3: Trusler mot familien

Det aller siste møtet med Zjizjin i 1980 blir annerledes. Restauranten russeren har pekt ut som møtested viser seg å være nedlagt. Dermed får Treholt muligheten til å foreslå at de to går et annet sted.

Forslaget hans er en av de mer eksklusive restaurantene i New York – inne i Sheraton-hotellet.

«Siktede valgte bevisst en litt dyrere restaurant, da han visste at dette ville falle den meget forsiktige og nøysomme Zjizjin tungt for brystet», står det i avhørsreferatet.

Under møtet forteller Zjizjin at han reiser rundt i timevis før møtene med Treholt.

«Deretter parkerte han bilen på et bestemt sted for deretter å skifte rundt på forskjellige T-baner før han kom til møtestedet».

Det passer derfor dårlig å ha møtene på kveldstid, slik Treholt ønsker.

Treholt forteller at han sier til Zjizjin under dette møtet at han ønsker å avslutte kontakten. Den innebærer en hard og vanskelig påkjenning for ham. Zjizjin lover å ta opp dette med Titov, før han på truende vis minner om Treholts «begrensninger». Dette skal han komme nærmere tilbake til på nyåret.

Zjizjin får noen få dokumenter, før de ønsker hverandre god jul og godt nyttår, og går hver til sitt.

Avhør 9. Mandag 30. januar 1984.

Ubehagelige trusler

Avhøret starter på det som har blitt et vanlig tidspunkt – klokken halv elleve på formiddagen.

Treholt forteller at han av forskjellige grunner ikke har kontakt med KGB før i april i det nye året 1981. Dels har han vært på en langvarig reise, og dels har han og Kari flyttet fra Long Island til en ny leilighet på 62. West 61. Street på Manhattan.

I denne leiligheten skal Treholt og familien hans etter hvert bli døgnovervåket av FBI på vegne av norsk politi. Kameraer og mikrofoner blir installert i hele leiligheten, og et fiktivt ektepar som egentlig er FBI-agenter flytter inn i naboleiligheten.

Den 8. april møtes Treholt og Zjizjin igjen. Treholt tror det skjer på en restaurant i Greenwich Village.

Zjizjin har vært hjemme i Sovjetunionen, der han blant annet har møtt Titov. Treholt forteller at Zjizjin nå er svært opptatt av sønnen Thorsteins situasjon. Han syntes dette er ubehagelig.

«Både Zjizjin og Titov hadde gjort stadige henvisninger til ham. Siktede følte seg usikker på hva som kunne skje med Thorstein dersom siktede ikke samarbeidet. Tanken på at Kari ble presentert for fotografier som var tatt for mange år siden i en spesielt kompromitterende situasjon, skremte ikke lenger siktede på samme måte. En slik presentasjon ville være ubehagelig og svært lite lystbetont, men siktede så ikke på dette som noe alvorlig utpresningsmiddel på dette tidspunkt».

Zjizjin sier også at Titov gjerne vil treffe Treholt på nytt. Et godt tidspunkt vil være i juli når Treholt likevel skal til Europa.

Under dette møtet blir det, ifølge Treholt, ikke overlevert noen dokumenter. Det blir det derimot på to treffmøter i FN-bygningen senere i april og i mai.

Treholt forteller at det neste lunsjmøtet finner sted 11. juni 1981, på Joes Steakhouse på Broadway. Dette er et viktig møte fordi det er det siste før sommeren. Her får Treholt vite detaljene rundt det neste møtet med Titov i Wien. Møtestedet skal være det samme som sist, og Treholt får et reisetilskudd på 3000 dollar.

Han leverer samtidig noen dokumenter til Zjizjin.

«Når det gjelder enkelte av telegrammene som kom inn, var disse i mapper, og det var ikke mulig å ta disse ut av kontoret. Siktede fotostatkopierte bare unntaksvis. Kopieringsmaskinen var slik plassert at det meget vanskelig kunne unngås at noen passerte i løpet av en slik kopiering. Både Titov og Zjizjin understreket meget stor varsomhet», står det i referatet.

Avhør 10. 31. januar 1984.

Ikke særlig smart

Den 29. juli 1981 møter Treholt Gennadij Titov på den faste plassen i Nussdorfer strasse i Wien. Dette skal bli et interessant møte. Treholt hevder at han har sagt til Zjizjin at han ønsker å avslutte KGB-kontakten.

Titovs strategi er å love at Treholt ikke behøver å bekymre seg for sikkerheten, og samtidig true med konsekvenser dersom han bryter av.

Han spør Treholt om en rekke detaljer i møtesystemet han har med Zjizjin i New York. Hvordan kommer de to til møtene? Hvordan blir dokumenter overlevert? På hvilken måte bærer Treholt disse dokumentene med seg? Hvem kommer sist og hvem kommer først til møtene? Er det noen andre i restaurantene som viser stor interesse for dem?

Alle detaljspørsmålene irriterer Treholt. Selv mener han at valget av restauranter kan være et sikkerhetsproblem.

«Siktede fremholdt at det etter hans mening lå en ekstra sikkerhetsrisiko i å møtes på den type til dels obskure steder som Zjizjin innimellom hadde valgt. Dersom noen som kjente en av partene dukket opp under et slikt møte, ville det umiddelbart bli registrert som påfallende».

Treholt mener at det vil være bedre at møtene skjer i full åpenhet på steder der FN-diplomater opererer.

«Det ville gjøre at møtene ikke fikk en kunstige karakter av undergrunnsvirksomhet».

Titov er ikke enig, men lover å drøfte opplegget med Zjizjin.

Så tar Treholt selv opp et sikkerhetstema som bekymrer ham:

«På denne tiden hadde det i USA vært stor publisitet omkring enkelte «avhoppere». Disse hadde under avhør ved flere tilfeller oppgitt navn på personer som arbeidet for KGB. Avhopper-problematikken opptok siktede, og han spurte Titov hvilken garanti siktede hadde for at ikke han skulle bli offer for tilsvarende avsløringer.

Titov tok dette meget alvorlig, og understreket igjen at siktedes sikkerhet hvilte på ham. Utover Zjizjin og Leonid Makarov, som ved en anledning hadde blitt brukt som budbringer, hadde ingen – bortsett fra en person – kjennskap til siktedes identitet. Denne personen var, slik siktede forsto det, Titovs sjef».

«Titov forsikret at siktede på dette punkt ikke hadde noe å frykte. Siktede hadde ingen grunn til å være nervøs over en mulig avsløring. Ingen kjente til denne virksomheten, og det ville være i alle partenes interesse at det konstruktive samarbeidet som var begynt, kunne fortsette. Så vidt siktede husker, sa Titov at det ikke «ville være særlig smart» om siktede ville løsrive seg fra samarbeidet.

Siktede følte dette som en klar trussel fra Titovs side».

For første gang tilbyr Titov nå Treholt avansert teknisk utstyr «som hjelpemiddel i siktedes arbeid». I 1981 fantes det ikke mobiltelefoner med kamera, men Titov foreslår en løsning som vil passe fint inn i en James Bond-film.

«Siktede hadde ved et par anledninger nevnt at han var noe bekymret for å løpe rundt på restauranter i til dels meget utsatte strøk av New York, med graderte dokumenter. New York var en farlig by, og ingen hadde noen garanti for hva som eventuelt kunne skje utenfor den mer beskyttede del av Manhattan.

Siktede antar at det var for å komme denne bekymring i møte at Titov nå brakte fram spørsmålet om tekniske hjelpemidler.

Titov fortalte at han hadde tenkt å få laget en spesial-penn, en fyllepenn, som inneholdt avansert fototeknikk.

En slik penn kunne, ifølge Titov, lett brukes ved avfotografering av graderte dokumenter på siktedes kontor. Pennen måtte holdes i en viss avstand fra dokumentet, siktede mener å huske ca. 30 centimeter fra pennen ned til papiret.

Titov understreket imidlertid at erfaringen med disse fyllepennene ikke alltid var like gode. Siktede forsto det slik at den tekniske kvaliteten kunne være dårlig. Titov var derfor opptatt av å utstyre siktede med en mer «idiotsikker», enkel mekanikk.

Dette spørsmålet arbeidet Titov med, og siktede fikk inntrykk av at han ville komme tilbake til dette neste gang de skulle møtes».

På dette møtet i restauranten i Wien diskuterer Treholt og Titov også politiske spørsmål, som korrupsjon i Sovjetunionen, og spesielt spørsmålet om at Nato skal utplassere nye atomraketter i Europa.

