– Du kan ikke bare sitte stille og se på. Du må hjelpe

Klokken er ett om natten, og mens mange turister ligger i de myke hotellsengene sine på øya, har en ny båt med flyktninger akkurat ankommet den greske øya Lesvos.

En gruppe turister har valgt å bruke ferien sin på å hjelpe. De rykker ut med bilen full av vann, mat, matter og soveposer for å hjelpe de nyankomne.

De møtes av en gruppe slitne mennesker som for bare noen minutter siden gikk i land i Europa.

De er fra Syria, og bærer krigens historier med seg. Noen bærer på barn, andre en liten sekk med noen få eiendeler.

En illskrikende baby bysses i armene på en ung mann. Den er tullet inn i et teppe, og de nakne små føttene stikker ut i natteluften.

De to og barets mor møter turistene som er på stranda for å hjelpe.

– Vi er her for å hjelpe dere. Vi har med mat, sier Angelique Bos fra Nederland til de slitne flyktningene.

De får vann og blir hjulpet inn i en bil.

Ble for å hjelpe

Angelique Bos og ektemannen Onno Bos skulle egentlig hjem til Utrecht for to uker siden, da ferien var over. Men kvelden før hjemreisen besluttet de å bli værende for å hjelpe: De kansellerte sine egne flybilletter og sendte de fire tenåringsbarna hjem. Siden har de jobbet hver dag og tatt imot tusenvis av båtflyktninger.

Den neste timen deler de ut soveposer, vann, juice, sandwicher og kjeks. De lytter til deres historier fra Aleppo og Damaskus. Fra krigen, fra livet på flukt og fra turen over i en liten gummibåt, der rundt 50 mennesker var presset sammen.

– Det kom et par båter til kysten i kveld. Flyktningene begynte å gå langs veien, og noen ringte oss i Molyvos. Og vi dro i bilen med mat og soveposer og vann og juice. Og vi ga dem mat, sier Onno Bos, da alle har fått mat og soveposer.

– Vi ga dem en varm velkomst i Europa og lot dem få føle seg som mennesker igjen, sier han videre.

Hvis de frivillige ikke hadde vært der, ville ikke flyktningene ha fått hjelp den første natten i Europa.

Og for Angelique og Onno Bos, er det den mest meningsfylte ferien de har hatt.

Stor økning

109.000 mennesker har kommet til Hellas over Middelhavet i år, ifølge FNs høykommissær for flyktninger. 60 prosent kommer til Lesvos, en relativt kort – men likevel farefull – båttur på mellom en og halvannen time fra Tyrkia.

Av dem som kommer, er 85 prosent flyktninger, ifølge FN. 60 prosent kommer fra Syria. En stor andel kommer fra Afghanistan.

Lokale myndigheter – selv rammet av en økonomisk krise – kritiseres for å ikke gjøre nok for å hjelpe dem som kommer. Selv sier de at de er overveldede av det høye antallet.

Denne uken slo Redd Barna alarm, og sa det var mangel på mat, drikke, sanitærsystem, madrasser og medisiner i mottaksleirene på øya.

– Mottakssituasjonen i Hellas er en humanitær krise i seg selv, sa Janne Raanes, sjef for Norgesprogrammet i Redd Barna, til NRK.

– Redd Barna ser forhold man vanligvis ser i krigsherjede områder. Det er veldig spesielt at vi nå må sette inn en nødhjelpsrespons i disse leirene.

Ildsjelen

På kjøkkenet på den populære restauranten Captain's table i den idylliske kystbyen Molyvos står greskaustralske Melinda McRostie. Sommeren er høysesong for restauranten ved havna, men denne sesongen har McRostie hatt mye annet å gjøre.

Og denne morgenen er ekstra hektisk. Mens hun forbereder kveldens meny, har hun ett øye på havet utenfor. Kystvakten har nettopp rykket ut; vanligvis betyr det at de kommer tilbake med mennesker som er reddet fra å drukne. Fire båter er dessuten nettopp ankommet en strand ti kilometer unna, og to andre på en annen strand. McRostie har sendt ut sine gode hjelpere for å ta dem imot.

Hun er ildsjelen bak frivillighetsarbeidet i denne delen av øya, og koordinerer arbeidet med å hjelpe flyktningene.

På en vanlig dag innebærer det over 100 telefonsamtaler, over 500 sandwicher, og flere titall båter.

– Du kan ikke bare sitte stille og se på det. Du kan ikke det. Du vi hjelpe, det stirrer deg i ansiktet og du ser det, og det er noe du bare må gjøre. Du vil bare hjelpe, sier McRostie.

