Ellinor Seljeseth
Foto: Bjørn Olav Nordahl / NRK

– Hver gang man får en ny kul, er det som å gå i sin egen begravelse

Hun fikk kreftdiagnosen nesten fem år for sent. Ellinor Seljeseth lurer stadig på hvorfor patologene i Drammen ikke gjorde jobben sin. Og på hvordan livet ville vært dersom de hadde gitt henne riktig prøvesvar.

13/6: Artikkelen er oppdatert med en presisering av Tingrettens begrunnelse for at Ellinor Seljeseths erstatningskrav ble avvist.

Ellinor Seljeseth åpner døra til jenterommet, går bort til skapet og skyver døra til side.

– Skal vi se. Her er den. Det er tanta til svigerinna mi som har sydd. Er den ikke fin?

Utenfor er det mai i all sin intensitet. Lauvet er i ferd med å sprette, grågrønne hager okkuperes av trampoliner og hvitveisen strutter oppover mot Solbergåsen. Det er i grunnen bare én ting en dampende fersk bunad fra Nordfjord venter på.

Ellinor og Stina Seljeseth

Ellinor og datteren Stina prøver bunaden fra Nordfjord før 15-åringens konfirmasjon.

Foto: Bjørn Olav Nordahl / NRK

I dette tilfellet ei 15 år gammel jente. Som heter Stina, og som snart skal smyge seg inn i linskjorta med hvitsøm på mansjetter og krage, før hun fester forkleet, henger på seg søljebeltet og går opp midtgangen i Nedre Eiker kirke.

Alt dette som stolte foreldre tar som en selvfølge en gang eller to i livet.

Men for noen er det annerledes. For noen har uvissheten alltid vært der.

– Om jeg har trodd jeg skulle få oppleve dette?

Ellinor stanser strykejernet midt i bevegelsen. Det blir helt stille. En lang stund.

– Det spørsmålet har jeg stilt meg selv mange ganger, sier hun med tykk stemme, før strykejernet igjen beveger seg mekanisk over bunadsskjorta.

Kuler i tilværelsen

Det begynte med en kul. Det gjør ofte det. I dette tilfellet satt den i det venstre brystet. Året var 2004. Rutinene ble fulgt. Det ble tatt prøver av Ellinor, som ble sendt til Avdeling for klinisk patologi ved Drammen sykehus.

Venting.

Deretter svaret som fikk Ellinor til å trekke det berømte sukket. Av lettelse.

Året etter kom den neste kulen. Ved øret. Ny diagnostikk. Nytt svar. Og nok et befriende utpust.

Puh! Ikke kreft denne gangen, heller.

– Hver gang man får en ny kul, er det nesten som å gå sin egen begravelse, sier Ellinor.

Det ble ingen begravelse. Derimot følte hun seg nå så fin at hun tok sjansen på å bli gravid.

2009 opprant. Og med det nye året, en ny kul. Denne gangen i det høyre brystet. Prøvene ble undersøkt av to patologer. Stadig ved Drammen sykehus.

«Ikke noen mistanke om malignitet», het det i prøvesvar H11425/2009 fra Avdeling for patologi, signert 2. juli av to svært erfarne overleger.

Det var mer enn lettelse denne gangen. Ellinor var nybakt mamma.

Men Andreas, som gutten ble døpt, skulle få en tilværelse mer preget av kuler og hevelser enn patologenes diagnose ga inntrykk av.

– Barna. Det er jo dem man tenker på, ikke sant? Hele tiden, sier Ellinor.

SE VIDEO: – Jeg har lurt på hvor lenge jeg kommer til å leve, sier Ellinor Seljeseth til NRK.

Voksende raseri

Avdeling for patologi ved i Vestre Viken Helseforetak har vært i hardt vær de siste ukene.

NRK Brennpunkt avslørte en praksis ved avdelingen i Drammen som var høyst tvilsom. Det dreide seg om dobbeltsignering av kreftprøver.

Lise Ørbech

– På patologen i Drammen ble det rutinemessig signert som at to hadde sett på prøven, mens bare én hadde sett på den, fortalte Lise Ørbech i Brennpunkt-dokumentaren «Legekoden».

Foto: Ole Jørgen Kolstadbråten / NRK

Både styreleder Torbjørn Almlid i Vestre Viken Helseforetak og tidligere seksjonsleder på patologen, Lise Ørbech, stod fram og fortalte om leger som hadde signert for å ha undersøkt prøver de faktisk ikke hadde sett på.