Middagen varer i tre timer. Det blir spist og drukket godt, og Titov tar regningen som er på ca. 1000 kroner. Treholt får penger for å dekke reiseutgiftene til møtet.

I det samme avhøret forteller Treholt om et par møter med Zjizjin etter at han returnerte til New York. Det første møtet skjedde på restauranten «Christies» på 64 West 11. Street den 3. september 1980.

Treholt har ikke med seg dokumenter denne gangen. Men Zjizjin forteller at Sovjets utenriksminister skal på nytt besøk til FN. Han skal også møte USAs utenriksminister Alexander Haig.

«Zjizjin understreket at Sovjetunionen tilla et slikt møte meget stor vekt. I denne forbindelse ville det være av vesentlig betydning om siktede kunne fremskaffe materiale som hadde relevans for møtet.

I første rekke ville dette gjelde Reagan-administrasjonens vurdering av forholdet til Sovjetunionen.

Zjizjin understreket at det ville bli verdsatt om siktede kunne bidra med slikt materiale».

Med tanke på dette utenriksministermøtet blir det avtalt to kontaktmøter mellom Treholt og Zjizjin de neste ukene. Der kan Treholt overlevere de dokumentene han eventuelt får tak i.

Og Treholt leverer:

«Siktede møtte Zjizjin til avtalt treffmøte 16. september i 29. etasje. Det kan ved denne anledning ha blitt overlevert materiale som siktede fant kunne være av interesse for samtalen Gromyko skulle ha. Siktede kan ikke huske at han til det første møtet hadde med meldinger av særlig viktighet. Det som muligens kan ha blitt overlevert kan ha vært meldinger som hadde relevans for den forestående Generalforsamling-sesjonen», står det i avhørsreferatet.

På det neste møtet en ukes tid senere ser det ut som om det blir levert mer interessante ting.

«Siktede vet med sikkerhet at han medbrakte kopier av telexmeldinger som var blitt sendt fra FN-delegasjonen til Oslo etter statssekretær Johan Jørgen Holsts samtaler i Washington 20.–22. september 1981».

«Samtalene som Holst hadde hatt i Washington med representanter for blant annet State Departement, Pentagon og amerikanske forskningsinstitusjoner, inneholdt meget interessante vurderinger av hvordan USA så på forholdet til Sovjetunionen. I samtalen var også problematikken rundt mellomdistanseraketter etter all sannsynlighet tatt opp.

Disse telexmeldingene som ble overlevert på møtet var, så vidt siktede husker, gradert Fortrolig».

Treholt sier at han kan ha fått høyere graderte opplysninger i muntlige samtaler, men at disse i så fall ikke blir gitt til Zjizjin. Han mener at de dokumentene han overleverer til KGB i denne saken bidrar til å øke forståelsen hos russerne for hvordan amerikanerne tenker.

«Dette representerer det klareste eksempelet på en sak hvor siktede så en viss fornuftsmessig begrunnelse for sin virksomhet. Den informasjonen som ble formidlet kunne, etter siktedes mening, bare ha positive virkninger og bidra til å legge til rette for en mer konstruktiv dialog i en situasjon der forholdet mellom de to supermaktene befant seg på et absolutt nullpunkt.

Siktede brakte, så vidt han husker, ingen andre meldinger eller notater med seg til dette møtet, da han følte at det materialet han hadde var tilstrekkelig interessant».

Avhør 11. Onsdag 1. februar 1984

Snuskete restauranter

Arne Treholt har i lang tid irritert seg over at KGB velger dårlige og snuskete restauranter i tvilsomme deler av New York som møtesteder. 29. oktober 1981 topper det seg igjen. Stedet er restauranten «Mont Paris» på 29th Street. Den ligger i det Treholt kaller «et utsatt strøk». Av rene sikkerhetsårsaker tar han ikke med seg noen graderte dokumenter til dette møtet.

Når han treffer Zjizjin er KGB-agenten svært fornøyd med dokumentene Treholt har skaffet før toppmøtet mellom Sovjets og USAs utenriksministre.

– Materialet har blitt høyt verdsatt, sier Zjizjin.

Ifølge Treholts forklaring, øser nordmannen ut en del frustrasjon under dette møtet – og antyder en gang til at han vil bryte kontakten med KGB.

«Siktede ga igjen uttrykk for sterk misnøye med Zjizjins valg av møtesteder. Siktede og Zjizjin skilte seg klart ut fra de øvrige gjestene i restauranten. De vakte oppsikt på en helt spesiell måte. At det innimellom også ble snakket norsk, et fremmed språk, gjorde at det øvrige publikum var svært interessert i hva som foregikk».

Treholt sier at han føler situasjonen han er i som en sterk psykisk påkjenning. Han jobber fra tidlig morgen til sen kveld. Og jobben er han i ferd med å gå lei av. Han får for liten tid med familie og venner, og må bruke for mye energi på rutinemessig arbeid.

«Alle disse forhold gjorde at siktede på dette tidspunkt seriøst overveiet å godta tilbud fra sine gresk-amerikanske venner om å begynne som forretningsmann på heltid, knyttet til deres selskap.

Forholdet til Zjizjin og KGB virket også klart i denne retning. Siktede så i dette en mulighet til å løsrive seg fra denne kontakten. Dette spørsmålet ble også ved senere anledninger tatt opp med både Zjizjin og Titov».

Hva Zjizjin svarte på dette gir ikke avhørsprotokollen svar på. Treholt omtaler ham nå til avhørerne som en «plageånd», og han sier at han føler mer og mer ubehag med denne kontakten.

Tre uker senere overleverer Treholt nye dokumenter til Zjizjin under et kort treffmøte inne i FN-bygningen.

Avhør 12. Torsdag 2. februar 1984.

Ubehagelig møte med Titov

Treholt og Zjizjin har en stund testet ut et nytt møtesystem slik at de ikke behøver å ha så mange lunsjmøter ute på byen i New York. Treholt har med seg materiale til en av flere lesesaler inne i FN-bygningen, og overleverer det til Zjizjin.

Like før jul i 1981 møtes de to til lunsj. Zjizjin sier nå at han ikke føler seg helt trygg på en av disse lesesalene.

«Siktede mener å huske at Zjizjin foreslo en liten endring i rutinen, slik at Zjizjin og siktede først skulle møtes på lesesalen. Dersom det var andre til stede, skulle materialleveransen ikke foregå der, men på et toalett som lå like ved lesesalen i samme etasje».

Så, over nyttår, er det tid for dette treffmøtet. Det viser seg at de er alene på lesesalen, og Treholt gir Zjizjin en ny bunke dokumenter. I avhøret forteller han at det kan ha vært papirer om blant annet amerikanske reaksjoner på unntakstilstanden i Polen, der det er store opptøyer mot kommunistregimet på denne tiden.

To uker senere, den 26. januar 1982, er det tid for et nytt lunsjmøte med Zjizjin. KGB-agenten sier da at Gennadij Titov gjerne vil møte Treholt igjen. Det passer å ta dette møtet i Helsinki. Treholt skal nemlig hjem til Oslo for å se på Ski-VM i februar.

Møtestedet skal være det samme – restauranten Mestari Talli. Treholt får en konvolutt med 2000 dollar for å dekke reiseutgiftene. Treholt gir samtidig Zjizjin dokumenter om flere forskjellige temaer.

Zjizjin får noen flere dokumenter under et møte to uker senere – kort tid før Treholt skal reise til Oslo.

18. februar tar han plass på flyet – først til Helsinki for å møte Titov. På drosjen fra flyplassen til hotellet hører han på radioen at det har vært en stor norsk VM-dag, med gull til Berit Aunli på 10-kilometeren.

Treholt forteller at han denne gangen er fast bestemt på å ta opp spørsmålet om å avslutte kontakten med KGB. Han er grundig lei av Zjizjin.

«Risikoen for å bli avslørt er også i ferd med å bli en stadig større nervepåkjenning».

Treholt forteller Titov at han vurderer å slutte som diplomat og begynne som forretningsmann. Men Titovs reaksjon er ikke støttende:

«Titov avviste på en meget brysk måte både tanken om å avbryte kontaktvirksomheten og eventuelle forretningsplaner. De siste karakteriserte han, som siktede husker det, som lite seriøse.

