28 hjem ble jevnet med jorda. Alt kan være forgjeves

Bestemor gikk aldri i bukser.

Hun hadde kjole og et hvitt forkle med knyting bak halsen.

Hanne Sløtte (71) snakker med smilerynker. Det var så fint å vokse opp i Volla, ei lita grend i Lunner kommune på Hadeland. Tett i tett lå hvite, gule og brune trehus nederst i en dal, pakket inn av store jorder og runde innlandsfjell. Før i tida hadde de ei mølle, en liten butikk og et meieri.

I barndommen lagde de hoppbakker, hørte på de voksnes røverhistorier og lekte med dukker i åkerne. På riksveien forbi gården hoppet de paradis.

– Vi var et helt spesielt og levende samfunn nedi der. Det var latter og liv, sier Hanne.

Hun fulgte slekters gang, og tok over Volla gård rundt tusenårsskiftet etter onkel Kristian. Han var ungkar og hadde drevet gården på gammelt vis. Han hadde ikke engang bad inne.

Det var masse jobb å pusse opp for Hanne og familien. Kjøkkenet ble gjenskapt i samme stil, de finpusset vinduskarmer og beholdt de originale tredørene.

Rom for rom beskriver hun tømmerveggene, gamle mønstre og den gule okerfargen de fant igjen.

Så kommer tårene.

Det var hele livsverket. Hanne skulle bo i Volla resten av livet, men nå er det umulig.

I grenda ble 28 boligeiendommer ofret for ny riksvei 4, og revet for tre år siden.

I mars fikk de nyheten om at alt kan være forgjeves. Veien er utsatt, og ingen kan garantere at den blir noe av.

Etter 20 år med veidiskusjoner hadde hun aldri trodd at dette skulle bli utfallet.

Vei og jernbane er streker på norgeskartet som knytter oss sammen. Hvor de skal gå bestemmes av politikere i systemer som er større enn oss alle.

Dersom strekningen krysser ut hjemmet ditt er det samfunnets beste som avgjør, ikke du.

Boligen du eier er din, men dersom staten trenger det kan den bli ervervet. Det betyr at du må selge, frivillig eller med tvang.

Hver dag mister ett menneske hjemmet sitt på denne måten, viser tall fra Statens vegvesen, BaneNOR og Nye Veier.

Dagen til Hanne og familien var en varm sommerdag i juni 2017.

De hadde flyttet ut noen måneder tidligere, og husene stod tomme. Uten liv i grenda hadde gresset blitt høyt og uflidd.

Hanne husker behovet for å passe på det som stod igjen. Hun gikk turer og strøk forsiktig over husveggene, løftet på steinene og satt stille i det hvite lysthuset i hagen.

På Volla gård hadde den brune malinga på hovedhuset begynt å flekke av. Oppussinga de var så godt i gang med, hadde stoppet opp.

Hanne hadde bestemt seg for at hun ikke ville være hjemme. Eller, hun ville ikke være der.

Hennes «hjemme» var i ferd med å forsvinne for alltid.

Fra det nye huset lenger oppe i dalen hadde hun sett gravemaskinene komme. Hun skulle til hytta, men da bilen stoppet i veikrysset klarte hun ikke å la være.

På tross av at hun visste det, måtte hun bare se gården en siste gang.

– Akkurat da hogg de tak i nordveggen på huset. Åh, jeg hylte! Å huttetu ... det var hardt og brutalt, sier Hanne i dag, mens tårene sklir forsiktig nedover kinnet.

Til å begynne med tok de det ikke seriøst. Ingen trodde på planene om å legge vei gjennom grenda.

– Naboen vår på over 90 år fortalte at faren hennes også holdt på med vei. På folkemunne ble det sagt at veien sikkert ikke ble noe av, sier Hanne.

Kanskje hadde de rett. Skjebnen til riksvei 4 er fortsatt under behandling i Samferdselsdepartementet.

En av de eldste i grenda flyttet til slektninger utenfor Lunner etter at huset ble revet. Hun var tett knyttet til Hanne, og de snakker jevnlig på telefon.

