Johan (18) mistet noe mye viktigere enn mobilen og lommeboka da ranerne slo til.

Alltid på vakt

Johan (18) mistet noe mye viktigere enn mobilen og lommeboka da ranerne slo til.

Årvoll i Oslo, oktober 2013: Det begynner å bli mørkt ute da Johan Reiso Smedsrud og kameraten går ut av dørene på Elixia denne fredagen. Selv om det er høstkaldt i lufta, har Johan bare på seg en hvit treningsshorts som han pleier å bruke når han spiller fotball. Fotballsesongen er over for sommeren, og guttene vil holde seg i form til oppstarten etter jul.

Nå går de av bussen ved den lille klyngen av butikker på Tonsenhagen torg, forbi Kiwibutikken og kaffebaren på hjørnet, og mot grusbanen der de har spilt fotball siden de var små.

Grusbanen er helt mørk. Det lokale idrettslaget har ordnet det slik at de som vil bruke banen kan sende en sms for å sette på flombelysningen. Men det er ingen som spiller der i kveld.

Johan og kameraten snakker om hvilken vei de skal ta. Skal de gå over grusbanen eller på veien rett overfor, der det er gatelys? Johan vil gå over banen. Det er der de alltid pleier å gå. Han dulter litt i skulderen til kameraten, mot banen.

– Dette er et offisielt ran
De går gjennom et lite skogholt. Snart er de hjemme. Det er bare et par minutters gange til Johan, der han bor sammen med foreldrene sine og to yngre søsken.

Johan og kameraten er kommet nesten over banen da Johan merker det. Noen er bak dem. To gutter som går litt for nærme, uten å gå forbi. Da kjenner han at noen tar ved skulderen hans bakfra.

«– Dette er et offisielt ran, gi meg det du har og legg deg ned på bakken,» sier en stemme. Da Johan legger seg ned på bakken, kjenner han ikke på hvordan de bare knærne hans føles mot den kalde bakken. Alt han tenker er at han må gjøre som de sier.

Johan Reiso Smedsrud

Johan Reiso Smedsrud er tilbake på fotballbanen der ranet skjedde. Banen ligger rett ved huset hans, og han har spilt fotball der siden han var liten.

Foto: Caroline Drefvelin / NRK

Barn som raner barn
Johan er én av mange som ble ranet i Oslo i fjor høst. Den 7. januar i år startet norgeshistoriens største rettssak mot såkalte barneranere - barn som raner barn.

På tiltalebenken i Oslo tingrett satt 19 ungdommer. Johan vet ikke om de som ranet ham var blant de tiltalte.

Det yngste offeret i barneranssaken var bare ni år. Mange av ofrene ba om å forklare seg via video. De var redde for å møte ranerne igjen i nærmiljøet sitt.

Ungdommene som var ranet hadde nemlig mistet noe, noe langt viktigere enn mobiltelefoner: Følelsen av å være trygg.

Dette er et offisielt ran, gi meg det du har og legg deg ned på bakken

Ukjent raner

Trygghet er grunnleggende
Behovet for trygghet er en helt grunnleggende trang hos et menneske. Da Abraham Maslow i 1943 utviklet sin berømte pyramide over menneskenes viktigste behov, mente han at behovet for trygghet var nest viktigst, rett etter behovet for vann, mat og husly.

Egentlig kommer ordet trygg fra gammelnorsk og betyr «pålitelig». Trygghet kan være at du er trygg på deg selv, på vennene dine og familien din. Men trygghet kan også handle om at du ikke blir utsatt for vold og kriminalitet.

Å sikre folks trygghet er en av statens viktigste oppgaver, og en helt grunnleggende verdi i et demokrati. Men hva må til for at vi skal føle oss trygge? Og hvor trygt er egentlig Norge i dag?

Grunnloven gir trygghet
For å skape et trygt samfunn, trenger vi lover. I det moderne Norge ble grunnlaget lagt da Grunnloven ble vedtatt for to hundre år siden. For å forstå hvor viktig den er, kan du se for deg Norge på begynnelsen av 1800-tallet:

Den eneveldige kong Fredrik VI av Danmark-Norge styrer fra København. Lover finnes, men blir vedtatt uten at folket blir spurt. Lovverket er gammeldags og kaotisk.

Samtidig trues kongens makt over Norge av konfliktene i Europa. I januar 1814 må kongen avstå Norge til Sverige, som følge av Kielfreden. Men stattholderen i Norge, den unge og sjarmerende prins Christian Frederik, vil ikke gi opp.