Titov uttrykte seg om siktedes muligheter for å løsrive seg, på en måte som ikke etterlot noen tvil hos siktede. Titov hadde et «tak» på siktede som om nødvendig ville bli utnyttet. Hvilke trusler som eventuelt ville bli iverksatt ble ikke eksplisitt uttrykt, men siktede oppfattet dette slik at det kunne gjelde både siktedes egen og pårørendes sikkerhet».

Til tross for det som Treholt altså oppfatter som en ganske grov trussel, fortsetter samtalen på den finske restauranten.

Middagen har nå vart i tre timer, og Titov og Treholt runder av med å avtale neste møte dem imellom. Denne gangen vil Titov vente et år før de møtes igjen. Det skal skje i Wien i 1983.

Avhør 13. Fredag 3. februar 1984.

Sjokknyhet til Zjizjin

Treholt er ennå ikke ferdig med å fortelle de to avhørerne om de forskjellige møtene med Zjizjin i New York.

Han har hatt en lang vinterferie hjemme i Norge, men den 11. mars 1983 er han tilbake i New York – og har et raskt treffmøte med Zjizjin i FN-bygningen.

Siden det er så kort tid siden han kom tilbake, tror han ikke han ga så mange dokumenter til Zjizjin denne gangen. Han lister opp tre tema der han kan ha overlevert materiale.

Men når Treholt og Zjizjin møtes til lunsj to måneder senere, har han nyheter å komme med. Egentlig skal Treholt være i New York fram til 1984. Men nå har han fått tilbud om å studere på Utenriksdepartementets kvote på Forsvarets høyskole.

Dette er et kurs der embetsmenn, journalister og andre får en grundig innføring i det norske forsvaret – hvordan det er bygget opp og vil fungere under krig.

Zjizjin reagerer med forvirring. Kanskje ser han for seg at hans eget opphold i New York nå snart vil være over.

«Zjizjin ble meget forvirret over disse, for ham, meget overraskende planer. Han ville umiddelbart orientere Titov om de forestående endringer. Zjizjin understreket i den forbindelse at det måtte legges opp til et tettere møteprogram enn det han opprinnelig hadde tatt sikte på. ... Zjizjin sa han måtte rapportere til Titov. Og Titovs reaksjon ville Zjizjin måtte diskutere med siktede».

Treholt overleverer en ny dose dokumenter til Zjizjin, og de to blir enige om tidspunkt for det neste møtet før de går hver til sitt.

Avhør 14. Lørdag 4. februar 1984.

Arne Treholt legges på is

Forholdet mellom Treholt og Zjizjin har aldri vært spesielt hjertelig, men nå går det mot slutten. Hvis Treholt reiser tilbake til Norge og Forsvarets høyskole, faller den kanskje viktigste arbeidsoppgaven for Zjizjin bort.

På lunsjmøtet 27. april er det dette som er tema. Hvordan skal forholdet mellom KGB og Treholt være mens han går på høyskolen?

Zjizjin har drøftet dette med Titov, og har med seg en liste over de nye rutinene. Blant annet hevder Treholt at Titov bestemmer at det ikke skal være noen kontakt mellom Treholt og KGB mens han går på denne sensitive skolen.

«Inntil videre skulle alle overleveringer av materiale opphøre. I forbindelse med den resterende New York-tid skulle det skje bare i helt ekstraordinære tilfeller. Materialet skulle under ingen omstendighet overleveres i forbindelse med «ute-møter». (Helsinki-, Wien-, og lunsjmøter).

Titov la så stor vekt på dette fordi han mente at siktede og Zjizjin i forbindelse med en forestående flytting og gjenetablering på nytt tjenestested ville være gjenstand for større årvåkenhet fra andre tjenesters side.

Titov hadde overfor Zjizjin understreket at både han og siktede i overgangsperioden måtte iaktta om det ble observert forhold som kunne sies å være spesielle eller mistenkelige.

Dersom slike omstendigheter syntes å foreligge, var instruksen helt klar:

Det måtte for enhver pris unngås at det ble tatt sjanser som kunne sette den enkeltes sikkerhet i fare eller muligheten for fortsatt kontaktvirksomhet på spill.

Titov var overrasket og mistenksom hva angikk siktedes plassering som elev vad Forsvarets høyskole. Titov mente at dette kunne være en «provokasjon». Siktede måtte derfor ikke foreta seg noe som det kunne settes spørsmålstegn ved eller kritiseres i tiden ved Forsvarets høyskole.

Utover avtalte møter ville det overhodet ikke komme på tale å kontakte siktede fra sovjetisk side i denne tiden».

Møtene mellom Titov og Treholt ville kun foregå i utlandet, fram til Treholt var ferdig på høyskolen og tilbake i Utenriksdepartementet. Og da må det skje på en annen måte enn ved direkte personkontakt.

Treholt antyder at Titov jobber videre med ideen om en fyllepenn med innebygd kamera som en måte å gjøre det på.

Og Titov ønsker å fortsette de årlige møtene med Treholt i Wien og Helsinki. Men her innfører han også en ekstra sikkerhetsregel. Treholt må nå unngå å fly direkte fra Oslo til disse byene.

«Om mulig skulle reisen fordekkes som en del av en annen naturlig virksomhet. Siktedes maratonløping og forretninger kunne i denne sammenheng brukes som påskudd».

Etter å ha snakket om de nye rutinene, avtaler Zjizjin og Treholt tid for det neste møtet med Titov, og Treholt overleverer noen dokumenter han har med seg. Treholt mener de kan ha dreid seg om krigen mellom Iran og Irak, situasjonen i Polen og et par andre tema.

Det er tidlig sommer i New York når Treholt og Zjizjin møtes igjen, 8. juni 1982. Russeren bekrefter at det nye møteopplegget i forbindelse med Forsvarets høyskole har blitt godkjent i Moskva.

«Zjizjin understreket igjen sterkt behovet for at det, i det han kalte en overgangsperiode, ikke skjedde noe som kunne gi grunnlag for mistanke eller i verste fall avsløring».

Treholt forteller til avhørerne at Zjizjin nå er tydelig rørt og kanskje litt sentimental fordi det han kaller samarbeidet hans med Treholt nå snart er slutt. Han håper at han kan være med på møtene mellom Treholt og Titov i framtiden. Han håper også at Treholt vil snakke pent om ham til Titov. Det lover Treholt å gjøre.

Den aller siste gangen de to treffer hverandre er på et raskt treffmøte i FN-bygningen en uke senere. Treholt har ikke med seg noen dokumenter denne gangen.

Arne Treholt avslutter dette avhøret med noen generelle tanker om kontakten med Zjizjin. Igjen kommer han inn på motivene sine for å gi dokumenter til KGB. Og han sier at han ikke har overlevert så mange graderte dokumenter som avhørene til nå kan gi inntrykk av.

«Siktede er på dette punktet ikke opptatt av å unndra seg eventuelt ansvar for overlevert materiale. Men for at proporsjonene skal være riktige vil siktede understreke at det i gjennomsnitt pr. møte/treff kan ha dreid seg om overlevering 4–5 notater og meldinger».

«De meldinger Zjizjin fikk, var gradert informasjon i den forstand at det tjente til å gi Sovjetunionen meget god og nyttig innsikt når det gjaldt vestlige holdninger i forbindelse med konfliktområder som sto sentralt», sier Treholt, og fortsetter:

«Siktede har imidlertid ikke på noe tidspunkt i denne prosessen overlevert materiale eller informasjon som kunne kompromittere eller skade norske nasjonale interesser eller posisjoner. Siktede har også vært meget omhyggelig med ikke å avlevere materiale som baketter kunne utnyttes overfor enkeltpersoner».

Treholt sier at forholdet til Zjizjin og KGB ikke er noen hovedsak for ham når han jobber i Norges FN-delegasjon i New York. Men:

«Siktede forsto at han var kommet inn i et meget problematisk avhengighetsforhold til russerne. Dette søkte han stadig veier ut av. Dessverre lyktes det ham ikke».

Oppholdet i New York er «en rik tid, men de mange forventninger, krav, press og trusler som siktede sto overfor i denne tiden, økte hans personlige spaltethet. Han sto overfor et konstant nervepress som slet meget sterkt på».

Den 21. august 1982 avslutter Treholt tjenesten i Norges FN-delegasjon, og reiser tilbake til Norge. Nå venter skolegang på Forsvarets høyskole.

Avhør 15. Søndag 5. februar 1984

– Risikoen for å bli knepet er stor

Den detaljerte gjennomgangen av Treholts tid i New York er nå over. Dette avhøret skal dekke Treholts virksomhet mens han er elev ved Forsvarets høyskole i Oslo. Der begynner han som elev ved det såkalte Hovedkurset 20. september 1982.

