Silje Mack og Bjørn Skotaam på Motivasjonskollektivet
Foto: Snorre Tønset / NRK

– Alt jeg tenkte på var at jeg ville vekk

Rutinemessig plassering på isolat. Brutale nedleggelser. Kollektive avstraffelser. Trekk i ukelønna for å banne. Forbud mot å ha kjærester. Ungdommer som har bodd på Motivasjonskollektivet i Eidsvoll forteller om utstrakt bruk av tvang og rigide regler.

– Hvorfor tillater lovverket at man holder barn på isolat i tre døgn, når det ikke er lov med alvorlig kriminelle i fengselssystemet, spør Silje Mack (22).

For fem år siden var oslojenta et barnevernsbarn med store problemer. Hun bodde sju måneder på Motivasjonskollektivet.

I dag er Silje fri og selvstendig. Og hun er gammel nok til å fortelle sin historie.

– Oppholdet mitt på Motivasjonskollektivet var preget av mangel på respekt og omsorg. Jeg vil ikke la noen andre gå gjennom det jeg gikk igjennom, sier Silje til NRK Brennpunkt.

Ble nektet å dra i søsterens bryllup
«Silje trenger grenser, men grensene må settes med omsorg», skrev psykiateren hennes da hun var 14. På Motivasjonskollektivet fikk hun grenser. Men ikke det hun opplevde som omsorg.

Minnene fra barnevernsinstitusjonen plager henne. Hun har fått diagnosen posttraumatisk stress-syndrom.

Det er spesielt én hendelse Silje synes er vanskelig å godta. Under oppholdet smuglet Silje inn en dospray. Det ble oppdaget da ungdommene brukte den til å ruse seg.

Én gang ble jeg plassert på isolat fordi jeg ikke ville si «god morgen» til en av de ansatte

Jens, bodde på Motivasjonskollektivet i 2006 og 2008

Ledelsen på Motivasjonskollektivet reagerte med å ta fra henne skolegangen på Nannestad videregående skole, og sette henne på isolat i tre døgn.

Dermed gikk Silje glipp av storesøsterens bryllup. Hun skulle vært brudepike.

– Da var jeg veldig langt nede. Skolegangen kunne jeg alltids ta igjen seinere. Men at jeg ikke fikk vært med i bryllupet til søsteren min var veldig vondt. Det skjer bare én gang i livet, minnes Silje.

Ifølge lovverket er det ikke tillatt å bruke tvang eller makt i barnevernsinstitusjoner, verken i straffe-, behandlings- eller oppdragelsesøyemed. Unntaket er i akutte nødssituasjoner.

Saken fortsetter under videoen:

Silje ser på bilder fra søsterens bryllup

Silje skulle vært brudepike i storesøsterens bryllup. Men den dagen tilbrakte hun i stedet på isolat, fordi hun hadde brutt reglene til barnevernsinstitusjonen hun bodde ved. Hun beskriver de 7 månedene hun bodde på institusjonen som psykisk tortur: – Du føler deg maktesløs. Alt jeg tenkte på var at jeg ville vekk, forteller hun.

– Du taper uansett
I over hundre år har den rødmalte bygningen ved Vormas bredder på Eidsvoll vært et barnehjem. En gang het det Eilert Sundts barnehjem. Hit ble barn av tatere og omstreifere som var tatt fra familiene sine plassert.

I 1989 overtok den private stiftelsen Motivasjonskollektivet bygningen. Siden den gang har barnevernstjenester over hele landet plassert ungdom mellom 13 og 18 år med rus- eller atferdsproblemer på institusjonen.

I løpet av oppholdet – som normalt ikke skal vare lenger enn tre måneder – skal ungdommene utredes og hjelpes til å takle rus- og atferdsproblemer.

Men nå står en rekke ungdommer fram i Brennpunkts dokumentar «Med tvang skal vondt fordrives». De forteller om en tilværelse på Motivasjonskollektivet gjennomsyret av rigide regler og bruk av tvang og isolat.

– Det føltes mer som å bo i et fengsel enn å bo på en institusjon, sier Sandra.

Hun var 14 år gammel da hun ble plassert på Motivasjonskollektivet i 2008.

– På Motivasjonskollektivet taper du uansett. Du må bare adlyde. Én gang ble jeg plassert på isolat fordi jeg ikke ville si «god morgen» til en av de ansatte, forteller Jens, som bodde på Motivasjonskollektivet i 2006 og 2008.

– Tvang er skremmende og krenkende
På tross av det er forbudt å bruke tvang hvis det ikke er en nødssituasjon, har det vært en klar økning i den rapporterte bruken av tvang i barnevernet, mens det bor færre barn på institusjon.