– Hun sier at hun savner meg og Volla. Når hun spør om det er noe nytt med veien, så tør jeg ikke å si at vi ikke vet. Tapet av grenda er ekstra tungt for de eldste, sier Hanne.

Hun strever etter å finne ord som kan beskrive de følelsene som satt fast i veggene. Et hjem er ikke bare et hus. Det er blomstene i hagen, snarveien over til naboen og den gamle eika som alltid har vært der.

Hvor vi bor og hvordan vi har det hjemme er viktig i kulturen vår. 82 prosent bor i en eid bolig i Norge.

Å miste Volla har vært sårt, vondt og vanskelig. Likevel har ingen fulgt opp Hanne og familien etter at de måtte flytte. Nyheten om at veien utsettes fikk de via lokalavisa.

– Det føles respektløst ovenfor oss som har mista eiendommene våre. Vi har sterke følelser i dette, sier Hanne.

Når hun gråter, reagerer lillebror Gisle Sløtte (69) annerledes. Han ler. Så blir han sint. Oppgitt. Rister på hodet og stopper seg selv.

Nei, det er ikke noe å le av.

– Jeg må enten le eller bli jævla sur. Det oppleves som en skalting og valting med folks liv, sier han.

Han nevner ordene til en av de eldste flere ganger. De har satt seg fast.

– Jeg husker så godt at hun sa: «Jeg synes det er så fælt at jeg har lyst til å ta mitt eget liv». Når veien tar så lang tid kunne hun jo fått bo der til det siste, sier Gisle.

NRK har snakket med flere familier som mistet hjemmene sine i Volla. De forteller om maktesløshet, utmattelse og en sorg som ikke går over. For mange er det fortsatt så vondt at de ikke orker å stille til intervju.

Hun hørte det lenge før det ble bestemt. Lyden av trafikken forbi gården. Når Hanne våknet av stillhet, så visste hun at klokka var over to på natta.

I et par timer fikk hun fred, men så begynte biler, trailere og traktorer å suse forbi igjen.

– Vi skjønte jo at noe måtte skje med veien. Trafikken bare økte og økte, sier hun.

En gang så hun en motorsyklist som føyk bortover veibanen. Han kjørte av for ikke å kjøre på noen, husker hun. Det var mange påkjørsler og nestenulykker.

– Det trengs en ny vei, men vi trenger noe ordentlig. Jeg synes det er så dårlig planlegging rundt vei i dette landet, sier Hanne.

Den meningen deler hun med flere.

Det finnes knapt et sted i Norge som ikke krangler om utbygging av vei eller jernbane.

I leserinnlegg og kommentarfelt er vi ofte sinte, irriterte og oppgitte når vi får vei. Og når vi ikke får det.

– Presset fra lokalsamfunnet kan oppleves sterkt for dem som mister eiendommene sine. Alle vil ha vei, men ingen vil ha den der de bor, sier Sæmund Stokstad. Han skriver doktorgrad om eiendomsfag ved NMBU, og forteller at tap av eiendom setter i gang store følelser.

Uenighetene kan pågå i flere tiår. Når en plan endelig blir vedtatt kan det oppleves umulig å protestere, mener Stokstad.

Historien om riksvei 4 i Lunner er lang og komplisert. Den startet for over 20 år siden, og har allerede kostet opp mot 250 millioner i forberedelser.

Kort oppsummert handler den om diskusjoner hos kommunen, Fylkesmannen, Statens vegvesen, Miljøverndepartementet og ulike lokale interesser.

Det første veialternativet hadde tunnel og ble vedtatt av Lunner kommunestyre i 2003. Statens vegvesen hadde innsigelse mot dette, fordi de mente det ville blitt for dyrt og gitt for mye løsmasse.

De anbefalte en annen løsning, men prosessen stoppet opp i 2007. Den gang av hensyn til vern av matjord.

I 2012 hadde 11 veialternativ blitt vurdert, og seks utredet.