Opplegget på skolen består av forelesninger med debatt og spørsmålsrunder og gruppearbeid. I tillegg er det omfattende reisevirksomhet til norske militære anlegg. Enkelte utenlandsreiser er det også.

Treholt lister opp 15 slike reiser, og han deltar på alle. Blant annet besøker «klassen» Nato-hovedkvarteret på Kolsås i Bærum, et missilbatteri i Trøgstad og flere av Hærens leire. Den foretar også en lang rundtur til militæranlegg i Nord-Norge.

I tillegg deltar Treholt både i New York Marathon og London Marathon i den samme perioden.

Treholt forteller at han har en viss adgang til hemmelige dokumenter mens han går på høyskolen. Elevene må signere dokumentene ut, og levere dem tilbake før de forlater området.

«Risikoen for å bli knepet dersom sikkerhetsrutinene var blitt fraveket, var så stor at det ikke innbød til dette», sier Treholt til avhørerne.

Når noen av forelesningene inneholder hemmelige opplysninger er det heller ikke lov å ta notater. De notatene Treholt gjør på de åpne forelesningene er ordnet i permer hjemme hos Treholt, og de er nå beslaglagt av Overvåkingspolitiet.

Treholt sier at han ikke har noen kontakt med sovjetiske myndigheter mens han går på høyskolen. Han skulle hatt et møte med Gennadij Titov i februar, men det tør han ikke å gjennomføre.

«Siktede hadde vanskeligheter med å finne en fornuftig begrunnelse for en Helsinki-reise i februar. Siktede så ikke bort fra at hans reiser og bevegelser i den tid han gikk på Forsvarets høyskole var gjenstand for nøye årvåkenhet fra flere hold. Siktede var noe usikker på om oppholdet ved høyskolen kunne være en test på hvordan han ville opptre i en slik situasjon», forteller Treholt.

Derfor blir Titov-møtet utsatt til mai 1983. Da er Treholt ferdig på Forsvarets høyskole, og tilbake i tjeneste i Utenriksdepartementet.

Treholt møter Titov på det avtalte stedet i den finske hovedstaden. Titov er ifølge Treholt i et rastløst og oppfarende humør. I tillegg har han dårlig tid, så det blir ikke spist en full middag. Dette gjør at møtet blir mye kortere enn de tre timene det pleier å ta.

«Titov spurte siktede om erfaringene fra Forsvarets høyskole, og var særlig nysgjerrig på å vite om siktede i skoletiden hadde registrert noe som kunne oppfattes som mistenkelig. Det forundret siktede noe at Titov syntes mer opptatt av de rene sikkerhetsmessige foranstaltninger enn det siktede måtte ha tatt med seg av kunnskaper og innsikt fra skoleoppholdet.

Siktede fikk nærmest inntrykk av at Titov så dette som noe det ville være rikelig anledning til å vende tilbake til senere».

Titov spør nøye hva slags arbeid Treholt vil få nå når han er tilbake i Utenriksdepartementet. Treholt har ikke fått tildelt en ny stilling ennå, men mener det ligger an til at han vil bli byråsjef.

Da spør Titov om hva jobben i disse stillingene vil innebære, «og også om eventuell tilgang siktede måtte få til gradert materiale i framtiden».

Det kunne bli aktuelt å gi Treholt en ny «kontaktperson» fra Sovjets ambassade i Oslo, forteller Titov, uten å nevne navn.

Han regner også med å ha et opplegg klart for at Treholt skal få avansert utstyr for mikrofotografering. Til nå har han sett for seg en fyllepenn med innebygget kamera.

Men nå sier Titov at det vil være mest aktuelt med en sigarett-tenner med mikrokamera. Dette vil gjøre at det ikke er nødvendig med fysiske møter i Oslo lenger.

Treholt har ikke med seg noen dokumenter til møtet. Han får reisepenger i en grå konvolutt – enten 1000 eller 2000 dollar, sier han.

Avhør 16. Mandag 6. februar 1984.

Kan ha røpet atomstrategien

Dette avhøret skal by på et par overraskende vendinger. Treholt skal introdusere en ny person, som etter hvert skal få en viktig rolle i straffesaken mot ham. Og han avgir en ny forklaring om møtet med Titov i Helsinki, som han fortalte om i avhøret i går. Nå har han med flere nye og viktige opplysninger som ikke fortalte om da.

Avhøret starter med en reise som Treholt foretar til Paris 17. juni 1983. Der skal han møte en irakisk diplomat som heter Radhi Mohammed. Treholt forteller at han har møtt irakeren ett år tidligere, gjennom sine gresk-amerikanske forretningsforbindelser. Treholt har deltatt i en handel med argentinsk kjøtt til Irak, og skal få betalt 10000 dollar for sin rolle i salget.

Men dette viser seg å være en bomtur. Mohammed er ikke i byen, så de to må møtes senere.

To måneder senere bestiller Treholt ny tur til Paris. Han planlegger å møte Radhi Mohammed, men turen til Paris skal også være det han kaller en «dekkmanøver» for en avstikker til Wien. Der skal han treffe Gennadij Titov.

Når han møter Mohammed kommer irakeren med et spørsmål som antakelig kommer overraskende på Treholt. Irak er i krig med Iran, og den krigen går nå dårlig for Irak. De trenger våpen og annet utstyr. Derfor vil Mohammed vite om de kan få kjøpe den slags i Skandinavia.

Han nevner spesielt de norske Penguin-missilene.

Treholt tror det vil bli vanskelig på grunn av de strenge norske reglene mot å selge våpen til land i krig. Men hvis irakerne likevel vil prøve, kan han bruke sine kontakter til å legge til rette for et møte i Norge.

«Mohammed har telefonisk ved enkelte senere anledninger etterlyst hvor denne saken står. Siktede har dannet seg et bilde av hvem en eventuell delegasjon skulle besøke, og var innstilt på å medvirke til dette en gang på nyåret 1984».

Dagen etter møter Treholt Titov i Wien. Forrige gang de traff hverandre antydet russeren at han kanskje vil ta med en ny mann som skal være Treholts kontaktperson i tiden framover. Den personen viser seg å være en ny KGB-mann ved navn Aleksander Lopatin.

Lopatin har jobbet ved Sovjets ambassade i Oslo på 70-tallet, og skal nå stasjoneres i Helsinki. Planen er at det skal kuttes ned på restaurantmøter i Oslo. Treholt skal få utstyr for å mikrofotografere dokumenter. Da vil det ikke være behov for å levere papirer i hånda på russere, og plukke dem opp igjen senere på kvelden.

Hverken Titov, Lopatin, Treholt, eller et spaningsteam fra KGB som holder området under oppsikt, legger merke til en folkevognbuss som står parkert nedi gata.

I kokende hete inni bilen sitter en norsk politispaner med kamera og telelinse. Linsa dogger, men har får likevel tatt en bildeserie som skal bli en av norgeshistoriens mest ikoniske.

En tid før har nemlig Overvåkingspolitiet brutt seg inn i Treholts nye leilighet i Oscars gate i Oslo. I almanakken hans finner de spor som gjør at de forstår at Treholt skal møte Titov i Wien. Og nå lar de altså kameraet løpe.

Litt uvanlig har Treholt tatt med seg graderte dokumenter til dette møtet. Det vet han at Titov ikke liker. Dokumentene er rullet inn i en avis. I tillegg til et såkalt «Rapportutdrag» fra Utenriksdepartementet, har han blant annet med et dokument om amerikanske leveranser til det nye svenske jagerflyet JAS, som er under utvikling.

Titov forteller at han endelig har fått orden på mikrofoto-utstyret han har lovet Treholt flere ganger tidligere. Det ligger an til at han skal få en lighter med innebygd kamera. Den vil ikke stikke seg ut på skrivebordet hans. I tillegg skal han få en lik lighter, uten kamera.

Utstyret skal overleveres på neste møte – i januar 1984. Det er dette møtet Arne Treholt er på vei til da han blir arrestert på Fornebu flyplass. Så overleveringen skjer aldri.

Men Titov har på dette tidspunktet konkrete planer for hvordan utstyret skal brukes. Han spør først om bilnummeret på bilen til Treholt.

