Dame ser ut vinduet på kjøkkenet
Foto: Jean Christine Cena / NRK

– Jeg trodde det var sånt pappaer drev med

Seksuelle overgrep holdt på å ødelegge Rakel Johansens liv. Så tok hun kontroll.

– Jeg vet ikke om jeg har fått helt fram hvor galt det holdt på å gå?

– Det trenger du ikke bekymre deg for.

Vi hadde drukket utallige kopper pulverkaffe hjemme hos familien Johansen i Skien. Rakel hadde fortalt mye av sin historie, før vi ble enige om å ta en tur ut. Motorsykkelen skulle luftes. Og nå sto vi her, ute i skogen, og 40-åringen følte for å presisere hvor nærme hun hadde vært stupet. Som om vi ikke hadde forstått alvoret i det hun hadde fortalt.

Vi hadde jo hørt etter.

Men hadde vi egentlig skjønt hva hun hadde fortalt? Det skal litt til å ta inn over seg hva hun har blitt utsatt for. Og kanskje enda mer for å forstå hvordan hun har klart seg.

Portrett kvinne

Rakel Johansen har jobbet hardt for å få det livet hun nå lever.

Foto: Jean Christine Cena / NRK

– Trygla og ba

Vi skal til Østlandet på slutten av 80-tallet: Rakel er ei ganske vanlig jente. Hun liker å gå i kjole, elsker de røde lakkskoene sine. Aller helst synger hun eller syr klær, hun er i sitt ess når hun får være kreativ.

Så flytter familien til Danmark, og alt forandrer seg - også hjemme.

Hver kveld starter det med at de leser i bibelen. Ni år gamle Rakel memorerer bibelversene, før faren hører henne i «leksene» på sengekanten. Som personlig kristne er det viktig at det er på plass. Terpe, terpe, terpe. Det er i alle fall sånn hun husker det.

Rakels mor er mye syk, så det er som oftest faren som tar kveldsstellet.

– Jeg husker at jeg trygla og ba om at mamma måtte legge meg. For jeg visste hva det var, det han gjorde. Men jeg trodde det var sånt pappaer drev med. Han var manipulerende, forteller hun.

Religion ble forbundet med de seksuelle overgrepene, som pågikk over flere år.

– Jeg følte meg kvalt bare jeg så en bibel, forteller hun.

Bare på film?

Det er lett å ty til klisjeer i en fortelling som dette, for mye er som i en film. På rollelista: Den ni år unge jenta som ikke stoler på noen. Hun som hver eneste søndag sitter helt stille på første rad, når det er gudstjeneste i menigheten. Som elsker å tegne og fargelegge, og som selger bilder til gamle damer i menigheten. Som tror på Gud. Men passer han på henne?

Så har du den karismatiske og kristne faren, som gjør ting fedre ikke skal. Men det er det ingen som vet, for dette er en godt skjult hemmelighet. Det er ikke uten grunn at det før i tiden het blodskam – alle skjønner at man holder kjeft, også Rakel.

De færreste vet at det allerede har begynt å skli ut for den unge jenta. Hun er ti år når hun begynner å røyke. Året etter drikker hun alkohol for første gang. Da er guttene hun henger med dobbelt så gamle. Men på første rad sitter hun, hver eneste søndag, pent og pyntelig.

Til hun er så lei av livet at hun stikker hjemmefra og forteller en venninne hva hun blir utsatt for. Rakel har blitt tretten år, og nå slår alvoret inn, også for henne selv. Fram til nå har hun trodd at dette er noe hun bare må leve med, uansett hvor mye hun hater det han gjør.

Venninnens mor tar grep, og jenta akuttplasseres på et ungdomshjem. Etter to uker der, er det hjem igjen - til den hun frykter aller mest.

– Men da opphørte i alle fall det seksuelle. Jeg tror han skjønte at jeg ikke kunne tulles med. At jeg kom til å si ifra, sier hun.

Far og datter bor i samme hus i noen år til. Festingen tiltar. Hun gir fullstendig beng i det meste, livet er ikke verdt så mye mer enn det. Rakel flytter ut før hun er myndig, men egentlig er det på overtid - hun har levd som om hun er langt eldre en god stund allerede.

Et godt filmmanus har en helt, en som skjønner hva som holder på å skje. Slik er det også her.

Møtet med en mor

– Jeg var 17–18 år og kom inn under det som het Sosial ungdomsforening, hvor jeg fikk botrening og noen å prate med. Det var sosialt, trygt og godt. Og så traff jeg Ingrid, sier Johansen og smiler.