– Tvang er skremmende og krenkende. Når man først begynner å bruke tvang og inngripende handlinger, blir det flere situasjoner som krever tvang. Tilliten til voksenpersonene blir rokket ved. Det føles utrygt, sier Gro Ulset, forsker ved Regionalt kunnskapssenter for barn og unge, NTNU, som har studert bruk av tvang overfor ungdom i barnevernsinstitusjoner.

Hun peker på at de som bor på barnevernsinstitusjoner kan ha opplevd vold i barndommen, og at det gjør tvangsbruken mer traumatisk.

– De kjenner igjen alle tegnene, stemningen i forkant, stemmene som endrer seg. For dem som har traumer fra før, blir det opprivende at det fortsetter på institusjonen, sier forskeren.

– De har helt klart grunn til å føle seg krenket, sier Ulset.

– Alle måtte inn på isolat
Alle ungdommene Brennpunkt har snakket med, forteller at de ved ankomst til Motivasjonskollektivet rutinemessig ble plassert tre døgn eller mer på isolat – populært kalt «slusa» av ungdommene.

Det er tre rom som brukes som isolat på Motivasjonskollektivet. Rommene er sparsommelig møblert, uten bilder eller pynt. Vinduene er låst og skuddsikre.

– Jeg var helt alene og hadde det helt forferdelig på isolatet. Det var tungt, ingen så meg, sier Adine, som var 16 år gammel da hun ble plassert på Motivasjonskollektivet.

– Jeg fikk bare vite at mange av ungdommene som kom dit som var rusa, og måtte være der på avrusning. Men jeg var jo ikke rusa, sier Adine.

Sandra, som den gang var 14 år, ble hentet av politiet og iført håndjern da hun ble fraktet til Motivasjonskollektivet og satt på isolat.

Adine

– Jeg var helt alene og hadde det helt forferdelig på isolatet, sier Adine, som var 16 år gammel da hun ble plassert på Motivasjonskollektivet.

Foto: Snorre Tønset / NRK

– Mest av alt var jeg redd og skremt over alt som hadde skjedd. Hva i alle dager gjør jeg her, rus er jo ikke et problem jeg har, forteller Sandra.

Sandra forsøkte å spørre de ansatte hvorfor hun hadde havnet på Motivasjonskollektivet.

– Da fikk jeg beskjed om at hvis jeg ikke var samarbeidsvillig, ville inntakssamtalen ta enda lengre tid, og jeg kunne få enda flere netter på isolatet, sier Sandra.

Kun i nødssituasjoner
All form for fysisk makt og tvang, også bruk av isolat, er forbudt ved barnevernsinstitusjoner. Unntaket er i nødssituasjoner, for å «avverge fare for skade på person eller vesentlig skade på eiendom».

Hver gang et slikt tiltak brukes skal det skrives en tvangsprotokoll.

Siljes barnevernshistorie er på over 1000 sider. Hun ble satt på isolat flere ganger på Motivasjonskollektivet, men det finnes ingen tvangsprotokoller om dette blant papirene hennes.

Når jeg tenker tilbake på Motivasjonskollektivet får jeg mest lyst til å bryte sammen.

Sandra, bodde på Motivasjonskollektivet i 2008

Da NRK var på institusjonen for å filme til Brennpunkt-dokumentaren, fikk vi ikke filme på isolatene, fordi det satt ungdommer der. Først fjerde gang vi var på Motivasjonskollektivet var rommene ledige.

Ved bruk av isolat i nødssituasjoner sier loven at personalet alltid skal være til stede i rommet eller i naborom med ulåst dør. Noen av ungdommene forteller at døra inn til rommet ble låst når de satt der. Andre forteller at den ikke var låst.

– De satte en brusflaske på dørhåndtaket, når noen dro i håndtaket hørte de at flaska datt ned. Så kom de løpende. Det var slik de fikk holdt oss der uten å låse, forteller Jens.

– De låste døra til gangen og ytterdøra. Mesteparten av tiden satt personalet sammen med de andre ungdommene. De kom med mat innimellom, og de kom på ettermiddagene for inntakssamtaler, sier Sandra.

Jens bodde på Motivasjonskollektivet i 2006 og 2008. Han forteller hva som skjedde i Brennpunkt-dokumentaren "Med tvang skal vondt fordrives

– På Motivasjonskollektivet taper du uansett. Du må bare adlyde. Én gang ble jeg plassert på isolat fordi jeg ikke ville si «god morgen» til en av de ansatte, forteller Jens, som bodde på Motivasjonskollektivet i 2006 og 2008.