«Titov ønsket et opplegg som innebar at filmene som ble tatt, kunne plasseres i for eksempel eksosrøret på siktedes bil når siktede henla sine treningsøkter til Sognsvann. Personell fra den sovjetiske ambassaden kunne da upåaktet, mens siktede var borte fra parkeringsplassen, plukke opp filmene».

«Etter en «soveperiode» anså Titov at siktede igjen skulle tre inn i full aktivitet. Dette hadde også sammenheng med siktedes arbeidsplassering i Utenriksdepartementet», forteller Treholt til avhørerne.

Middagen denne gangen varer lenge – 4–5 timer anslår Treholt. Når de tre mennene bryter opp fra restauranten «Taj Mahal» i Wien får Treholt 3000 dollar i reisepenger, og avtaler når de skal møtes neste gang.

Treholt forteller at han besøker et kasino i Wien senere samme kveld. Her sier han at han får en storgevinst på enten 10.000 eller 20.000 østerrikske schilling.

Til slutt i dette avhøret kommer Treholt med en tilleggsforklaring om møtet han hadde med Titov i Helsinki 14. mai. Her kommer det fram nye opplysninger som Treholt ikke ga da han først fortalte om dette møtet.

Det står ingenting i avhørsreferatet om hvorfor Treholt nå kommer med disse opplysningene. Men det er kjent at Overvåkingspolitiet hadde spanere på plass i Helsinki. Treholt ble fotografert sammen med Titov, og spanerne skal også ha vært på plass inne i restauranten der møtet skjedde.

Muligens har de nå konfrontert Treholt med disse opplysningene.

Den viktigste nye opplysningen fra Helsinki-møtet at Treholt sier at han kan ha overlevert et gradert dokument til Titov. I det forrige avhøret sa han at han ikke hadde hatt med seg noen dokumenter.

Treholt mener fremdeles at han ikke hadde med dokumenter, men nå er han ikke lenger sikker.

«Den eneste forklaring han ser er at han, som en ren distraksjon, og for å ha noe å vise Titov, kan ha tatt med et gradert foredrag som ambassadør Dagfinn Stenseth (Norges ambassadør i Sovjetunionen, min kommentar) holdt på Forsvarets høyskole i oktober/november 1982 om utviklingen i Sovjetunionen etter Bresjnev.

Dette foredraget ble omdelt i hyllene til kurselevene etter at det var holdt. Det ble ikke utkvittert på samme måte som tilfellet var med andre graderte dokumenter som kurselevene fikk utlevert. Siktede mener at han tok dette foredraget med seg hjem fra skolen».

Treholt fortsetter med en annen svært viktig opplysning:

«Når det gjelder innholdet av samtalen med Titov under middagen, kan siktede ha berørt emneområder som går ut over det han har nevnt i tidligere forklaring av 5. februar 1984. Siktede finner det for eksempel ikke usannsynlig at han kan ha gitt Titov en generell oversikt over innholdet av hva som ble tatt opp i studietiden på Forsvarets høyskole.

Siktede vil heller ikke utelukke at han kan ha nevnt at han i skoletiden har hatt adgang til graderte dokumenter av sensitiv karakter. Et av de forhold som kan ha blitt nevnt, er blant annet Natos atomstrategi for Nord-Norge. Den går konkret ut på at norske og allierte styrker holder Nord-Norge i to til tre uker. Deretter ville Natos øverstkommanderende stå fritt til å beordre bruk av taktiske atomvåpen.

Dette perspektivet fant siktede meget sjokkerende. Dette ble diskutert livlig blant elevene på Forsvarets høyskole…».

Treholt mener han kan ha gitt disse særdeles sensitive opplysningene til Titov, men kan ikke huske det sikkert. Denne atomstrategien kan neppe ha kommet som en overraskelse på en sovjetisk general, mener Treholt.

Til slutt i dette lange avhøret sier Treholt noe som tyder på at møtet med Titov kan ha vært avlyttet av Overvåkingspolitiet – og at det er grunnen til at de nye opplysningene har kommet på bordet.

«Hva som i minste detalj er sagt og ikke sagt ved de forskjellige anledninger, står det ikke i menneskelig makt å gi noe fullgodt bilde av. Siktede har forsøkt, men kan på dette ikke ta opp konkurransen med eventuell moderne teknikk. Siktede kan gjerne leke «katt og mus», det har han så langt avholdt seg fra. Men han er også tilgjengelig for dette».

Avhør 17. Tirsdag 7. februar 1984.

Denne dagen blir det er kort avhør på halvannen time. Referatet er på bare en halvside, og tema er Treholts reisebevegelser fram til arrestasjonen 20. januar 1984. Det inneholder ingen spesielle opplysninger som er verdt å nevne her.

Avhør 18. Torsdag 9. februar 1984.

Cocktailselskap

Nå må vi gjøre et krevende sceneskifte. Fram til nå har avhørene handlet om Treholts tid i New York, hjemkomsten til Norge og tiden fram til han ble arrestert. Dette er perioden fra desember 1979 til januar 1984.

Nå vil avhørerne hoppe tilbake til 1967, da Treholt først kom i kontakt med russerne. Deretter går de framover år for år, til de etter flere avhør er framme i 1979.

Så når vi nå hopper tilbake til 1967, møter vi en mye yngre Treholt som er helt i starten av karrieren. Han har ingen erfaring med KGB og KGB har ingen erfaring med ham.

Nå skal vi være vitne til forsøkene på å verve en agent.

Vi er i en rekkehusleilighet i Martin Linges vei på Fornebu i 1967. Det er attacheen Toropov ved Sovjetunionens ambassade i Oslo som har invitert en rekke unge nordmenn til cocktailselskap.

Treholt er invitert i egenskap av fremadstormende journalist i utenriksavdelingen i Arbeiderbladet. Det er mange andre journalister i selskapet også.

Treholt forteller til avhørerne at dette er første gang han er i kontakt med diplomater fra noen ambassade. Han tar invitasjonen som en bekreftelse på at journalistikken hans har blitt lagt merke til, og at han er akseptert som «medlem av det gode selskap».

I tillegg til å være journalist og student, er Arne Treholt aktiv i politikken. Han sitter i styret i Oslo Arbeidersamfunn og i sentralstyret i AUF.

Under cocktailselskapet kommer Treholt i snakk med en ung sovjetisk diplomat – andresekretær Evgenij Beljajev.

«Siktede husker at Beljajev ble spesielt introdusert for ham. Han var overstrømmende interessert i å fortsette kontakten med siktede», sier Treholt, og undret seg om russerne hadde hatt en plan med koble ham og Beljajev.

«Sett i ettertid kan det synes som om Beljajev hadde fått i spesielt oppdrag å «pleie» siktede», står det i avhørsreferatet.

Her stopper avhøret brått, men begynner rett på samme tema dagen etter.

Avhør 19. Fredag 10. februar 1984.

KGB på hjemmebesøk

Beljajev gjør sitt første trekk etter cocktailselskapet på Fornebu på nyåret 1968. Da ringer han til Arne Treholt på kontoret hans i Arbeiderbladet og spør om han kan få avlegge ham et besøk hjemme. På denne tiden bor Treholt i et rekkehus i Grågåsveien ved Østensjøvannet.

Beljajev ringer på døra den 26. januar, og har med seg to flasker brennevin og en boks kaviar. Han hilser på Treholts daværende kone Brit, og slår seg ned for en lang prat. Han forteller hvordan han trives i Norge.

«Samtalen var av helt sosial karakter», sier Treholt.

Før han drar, spør Beljajev om det greit at han inviterer Treholt ut fra tid til annen. Det er greit for Treholt. På denne tiden er det mange norske ungdomspolitikere som pleier kontakt med diplomater fra sovjetambassaden.

Men like etter at russeren har dratt, får Treholt nytt besøk. Det er en fotografkollega fra Arbeiderbladet, og han har en illevarslende beskjed. På vei til Treholt har fotografen sett en av Overvåkingspolitiets biler stå parkert rett i nærheten. Han lurer derfor på hvem som har vært på besøk hos Treholt.

Treholt svarer at det er en sovjetisk diplomat, og at det sikkert var grunnen til at Overvåkingspolitiet var der.

I juli 1968 er Treholt på besøk bak jernteppet – hos noen venner i Tsjekkoslovakia. Mens han er i Praha ruller sovjetiske stridsvogner inn for å knuse det de mener er en gryende kontrarevolusjon i landet. Treholt dekker denne invasjonen for Arbeiderbladet.