Først vil han la seg utrope til eneveldig konge, men møter motstand blant norske stormenn. De insisterer på at han må velges, og at han må kalle inn til en grunnlovgivende forsamling. Det går han med på.

VIDEO: Historieleterne fra NRK Skole viser hvordan den danske prins Christian Frederik forsøker å bli valgt til norsk konge i Lillehammers gater.

Historieleterne fra NRK Skole viser hvordan den danske prins Christian Frederik forsøker å bli valgt til norsk konge i Lillehammers gater.

Ble til i krisetid
I løpet av fem hektiske uker vedtar forsamlingen på Eidsvoll Norges nye grunnlov. Den 17. mai velger de enstemmig Christian Frederik til konge.

Med Grunnloven vil eidsvollsmennene frigjøre Norge. Samtidig vil de skape trygghet gjennom viktige prinsipper om maktdeling, folkesuverenitet og rettssikkerhet.

Eidsvollsmennene visste hvor viktig et trygt samfunn var. De levde i en tid som var alt annet enn fredelig, forteller jusprofessor Dag Michalsen.

– Nesten alle grunnlover blir til i krisetider. I 1814 var Norge i krig med både Sverige og England, det var hungersnød, det var ingen fungerende regjering i Norge. Det var en ekstrem utrygghet, men det kan du ikke lese av Grunnloven. Den ble skapt for fremtidige, normale tider, sier Michalsen.

Norges selvstendighet tok raskt slutt. Svenskene, med kronprins Karl Johan i spissen, gikk til angrep på Norge i juli 1814. I august ble en ny fredsavtale undertegnet. Norge ble tvunget inn i union med Sverige, kong Christian Frederik måtte reise fra landet – men Norge fikk beholde Grunnloven.

VIDEO: Faren for krig med svenskene gjorde at norske bønder ble innkalt for å forsvare Norges selvstendighet. Historieleterne fra NRK Skole snakker med historiker Morten Nordhagen Ottosen om opptrappingen av konflikten.

Faren for krig med svenskene gjorde at norske bønder ble innkalt for å forsvare Norges selvstendighet. Historieleterne fra NRK Skole snakker med historiker Morten Nordhagen Ottosen om opptrappingen av konflikten.


Truet på livet
Johan har bodd i samme strøket hele livet, og alltid følt seg trygg. Inntil denne sommeren har han aldri opplevd noe trøbbel. Han har opplevd å gå sammen med en annen venn som ble frastjålet mobilen av en gjeng gutter. Det skremte Johan, men han følte seg ikke så plaget av det i ettertid. Han ble ikke rammet, ikke den gangen.

Nå er det han som har gitt fra seg iPhone og lommebok og ligger der på bakken. Han ser ikke nøye på ansiktet til raneren, men han oppfatter at han er kraftig bygd, kanskje i begynnelsen av tjue-åra, med en svær, beige parkasjakke, Johan tror det er en Canada Goose-jakke.

Kameraten til Johan er blitt stoppet av den andre raneren lenger bak på stien. Nå går raneren i den beige jakka også bort til dem.

Johan kan se det mørke omrisset av de to ranerne, men bare skyggen til kameraten. Ranerne virker hissige, de begynner å småsparke. Johan ser at raneren holder noe opp mot strupen til kameraten.

I neste øyeblikk løper kameraten hans vekk. Han holder på å snuble baklengs i et av fotballmålene. Raneren løper etter, men sklir i en bakke og faller på alle fire.

Kameraten har spurtet ut i lyset utenfor enden av banen. Johan reiser seg opp og løper etter. Det siste han hører, før raneren forsvinner mot Tonsenhagen torg, er «Hvis du anmelder dette, så skyter vi deg.»

Johan Reiso Smedsrud

Johan Reiso Smedsrud låser seg inn hjemme på Årvoll. I dette strøket har han bodd hele livet. Men etter ranet føler han seg ikke like trygg der.

Foto: Caroline Drefvelin / NRK

Ekstremtilfeller
«Barneran». Ordet ble først brukt i norsk media på begynnelsen av 90-tallet.

– Barneran er ekstremtilfeller. Å begå ran mot andre barn er ganske… Ikke ekstremt, men du skal bryte en del moralske og etiske terskler for å gjøre det. Noen av barneranene er ganske brutale, med trusler, spark, slag og kniv. Jeg skjønner at det setter varige spor, sier Roger Stubberud.

Stubberud er kriminolog og seniorrådgiver i Oslo Politidistrikt. Han mener at fenomenet «barneran» oppsto samtidig som barn og ungdom for første gang i historien fikk noe som var verdt å stjele.