Rømte i desperasjon

Også ved rømming forteller ungdommene at de automatisk ble satt på isolat, som regel i tre døgn. Nesten alle ungdommene NRK Brennpunkt har snakket med forsøkte å rømme mens de satt på Motivasjonskollektivet.

Silje satt i hele sju måneder på Motivasjonskollektivet. Til slutt var hun så desperat at også hun rømte. Sammen med en av de andre jentene firte hun seg ned fra vinduet i andre etasje ved hjelp av laken som de knyttet sammen.

Silje Mack

Silje forsøkte å rømme fra Motivasjonskollektivet, selv om skoene er innelåst og hun måtte løpe av gårde barbeint.

Foto: Snorre Tønset / NRK

– Det var veldig høyt og vanskelig å holde seg fast i lakenet. Det var på vinteren og veldig kaldt. Så vi mista taket og sklei ned, forteller Silje.

En av de ansatte våknet av bråket. Uten sko på beina flyktet jentene.

– Vi løp alt vi kunne, i sølepytter, på steiner, ned skråninger. Det gjorde vondt i beina og det var iskaldt. Men jeg tenkte at vi bare måtte komme oss vekk.

Med de voksne etter seg klarte Silje å holde seg skjult under en trailer, før hun tok seg til Eidsvoll stasjon og hoppet på et tog. Men like etter at toget kjørte ut fra stasjonen, stoppet det. Noen hadde observert henne. Like etterpå ble hun hentet og tatt med tilbake til Motivasjonskollektivet.

– Da var det rett inn på isolatet, minnes Silje.

– Trukket i ukelønna for å banne
Ungdommene forteller om det de opplevde som et rigid reglement – og sanksjoner hvis dette ikke ble fulgt.

– Jeg var der i sju måneder, men rakk aldri å lære meg alle de absurde reglene. Alt ble pirket på – hvordan vi satt, hvordan vi spiste. Noe du sa kunne plutselig bli oppfatta som banneord. De brukte reglene til å provosere folk og teste grensene, sier Silje.

Ungdommene forteller at det var strenge regler ved matbordet. Eksempelvis var det ikke lov å sitte med albuene på bordet, eller ta både ost og skinke på samme skive. De ble trukket i ukelønnen hvis de bannet, eller spyttet når de var ute.

– Og det var forbudt å ha kjæreste, det ble slått hardt ned på. Hvis det ble oppdaget kunne du risikere å bli fotfulgt, sier Jens.

– Da jeg kom til MK ble jeg plassert på slusa med en gang. De sa at det var rutine at alle ungdommene skulle sitte der. Det første jeg måtte gjøre var å kle av meg, så kroppsvisiterte de meg, forteller 17 år gamle Dimitri, som satt tre måneder på institusjonen fram til rett før nyttår 2013/2014.

– Da jeg kom til Motivasjonskollektivet ble jeg plassert på isolat med en gang. Jeg måtte kle av meg, så kroppsvisiterte de meg, forteller 17 år gamle Dimitri, som satt tre måneder på institusjonen fram til rett før nyttår 2013/2014. – Ved matbordet skulle vi egentlig sitte ved siden av en voksen eller en ungdom. Men en gang satte meg noen stoler bortenfor. Dimitri nektet å flytte seg. – Da hoppa to voksne på meg og dro meg inn i slusa. Det endte i slagsmål, forteller Dimitri.

Telefonkontroll
Kontakten med omverdenen var strengt regulert. Silje fikk ringe ut i ti minutter to ganger i uka. Tiden måtte hun fordele mellom moren, faren og advokaten.

– Det er et kott med en låst telefon, du kan bare ta opp røret. De voksne ringer opp nummeret etter det er sjekket hvem det går til. Noen samtaler lyttet de til. Og så av bryter de av etter ti minutter, sier Silje.

– Flere ganger var jeg veldig lei meg og følte at jeg ikke passet inn på Motivasjonskollektivet. Familien var langt borte i Nord-Norge. Så da var det mange ganger jeg ville sitte for meg selv på rommet mitt, forteller Sandra.

Men det var ikke lov ifølge reglementet, forklarer hun.

Vi løp alt vi kunne, i sølepytter, på steiner, ned skråninger. Det gjorde vondt i beina og det var iskaldt. Men jeg tenkte at vi bare måtte komme oss vekk.

Silje, om da hun prøvde å rømme, uten sko eller ytterklær.