Da han kommer hjem er Beljajev raskt på tråden og vil ha en prat. De møtes til lunsj på Hotell Viking – det nåværende The Hub – ved Jernbanetorget. Beljajev er svært kritisk til hvordan Treholt dekket invasjonen i Tsjekkoslovakia. Diskusjonen rundt dette ble «litt amper», forteller Treholt til avhørerne.

Avhør 20. Mandag 13. februar 1984

Avhøret denne dagen varer bare en halvtime. Treholt redegjør for hva han jobbet med og hvor han reiste i 1970, uten at noe spesielt kommer fram.

Avhør 21. Tirsdag 14. februar 1984

Bøker til besvær

I dag ber avhørerne Treholt om å fortelle om møtene han hadde med Beljajev i 1970 og 1971. Det viser seg at møtene nå skjer oftere, og Beljajev forsøker etter hvert å få Treholt til å gjøre tjenester for seg. Det er en vanlig teknikk når KGB og andre spionorganisasjoner forbereder seg på å verve en agent.

Det første møtet Treholt forteller om, skjer på studentrestauranten Fredrikke på Blindern, der Treholt studerer på denne tiden.

Beljajev og Treholt har diskutert forholdene i Kina på tidligere møter, og de gjør det igjen i dag.

Treholt forteller til Beljajev at han får bladet «Kina i dag» i posten. Det er et blad som Kinas ambassade utgir på norsk.

«Beljajev ble meget interessert da dette ble nevnt. Han spurte om det var mulig å få siktedes eksemplar når siktede hadde sett dette. Siktede svarte at dette var en offentlig publikasjon som Beljajev sikkert uten vanskeligheter selv ville kunne få tilsendt fra den kinesiske ambassaden.

Beljajev insisterte likevel på at det ville være fint om siktede kunne gi ham sitt eksemplar av publikasjonen. For å få slutt på maset, kan siktede ha sagt at han vile overveie å ta med «Kina i dag» når de møttes på et senere tidspunkt».

Det går over tre måneder til Beljajev og Treholt møtes igjen. Nok en gang skjer det i restauranten Fredrikke på Blindern.

Treholt sier at han kan ha hatt med et eksemplar av «Kina i dag» til Beljajev denne gangen.

Han mener også at Beljajev spør om Treholts private økonomi, som han var svært opptatt av.

«Ved en anledning – under en lunsj på Blindern – spurte Beljajev om siktede var interessert i bil. Siktede var ikke det på dette tidspunktet, men Beljajev antydet at dersom siktede hadde interesse av det, ville siktede for en billig penge kunne kjøpe Beljajevs bil når han reiste hjem».

På det neste møtet tar Beljajev et nytt skritt – og lurer på om Treholt kan skrive et notat om hvordan han ser på forholdet mellom den norske regjeringen og opposisjonen. Treholt henviser ham til noen artikler som Dagbladet har hatt om dette temaet. Men Beljajev gir seg ikke. Han fortsetter å mase om dette på flere møter framover.

Treholt mener at Beljajev nå har skiftet taktikk.

«Beljajevs overdrevne forsvar av invasjonen i Tsjekkoslovakia og hans kineserfrykt visste han at falt på steingrunn. I stedet var Beljajev nå svært opptatt av norsk politikk, og utesket siktedes syn på forskjellige spørsmål i den forbindelse».

Det er nå 14. desember, og Beljajev har med presang til Treholt. To rosemalte treskjeer og en russisk Babusjka-dokke. Den faste julegaven på to flasker brennevin og en boks kaviar får han når de møtes igjen 14 dager senere. Dette er en presang som mange nordmenn som har kontakt med russerne får hvert år.

I denne perioden møtes Treholt og Beljajev omtrent hver 14. dag. Men i januar/februar 1971 skjer det noe spesielt. Beljajev kommer plutselig på et uanmeldt besøk hjemme i Treholts nye leilighet i Finnmarkgata, ikke langt fra Carl Berners plass.

Dette møtet, der russeren får Treholt til å kjøpe og distribuere en spesiell bok til norske og nordiske politikere, har Treholt fortalt om i det aller første avhøret. Nå fyller han ut med flere detaljer.

«Siktede følte seg meget brydd over besøket, da han ikke syntes forholdet til Beljajev var av en slik karakter at det betinget uanmeldte hjemmebesøk.

Siktede hadde også i klar erindring hva hans fotografvenn i Arbeiderbladet hadde fortalt fra Beljajevs uanmeldte hjemmebesøk på Abildsø. Vennen hadde da påstått at Overvåkingspolitiet måtte følge Beljajevs bevegelser nøye. Siktede ønsket derfor at møtene med Beljajev skulle skje i full åpenhet på offentlige restauranter.

Beljajev fikk kaffe og ble sittende en kort tid i stuen sammen med siktede og Brit. Beljajev nevnte da at han hadde en sak av mer personlig karakter som han ønsket å snakke med siktede om alene.

Siktede fant dette høyst merkverdig, men ville av høflighet ikke avslå anmodningen. Han gikk sammen med Beljajev inn på det kombinerte arbeids- og soverommet. Beljajev trakk da opp en liste med navn skrevet med blekkskrift på hvite, linjerte A5-ark».

Det er 40–50 navn på personer som «står sentralt i den offentlige debatt» og som har engasjert seg i Hellas-arbeidet i Norden. På denne tiden er Hellas styrt av en militærjunta. Det skaper stridigheter innad i Nato.

Stortingsrepresentanten Jens Haugland har skrevet en kritisk bok om juntaen i Hellas, med tittelen «Juntaen ut av Nato». Denne boken ønsker altså nå russerne å få spredd til viktige personer gjennom Arne Treholt. Beljajev drar fram en konvolutt med 1000 kroner som han vil gi Treholt. Pengene skal dekke innkjøp av bøker og porto.

«Siktede ble meget opphisset og irritert over hele denne tildragelsen. Siktede gjorde det i meget utvetydige vendinger klart at denne typen bokkjøp fikk Beljajev selv ta hånd om. Dette ville siktede ikke ha noe med å gjøre. Det kom til et visst munnhuggeri som gjorde at Brit, så vidt siktede husker, kom og spurte hva som foregikk.

Siktede skysset deretter nesten Beljajev på dør. I forvirringen hadde Beljajev imidlertid sett sitt snitt til å etterlate listen og konvolutten med penger».

Treholt gjør nå et viktig valg. Han kjøper likevel inn rundt 40 eksemplarer av boken, og sender dem til folk på Beljajevs liste.

Nå hører ikke Treholt noe mer fra Beljajev, før han en gang i april 1971 ringer og sier at han er i ferd med å reise fra Norge. Treholt sier at dette gjør ham lettet, fordi han har begynt å se på Beljajev som brysom.

Når de møtes neste gang er det 10. mai. Treholt har begynt å jobbe i Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI) og Beljajev presser hardt på for å få vite hvilke arbeidsoppgaver han har der. Han spør også om Treholt kan skaffe ham publikasjoner fra NUPI, som vil være nyttige i arbeidet hans. Treholt svarer at publikasjonene er offentlige, og kan bestilles direkte fra NUPI.

Som vanlig gir ikke Beljajev seg, og sier at det er mye enklere å få dem direkte fra Treholt. Treholt sier til avhørerne at han ikke ga Beljajev noe svar på dette spørsmålet.

Nå er det kort tid til Beljajev skal reise fra Norge. Han vil gjerne ha et avsluttende møte, der han kan introdusere Treholt for etterfølgeren sin på Sovjets Oslo-ambassade. Denne gangen skal de spise lunsj på en finere restaurant enn vanlig. Det blir restauranten i West Hotel på Frogner – Coq d’Or.

Her møter Treholt KGB-mannen som skal bli hans føringsoffiser og venn helt fram til hans død for noen få uker siden – Gennadij Titov.

«Titov, som ga et positivt inntrykk, spurte om siktede ville ha noe imot at han inviterte siktede ut. På denne måten vile han nyte godt av den kontakt Beljajev hadde hatt med siktede».

«Siktede, som fant Titov som en interessant og intelligent person, hadde ingen sterke motforestillinger til dette».

Treholt og Titov avtaler å møtes på restaurant Statholdergaarden over sommerferien. Så tar Treholt farvel med Beljajev, som han aldri skal se igjen.

Avhør 22. Onsdag 15. februar 1984

Hvorfor gikk jeg ikke til politiet?

