«Jævla pedo!»

«Stian» har gjort det utilgivelige. Det hjelper ikke at han angrer.

Nesten ingen vet at han har forgrepet seg på barn, at han står bak grove seksuelle overgrep mot de vi skal beskytte. Det er bare å håpe at ingen spør om fortida, for da er det over og ut - det er han helt sikker på.

Å leve på en løgn er ikke noe nytt for «Stian», for slik var det også mens han satt i fengsel. Dersom noen spurte, holdt han seg til en dekkhistorie som inneholdt narkotika og vold. Mer vanlig, mer akseptert.

Så ble han gjenkjent.

«Pedo, pedo, pedo»

De går på rekke ut for å luftes. En medfange kommer opp ved siden av «Stian», spytter ham på føttene. Så hvisker han, for at ingen vakter skal høre det: «Jævla pedo. Pedo, pedo, pedo».

– Hvis du ikke er en sterk person, så tror jeg du blir veldig ensom, sier «Stian»​.

Og det fortsetter. Men han fortjener kanskje ikke bedre?

Se for deg en gymsal: Her sitter de innsatte ved et langbord, som de gjør én søndag i måneden. Det er søndagsfrokost sammen med presten og noen medhjelpere fra kirka. Mellom «Stian» og nestemann er det seks ledige stoler, derfra sitter de tett i tett. Han teller femti personer som spiser frokost sammen, mens de prater. Bare ikke med ham.

«Stian» blir betegna som et svin, der han sitter blant folk som soner narkotika- og -voldsdommer. Å forgripe seg på et barn er det absolutt siste du gjør.

Hvordan skal det da gå når han skal tilbake til samfunnet?

Har gjort opp for seg

En ny sjanse.

På papiret er det sånn det skal fungere: Har du tatt straffen din og gjort opp for deg, kan vi ikke be om så mye mer.

Ofte er samfunnet villig til å tilgi. Enten vi snakker ran, vold, kanskje til og med drap, så skal du ha muligheten til å starte på nytt etter endt soning. Vi omfavner en angrende synder - innenfor visse grenser.

Når noen trosser denne grensa, handler det plutselig om et svik mot et helt samfunn, skal vi tro en som har jobba med dette lenge.

– Seksuelle overgrep mot barn berører de dypeste tabuene i samfunnet. Vi har jo rent instinktivt et behov for å beskytte barna våre. I slike tilfeller føler de voksne seg sveket, selv om de ikke kjenner barna dette har gått ut over. Tilliten er brutt, og det er vanskelig å rette den opp, sier Knut Hermstad til NRK.

Han er utdanna prest med videreutdanning i sexologi og familieterapi, og har mange års erfaring som terapeut for mennesker som har begått seksuelle overgrep mot barn.

I løpet av den drøyt 25 år lange karrieren har han ikke møtt én eneste overgriper som har vært åpen om hva som har skjedd etter at dommen er ferdig sona. Dekkhistoriene er mange og kreativiteten stor når det kommer til måter å unngå konfrontasjoner. At skammen og måten man blir møtt på i samfunnet sliter på den mentale helsen, er det ingen tvil om.

– Åpenhet er vel det mest vanlige når man skal bygge opp et nytt liv, men ikke her, sier Hermstad.

Han drar på ordene.

– Dilemmaene står i kø, og det er mange vi må ta hensyn til. Jeg er neimen ikke sikker på hva som er best strategi i denne sammenhengen, sier han.

Hva om det skjer igjen?

Hvis du hadde fått vite at en person som er dømt for overgrep mot barn skulle bli din nye nabo, hvordan hadde du reagert da? Ville du latt vedkommende ha kontakt med dine egne barn?

Det er grillfest i et borettslag på Østlandet et sted, og det store samtaleemnet er en tekstmelding som har blitt sendt rundt til beboerne de siste dagene.

«Vokt deg for denne mannen. Han er en pedofil. Vi vil jo alle beskytte våre barn».

Tekstmeldingen er etterfulgt av fullt navn, adresse og bilde av en mann som ikke er dømt, og en oppfordring om å sende advarselen videre. Folk er redde, de vet ikke om det er et menneske eller et monster som skal bo i nærområdet.

Hvis han er kapabel til å gjøre det én gang, kan vi da stole på at det ikke skjer igjen?

Og det er nettopp dét - ingen kan garantere at det ikke gjentas. Men som oftest gjør det ikke det.

Ifølge psykologspesialist Pål Grøndahl er risikoen for nye overgrep et sted mellom ti og tretten prosent.

Så skal man også huske på at seksuelle overgrep sjelden anmeldes, og at forskningen til dels er sprikende, fordi forskjellige forskere bruker forskjellige tall som utgangspunkt.

– Selvfølgelig er det mørketall her, men vi kan likevel si at tilbakefallsprosenten er lav, sier Grøndahl.

Det betyr også at om lag nitti prosent ikke forgriper seg på nytt igjen, og disse vet forskerne litt om: Tilbakefallsprosenten er ofte lav dersom offer og gjerningsperson er i familie med hverandre.

– Når slike ting oppdages, er familien i seg selv en slags beskyttelse. I tillegg vet vi at mange av disse overgriperne ikke har annen kriminell historikk bak seg. Bare det å bli avslørt, tatt og dømt, er for mange en så kraftig reaksjon at de stopper, sier Grøndahl.

– Lett å forstå frykten

Han sier samtidig at det er lett å forstå at folk blir redde når de hører om tidligere overgripere og kanskje til og med har dem i sitt nærmiljø.

– Psykologisk er det veldig lett å forstå. Mennesker forenkler kompliserte ting, som gjør at vi bedømmer et fenomen ut fra hvor ofte vi hører og ser det. Når vi leser om seksuelle overgripere, leser vi som oftest om de som gjør det igjen og igjen, altså serieovergripere. Vi hører svært sjelden om det store flertallet, som ikke begår nye seksuelle overgrep, sier Grøndahl.

Knut Hermstad mener frykten er reell, i den forstand at risikoen er tilstede.

– Nei, vi kan egentlig ikke være trygge på at dette aldri skjer igjen. Men man skal også huske på at antall tilbakefall er færre enn blant andre grupper straffedømte, sier Knut Hermstad.

Vi spør presten om alle bør få en ny sjanse. Det blir stille i den andre enden.

– Heh. Ja, det er jo et grunnleggene prinsipp i hele vårt lovverk - når du har sona straffen din, skal du få en ny sjanse. Men kanskje skal vi ikke være så opptatte av dette med en ny sjanse, men heller se på om det er satt inn tiltak for at dette ikke skal skje igjen. Da må vi ha tiltro til at det virker, sier Hermstad.

– Vondt å bære på

For «Stian» går det bedre nå. Etter flere avslag har han endelig fått seg en jobb, som han også trives godt i. Han har ikke lagt skjul på at han har vært i fengsel, men har heller ikke fortalt noen hva dommen dreier seg om. Heldigvis har ingen spurt, men en eller annen gang vil også den dagen komme.

Han vet bare ikke når.

Det er åpenbart vondt å bære på det han har gjort. Gråten kommer når han forteller om livene til de involverte, som har blitt veldig vanskelig. Det er jo hans skyld.

Likevel ber han om en ny sjanse. Tør vi gi ham det?

«Stian» sin historie er en del av en radiodokumentar, som du kan høre her, eller laste ned som podkast.