Bruk av fysisk makt

En gang holdt de kvelertak slik at jeg mistet pusten, En annen gang satt en med kneet oppå hodet mitt slik at jeg hadde vondt i nakken i tre dager, forteller Joachim, som var på Motivasjonskollektivet høsten 2013.

En gang holdt de kvelertak slik at jeg mistet pusten, En annen gang satt en med kneet oppå hodet mitt slik at jeg hadde vondt i nakken i tre dager, forteller Joachim, som var på Motivasjonskollektivet høsten 2013.

Flere av ungdommene forteller om bruk av fysisk makt på Motivasjonskollektivet. En av dem er 17 år gamle Joachim.

– Det er vanskelig å ligge i ro når tre stykker ligger oppå deg. Flere ganger fikk jeg panikk og prøvde å sparke og vri meg løs. Men da presset de bare enda hardere.

– En gang holdt de kvelertak slik at jeg mistet pusten, En annen gang satt en med kneet oppå hodet mitt slik at jeg hadde vondt i nakken i tre dager, forteller Joachim som var på Motivasjonskollektivet høsten 2013.

Også den da 14 år gamle Sandra opplevde maktbruken:

– Det er veldig overveldende å få to av de største ansatte oppå seg. Du ble lagt ned akkurat sånn som politiet gjør det med ansiktet i bakken og hendene på ryggen. Så bar de deg på slusa, forteller Sandra.

Måtte vaske hver dag i 4 uker
Ungdommene forteller om mye dødtid i hverdagen på Motivasjonskollektivet. Med utstrakt forbud mot TV-titting og sensur av hvilken musikk de fikk høre på, ble det mye kortspilling. Én gang i timen fikk de lov til å gå ut og ta en røyk.

Men én aktivitet husker alle godt: husvasken.

Joachim måtte vaske huset helt alene hver ukedag i nesten en måned. Den eneste andre ungdommen som da var på institusjonen gikk på skolen på dagtid. Han ble opprørt og forsøkte flere ganger å nekte.

– Da havnet jeg på isolat til samtale. Jeg fikk beskjed om at jeg ikke passet inn i miljøet, sier han.

– To ganger nektet jeg å vaske om igjen. De var ikke fornøyd med jobben jeg hadde gjort, mens jeg syntes det var bra nok. Da tok de meg i armene og dytta meg inn på isolatet. Der satt jeg helt til jeg gikk med på å vaske om igjen, forteller Sandra.

– Å være der har vært det verste i livet mitt. Da jeg fikk friheten tilbake visste jeg ikke hvordan jeg skulle håndtere den. Jeg begynte å teste ut ting. Når jeg tenker tilbake på Motivasjonskollektivet får jeg mest lyst til å bryte sammen, sier Sandra, som var 14 da hun var på institusjonen i 2008.

– Å være der har vært det verste i livet mitt. Da jeg fikk friheten tilbake visste jeg ikke hvordan jeg skulle håndtere den. Jeg begynte å teste ut ting. Når jeg tenker tilbake på Motivasjonskollektivet får jeg mest lyst til å bryte sammen, sier Sandra, som var 14 da hun var på institusjonen i 2008.

Kollektiv avstraffelse
Da Silje ble plassert på Motivasjonskollektivet sommeren 2008, var hun veldig deprimert.

– Jeg hadde gjort alt i min makt for å ikke havne der. Jeg var så langt nede som et menneske kan være. Da er det veldig vanskelig å komme seg opp av senga om morgenen.

En dag skulle ungdommene på kanotur. Silje sa hun ikke orket å være med. Det førte til at de andre ungdommene måtte stå og vente ved frokostbordet.

– De måtte bare stå rett opp og ned og kunne ikke snakke eller gå på do før jeg kom, forteller Silje.

Til slutt ble presset så stort at hun måtte gi seg.

– Jeg bare gråt og gråt. Det endte med at alle ungdommene ble kjempesinte på meg og begynte å skrike til meg og kalle meg ting. Det ble så stort press at jeg måtte bli med, sier Silje.

Silje konfronterer lederen for Motivasjonskollektivet

Silje og Jens reiser tilbake til Motivasjonskollektivet for å konfrontere leder Bjørn Skotaam. Se video fra møtet.

Forsvarer bruk av tvang
Daglig leder ved Motivasjonskollektivet, Bjørn Skotaam, tror det er nødvendig å bruke tvang.

Bjørn Skotaam

Daglig leder ved Motivasjonskollektivet, Bjørn Skotaam, mener bruk av tvang er nødvendig.

Foto: Snorre Tønset / NRK

Han innrømmer likevel at de har tråkket over noen grenser med ungdommene.