Ungdom i dag kan ha på seg klær som for noen er verdt en månedslønn.

Roger Stubberud, kriminolog

– Ungdom i dag kan ha på seg klær som for noen er verdt en månedslønn. Uggs, Parajumpers jakke og Acne skjerf, en iPhone 5. Du må rane to kiosker for å få den summen det koster, sier Stubberud.

I forbindelse med barneranssaken raste debatten i media. Var det egentlig en ransbølge? Hvor mye ansvar må foreldre ta? Hvem er det egentlig som raner?

– Når det gjelder gjerningsmenn må vi være varsomme. Men den siste analysen viste at en stor overvekt av de som raner ikke er etnisk norske, sier Stubberud.

Han mener det er viktig at ransofrene blir fulgt opp i ettertid.

– Traumatiseringen mange opplever etter vold må ikke undervurderes. Ved et ran opplever du at noen tar kontroll over deg og tvinger deg til å gjøre noe du ikke har lyst til. Mange sliter med psykiske ettervirkninger av det og får dårlig søvn, de kan ikke lenger gjøre normale ting, sier Stubberud.

Johan Reiso Smedsrud

Johan sitter på rommet sitt med den nye mobilen. Han liker ikke at ranerne fortsatt har mobilen og bankkortene hans, og bruker fortsatt mye tid på å tenke på det som skjedde.

Foto: Caroline Drefvelin / NRK

Redd på bussen
Tross i advarselen om at de skulle skyte ham, lot Johan moren ringe politiet og anmelde saken.

Dagen etter ranet var han ute og spilte fotball foran huset med lillebroren og en kamerat. Plutselig så han en gjeng med fem gutter gående mot dem. Han løp hjem, livredd.

– Da trodde jeg at de skulle ta meg. Jeg har aldri vært så redd før, sier Johan, som går i andre klasse på videregående.

I en måned etter ranet gikk ikke Johan ut alene. Han ble kjørt til skolen, han orket ikke å ta bussen fordi det var så mange mennesker der. Alltid var han på utkikk etter ranerne.

Fortsatt er han på vakt.

Jeg tenker alltid at det står noen bak hvert hjørne. Hvis jeg er på bussen, føler jeg alltid at det er noen som ser etter meg

Johan Reiso Smedsrud, ransoffer

– Jeg tenker alltid at det står noen bak hvert hjørne. Hvis jeg er på bussen, føler jeg alltid at det er noen som ser etter meg, noen som er der. Jeg føler det, men det er jo aldri det, sier Johan.

Han sitter på rommet sitt. På veggene henger plakater av favorittlaget Arsenal. Han har fortsatt den svarte Arsenal-lommeboka som ranerne tok fra ham. De hadde kastet den fra seg på stien ved grusbanen. Bare et Brilleland-kort var igjen.

Johan synes det er ekkelt å tenke på at de har bankkortene hans med navn og personnummer. Fortsatt vet de ikke hvem ranerne var, eller hva den skarpe gjenstanden var, som raneren holdt opp til kameratens strupe. Kameraten ønsker ikke å snakke med media om saken.

Etter ranet har Johan blitt mer bevisst på hva trygghet betyr for ham.

– At du føler deg trygg, handler om at du ikke alltid skal se deg over skulderen, sier Johan.

VIDEO: Men hva vi opplever som trygt, har forandret seg gjennom tidene. Historieleterne fra NRK Skole besøker en gård på Maihaugen på Lillehammer, hvor Maihaugen-direktør Gaute Jacobsen forteller om bøndenes kamp for å overleve før 1814.

Men hva vi opplever som trygt, har forandret seg gjennom tidene. Historieleterne fra NRK Skole besøker en gård på Maihaugen på Lillehammer, hvor Maihaugen-direktør Gaute Jacobsen forteller om bøndenes kamp for å overleve før 1814.

– Aldri har vi hatt så lite å frykte
To hundre år etter at Grunnloven ble laget, er det ikke lenger krig eller hungersnød som gjør oss utrygge. Fra slutten av 1800-tallet vokste de første velferdsordningene sakte frem. Staten fikk større oppgaver enn å sikre oss mot vold og kriminalitet.

Vokser du opp i den norske velferdsstaten, har du mange sikkerhetsnett. Du har rett til utdanning, slik at du kan få deg jobb. Hvis du står uten jobb, får du arbeidsledighetstrygd. Blir du syk, har du rett til legehjelp. Listen er lang.