Den svært spesielle praksisen hadde i årene 2002 til 2016 skaffet avdelingen ekstrainntekter på nesten 18 millioner kroner.

Hjemme i Solbergelva satt Ellinor Seljeseth med et raseri som bare økte. Hun så programmet en gang til. Og enda en gang.

Det var særlig uttalelsene fra de ansattes representant i styret, om «optimal diagnostikk», som opprørte henne.

Og ikke minst redegjørelsen fra den tidligere avdelingssjefen: «Avdelingslederen har i sitt virke lagt til grunn at prøver med mistanke om kreft skal analyseres av to eller flere patologer. Dette er en faglig vurdering basert på et ønske om best mulig pasientsikkerhet.»

– Da ble jeg forbanna, forteller Ellinor. – Jeg ble aldeles rasende.

Nytt år, nye kuler.

Tilbake i mars 2010.

Ellinor kjenner langs arret der kulen i det høyre brystet ble fjernet. Fingrene dytter og klemmer, akkurat slik hun har gjort tidligere. Deretter den isnende følelsen. Er det ikke?

Jo, det er nok en kul.

Og det går fra vondt til verre dette året.

Ellinor Seljeseth

Ellinor har systematisert og samlet alle dokumentene i feilbehandlingssaken.

Foto: Bjørn Olav Nordahl / NRK

September kommer, og hun begynner å bli merkelig hes. Det skyldes ikke en høstlig forkjølelse. Derimot en kul på stemmebåndet. Og deretter en kul i munnhulen, ved venstre underleppe.

Begge kulene blir fjernet i oktober. Og begge blir undersøkt av de samme to patologene som sjekket vevsprøvene i 2009.

Vi snakker om to svært erfarne overleger som har jobbet ved avdelingen i mange år.

Den ene av dem er en patolog som undersøker svært mange prøver. Faktisk flest av alle. I 2011 viser statistikken at han signerer på til sammen 11.811 prøver. Og i 2012 slår han til med ny rekord. Dette året signerer denne overlegen på 16.302 prøver.

Svarene fra de to patologene som undersøker Ellinors prøver i oktober 2010 er helt entydige. Hun er blitt undersøkt for lymfekreft, men alle prøvene er godartet.

Andreas er blitt ett år. Og mamma er frisk.

Kan det virke som.

Begrensningens kunst

Når Alexander Fossås langlemmede skikkelse kommer gjennom korridoren på Radiumhospitalet er det like før det krøllete håret subber oppi dørkarmen.

Faktum er at Fosså er overlege og landets ledende ekspert på lymfekreft, sågar dr.med. Og han er mer eller mindre født inn i det.

Alexander Fossås

Dr.med. Alexander Fosså har ruslet i gangene på Radiumhospitalet siden han var ett år.

Foto: Bjørn Olav Nordahl / NRK

– Jeg var ett år gammel første gangen jeg var her. Moren min hadde kontor der, sier han og peker. Før han låser seg inn i naborommet og dumper ned på kontorstolen. Overlegen river to personsøkere opp av lomma og fjerner batteriene.

– Sånn. Nå er det ingen som kan forstyrre oss.

Alexander Fosså har bistått Ellinor Seljeseth og kjenner saken hennes ut og inn.

– Det er en skjønnhet i systemet, sier han bak tykke brilleglass.

– Altså. Hvis man skjønner sin begrensing på et mindre sykehus, kan man sende prøvene hit og få den assistansen som er nødvendig.

– Men er det slik at patologene i Drammen ikke har skjønt sin begrensing?
– De burde skjønt at dette er noe de ikke helt forstår. De burde tenkt: La oss snakke med noen som kan mer om lymfesystemet, om lymfekreft.

Ikke akkurat influensa

Andreas er blitt fire år, Stina er ti. Vi er i 2013 og Ellinor føler seg elendig. Det er såpass at hun nesten ikke klarer å gå opp trappa hjemme i huset. Hun ligger på sofaen og er totalt utslått.

– Jeg håpet det var influensa. Så ble jeg behandlet for lungebetennelse. Antibiotika hjalp litt, men jeg ble liksom aldri helt frisk, minnes hun.

Ut og inn hos fastlegen. Blodprøver. Enda flere blodprøver. Og til slutt ultralyd av magen. Det ender med at hun blir lagt inn på Drammen sykehus. Som denne gangen innser sin begrensing og sender henne videre til Radiumhospitalet.