De fire første hadde tunnel, noe Statens vegvesen varslet at de ville fremme innsigelser mot. Det femte liknet det som allerede var avvist.

Da var et bare ett alternativ igjen.

Det som til slutt ville koste 28 hjem i Volla, flere enn i noen av de andre valgene.

Kommunestyret satt i en skvis mellom ulike syn, mener ordføreren i Lunner, Harald Tyrdal.

– Vi følte til slutt at valget ikke var vårt, men vi måtte ta en avgjørelse. Samtidig er det dessverre uunngåelig at noen blir berørt, sier han.

Han har ledet kommunen med om lag 9000 innbyggere siden 2011. Uenighetene rundt riksvei 4 har skapt dype sår i et lite lokalmiljø.

– Ingen av oss i kommunestyret hadde et ønske om at de 28 husene skulle rives. Det er ikke vanskelig å forstå at dette gjør vondt, sier Tyrdal.

Etter mange år med høyt konfliktnivå forstår han ikke hva som foregår nå. Hele prosjektet er fanget i det politiske systemet.

– Enorme menneskelige og økonomiske ressurser er brukt allerede. Alt er klart, sier han.

Når søsknene Hanne, Gisle og Elin Sløtte besøker Volla i dag ser de helst opp i lufta. De løfter blikket. Oppe i trærne er det ikke like forandret som nede på bakken.

Alle bor i nærheten, og de er ofte innom det de beskriver som «barndommens paradis». Mens de går på den gamle ferdselsveien kommer minnene tilbake.

En oppkjørsel svinger opp til et hus som er savnet.

– Her bodde taxisjåføren! Jeg husker nummerskiltet hans, sier Gisle og ler.

Han peker på et tomt område.

– Og der var jeg første gang jeg fikk 12 rette i tipping. Vi var et tippelag og hadde samling i huset her, sier han og peker på restene av en grunnmur.

Det er høyt gress i midten av veien og gule løvetann i grøftekanten. Mye er det samme, selv om husene, den store låven og den gamle mølla er borte.

Til sammen har søsknene bodd i tre av husene som ble revet. Foreldrene Bjarne og Hjørdis ville ikke flytte familien bort fra Volla.

De døde i 2012 og 2013. Akkurat tidsnok til å høre om vedtaket som bestemte at livsverket deres skulle rives.

Elin husker hva faren sa, på hadelandsdialekt.

– «Je trur dom er spik spenna gærne». Ja, det der skjønte han ikke noe av. Jeg er glad han og mamma slapp å oppleve det vi måtte gjennom, sier hun.

«Riksveg 4 droppes: – Det er sjelden jeg bruker ordet skandale. Nå gjør jeg det.»

Overskriften stod i krigstyper på forsiden av avisa Hadeland 21. mars i år. Sitatet tilhører ordfører Harald Tyrdal.

Skandalen det refereres til er at riksvei 4 er tatt ut av forslaget til ny nasjonal transportplan (NTP), som beskriver regjeringens strategi for utvikling av vei.

Det opplevdes som et nytt slag i magen, beskriver Gisle Sløtte.

– Da jeg fikk høre at dette nå skal legges på is ... altså, det er så absurd at jeg nesten ønsker at det ikke blir noe av i det hele tatt. Da kan Volla bli stående som en skammens grav, sier han.

Påstanden om at veien droppes ble raskt tilbakevist fra Statens vegvesen. De er klare, men venter på politisk klarsignal. Det trekker ut, blant annet grunnet komplikasjoner rundt bompenger.

Selv om riksvei 4 gjennom Lunner er prioritert i nåværende transportplan, er ikke dette en garanti for at veien blir bygget.

Det er en vanlig misforståelse at prioriterte veier blir betraktet som vedtatt, forklarer statssekretær Ingelin Noresjø (KrF) i Samferdselsdepartementet.

– Jeg har forståelse for at de som har mistet hjemme sine opplever det som svært vanskelig at byggeprosessen ikke er igangsatt. Det handler om finansiering, som hvert år avhenger av rom i statsbudsjettet. Vi må kanskje skalere ned noen prosjekt for å få plass til flest mulig meter vei, sier hun.