– Jeg er mest opptatt av hvordan ting er nå. Vi har ikke alltid vært like flinke. Men vi har endret tilnærmingen på flere områder, sier Skotaam, som har jobbet på institusjonen siden 1992.

Han er klar på at tvang er et viktig redskap overfor ungdommer som har rus- og atferdsproblemer.

– Å unnlate å bruke tvang der det er åpenbart nødvendig, vil jeg definere som maktmisbruk, sier Bjørn Skotaam.

Les mer: Lederen for Motivasjonskollektivet forsvarer rutinemessig bruk av tvang

– Daglige nedverdigelser
NRK Brennpunkt har snakket med 12 ungdommer som har vært på Motivasjonskollektivet i årene mellom 2006 og 2014. Samtlige sier at Motivasjonskollektivet er det verste eller blant de verste stedene de har vært på.

Etter at det ble kjent at NRK skal lage en dokumentar om institusjonen har flere stått fram og fortalt om sine opplevelser på vår Facebook-side.

– Det var alle de større og mindre nedverdigelsene daglig, du føler deg maktesløs. Du skjønner at du bare må overgi deg. Det er på en måte som psykisk tortur. Alt jeg tenkte på var at jeg ville vekk, sier Silje.

Etter sju måneder på Motivasjonskollektivet slapp Silje ut i februar 2009. Da gikk det rett utforbakke med henne, noe de andre ungdommene også har erfart.

– Da jeg kom ut var det rett tilbake på gata i Oslo, ut der de hadde henta meg. Det gikk rett til helvete, sier Jens.

– Motivasjonskollektivet hjalp meg ikke på noen som helst måte. Før jeg kom dit røyka jeg hasj en gang iblant. Det første som skjedde da jeg kom ut, var at jeg rusa meg, sier Adine, som da hadde lært om sterkere stoffer fra andre ungdommer på institusjonen.

– Tvang hjelper ingen

Gro Ulset sier at hennes studier bekrefter det ungdommene fra Motivasjonskollektivet forteller.

– Ingen av ungdommene vi har snakket med sier at bruk av tvang hjelper. De ønsker grensesetting, å få gode relasjoner med de voksne, og tid sammen med dem. Å være hjemme skal assosieres med trygghet, mens tvang oppleves som utrygt, sier Ulset.

Hun presiserer at hun ikke kjenner Motivasjonskollektivet godt, men hun har lest Fylkesmannens tilsynsrapport, og er bekymret for det som omtales der. Hun reagerer også på et misforhold mellom forholdene som beskrives og tiltakene som foreslås.

– Ut fra den rapporten blir jeg bekymret. Unger som bor i institusjon skal bli ivaretatt, de skal få oppleve god omsorg og behandling, og rettssikkerheten deres skal ivaretas.

– Ulovlig og traumatisk
Forskeren reagerer på det ungdommene forteller om sine opplevelser på Motivasjonskollektivet.

– De skal ikke ha det sånn i en barnevernsinstitusjon. Institusjonen skal ivareta omsorgen for ungene på vegne av det offentlige. Da forventes det noe helt annet enn at ungene opplever at de er i et fengsel. Dette tar de med seg videre i livet, og det oppleves veldig traumatisk, sier Ulset.

– Vi kan ikke ha institusjoner som bruker tvang som en del av metodikken og det miljøterapeutiske arbeidet. Det er ikke lov, slår forskeren fast.

– Da må samtlige barneverninstitusjoner og ruskollektiver som arbeider med målgruppen legges ned, da alle etter hennes forståelse driver ulovlig, svarer daglig leder Bjørn Skotaam.

– Vi vet at ungdommene har hatt mange hyggelige stunder hos oss. Det blir helt feil å overgeneralisere det som kommer fram av negative opplevelser og følelser. At enkelte ungdom kan uttale at de opplever å «være i fengsel» under opphold på barneverninstitusjon er for så vidt ikke noe nytt, men at de er blitt traumatisert avviser vi på det sterkeste, legger han til.

– Da jeg fikk friheten tilbake visste jeg ikke hvordan jeg skulle håndtere den. Jeg begynte å teste ut ting. Når jeg tenker tilbake på Motivasjonskollektivet får jeg mest lyst til å bryte sammen, sier Sandra, som var 14 da hun var på institusjonen i 2008.

– Å være der har vært det verste i livet mitt, sier Sandra.

Barnevernsinstitusjonen Motivasjonskollektivet på Eidsvoll

Barnevernsinstitusjonen Motivasjonskollektivet på Eidsvoll

Foto: Mads Nygård / NRK