– De oppdaget fort at det var lymfekreft, forteller Ellinor.

Det er en grunn til at Ellinor aldri blir helt frisk. På Radiumhospitalet finner legene en svulst på tolv centimeter i diameter. På venstre nyre. Ondartet.

– Og så satt de i gang behandling. Men da var jo lymfekreften kommet til stadium fire. Tenk om de hadde oppdaget dette da den var i det første stadiet. Tenk om de hadde gjort jobben sin, sier Ellinor med et anstrøk av forbannelse i stemmen.

Etterbestilling av prøver

Alexander Fossås

Alexander Fosså mener jobben til patologene i Drammen har vært for dårlig.

Foto: Bjørn Olav Nordahl / NRK

På Radiumhospitalet gjør legene nemlig noe mer enn å bare konstatere kreft. De ber også om å få se på de gamle prøvene fra Drammen, altså de som var blitt diagnostisert som godartede i 2009 og 2010.

– Det er rutine hos oss at vi etterinnkaller alle prøver som har vært tatt, der vi tror det kan ha sammenheng med kreftsykdommen. Så vi har sett nøyaktig det samme vevet her hos oss, som i Drammen, sier overlege Fosså.

Han er knusende i sin dom over patologene i Drammen.

– Jeg mener at det diagnostiske arbeidet på Drammen ikke har vært godt nok i hennes tilfelle, altså over en periode på to-tre år. De burde skjønt at dette kunne være noe i retning av lymfekreft. De burde enten gjort tilleggsundersøkelser eller sendt det videre til folk som driver med dette til daglig, sier han bestemt.

– Dette har vært en sak i Norsk pasientskadeerstatning og i Oslo tingrett. I alle instanser er det ansett som sikkert at diagnosen burde vært stilt fire år tidligere.

To signaturer

Avdeling for patologi Drammen, Vestre Viken HF

Patologene i Drammen konkluderte gang på gang med at kulene til Ellinor var godartede.

Foto: Ole Jørgen Kolstadbråten / NRK

Legene ved Avdeling for patologi ved Drammen sykehus har altså blitt anklaget for å ha jukset med kreftprøver. Det har dreid seg om såkalt dobbeltsignering.

Det betyr at to leger har skrevet under på å ha undersøkt prøven, men i virkeligheten er den bare blitt sjekket av den ene. Den ekstra signaturen har sikret avdelingen urettmessige inntekter gjennom mange år.

– Se her, sier Ellinor.

– Her er prøvesvaret fra 2009. Med to underskrifter. Allerede her burde jeg fått riktig diagnose. Og her er de fra 2010. Fortsatt med to underskrifter. Men jeg tror ikke noe på at det er to som har undersøkt.

Hun er en overraskende blid dame, men når det kommer til dobbeltsigneringen, blir blikket hardt.

– Tenker de på at hver eneste prøve representerer et menneske, en person som kanskje har familie og barn? Kanskje de kunne vise litt ydmykhet. Eller i det minste be om unnskyldning?

– Det må vi gå ut fra …

Ingen av de to overlegene ved patologen i Drammen vil la seg intervjue om Ellinors sak, til tross for gjentatte tilbud om det.

Halfdan Aass

Unnskyld, sier fagdirektør Halfdan Aass i Vestre Viken Helseforetak.

Foto: Bjørn Olav Nordahl / NRK

– De ønsker ikke det, sier fagdirektør Halfdan Aass ved Vestre Viken Helseforetak. Han vil imidlertid gjerne formidle én ting:

– Dersom ingen har sagt unnskyld til Ellinor Seljeseth, vil jeg gi henne min uforbeholdne beklagelse. Vi er fryktelig lei oss for det som har skjedd.

Fagdirektøren medgir at enkelte leger på patologen i Drammen signerer på et svært høyt antall kreftprøver. Men han ser ingen sammenheng mellom dette og dårlig pasientsikkerhet.

– Nei det gjør jeg ikke. Vi er svært grundige.

– Så du er sikker på at prøvene til Seljeseth er blitt undersøkt av to leger?
– De har signert, så det må vi gå ut fra. Dette har vært vanskelige prøver å se på. Beklageligvis ble det gjort en feil her, sier Aass.

– Det tror jeg ikke noe på, sier Ellinor Seljeseth.

– Jeg synes det er merkelig at når to spesialister får prøver fra samme pasient over tid, ikke skjønner at det kanskje er noe de har oversett, sier overlege Alexander Fosså ved Radiumhospitalet.

