilling. De håper å verne deler av anlegget, som museum over den kalde krigen.

Et titalls krigsfly står nå parkert i fjellet. Noen norske, men også flere med utenlandske markeringer. Her står «fienden», representert med et Mig-23 med markeringer fra gamle Øst-Tyskland. Et stykke unna står en gammel Mig-15 med Sovjetunionens røde stjerne på den slitne flykroppen.

– Jeg synes det er vemodig... Å se det forfalle. Jeg håper noen vil ta vare på dette, det bør jo være en naturlig del av Flymuseet, sier Aamoth og kikker bort på de slitne jagerflyene.

Nå står de bare som en skremmende påminnelse om noe som heldigvis aldri skjedde.