Det startet i det små for McRostie, som har bodd på Lesvos i over 40 år, og har drevet Captain's table i over 20. De siste årene har hun vært involvert i veldedighetsarbeid og har hatt donerte klær liggende på lager.

I november i fjor begynte kystpolitiet å ringe: mennesker ble reddet fra Middelhavet, men de var våte og kalde. – Hadde hun klær hun kunne overse?

McRostie hadde mer enn klær, hun hadde engasjement og et brennende hjerte.

I takt med at flyktningstrømmen økte, økte arbeidet. Turister begynte å donere sin tid, klær eller penger. Noen – som Angelique og Onno Bos – kansellerte hjemreisen.

Det er så mange mennesker som gir små ting og større ting.

– I dag ga noen et par sko. Og noen la igjen 350 euro i et av supermarkedene til oss. For to dager siden kjøpte noen et kjøleskap til oss for 485 euros. Vi er veldig overrasket, sier McRostie.

Hun har leid to lagerplasser der hun oppbevarer alt fra soveposer, matter, medisiner, til croissanter, Bher, bleier og leker. Til sammen koster operasjonen 9000 euro i måneden – penger som doneres fra turister eller fra mennesker som leser om arbeidet på gruppens Facebook-side. Noen sender esker med klær fra andre steder i Europa. En musikkfestival i Danmark samlet inn og donerte 900 soveposer.

Telefonen

Det går ikke mange minutter mellom hver gang McRosties telefon ringer, og snart ringer den igjen.

Det er en av de frivillige, som forteller at det er flere mennesker enn forventet som er kommet med båtene. De trenger flere forsyninger – kan hun sende det?

Denne gangen er norske Ida Ørvik (24) blant dem som rykker ut.

Hun er student, og i sommer har hun hatt to jobber. Ferien tilbringer hun her for å hjelpe. Leiebilen er parkert utenfor lagerrommet, og Ørvik bærer esker med mat og bleier ut.

160 har kommet, de fleste er fra Syria, tror jeg. Veldig mange barn, veldig mange familier. Vi har bestilt busser, vi er litt redd for at det ikke er nok, sier hun, mens hun bærer en eske ut.

– Jeg er her bare egentlig for å gjøre det alle burde gjøre, å bare være medmenneske.

Minutter senere står hun ved en lang rekke flyktninger fra Syria og deler ut kopper. De er hundrevis av mennesker, deriblant mange barn, og de trenger mat og vann etter reisen. Her er ingen andre enn de frivillige: ingen fra myndighetene, ingen fra hjelpeorganisasjoner.

– Det som får deg til å forlate alt du har hjemme, utdannelse, jobb, hus familie, for å komme her, da har du det ikke bra, da er det ikke fordi du bare vil ta en tur til Europa, sier Ørvik.

– Da er det fordi du virkelig har det skikkelig, skikkelig ille, og trenger hjelp. Så jeg tenker at de er hjertelig velkommen, at det er bra at de kommer, at de kommer seg ut.

Hun sier arbeidet har fått henne til å tenke at hun er heldig som er født i Norge – på riktig side av en usynlig grense i Middelhavet som andre risikerer livet i forsøket på å krysse.

– Jeg møtte en gutt her, han var på min alder, og han spurte hvor jeg kom fra. Jeg svarte at jeg kom fra Norge, og han sa: Åh, du er sykt heldig – selv om deres fotballag er dårlige!

Hun ler.

– Og da svarte jeg at ja, det er jeg, og at ja, det er de.

Kvelden over

Idet solen går ned og middagsgjestene samler seg rundt bordene på Captain's table, har Melinda McRostie og hennes gruppe med frivillige hjulpet nesten 500 flyktninger.

McRostie veksler mellom å stå på kjøkkenet, servere gjestene – og snakke med de gode hjelperne som har samlet seg ved et av bordene etter en lang dag.

– De går gjennom det vi har gjort i dag – for å forbedre problemene og gjøre det enda bedre i morgen, sier hun.

Hun smiler, slitent.

– Eller til og med i kveld, hvis det kommer flere i kveld.

Og trolig gjør det nettopp det. Båtene bare fortsetter å komme, hele dagen, hele natten. Og med mindre kriger stanses og verden gjøres til et mer rettferdig sted for alle, kommer de til å fortsette med det i de neste årene. McRostie er bekymret.

– Dette er ikke bare Europas problem. Det er et globalt problem, sier hun.

Og selv om hun noen ganger skulle ønske at hun kunne fortsette å drive restauranten i fred, at hun hadde mer tid til å bare være trebarnsmor og restauranteier, kommer hun til å fortsette å ta dem imot.

– Dette er mennesker, sier hun. Du kan ikke bare sitte stille og se på.