Mona Osman var fire år da hun kom til Norge i mars 1991. Hun kom sammen med sine foreldre og en søster.

Den palestinske familien søkte om asyl, og fikk seinere oppholdstillatelse og statsborgerskap.

Men bar familiefaren på en grufull hemmelighet?

Hadde han vært med på en bestialsk terroraksjon mot en jødisk restaurant i Paris i 1982?

Hadde han medvirket til at seks mennesker ble drept og 22 skadet?

– Jeg kan ikke tro at det er sant, sier Mona.

– Det fins jo ingen bevis. Jeg kan ikke forestille meg at han har gjort det, sier hun.

Vi møter henne i Skien. Hun skroller på telefonen og finner fram et dokument på fransk. «Permis de visite». Tillatelse til besøk.

Det har gått over 14 måneder siden hennes far Abou Zayed ble utlevert fra Norge.

Hun skulle så gjerne ha møtt ham. Eller i det minste fått høre stemmen hans i telefonen.

Men foreløpig har ikke det vært mulig. Faren har sittet i isolasjon helt siden han ble overlevert til fransk politi og fraktet til en fengselscelle i Paris med Air France 4. desember 2020.

– Jeg kan ikke skjønne at det er lov å behandle en mann på denne måten, sier hun.

– Han har jo rett til å snakke med familien, og rett til å få besøk uansett hva han blir beskyldt for å ha gjort for nesten 40 år siden.

Barna bedt om å vitne

Mona har tre søsken. De har søkt om å få snakke med sin far i telefon, og om å få besøke ham i fengslet. Den første søknaden ble sendt ved hjelp av en av farens to franske advokater for ett år siden.

Men forhørsdommeren avslo. Grunnen var at politiet ønsket å avhøre barna først, slik at de ikke fikk samordnet sine forklaringer.

Noen måneder etterpå ble Mona kontaktet av PST.

– Vi fikk spørsmål om de kunne avhøre oss på vegne av fransk politi. Men verken jeg eller mine søsken ønsket å gjøre det, sier Osman.

– Vi aner jo ikke noe om hva pappa holdt på med før vi ble født. Vi hadde ikke noe å bidra med.

– Jeg kan ikke forstå at det er lov å nekte oss å snakke med pappa i telefon før vi er avhørt, sier Mona Osman.

– Fengselet kan jo lytte på samtalene mellom oss. Han er psykisk syk. Vi vil vise omsorg og ta vare på han som et menneske som har rettigheter som både norske og franske myndigheter bør ta på alvor.

Etter at barna sa nei til avhør søkte de på ny om tillatelse til å besøke faren, eller til å snakke med ham i telefon. Det samme gjorde hans samboer.

Men de har fortsatt ikke fått svar. De vet ennå ikke om de får lov til å ringe ham. Barna har ikke snakket med sin far siden de besøkte han i fengslet i Norge i november i 2020.

Der satt han i nær tre måneder mens norske domstoler vurderte den franske utleveringsbegjæringen.

– Pappa har skrevet brev til oss. Han har forsøkt å berolige oss. Det står at vi ikke må bekymre oss for ham.

Men vi er jo bekymret. Vi vil jo helst snakke og ikke skrive brev, sier Osman.

– En skam for rettsvesenet

– Vår klient har ikke vært avhørt på flere måneder. Det skjer nesten ingen ting i denne saken, sier en av norsk-palestinerens to advokater i Paris, Romain Ruiz.

– Etter utleveringen er det ingen framskritt i jakten på sannheten. Det er en skam for rettsvesenet, sier han.

Han mener at bevisgrunnlaget er veldig tynt.

– Han holdes fengslet på bakgrunn av tre vitneforklaringer om en terroraksjon som skjedde for nesten 40 år siden, sier Ruiz.

Det fins ingen tekniske bevis etter massakren på den jødiske restauranten. Alt hviler på vitneforklaringene til tre avhoppere fra en palestinsk aksjonsgruppe som skal ha fortalt hvem som skjøt restaurantgjestene.

– Det er ingen fare for bevisforspillelse, og ikke noe som tilsier at han må holdes fengslet, sier Ruiz.

– Vi ba om en konfrontasjon med vitnene i juni 2021. Det ønsker vår klient selv. Vi har fortsatt ikke fått noe svar, sier den franske advokaten.

– Vi fikk sjokk

Mona Osman ser på avisklipp og nettsaker. De fleste er fra desember 2020 da faren ble utlevert. De første er fra 2015.

Det var da fransk politi utstedte den første arrestordren.

Mona husker marsdagen i 2015 veldig godt. Det var et sjokk.

– Pappa ringte meg på skolen og sa at politiet var på døra. Han fortalte at de beskyldte han for å være terrorist, og at det ikke var sant. Han bad meg om å komme hjem til ham.