Et bedre liv

Ellinor tapte i Tingretten da hun ba om erstatning for de medisinske skadene ved for sen diagnose. Retten mener det er sannsynlig at hun hadde hatt de samme plagene i dag, også dersom diagnosen hadde blitt stilt på et tidligere tidspunkt.

Men både retten og Norsk pasientskadeerstatning understreker at det ikke hersker noen som helst faglig tvil om at diagnosen ble stilt for sent.

Feilene som ble gjort med Ellinors prøver har uansett fått store konsekvenser for henne i hverdagen, mener hennes lege Alexander Fosså.

– Hun ville sannsynligvis fått en tidligere og mildere behandling enn den hun senere ble satt på. Det kunne spart henne for en del av de plagene hun har i dag, og gitt henne et bedre liv, sier han.

46-åringen fra Solbergelva er nå uføretrygdet. Hun går fortsatt til jevnlig kreftbehandling og er rammet av langvarig eller tilbakevendende tretthet, såkalt fatigue.

– Jeg klarer ikke utføre alle syslene hjemme, sier hun og ser ut av vinduet. Hun blunker et par ganger og svelger tungt. Noe blankt i øynene vokser seg større og lager etter hvert en stripe på hvert kinn.

– Jeg klarer ikke ta vare på barna mine sånn som jeg pleide. Fjellturer, sykkelturer, ut på ski, alle de ekstra tingene som koster krefter. Jeg kan aldri love dem noe, for jeg vet ikke om jeg er i form. Det er det verste.

Ellinor Seljeseth med Andreas (9), Stina (15) og hunden Bonzo (5)

Ellinor sammen med Andreas (9), Stina (15) og hunden Bonzo (5). – Det verste er at jeg ikke kan ta vare på barna slik som før, sier Ellinor.

Foto: Bjørn Olav Nordahl / NRK

Ett liv

Ellinor synker ned på en av stolene i stua, tørker svetten av panna og puster tungt. Fremskyndet overgangsalder og hetetokter er bare én av bivirkningene når man går til jevnlig kreftbehandling. Det er lite som skal til før hun kjenner at kreftene ikke er der.

– Jeg hører jo stadig om noen av vennene mine, folk i barnehagen eller naboer, som får kuler, sier hun ut i lufta.

Ellinor Seljeseth

– Hvis jeg kan redde ett liv, så er det verdt det, sier Ellinor om hvorfor hun forteller sin historie.

Foto: Bjørn Olav Nordahl / NRK

– De blir jo også livredde. Men så sender de prøver inn til analyse og får beskjed om at det er godarta. Og da sitter jeg og tenker, da: Er de virkelig godarta? Eller får du en smell om en liten stund, en som er mye verre og som gjør at du sitter i en helt annen situasjon og trenger mye mer behandling?

– Du er ikke redd for å spre frykt med dette, da?
– Jeg tror det er viktigere å finne de få dette gjelder. Bare jeg kan redde ett liv, så er det verd det.

Hun tar en liten pause. Før hun gjentar:

– Ett liv.

Sjelden finstas

Det går i trappa. Gordonsetteren Bonzo logrer med hele kroppen når den vordende konfirmanten kommer inn i stua.

– Stina, skal vi prøve bunadsskjorta?

– Ja!

Det går et sukk av forventning gjennom jenterommet når bunaden sklir på plass og sølja fra farmor blir festa i halsen.

– Jeg er veldig fornøyd, sier Stina. – Det er nesten ingen her i Nedre Eiker som har sånn bunad.

Mor og datter smiler i en samforståelse som utenforstående knapt kan forstå.

Så henges finstasen bort i påvente av helga, 31 gjester, gaver og fest på Hotvedt gård i Drammen.

– Det blir fint, sier Ellinor.

– Jeg skulle gjerne holdt tale, men det orker jeg ikke. Det blir for mye.

Vi går til legene når vi er på vårt mest sårbare, og stoler på dem. Men tilliten kan misbrukes. Brennpunkt har gravd i pengestrømmene i og rundt legene. Vi har funnet både sykehusleger og fastleger som misbruker den tilliten de er blitt vist - for å tjene mest mulig. Er kontrollen god nok, og hvor stor er sjansen for å bli tatt?

Se hele Brennpunkt-dokumentaren «Legekoden» her.

Anbefalt videre lesning: