120 unge soldater fra Garnison Sør-Varanger voktet NATOs eneste direkte grense mot Sovjetunionen under den kalde krigen. En junikveld i 1968 observerte de plutselig en oppmarsj med sovjetiske stridsvogner og tungt bevæpnede soldater rett over grensen. Både soldatene og garnisonsledelsen trodde at et mareritt skulle bli virkelighet denne kvelden. De trodde at Den Røde Armé forberedte et angrep på Norge.
Beskjed om å skyte
- Vi tenkte at nå står vi foran en væpnet konflikt med Sovjetunionen, som raskt kunne utvikle seg til en krig mellom NATO og Warzawapakten, forteller Arild Hjerde, tidligere stasjonssjef ved Elvenes stasjon til Brennpunkt. - Vi regnet med at dette var et angrep, for så store styrker har aldri vært framme her ved grensen.
- Det var litt spesielt å få beskjeden om at ”kommer de over grensen, så skal du skyte”, sier Walther Kolpus som var soldat ved Elvenes stasjon i 1968.
Russiske veteraner i tale
I 40 år har mye vært uklart rundt episoden, og inntil i dag har man visst lite om hva de sovjetiske styrkene egentlig ville med oppmarsjen sin.
I kveldens Brennpunkt avdekkes for første gang hvilken plan sovjeterne hadde. To veteraner fra den gang har valgt å stå fram med sin versjon. De forteller om styrker som ble omdirigert i siste liten og om hvordan de gjorde alt for å vise seg fram for nordmennene.
Sovjetiske stridsvogner på vei mot grensen. Fra sovjetisk propagandafilm.
Foto: Arkivbilder fra forsvaret.Sovjetere flest regnet ikke Norge som en fiende, men problemet deres var NATO-styrker som hadde øvelser på norsk jord. I forkant av oppmarsjen i ´68 ble både soldater og sivile på Kola fortalt at store, amerikanske styrker var oppstilt like ved grensa på norsk side, og at de sovjetiske troppenes nærvær derfor var påkrevd. Det var ikke tilfelle, for NATO-øvelsen fant sted i Troms.
Taust fra myndighetene
Da ledelsen ved Garnison Sør-Varanger begynte å frykte at noe stort var på ferde, sendte de straks meldinger til etterretningsstaben i Oslo, som var ansvarlig for å varsle høyere myndigheter. Men responsen uteble, og grensesoldatene følte seg sviktet av fedrelandet.
- Vi hørte ikke et ord fra Oslo. Ingenting. Det var absolutt taust. Og det var egentlig en forferdelig følelse, sier John Stidal, som var fungerende nestkommanderende ved garnisonen i juni 1968.
Sensurerte pressen
Meldingene fra Finnmark ble liggende hos etterretningen i 12 timer før det ble slått alarm til forsvarsminister Otto Grieg Tidemand. Ministeren vurderte da hele oppmarsjen som en maktdemonstrasjon og så ingen grunn til å treffe tiltak.
I Nord-Norge begynte lokalaviser å skrive om situasjonen på grensen, men Tidemand ønsket ikke at folket skulle vite noe som helst. Departementets folk ringte rundt til journalister og redaktører i riksavisene og ba dem la være å skrive om situasjonen.
Etter at sovjeterne til slutt trakk seg tilbake fra grensen valgte norske myndigheter å forbli tause om hendelsen. Mange har siden ment at det norske folk burde blitt informert.
- Å sitte på denne informasjonen var helt unødvendig, synes jeg, sier Johs Leine, som i 1968 var byråsjef i forsvarsdepartementet og sto Tidemand nært.
