– Noen må ta kampen

Isah har egentlig bestemt seg.

Etter søsterens bryllup, mens familien fremdeles er samlet, skal 26-åringen fortelle det som fram til nå har vært en hemmelighet mellom Isah og søsknene.

Men denne vårkvelden for snart ett år siden er stemningen så god, anledningen byr seg liksom aldri.

Isah drar fra Stockholm og tilbake til leiligheten i Oslo med uforrettet sak. Finner fram mobilen og nummeret til foreldrene. Kaster seg ut i det:

«Hei, jeg er lesbisk.»

I den andre enden svarer foreldrene med å skrike. De kan ikke tro det de hører.

Isah legger på, raker av seg det lange håret. Tenker at akkurat det er det ingen andre som har noe med, ingen andre bestemmer lenger hvordan man må framstå for at alt skal være i orden. Isah har makt over sitt eget liv nå.

For, som de sa, hun er ikke deres datter lenger.

– Hva jeg tenkte da jeg så dem for siste gang? At jeg var glad for å slippe hele situasjonen. Min selvstendighet er viktigere enn alt annet.

(Artikkelen fortsetter under videoen)

Se dokumentaren «Farvel, familie» her:

Verken «hun» eller «han»

Isah vokste opp i Nord-Sverige på nittitallet, som datter av kurdiske foreldre som hadde rømt fra regimet i Irak. I den lille byen i Nord-Sverige var det ikke så mange andre med lignende bakgrunn, og i alle fall ingen med de samme meningene som Isah.

Dermed var det få å identifisere seg med. Venner var det heller ikke så mange av.

– Det var slitsomt at jeg ikke hadde et vanlig, svensk navn og kom fra en vanlig familie. Det husker jeg veldig godt. I puberteten ble det ekstra ille, for da skjønte jeg at jeg var en minoritet i minoriteten, sier Isah.

Stemmen bærer ikke preg av alvoret i det som fortelles. Det er rene ord, uten mer dramatikk. For det var bare sånn det var.

Heldigvis tilhører Isah internettgenerasjonen, og kunne enkelt kommunisere med likesinnede, selv om de noen ganger satt på den andre siden av jorda.

Og det var slik, som 14-åring, at Isah leste om at kjønn kunne være flytende, at det for noen verken er riktig å være gutt eller jente. Mange brikker falt på plass.

Nå, 12 år senere, identifiserer ikke Isah seg med det å være kvinne. At foreldrene fikk ordet «lesbisk» presentert, er fordi det er et ord de faktisk vet hva er.

Se video: Isah smører testosteron på kroppen for å få mer maskuline trekk:

Som transperson blir det helt feil når vi bruker «hun» og «henne» i beskrivelsene.

Isah vil kalles «hen», et pronomen som allerede er i bruk i Sverige. 26-åringen føler seg verken som jente eller gutt.

Som journalist er det en utfordring å skulle bruke et ord som få kjenner til, og som mange vil forveksle med en skrivefeil. Vi argumenterer fra hver vår side.

– Men jeg føler at alt annet blir ganske respektløst, sier Isah. De mørke øynene mener alvor.

– Du kan bruke «den» om meg, er forslaget.

– Men du er jo ikke en hund?

– Nei, men det er i hvert fall bedre enn «henne».

Tøff kjærlighet

Vi sitter på Isahs kontor hos Skeiv Verden i sentrum av Oslo. Den trefargede bokhylla rommer brosjyrer om likeverdige tjenester for alle, en bok om BDSM og informasjon om hjelp til norsklekser.

Hit kommer mennesker, de fleste unge, som har funnet ut at de er lesbiske, homofile eller transpersoner, og de har svært få å snakke med.

Noen har kommet lenger enn andre i prosessen, og fortalt det til venner og familie uten store problemer. For andre er Skeiv Verden et fristed som familie og venner ikke vet om.

Det siste er tilfellet for ham som nå har det blytungt, og som Isah prøver å trøste. På sin måte. Tonen han blir møtt med er ikke direkte fløyelsmyk når han forteller hvor mye han savner familien. De vil ikke ha noe med ham å gjøre.

Isah trøster med at han i hvert fall har fellesskapet på Skeiv Verden. Her vil de tross alt hverandre vel. Er ikke det bedre enn å hele tiden skulle leve som en som bare gjør feil? Som aldri vil bli god nok i deres øyne?

– Jeg forsøker å forstå hvorfor man ikke bare kan bryte, sier hen etterpå.