Ingrid var voksen og jobbet i foreningen, og la godt merke til Rakel. Stilte krav, viste omsorg.

– Hun ble en skikkelig mamma for meg. Hun hadde tillit til meg og trodde på meg, og lot meg fortelle min historie til de andre brukerne, folk som ikke hadde kommet så langt som meg. Jeg skjønte det ikke da, men nå ser jeg verdien av det. Jeg ble sett.

Og hvis Ingrid ikke hadde sett henne?

Kvinne med motorsykkel

Rakel lufter både sykkelen og seg selv så ofte hun har tid.

Foto: Jean Christine Cena / NRK

– Da hadde jeg i alle fall vært narkoman. Jeg var en dropout på videregående. Røyka det som kunne røykes. Jeg hadde nok gått inn i de fleste statistikkene, sier 40-åringen.

Rettssak

Atten år gammel må Rakel vitne mot sin egen far i retten. I dommen heter det blant annet at hun har forklart seg nøkternt, uten tendens til å overdramatisere.

Men det tar på å fortelle om hva som har skjedd, og det er i Ingrids armer Rakel søker trøst etter å ha vitnet mot faren.

Ved straffens utmåling legger retten vekt på at tiltalte, som far, grovt har krenket et elementært tillitsforhold.

Fra dommen

Han dømmes til ett og et halvt års fengsel for overgrepene.

Det er også Ingrid som blir med på fødselen når Rakel blir mor for første gang.

– Vi ble veldig nære, og har kontakt fremdeles.

Men utenom Ingrid, skal det bli vanskelig å slippe folk inn igjen. Tilliten til folk er tynnslitt. Bekjente er det mange av, men de holdes på en viss avstand.

Så blir hun selv en som folk får tillit til, en Ingrid.

På ungdomsklubb

Meierigården ungdomsklubb en torsdagskveld i Porsgrunn:

Hit drar den 40 år gamle læreren Rakel når det passer seg sånn, for å høre hvordan ungdommene har det. Flere av dem som er her er tidligere elever ved skolen hun jobber ved. De kjenner henne godt.

For fire år siden var hun med på å starte MC-klubben Safety, kanskje den eneste her i landet som aktivt jobber mot vold og seksuelle overgrep, og som har kvinnelig president.

Her kreves det kanskje litt ekstra: Du må kunne være et ordentlig medmenneske, kunne snakke med folk som svarer ærlig når du spør hvordan det går. Våge å stå i det. Sykkelkjøringa er en felles interesse, men det er ikke så ofte de få medlemmene får tid til det.

Som en del av et slags forebyggende arbeid, møter Rakel ungdommene der de er. Kanskje ser hun noen som trenger å lette hjertet.

Tre personer ser på mobil

Ida Tomine Firingen Nordskog og Malin K. Heika er ofte på ungdomsklubben i Porsgrunn, hvor Rakel Johansen ofte er innom.

Foto: Jean Christine Cena / NRK

– Det er mange som betror seg til oss. Overraskende mange, faktisk. Det er en god følelse å kunne lytte til dem. Men ja, det er mange som forteller mye, sier Hans Petter Krokmo, en av de faste voksne som jobber på ungdomsklubben.

Han har etter hvert lært brukerne å kjenne, og sier han ofte kan se dersom noe ikke er som det skal.

– Det er betryggende for oss å ha noen som Safety å samarbeide med, sier han.

Mer enn én gang har ansatte på Meierigården ringt til Rakel for å rådføre seg.

Engasjementet

Hjemme hos familien Johansen i Skien er stuebordet dekka av mobiltelefoner, som i et hvilket som helst annet hjem. Men her er den ene av dem en vakttelefon, hvor folk som trenger noen å snakke med kan ta kontakt, når som helst på døgnet - uten at det blir så «stort». Kanskje har de ikke tillit til politi og barnevern, heller. Kanskje trenger de bare råd.

Motorsykkelhjelm med tekst

Safety er ingen vanlig MC-klubb.

Foto: Jean Christine Cena / NRK

– Jeg vil være den voksenpersonen jeg hadde trengt selv. Jeg vet at hvis bare én trygg voksen tar litt tak, så kan det faktisk redde et helt liv. Sånn som Ingrid gjorde med meg. Det å bli trodd på er veldig viktig. Det er de færreste barn som dikter opp sånne ting, sier hun.

– Men vi har jo systemer for sånt?