Vi har aldri levd tryggere liv enn det vi gjør i dag. Aldri

Lars Fr. Svendsen, filosof

– Vi har aldri levd tryggere liv enn det vi gjør i dag. Aldri. Vi har aldri levd lenger, vært mindre alvorlig syke, og når vi blir syke har vi aldri hatt mer anledning til å bli bra, sier filosofiprofessor Lars Fr. H. Svendsen.

Svendsen har skrevet en bok om frykt. Det er det mye av. For selv om vi er aldri så trygge, mener Svendsen at vi frykter mer enn vi gjorde før.

Han mener massemedia har noe av skylda. Dramatiske historier selger aviser og fører til klikk. Norske aviser bruker ordene «frykt» og «risiko» stadig oftere, viser Svendsens forskning. Men frykten kan også være et overskuddsfenomen, mener han.

– Fordi vi lever så beskyttet, har vi muligheten til å rette oppmerksomheten mot alle farer som aldri kommer til å bli realisert, sier Svendsen.

Mange har angst
For på tross av den tryggheten velferdsstaten gir oss, sliter mange nordmenn med angst. En som forsøker å hjelpe dem, er psykologiprofessor Hans Morten Nordahl ved St. Olavs hospital.

– Til tross for at vi stadig har fått det tryggere og mer stabilt, har folk store problemer med stress, bekymring og følelser av utrygghet. Det viser at det ikke bare spiller en rolle hvordan vi har det, men også hvordan vi «tar det», sier psykologen.

Det er særlig tre forhold som skaper trygghet hos et menneske, ifølge Nordahl. Du må oppleve at du kontroll og forutsigbarhet – at du vet hva du kan forvente.
Samtidig er det viktig at du opplever mestring, at du takler de kravene som blir satt til deg. Det er altså ikke nødvendigvis situasjonen i seg selv som avgjør om du er trygg, men hvordan du opplever den. Nordahl mener vi kan skape mer trygghet i oss selv.

Bekymring er ikke alltid en hensiktsmessig måte å møte livet på. Prisen kan være angst og uro.

Psykologiprofessor Hans Morten Nordahl

– Det er viktig å fokusere på det som er normalt og trygt rundt seg, fremfor å kjenne på utrygghetsfølelser. Dessuten kan vi ta et oppgjør med oss selv. Bekymring er ikke alltid en hensiktsmessig måte å møte livet på. Prisen kan være angst og uro, sier psykologen.

Men mange får også angst etter å ha opplevd truende situasjoner, som da Johan ble ranet rett ved hjemmet sitt.

– Vi opplever at visse soner er trygge, hvor vi slapper av. Et ran kan gjøre at denne sonen ikke lenger føles trygg, sier Nordahl.

Johan Reiso Smedsrud

Johans mor, Janne Reiso Smedsrud, sørget for at sønnen var mye sammen med familie og venner etter ranet. Han fikk også en time hos bydelspsykologen.

Foto: Caroline Drefvelin / NRK

Straff som hjelper
Johan føler at det ville hjulpet ham å vite at ranerne ble tatt.

– De gjorde et lovbrudd. Da får de straffen sin. Det hadde gjort meg litt tryggere, sier Johan.

Straff er viktig for å gjøre oss trygge. Både for å skjerme samfunnet fra kriminelle, og å forhindre folk fra å gjøre noe kriminelt.

Johan Reiso Smedsrud

Ranerne kastet fra seg Johans lommebok etter ranet, tømt for alt bortsett fra et Brilleland-kort.

Foto: Caroline Drefvelin / NRK

Men hvordan straffe gjerningsmenn som ennå ikke er voksne? I barneran-saken i Oslo tingrett fikk de tiltalte ulike straffer. Den hovedtiltalte 18-åringen ble dømt til halvannet år i fengsel. Syv av de tiltalte fikk samfunnsstraff.

– Retten gjør et tydelig skille mellom de som var over og under 18 år på gjerningstidspunktet. Hvis lovbryteren er under 18 år, skal det mye til før retten kan dømme til ubetinget fengselsstraff, sier dommer Ina Strømstad ved Oslo tingrett.

Samfunnsstraff kan være alt fra avrusningsprogrammer til arbeidstrening. Målet er å få ungdommene tilbake til samfunnet. Rehabilitere dem.

– Har Norge generelt milde straffer?

– Det kommer an på hvilke land vi sammenligner oss med. Vi har en humanistisk tilnærming til straff. Vi har ikke dødsstraff, og kutter ikke av hender til de som har stjålet, sier Strømstad.

