«Ser jeg deg på gaten med en annen gutt, dreper jeg deg»

Hun kommer inn i rommet, hilser, ser seg usikkert rundt. Vi er i Røde Kors sine lokaler i Oslo sentrum. Snart skal kvinnen som har bodd det meste av livet i Norge, vokst opp med Fantorangen på barne-TV og Kvikklunsj på tur, fortelle om ære, jomfruhinne, trusler, og det å kanskje aldri treffe sin familie igjen.

Vanskelige, vonde, og farlige ting.

Livet leves på hemmelig adresse, hun har politibeskyttelse og er livredd for at dette intervjuet skal gjøre livet hennes enda vanskeligere. Samtidig ønsker hun av hele seg å fortelle sin historie.

Tross flere tilbud om å trekke seg, insisterer hun på å gjennomføre. Vi velger å kalle henne «Aisha», for å beskytte hennes identitet.

Det er debatten om jomfruhinne som gjør henne så sikker. Gjennom sin historie håper hun at hun gjør det lettere for andre innvandrerjenter.

Hun er fra en liten norsk småby. Hennes ulykke er at hun på videregående blir forelsket i en gutt. En gutt som ikke er muslim, og ikke fra foreldrenes hjemland. Alt er feil. Men samtidig er alt riktig. Hun elsker ham.

Drosesjåfører tipset faren om forholdet

– Mine foreldre oppdaget forholdet, drosjesjåfører fra min fars hjemland hadde sett oss gå sammen i byen, og sagt fra til min far. Mine foreldre kunne ikke akseptere dette, at jeg ble sett sammen med en gutt som ikke var muslim, sier «Aisha».

Det hennes foreldre ikke vet, er at hun også har hatt sex med denne gutten. Det visste de ikke da, og de vet det ikke den dag i dag. Får de vite at hun heller ikke er jomfru, vet hun ikke hva som skjer.

– Du har ikke noen framtid i vår kultur, hvis du ikke er jomfru, sier hun, før hun fortsetter:

– Min far sa til meg: «Hvis du ikke passer på min ære, kommer folk til å spytte på meg». Han sa han ikke ville kunne se folk i øynene lenger. «Du har knivstukket meg i ryggen», sa han, etter at ryktene om forholdet til den norske gutten ble kjent.

Dermed blir en «kriseplan» iverksatt. Eneste måte å rydde opp på, er at hun gifter seg med en mann som familien allerede har sett ut for henne. Hun skjønner at dette er hennes eneste mulighet. Men en annen frykt melder seg – at hennes manglende jomfrudom avsløres av den kommende ektemannen bryllupsnatten.

– Da kunne alt bli oppdaget, og mitt liv kunne være i fare. Derfor undersøkte jeg muligheten for å rekonstruere min egen jomfruhinne, forteller hun.

Det viste seg å være mange muligheter for det. – i Oslo.

• Les kronikken: Rystende jomfrusjekk

– Jomfruhinnen finnes ikke

Men hvordan kan man rekonstruere noe som ikke finnes? Alle medisinske eksperter er enige: Jomfruhinnen finnes bare inni hodet vårt, i kulturen.

– I virkeligheten, rent medisinsk, finnes den ikke, sier spesialist i sexologisk rådgivning Tore Holte Follestad, assisterende daglig leder i Sex og samfunn, landets største senter for seksuell helse for unge voksne.

Senteret gir gratis konsultasjoner om sex, gravididtet og seksualitet til ungdom under 25 år.

Ifølge ham er det ikke noen måte man medisinsk kan finne ut om en jente eller kvinne har vært seksuelt aktiv eller ikke.

– Det som finnes, er en hudfold ved skjedeinngangen som heter skjedekransen eller hymen, sier Follestad.

– Alt dreier seg om at det skal produseres blod på bryllupsnatten. Men siden det ikke er noen jomfruhinne som brytes, skyldes blodet på bryllupsnatten andre forhold.

For eksempel: Første gang kvinner har samleie kan de være så nervøse at skjeden er knusktørr. Det kan gjøre vondt, og hun begynner å blø litt.

– Litt mindre enn halvparten blør brylllupsnatten. Og det at du blør, betyr ikke at du er jomfru, sier Follestad..

Men myten om jomfruhinnen lever i beste velgående. Også norsk helsepersonell er med på å opprettholde dette, mener Follestad.

– Norsk helsepersonell er med på dette

– Vi tar imot jenter med minoritetsetnisk bakgrunn som har spørsmål om jomfruhinnen og lurer på om den er intakt eller ikke, sier Follestad.

– Flere forteller at de er redde for å bli, eller er blitt, undersøkt i Norge av norsk helsepersonell. Flere kommer hit og forteller at mor har bestilt time hos en norsk lege for å undersøke jomfruhinnen og ber om kunnskap for å forhindre at en slik undersøkelse skjer. Så norsk helsepersonell er jo på denne måten med på å opprettholde denne kulturen, sier han.

Han understreker at helsepersonellet som er med på dette, sikkert gjør det for å hjelpe jentene i en fortvilet situasjon.

– Misforstått snillhet, kaller han det.

Overraskelsesbryllup

For "Aisha" handler nå alt om å forsikre foreldrene at alt er i orden – at hun er jomfru. Hennes tilblivende er en mann på 30 år, mye eldre enn henne. Valgt ut av foreldrene.