– Ja, og vi skal ikke avgjøre om det de forteller er sant eller ikke. Vi skal få dem videre i systemet. Støtte og hjelpe. Og så er det de profesjonelle som skal vurdere om det er reelt eller ikke. Og er det ikke reelt, så trenger de nok kanskje støtte, da også.

– Har hatt mange kjærester

Gjennom Safety har Rakel møtt flere som er utsatt for seksuelle overgrep. Hun ser noen fellestrekk i måten å leve på – det handler om ytterpunkter.

– Noen tenker at de aldri mer skal ha flere menn i livet sitt. De stenger beina, for å si det sånn. Og så har du de som bare sprer dem. Det er ikke en normal tilnærmelse til det man blir forelska i eller betatt av.

– Og du selv?

– Jeg har hatt mange kjærester. Veldig mange.

Rakel er ikke akkurat stolt av mye av det hun har gjort, men mener alt har en forklaring.

– Det har vært en læringskurve. Hadde oppveksten vært mer normal, hadde jeg kanskje hatt en alarm ringende. Men sånn var det ikke, sier hun.

Vi gjør klart for sceneskifte.

Kvinne på motorsykkel

– Jeg hadde ingen å snakke med. Sånn skal ikke barn ha det, sier Rakel Johansen.

Foto: Jean Christine Cena

– Råkult!

– MC-klubb?? Råkult! Det synes jeg virkelig, altså!

Fra en sofa i Oslo sentrum bryter Marianne Lind ut i et stort smil.

– De sprer jo budskapet om hvor ille dette er, i tillegg til at de gjør noe sammen. Veldig bra, gjentar hun.

Da Støttesenter mot incest hadde sin første åpningsdag, møtte rundt tjue kvinner opp. Blant de oppmøtte var folk sjokkerte over hvor normale de andre så ut - selv om alle var der av samme grunn.

– Du kan ikke se det, for dette rammer jo helt normale mennesker. Men selv tror mange at de ser annerledes ut. For overgrep som dette røsker kraftig i selvfølelsen og i tilliten til andre folk. At du ikke er noe verdt, sier Lind til NRK.

Voksen kvinne med krøllete hår

Marianne Lind er leder for Støttesenter mot incest i Oslo.

Foto: Jean Christine Cena / NRK

Hun er faglig rådgiver ved støttesenteret, som hun var med på å grunnlegge i 1986. Akkurat som Rakel, har hun valgt å bruke sin egen historie til å hjelpe andre.

Drøye 31 år senere sitter hun i store, lyse lokaler som rommer det meste man finner i et hjem, om ikke mer: TV-stue, et kjøkkenbord med plass til masse folk, bøker og instrumenter og symaskiner. Her arrangeres temakvelder, kunstgrupper, kor og samtalegrupper. Å gjøre noe sammen er viktig.

– Det som ødelegges i relasjon må også heles i relasjon. Her gjør vi alt i gruppe, for det er med på å bryte skammens lenker. Og skam er det mye av, sier hun.

Hos støttesenteret snakker de mye om å eie sin egen kropp. Marianne Lind mener grensene for hva som er greit og ikke greit, må snakkes om allerede i barnehagen.

– Kunnskap er makt. Og mangel på kunnskap er kanskje mer makt, sier hun.

Tilgivelse?

Det handler om å eie sin egen kropp, men vel så mye om å eie sin egen historie. Få fred med at det var sånn det ble. I voksen alder har Rakel funnet tilbake til gudstroen, sier hun alltid har en med seg som beskytter henne. At det er en stor hjelp i hverdagen. Da har hun kanskje også tilgitt faren for det han har gjort?

– Det kommer an på hva du definerer som tilgivelse?

– Jeg vet ikke?

– Jeg kommer jo fra et kristent miljø, hvor mange spurte meg om nettopp det, og sa at jeg vel snart måtte tilgi. Men å tilgi trenger ikke å bety å glemme. Det kan også bety at du selv går videre. Det er den definisjonen jeg bruker, sier hun.

– Det er fristende å spørre om du føler Gud var til stede under oppveksten din?

– Ja, jeg skjønner at du spør.

Kunstpause.

– Men jeg tror nok han var det. Ellers tror jeg ikke at jeg hadde kommet meg ut av det.

NRK har vært i kontakt med Rakel Johansens far. Han ønsker ikke å gi noen kommentarer til saken, men vet at den blir publisert.

Motorsykkel i skog

Rakel Johansen elsker å kjøre motorsykkel.

Foto: Jean Christine Cena / NRK