– Hvordan er det mulig at bolighus kan bli ervervet for å lage vei, uten garanti for at veien blir noe av?

– Det er mange årsaker til at en prosess stopper opp. Det kan være uforutsette hendelser som ras eller budsjettoverskridelser, som gjør at vi må flytte penger. Det er et faktum at dette skjer, og det er ikke bra. Aller verst er det nok i de tilfellene hvor slektsgårder blir borte, sier hun.

Verken Hanne, Gisle eller Elin tror på en snarlig løsning.

I snitt tar det mer enn ti år å planlegge store samferdselsprosjekter. Det har myndighetene blitt kritisert for i en årrekke.

– Et av de verste eksemplene tok over 40 år. Med så lang tid blir utgangspunktet for veien endret, sier Jon Sandnes, administrerende direktør i Byggenæringens Landsforening (BNL).

Han er oppgitt.

Fortsatt lages de fleste planer i ulike systemer. De er ikke tilstrekkelig digitalisert og tilgjengelige, ifølge Sandnes. Det fører blant annet til ukoordinert planlegging, som igjen fører til omkamper.

– Ingenting er dyrere enn at prosjektene trekker ut i tid. Når omfanget blir endret sprekker også kostnadene, forklarer han.

Statssekretær Noresjø mener vi har et godt system for planlegging av infrastruktur i Norge.

– Vi har prosesser som gjør at folk, kommunene og fylkene blir hørt. Det tar tid, fordi involvering tar tid. Samtidig må vi hele tiden se etter forbedringer, sier hun.

For beboerne i Volla er det uansett for sent. Så lenge myndighetene ikke offisielt skrinlegger veiprosjektet, er området fremdeles regulert til vei.

– Enten får vi greie på det fort, eller så drar det ut. Jeg er stygt redd for det, sier Hanne.

Uten budsjett kan prosjektet utsettes så lenge politikerne har behov for det.

– Vi ble ufrivillig jaget fra eiendommene våre, fordi det skulle komme en vei. Har vi blitt holdt for narr, eller hva? Det er jo interessant når en ser hvor stor inngripen dette har hatt i et lokalsamfunn, undrer Hanne.

Følelsene svinger.

Først ville Hanne flytte til et annet sted. Hun ville bosette seg langt unna veiplaner, uenighet og såre følelser.

Hun måtte gi opp.

Alt annet føltes feil, selv om det gjør vondt hver gang hun kjører forbi Volla.

– Før så jeg etter lysene hjemme, og hvis det var mørkt lurte jeg på om dem hadde lagt seg. Nå er det ingenting. Helt tomt. Stille og dødt.

Kanskje hadde det vært annerledes om hun var yngre? Da kunne hun vokst med det og sett ting på en annen måte? Hun lurer på det, men det forandrer ingenting.

– Jeg har lært meg å sette ting opp mot hverandre. Det har hjulpet meg. Folk lever i krig og elendighet, og ... Gud, vi er heldige likevel, sier Hanne.

Hun har sett for seg en fremtid i grenda, som ikke finnes lenger. Det bakes sammen med minner fra barndommen, det voksne livet til mor og far, de gamle naboene og samholdet.

– Dette har vært vondt for veldig mange. Samtidig går livet videre, og vi flyttet i alle fall til noe som er trygt. Det er ikke alle forunt, sier hun.

Hun løfter blikket, og lar lyset treffe ansiktet gjennom greinene oppe på Myrvollsberget. Det er en liten knaus, som tilhørte Volla gård.

Hun smiler, før hun igjen blir vemodig. Ifølge planene skal den nye riksveien gå rett over her.

– Tenk, alt dette på grunn av en vei jeg kanskje ikke får oppleve i min tid.

^{Kilder: Statens vegvesen, Lunner kommune, Hadeland.no, Hadeland.no, Riksrevisjonen, bnl.no, stortinget.no, stortinget.no, ssb.no, regjeringen.no, banenor.no}