Samtidig har Norge forvaringsstraff, i likhet med mange andre land. Det er en straff som ikke er tidsbestemt: Så lenge lovbryteren anses som farlig, blir han ikke løslatt.

Vi har flere eksempler på mennesker som aldri kommer ut av fengsel.

Ina Strømstad, dommer Oslo tingrett

– Vi har flere eksempler på mennesker som aldri kommer ut av fengsel. Mange av dem sier at det verste ved straffen er at de ikke vet når de blir løslatt. Det er ikke vanskelig å forstå at det er en belastning. Men samfunnets behov for trygghet må veie tyngre enn den enkeltes rett til å gjøre opp for seg, sier Strømstad.

Gjennom historien har straff også handlet om makt eller gjengjeldelse. Frem til slutten av 1700-tallet var fysiske straffer vanlige i Danmark-Norge: Offentlige henrettelser, tortur, gapestokk og pisking.

– For kongemakten var straffen et rituale som skulle symbolisere rettferdighet, samtidig som den skulle vekke skrekk og avsky i befolkning. Slik skulle straffen bekrefte kongens makt, sier kriminolog Sverre Flaatten ved Universitetet i Oslo.

VIDEO: Fyll og vold var noe av det de fattige kunne bli straffet for på midten av 1700-tallet. Historieleterne fra NRK Skole snakker med kriminolog Roger Stubberud om hvordan den eneveldige danske kongen straffet sine undersåtter.

Fyll og vold var noe av det de fattige kunne bli straffet for på midten av 1700-tallet. Historieleterne fra NRK Skole snakker med kriminolog Roger Stubberud om hvordan den eneveldige danske kongen straffet sine undersåtter.

Flere tusen fattige barn i Oslo
Den nye, globaliserte verden truer også tryggheten vår. Klimakrise, befolkningsvekst og kamp om ressursene, religiøs fundamentalisme og terror er noen av de moderne truslene. Globaliseringen påvirker også kriminaliteten.

– Vi kan ikke se på trygghet uten å se på samfunnsutviklingen, ikke bare i Norge, men internasjonalt. I gamle dager måtte du ut for å oppleve verden, nå er verden her, sier Roger Stubberud i Oslo Politidistrikt.

I fjor pågrep Oslo Politidistrikt personer fra 120 nasjoner som var mistenkt for tyveri og annen vinningskriminalitet. Samtidig endrer ny teknologi kriminaliteten -flere og flere blir utsatt for ID-tyveri og hacking.

Likevel: Stadig færre nordmenn rammes av forbrytelser. Mens det for 10 år siden ble begått 69 forbrytelser per tusende nordmann, var tallet i fjor nede på det laveste, 53. Det viser tall lagt frem av politidirektør Odd Reidar Humlegård, ifølge VG.

Roger Stubberud sier at Norge er et av verdens tryggeste land. Men hvor trygt er det egentlig i Norge når et barn kan bli ranet av et annet barn?

De som raner, sier ofte at de raner fordi de ikke får ta del i velstanden rundt seg

Roger Stubberud, Oslo Politidistrikt

– Vi snakker om store spørsmål her. De som raner sier ofte at de raner fordi de ikke får ta del i velstanden rundt seg. Når politiet raider en leilighet, finner de kanskje barn som bor på rom med fem andre søsken. De har ikke iPhone, penger til kule jakker eller penger til å gå på kino, sier Stubberud.

Han peker på at 11.200 barn i Oslo lever under EUs fattigdomsgrense.

– Skillet øker. Det er ikke alle som får være med på den gode velferden vi har i landet. Selv om folk ikke sulter, er det ikke alle som har det som andre har, sier Stubberud.

Psykologens råd
Johan har funnet sin egen måte å bearbeide det som skjedde. I dagene etter ranet var han mye sammen med venner hjemme. Han hadde en time hos bydelspsykologen.

Psykologen ga ham råd om å snakke om det som hadde skjedd, med familie og venner, og å fortsette å gå på banen der ranet skjedde. Det gjør han.

Han har begynt å ta bussen igjen, selv om han ennå kjenner følelsen av at det er noen blant de fremmede ansiktene der. Noen som er ute etter ham.

Jeg må bare leve videre. Til slutt blir alt normalt.

Johan Reiso Smedsrud, ransoffer

– Men jeg må bare leve videre. Til slutt blir alt normalt, sier Johan.

Fortsatt trener han og kameraten på Elixia. Når de skal hjem, snakker de ofte om å gå over den mørke grusbanen.

– Vi fleiper om det. Men vi går alltid den veien som har lys.

Laster innhold, vennligst vent..