– «Skill deg», sier jeg. Har du det ikke bra, så skill deg fra familien. Ta julen, for eksempel. Jeg vet om mange som får panikkangst før jul, for de gruer seg sånn til å dra hjem til familien. Likevel gjør de det, sier hen, og sukker oppgitt.

Mange roller

Fra den dongerikledde sofaen beskriver Isah seg selv som barnevern, sosionom, seksualunderviser og prosjektleder. Blant annet.

Isah er ofte rundt om i Oslo, gjerne på møter med forskjellige skoler. I flere tilfeller er det bare skolen til den ungdommen det gjelder som vet at Isah er inne i bildet. Ofte er det skolene som tar kontakt med Skeiv Verden når de ikke strekker til selv.

26-åringen beskriver jobben som krevende, og skillet mellom jobb og privatliv er ikke alltid like synlig.

– Det er ikke sånn at disse personene bare har behov for å prate mellom klokken åtte og fire. Det er slitsomt, men det er likevel det jeg har lyst til å gjøre. Jeg har nok verdens kuleste jobb, fastlår hen.

– At folk hater meg er en del av jobben

For mange er det svært vanskelig å godta at sønnen eller datteren bryter med det som forventes av religionen og folk rundt dem.

Isah er på vei hjem fra kino en iskald lørdagskveld i januar, når en mor, en far og en bror står utenfor døra til leiligheten og venter på at hen skal komme hjem. De har allerede kommet seg forbi de to ytterdørene inn til bakgården og oppgangen.

De tre vil vite hvor jenta deres er, og de tror Isah har vært involvert i valget jenta har tatt.

Alt de har igjen etter den unge kvinnen er brevet hun etterlot seg, med beskjeden om at hun er lesbisk.

Til NRK forteller jenta at hun ikke hadde et reelt valg, at hun ikke kunne leve i skjul for resten av livet. Det måtte bli sånn.

For mor, far og bror er det vanskelig å forstå.

Isah skjønner med én gang hvem de er når hen kommer inn i oppgangen. Kjenner panikken spre seg rundt om i kroppen.

– Det ekleste var da de skulle ta bilder av meg, for å vise alle andre hvem jeg er. Det var ikke selve bildet som var problemet, men trusselen som lå bak, forteller Isah, som innstendig ber dem om å legge bort telefonene.

Familien må dra hjem uten informasjonen de var ute etter. Men de gir seg likevel ikke, og i dagene og ukene som kommer ringer de på igjen og igjen. I en periode tør ikke 26-åringen bo hjemme, og det er først i februar at hen tar navnet Isah og velger å skifte identitet. Hvis man kan se på det som et valg.

Er hen redd?

– Der og da var jeg det. Det var ikke behagelig. Heldigvis gikk jeg ikke alene hjem. Men at folk hater meg er en del av jobben. Noen må ta den kampen, sier hen.

Det sorte fåret

Isah forteller at hen alltid har skilt seg ut. Hen kunne sitte igjen etter middagene sammen med mennene for å diskutere politikk, mens de så på at kvinnene tok oppvasken.

Eller kaste seg ut på dansegulvet selv om normen tilsa at bare mennene skulle oppholde seg der.

– Jeg så på meg selv som kulere enn alle andre. At alle de andre bare var fjortiser, hele gjengen. De skjønte absolutt ingenting. Det var i hvert fall sånn jeg tenkte, sier hen, og bryter ut i latter.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Isah identifiserte seg i større grad med lærerne enn med medelevene sine. Det var nemlig på skolen, og ikke hjemme, at hen hadde de voksne forbildene sine.

– Lærerne oppmuntret meg, sa at jeg var smart og at jeg kunne bli hva jeg ville. At det ikke var noen tvil om at det skulle gå bra for meg. Jeg vil være akkurat like snill med ungdommene mine som lærerne var med meg.

Hva hvis noe skulle skje?

Kanskje en dag får Isah kontakt med familien igjen. Kanskje ikke.

– Jeg må vite at de har lært noe før vi kan ha en relasjon, sier hen.

Så langt har ingen av partene strukket ut så mye som en finger.

Hen har tenkt mye på det. På hva som skjer den dagen en av foreldrene dør og det skal være begravelse. Det kan være fint å ha sett det for seg, være litt forberedt. Man vet jo aldri.

Hva ville hen gjort?

– Jeg har ingen anelse. Vet ikke. Og samtidig bryr jeg meg ikke. De har ikke lenger makt til å gjøre meg sårbar, sier Isah.

Det blir stille noen sekunder.

– Nei, jeg vet faktisk ikke.