Burde Treholt ha forstått at han hadde med KGB å gjøre allerede i 1971, da han hjalp Beljajev med å spre boken om militærjuntaen i Hellas? I dagens avhør, der Treholt får snakke litt fritt om hele Beljajev-perioden fra 1967 til 1971, er han selv inne på dette:

I første omgang syntes han det var interessant og nyttig å møte russeren.

«Denne interessen avtok sterkt etter hvert. Møtene fikk mer karakteren av sosiale sammenkomster hvor siktede følte en viss sympati for Beljajev, som han riktignok fant plump og direkte. Like fullt hadde Beljajev en viss sjarm og en slags «hjelpeløshet» som han spilte på. Beljajev framsto aldri for siktede som noen KGB-mann i den forstand.

«Det var først etter episoden hjemme hos siktede i Finnmarksgaten vinteren 1971 at siktede fikk en klar følelse av at Beljajev hadde oppgaver utover de rent diplomatiske.

Ut fra dette er det naturlig å spørre hvorfor siktede da ikke slo alarm eller helt brøt kontakten med Beljajev. Siktede var innstilt på dette. En liten episode som siktede opplevde med Beljajev og hans sønn i sentrum av Oslo noen uker senere bidro kanskje, sammen med det forhold at Beljajev sto i ferd med å reise hjem, til at siktede likevel aksepterte å se Beljajev igjen.

Beljajev var i ferd med å hjelpe sønnen, som satt i rullestol, inn i en bil. Siktede fulgte dette på avstand, uten å annonsere sin tilstedeværelse.

Situasjonen var på mange måter litt rørende. Den bekreftet for siktede det bildet han hadde dannet seg av Beljajev: En stor, tilsynelatende hjelpeløs guttunge, som hadde vanskelig for å tilpasse seg en rolle han var satt til å spille».

Det er lett å forstå Treholts tanker. Hadde han tatt signalene og kuttet all kontakt med russerne allerede da, hadde han hatt et helt annet liv å se fram mot nå. Til avhørerne fortsetter han å prøve å grave fram et motiv for hvorfor han ikke gjorde dette:

«Når siktede ble presentert for en konvolutt med penger vinteren 1971, hvorfor gikk han ikke da til det norske politiet? Bakgrunnen for at så ikke skjedde, må trolig ses ut fra den samme «litt konspirative verden» som siktede var blitt en del av gjennom disse årene».

Det Treholt sikter til, er at han hadde nær kontakt med opposisjonelle fra Hellas og Tsjekkoslovakia på denne tiden. Der satt beskyldninger om agenter, KGB og CIA løst.

«Overvåkingspolitiet var mistrodd i det radikale miljøet siktede tilhørte. Siktede hadde ingen tiltro til at ville bli rettferdig behandlet hvis han hadde slått alarm. Ut fra siktedes verden tilhørte det norske overvåkingspolitiet en internasjonal samarbeidsorganisasjon som automatisk ville måtte levere informasjon videre, blant annet til CIA.

Siktede var ikke spesielt engstelig for hva som eventuelt ville komme ut av en avsløring av Beljajevs plumpe forsøk, men fryktet at en kontakt med Overvåkingspolitiet ville ha ført til nærgående spørsmål og eventuell eksponering av sentrale greske motstandsfolk. Dette ville siktede under ingen omstendighet».

Avhør 23. Torsdag 16. februar 1984.

KGB eller ei?

Nå tar Treholt fatt på perioden der han hadde møter med Gennadij Titov på forskjellige restauranter i Oslo. Titov var en fremtredende KGB-leder ved Sovjets ambassade i Oslo, noe Treholt også hadde mistanke om.

«Siktede hadde, på grunnlag av erfaringene med Beljajev, vært noe i tvil om hvorvidt det ville være riktig å møte Titov. Siktede fryktet at Titov kunne bedrive samme virksomhet som Beljajev».

Men, ifølge Treholt, landet han på at Titov ikke var KGB-agent. Han forteller at møtene med Titov var helt annerledes enn de møtene han hadde med Beljajev. Denne russeren var både kunnskapsrik og godt orientert om norske forhold. Han ville sette seg godt inn i norsk politikk, og ønsket Treholts hjelp til dette.

I tillegg hadde han nettopp begynt å lære seg norsk, og syntes det var fint å ha noen å snakke språket med.

«Siktede så et poeng i dette, blant annet fordi han mente at det var viktig at de utenlandske ambassaders innrapporteringer i størst mulig grad avspeilet situasjonen i Norge».

Treholt prøver å rekonstruere hvor mange møter han har hatt med Titov de to første årene og kommer fram til at det har vært henholdsvis tre i 1971 og seks i 1972. Titov innfører allerede nå en regel om at neste møte skal avtales muntlig under det forrige møtet, tydeligvis uten at dette vekket Treholts mistanke.

Avhør 24. Fredag 17. februar 1984.

Ukvemsfølelse

I dag fortsetter de tre på avhørsrommet der de slapp i går. De skal gå gjennom hvert enkelt møte Treholt og Titov hadde i 1972.

Første gang de to møtes over nyttår, er på restauranten Statholdergaarden i Rådhusgata. Treholt har vært en tur i USA, og forteller Titov om inntrykkene derfra. Han er sjokkert over de store forskjellene mellom samfunnsklassene, noe Titov liker å høre.

Treholt husker han har lest at Storbritannia nylig har utvist en rekke sovjetrussere for spionasjevirksomhet. Titov har nettopp tjenestegjort der, og Treholt spør om han er en av dem som ble utvist.

Titov lyver, og svarer nei på det.

Men samtidig sier han at London bød på gode arbeidsforhold for ham, fordi det er så mange restauranter der. Alle sovjetiske diplomater i vestlige land blir spanet på, sier han. Derfor håper han at han og Treholt kan møtes på forskjellige spisesteder og gjerne utenfor sentrum. På den måten skal ingen kunne danne seg et feilaktig bilde hvis de to blir sett sammen.

«Dette ga siktede en tilsvarende ukvemsfølelse som han hadde hatt fra tid til annen når det gjaldt møtene med Beljajev», forteller Treholt.

Derfor spør han Titov om han ta med kona Brit på det neste møtet de skal ha. Det mener han vil demonstrere at det ikke er noe spesielt med at de treffes. Titov blir åpenbart overrasket over dette, men sier at hun er velkommen hvis Treholt vil.

Og på det neste møtet, en drøy måned senere, har Treholt kona med. Det resulterer blant annet i at det ikke blir snakket noe særlig politikk, i motsetning til forrige gang. Treholt sier at det ble en spesiell atmosfære på dette møtet. Dermed fortsetter de i framtiden med at bare Titov og Treholt møtes.

Treholt hevder også at han på denne tiden reagerer på hemmelighetskremmeriet til Titov, med skriftlige avtaler om de neste møtene, forhåndsavtalte reservedatoer hvis noen ikke kunne møte opp og så videre.

Til slutt i dette møtet ber Titov Treholt om han kan gi ham noen av publikasjonene fra NUPI, der han jobber. Dette hadde også Beljajev mast mye om tidligere. Treholt leverer senere noen av disse åpne dokumentene til Titov.

Avhør 25. Tirsdag 21. februar 1984.

Spørsmål om nye tjenester

Noe av det mest interessante for etterretningsagenter er bakgrunnsinformasjon om politikere og viktige maktmennesker i land de spionerer på. Det skal Arne Treholt bli bedt om å hjelpe med nå.

Dagens avhør starter med et møte Treholt og Titov har på den litt brune bydelskafeen «Røde Hatt» på Oppsal senter. Det er Titov som foreslår stedet. Han har sagt tidligere at han ønsker at de skal flytte møtene litt ut av sentrum. I tillegg har de to nå møtt hverandre to ganger på rad på Statholdergaarden. Det er ikke gunstig, mener Titov.

En ekstra bonus er at Røde Hatt ligger på arbeidsveien til Treholt – bare 10–15 minutters gange fra huset hans på Bøler.

Titov blir glad når han får høre at Treholt har blitt medlem av den norske delegasjonen som skal forhandle en handelsavtale med EF etter at folkeavstemningen om medlemskap endte med nei. (EF er dagens EU, min kommentar). Han lurer på hvordan det har gått til.

Treholt svarer at han har blitt god venn med den sentrale politikeren Jens Evensen, som har bedt ham å om være med.

«Titov spurte, så vidt siktede husker, interessert om blant annet Evensens person. Siktede svarte i generelle vendinger på dette, og ga uttrykk for meget stor respekt og tillit til Evensens faglige kvalifikasjoner. Siktede kan også ha gitt Titov en generell bakgrunnsorientering om hvilke arbeidsoppgaver Evensen tidligere har hatt».