Foreldrene var skilt. Mona dro hjem til huset hans. Det var omringet av pressefotografer. Det var franske medier og det var Al Jazeera.

– Jeg lurte på hva i all verden det dreide seg om, sier Osman.

– Det var helt forferdelig.

Da hun kom inn i huset fikk hun vite mer. Faren fortalte at han hadde blitt oppsøkt av politiet, og at han var beskyldt for å ha vært med på en terroraksjon i Paris i 1982.

– Han sa at anklagen var helt falsk, og at han ikke hadde hatt noe med aksjonen å gjøre. Han fortalte at han aldri hadde vært i Paris.

Mona Osman beskriver en far som var opprørt og som lenge hadde slitt med psykiske problemer. Det var ti år siden skilsmissen. Det hadde vært turbulent. Faren var dømt for vold, trusler og forsikringssvindel. Men han hadde fått profesjonell hjelp, og hadde god kontakt med Mona de siste årene før han ble utlevert.

– Vi visste at han hadde vært aktiv i ulike palestinske organisasjoner før han kom til Norge. Men vi kunne ikke forestille oss at han hadde vært med på det han ble beskyldt for, sier Osman.

Fransk prestisjesak

Terroraksjonen i Paris i august 1982 utløste en enorm harme i det franske samfunnet. Det var en ren massakre på sivile restaurantgjester.

Klokka var litt over 13 da fire menn i lyse sommerdresser steg ut av en hvit bil i nærheten av den jødiske restauranten Chez Jo Goldenberg. Alle bar på sorte bager. En av de hev en håndgranat inn i restauranten, to andre skjøt vilt med automatvåpen.

En kelner forsøkte å beskytte kundene, men falt død om. En kvinne greide å redde seg ved å hoppe ut av vinduet. Marerittet varte bare noen få minutter. På vei mot bilen fortsatte gjerningsmennene å skyte mot alt som rørte på seg.

Seks personer ble drept og 22 skadet i det som ble betegnet som det største angrepet på jøder i Frankrike siden annen verdenskrig.

År etter år krevde overlevende, etterlatte og andre i det franske samfunnet at politiet måtte finne og straffe de ansvarlige. Men resultatet uteble.

Mistanken rettet seg mot terrororganisasjonen til Abu Nidal, en palestinsk politisk leder som ble sett på som en svært voldelig terrorleder på 1970- og 1980-tallet. Grupperingen var kjent som en av de mest militante blant de som kjempet for et fritt Palestina og mot Israel. Organisasjonen var beryktet for å stå bak terroraksjoner mot sivile mål som ofte ikke hadde noe med Israels politikk å gjøre.

– Pappa fortalte mye om kampen for Palestina, om den israelske okkupasjonen, om stadige krigshandlinger og om et liv på flukt. Han var sterkt preget av det, men tok avstand fra rivaliseringen mellom ulike palestinske grupperinger, sier Mona Osman.

Hun ble født i Libanon, hennes søster kom til verden i Syria. Hun fikk to yngre søsken etter at hun kom til Norge. Hennes mor er fra Kuwait. Etter at faren ble fengslet og utlevert har hun lest mye om terroren som har rammet Frankrike.

– Jeg skjønner godt engasjementet til de etterlatte og ønsket fra franske myndigheter om å vise at de oppnår resultater i kampen mot terror.

Men når de får utlevert en syk norsk borger for en handling som skjedde for nesten 40 år siden må vi jo i det minste forvente at de raskt får den opp for en domstol, sier hun.

Har Norge ansvar?

Mona syns kommunikasjonen med franske myndigheter har vært tung. Hun trodde at deres søknad om å få snakke med far automatisk ble vurdert på ny etter at det var klart at de ikke ville la seg avhøre. Men slik var det ikke.

Besøkssøknadene må være på fransk, med passbilder og annen dokumentasjon.

Advokat Ole-Martin Meland forsvarte Monas far da utleveringsbegjæringen ble vurdert av domstolene i Norge høsten 2020. Saken var helt unik.

– Det dreide seg om utlevering av en syk norsk borger som var mistenkt for en terroraksjon for hele 38 år siden. Saken var for lengst foreldet i henhold til norsk lov, sier Meland.

Han mente at saken var såpass spesiell at den arresterte fortsatt burde få norsk rettshjelp, samtidig som familien hans i Norge burde få hjelp av en bistandsadvokat. Men han har fått avslag på alle søknader om å bistå.

– Her har Norge med åpne øyne brutt menneskerettighetene. De har overført en mann til en fremmed stat som har fratatt han muligheten til å ha kontakt med familien.

– Verken hans samboer eller barn har fått snakke med Zayed etter at han ble utlevert. Det er helt ufattelig, sier Meland.