Hun føler ikke at hun har noe valg. Veien til jomfruhinne-rekonstruksjon starter med en søkerunde på nettet sammen med en venninne.

– Vi fant et sted i Oslo der de kunne rekonstruere jomfruhinner, forteller Aisha.

En slik rekonstruksjon gjøres ved at det settes ett eller to sting i inngangen til skjeden, og når stingene løsner ved samleie, kan det komme litt blod. Dette utføres i stor stil i Tyrkia. Latvia og Storbritannia er andre land norske jenter og kvinner drar til for å få utført dette, ifølge flere kilder NRK har snakket med.

Men før «Aisha» kommer så langt at hun får utført rekonstruksjon, går turen til hjemlandet. Foreldrene sier det er for å forberede bryllupet, gjøre ulike innkjøp. "Aisha" har spurt om hun ikke kan vente to år før hun gifter seg, det har faren sagt er i orden. Men når hun kommer til foreldrenes hjemby, skjønner hun fort at de har andre planer.

– Jeg forsto at det var gjort klart til et bryllup. Og det bryllupet var mitt. Jeg ville ikke gifte meg med mannen som skulle bli min, sier hun.

Og det slipper hun. Ved hjelp av andre familiemedlemmer klarer hun å rømme tilbake til Norge.

– De ville tvangsgifte meg på grunn av forholdet jeg hadde hatt til den norske gutten. Men jeg klarte å komme meg unna, sier «Aisha»

Prisen hun har betalt, er høy: Hun tør ikke ha kontakt med sin familie. De aner ikke hvor i Norge hun bor.

– Det kan de ikke vite. På grunn av min sikkerhet, sier kvinnen i 20 årene.

– Handler om kontroll

Hvorfor myten om jomfruhinne og jomfrudom lever videre i beste velgående i Norge i noen minoritetsmiljøer, handler i stor grad om kontroll, mener sosialantropolog Ragnhild Elise Johansen ved Nasjonalt kompetansesenter for vold og traumatisk stress (NKVTS).

– Det å vise at man blør, er et bevis på at man ikke har hatt sex. Det igjen er et bevis på at man er en respektabel og moralsk person. Det tolkes som et tegn på selvkontroll. I flere kulturer er det slik at en kvinnes seksuelle adferd sier noe om hele familien eller gruppens moral. Hun bærer på en måte dette – om de er til å stole på. Derfor er det viktig å kontrollere kvinners seksualitet, sier Johansen.

Jomfrudom er også et hyppig tema i Røde Kors' kontakttelefon, hvor jenter som er utsatt for tvangsekteskap eller kjønnslemlestelse, kan ta kontakt og få hjelp.

– I nesten alle sakene utrykker jentene at du må være jomfru på bryllupsnatten. Hvis ikke skader det familiens ære, og det kan få alvorlige konsekvenser for dem. Enkelte sier de da vil bli utstøtt fra familien, de er redde for å bli utsatt for vold, enkelte frykter også æresdrap hvis det oppdages at de ikke har en intakt jomfruhinne, sier daglig leder Anne Stifjeld til NRK.

– Hvordan takler disse jentene denne problematikken?

– De prøver å skjule det for familien, hvis de ikke lenger er jomfru. Og de lever hele tiden i frykt for at familen skal oppdage dette.

Røde Kors-telefonen har kontakt med jenter som er blitt tatt med av foreldrene til lege her i Norge for jomfrusjekk.

– Legene har foretatt gynekologisk undersøkelse og på bakgrunn av denne bekreftet overfor jentene og foreldrene at jomfruhinnen var intakt. Dette er svært problematisk, da myten om jomfruhinnen blir opprettholdt og forsterket, sier rådgiver i Røde Kors Therese Sørhaug.

Hun forteller om en jente som nylig var innom og sa:

«Dere nordmenn har kanskje ikke jomfruhinne. Men jeg fikk bekreftet av lege her i Norge at hun kunne se jomfruhinna mi.»

– Denne legen som gjennomførte denne undersøkelsen var etnisk norsk. Slike hendelser medfører at de unge ikke har tillit til et hjelpeapparat som opplyser om at jomfruhinnen ikke eksisterer, sier Sørhaug til NRK.

Det tøffe valget

Det er gått fire år siden «Aisha» så familien sist. Hun vet faren har vært syk, og at han bebreider henne for sin sykdom. Lenge tenkte hun også det – at det var hennes skyld.

Hun lever nå et annet sted i Norge enn sin familie. Hun lever med en fast politikontakt, og vet at hun ikke er trygg. Og hun vet at hun ikke vil tilbake til et liv der hun blir kontrollert, og der hun må lyve for å leve.

– Hvis jeg rekonstruerer jomfruhinnen og gifter meg med ham som foreldrene mine har valgt, vil jeg nok bli tilgitt. Men da må jeg lyve om meg selv, jeg må lyve til min mann. Jeg kan ikke fortelle at jeg ikke er jomfru. Jeg kan og vil ikke leve med en slik løgn. Og jeg vil ikke være en del av en kultur der man må lyve om slike ting, sier Aisha.

– Jeg begynner nå å tro at jeg egentlig ikke har gjort noen feil. Det er kulturen som er feil. Jeg håper jeg kan gifte meg, men det må være med en som får vite alt om meg, og som er villig til å leve med det. Det betyr en som ikke er fra min egen kultur, sier Aisha.