Treholt forteller i forbløffende detalj hva han og Titov snakker om på møtet – hvilke politiske felt de dekker og hvordan Titov reagerer på det han sier. Det samme er tilfelle for nesten alle møtene han skal fortelle om framover – detaljnivået er særdeles høyt.

Dette møtet avsluttes med at Treholt får to flasker brennevin i gave i forbindelse med at han fyller 30 år.

Vi er nå over på året 1973, som ble svært travelt for Arne Treholt. Han har egentlig kommet inn på aspirantkurset i Utenriksdepartementet – selve inngangsporten til å bli norsk diplomat. Men siden han på høsten blir personlig sekretær for handelsminister Jens Evensen, må han utsette dette.

Treholt fører nøye oversikt over hva han gjør i almanakken sin – en såkalt «syvende sans». Han bruker den lille notisboka til å rekonstruere når han har møter med Titov. Men almanakken fra 1973 er borte, så han må ta det året fra husken.

Han mener han har et møte med Titov i januar, og så et langt møtefritt opphold fram til sommeren.

På møtet i januar forteller Treholt om den kritiske situasjonen som har oppstått i Arbeiderpartiet etter nederlaget i EF-avstemningen. Partiet er sterkt splittet. Hvis man ikke klarer å gjøre begge parter fornøyde med nominasjonene til stortingsplassene, kan hele Arbeiderpartiet bli delt i to.

Dette interesserer Titov sterkt. Nå vil han ha Treholts vurderinger av flere sentrale Ap-politikere – blant annet Einar Førde, Thorbjørn Berntsen og Bjørn Tore Godal.

«Siktede ga Titov en orientering om hvordan en del sentrale aktører, blant dem de som var nevnt, så på spørsmålet om en mulig uttreden av partiet».

Men Titov vil også gjerne ha dette skriftlig:

«Siktede mener at Titov under denne samtalen for første gang nevnte muligheten for at siktede kunne hjelpe ham med en skriftlig rapport eller et notat om hvordan ulike fraksjoner så på den videre utvikling innad i Arbeiderpartiet. Titov roste i denne forbindelsen siktede for hans meget innsiktsfulle analyse.

Det var imidlertid vanskelig for Titov å få med seg alle nyanser. Det ville være til stor hjelp om siktede kunne skrive et notat som Titov baketter kunne bruke. Titov nevnte eksplisitt at han i så fall gjerne ville betale siktede godt for et slikt bidrag».

Ifølge Treholt svarer han at han tjener godt og ikke er interessert i penger. Han henviser Titov til analyser i norske aviser, og har uansett ikke tid til å lage et slikt notat nå.

Avhør 26. Onsdag 22. februar 1984.

Titov er meget irritert

Treholt og Titov møtes igjen på Statholdergaarden i juni 1973. Treholt har vært med på å dra i land en handelsavtale med EF og får gratulasjoner fra russeren.

Titov spør igjen om Treholt kan skaffe ham publikasjoner fra NUPI. Spesielt vil han ha stoff fra Johan Jørgen Holst – en forsker og Arbeiderparti-politiker som er spesialist på forsvars- og sikkerhetspolitikk.

Så er det tid for litt kjeft. Titov er «meget irritert» over at Treholt har ringt ham på sovjetambassaden før dagens møte. Nordmannen hadde glemt tidspunktet.

I framtiden vil Titov at de skal avtale både tid for neste møte, og flere reservedatoer i tilfelle en av dem ikke kan møte opp. På den måten slipper de å bruke telefonen i det hele tatt.

På slutten av møtet forteller Treholt at han har søkt opptak på Utenriksdepartementets aspirantkurs.

«Siktede husker at han nærmest som spøk nevnte at det kanskje ikke var så lurt at han akkurat i denne perioden hadde noen omgang med sovjetiske diplomater. Dette poenget tok Titov meget raskt, og han understreket sterkt at intet måtte skje som kunne sette den gode kontakten mellom ham og siktede på spill. Ut fra dette var ikke Titov innstilt på å møte siktede igjen før til høsten».

Og slik blir det. Det går tre måneder før de møtes igjen. Det er en ukes tid etter stortingsvalget i 1973, og Treholt mener at møtet skjer i restauranten på KNA-hotellet. Det ligger ganske nær arbeidsplassen til Treholt i NUPI.

Naturlig nok blir det snakk om valgresultatet. Titov er særlig interessert i hvem som ligger an til å bli statsråder – spesielt utenriksminister. Treholt spekulerer, og nevner blant annet Reiulf Steen, Thorvald Stoltenberg, Knut Frydenlund og Andreas Cappelen som mulige kandidater.

Titov er veldig interessert i at Treholt skal begynne på aspirantkurset i Utenriksdepartementet, og lurer på når det starter.

Til slutt leverer Treholt et par eksemplarer av NUPI-magasinet «Internasjonal politikk», og et åpent foredrag av Johan Jørgen Holst, som Titov har etterlyst.

Nå blir det et lengre opphold i møtene. Titov er hjemme i Sovjet, og Treholt har mange jern i ilden. Derfor møtes de ikke igjen før i første halvdel av desember.

Det har skjedd mye i Treholts liv i de siste månedene. Han er separert fra kona Brit, og har begynt som personlig sekretær for den nye handelsministeren Jens Evensen. Aspirantkurset har han dermed utsatt.

Treholt reflekterer til avhørerne over møtene han har hatt med Titov i 1973.

«Siktede hadde til tross for de spesielle forholdene møtene ble arrangert på, ikke noen klar fornemmelse av at han var med på noe som ikke tålte dagens lys. Han hadde heller ingen klar følelse av at Titov hadde «gått over streken» i forholdet til ham, slik han hadde opplevd med Beljajev».

Avhør 27. Torsdag 23. februar 1984.

Er Titov KGB-agent?

Hver gang Treholt går løs på et nytt år, ber avhørerne ham om å lage en oversikt over reisevirksomheten hans, og hvor mange møter han har hatt med sin sovjetiske kontaktperson. Så også når han har kommet fram til 1974.

Ved hjelp av reiseregninger og passet sitt klarer han å rekonstruere et omfattende reiseprogram dette året. All reisingen skyldes at han har blitt personlig sekretær for handelsminister Jens Evensen.

Han tror at han møter Titov rundt fem ganger i 1974. Dette tallet er usikkert, fordi almanakken hans også for dette året er borte.

På det første møtet, i februar, diskuterer de for det meste aktuelle politiske saker.

Titov er ekstra interessert i det som var i ferd med å skje til venstre for Arbeiderpartiet. Der er et nytt parti i ferd med å oppstå – det som skal bli Sosialistisk Venstreparti (SV).

Det er aktuelt at det gamle og sovjetvennlige norske kommunistpartiet NKP vil bli med i det nye partiet. Det gjør Titov interessert.

Nå spør Titov igjen om Arne Treholt kan skrive et notat om dette til ham. Treholt har avvist slike forespørsler tidligere. Men denne gangen lover han å tenke på det.

De to neste møtene med Titov i henholdsvis april og juni husker Treholt lite fra. Men han husker at han nå har skrevet det notatet om samlingen av SV, som Titov ba ham om sist. Han leverer det til russeren som tilbyr å betale for det. Men Treholt avviser dette tilbudet bestemt, sier han til avhørerne.

«Siktede la til, nærmest som spøk, at Titov kunne huske på ham med et par flasker ved en senere passende anledning. Dette ble også senere fulgt opp».

Titov fortalte også at han hadde blitt forfremmet internt i Sovjetunionens ambassade.

«Titovs diplomatiske opprykk ved ambassaden bidro til å forvirre siktede noe. Han var på denne tiden aldri helt sikker på om Titov opererte i den ene eller andre kapasitet, om han var KGB-mann eller en tilsynelatende fremgangsrik karrierediplomat».

Fram til nå har møtene med Titov, ifølge Arne Treholts forklaring, stort sett vært vanlige diplomatiske samtaler og diskusjoner. Riktignok har Titov fått ham til å lage et notat om forholdene på venstresiden i norsk politikk, men Treholt mener det bare inneholder åpne opplysninger.

Det skal endre seg veldig raskt. Før året er omme skal Titov slippe katten ut av sekken, og få Treholt til å beskrive forholdet dem imellom som traumatisk.

LES MER I SISTE DEL:

• – Jeg følte et intenst hat