Han mener saken bør ende i menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg.

Likhet for loven?

Meland mener at saken kan ha vært et utslag av Frankrikes sterke behov for å vise handlekraft etter angrepet på satiremagasinet Charlie Hebdo i januar 2015. Utleveringsbegjæringen kom bare et par måneder etterpå. Men på det tidspunktet hadde ikke Norge signert de avtalene som innebar at Skiensmannen kunne utleveres.

Men straks norske myndigheter fem år seinere hadde vedtatt de lovendringene som gjorde at norske borgere kunne utleveres til straffeforfølging i alle EU-land, kom det en ny begjæring fra Frankrike. Abou Zayed ble arrestert i september 2020 i påvente av den rettslig vurderingen av utleveringskravet.

– Grunnlaget var tynt. Saken var foreldet i forhold til norsk lov. Vi anket helt til Kongen i statsråd, men tapte, sier advokat Ole-Martin Meland.

Utleveringen var en pionersak i forhold til endringene i arrestordreloven som åpnet for nye samarbeidsavtaler i kampen mot internasjonal kriminalitet. For første gang hadde norske myndigheter utlevert en borger til et annet land tiltalt for et forhold som var foreldet i Norge.

Men etter at mannen var utlevert stilnet den norske interessen for saken.

Abou Zayed har nå sittet i fengsel i Paris i over 14 måneder. Han har ikke fått besøk av noen fra den norske ambassaden. Det er vanlig når norske borgere er fengslet i utlandet.

– Da vi søkte om rettshjelp fikk vi avslag fordi myndighetene hevdet at han ville få oppfølging fra ambassaden, sier advokat Meland.

Mona Osman er skuffet.

– Jeg leser om andre norske borgere som er fengslet i utlandet, og lurer på om det er likhet for loven. En eldre mann av utenlandsk opprinnelse som i tillegg blir stemplet som terrorist, får tydeligvis ikke samme hjelp som andre, sier hun.

– Jeg håper at den manglende oppfølgingen ikke har noen sammenheng med hudfarge eller etnisitet, sier hun.

Både hun og advokat Meland viser til det sterke engasjementet norske myndigheter viste i forhold til Tjostolv Moland og Joshua French som ble fengslet og dømt for drap i Kongo.

Nytt håp

I desember ble fengslingen av Abou Zayed forlenget med et halvt år. Advokatene har anket, og mener det ikke er fare for bevisforspillelse. Men hvis han blir satt fri, må han trolig oppholde seg i Frankrike med meldeplikt.

– Vi mener at det ikke er grunnlag for å holde han i varetekt. Da må påtalemyndigheten i så fall legge fram nye bevis og nye begrunnelser, sier advokat Ruiz.

Mona Osman håper han kan bli satt fri og at han kan komme hjem til Skien i påvente av en eventuell rettssak.

– Han har ikke penger til å oppholde seg i Frankrike. Hvem skal betale for det? spør hun

Mona scroller gjennom telefonen og henter opp kommunikasjonen med advokat Bruno Gendrin om muligheten for å få kontakt med sin far. Hun har tatt nye passbilder og sender en ny søknad om tillatelse til å besøke sin far i Paris.

Eneste tiltalte

Pandemien har ført til at den lange køen av rettssaker i Frankrike ble anda lengre. Det er helt uvisst når en eventuell sak kan berammes. Politiet har fortalt advokatene at de fortsatt gransker datamaterialet som de har fått utlevert etter beslaget i Norge.

Etterforskningen har vært langvarig og omfattende. Den skjøt fart etter Abu Nidals død i 2002.

Franske etterretningsagenter oppsøkte da avhoppere og sentrale medlemmer av Nidals gruppe. De skal ha fortalt hvem som organiserte og hvem som utførte terroraksjoner i Europa.

Tre av de har sagt seg villig til å vitne.

– Vi tviler på deres troverdighet, sier advokat Ruiz.

Den franske påtalemyndigheten har avvist at utleveringskravet kom som et resultat av behovet for å vise handlekraft etter nye terroraksjoner i Paris.

Kravet kom etter 10 års intens etterforskning som resulterte i at det ble utstedt arrestordre på fire personer. En var bosatt i Skien, to i Jordan og en i de palestinske selvstyreområdene. Kun Norge har akseptert og effektuert utleveringsbegjæringen.

Utenriksdepartementet skriver i en e-post til NRK at ambassaden kan bistå den fengslede når hans advokater eller familie ber om det, men at de ikke har fått noen slik henvendelse.

Departementet opplyser seinere at ambassaden har bistått barna med opplysninger om hvordan de kan søke om besøkstillatelse.

LES OGSÅ: Norsk-palestiner utlevert

Norsk-palestiner fengslet i Paris