Vil fortelle om det sanne helvete

– Hvis du visste at det var en bombe som kom til å smelle om en halvtime, så hadde du advart alle, sier Tor André for å forklare hvorfor han nylig valgte å bli predikant.

Helvetesdebatt

Vi må tilbake til 1950-tallet for å finne en omfattende, offentlig debatt om helvete. Den ble utløst av en radiotale, holdt i 1953 av Ole Hallesby, teolog og generalsekretær i Indremisjonsforbundet. Han spurte om hvordan de uomvendte lytterne kunne våge å legge seg om kvelden, og ikke vite om de neste morgen ville våkne i sengen sin eller i helvete. Mange gikk i rette med Hallesbys helvetessyn. Så ble det ganske stille.

Bekymret for stillheten

Tor André er bekymret for stillheten rundt helvete. I høst gikk han inn i heltidstjeneste som predikant i Indremisjonsforbundet.

– Det er nok mange ting en kunne sagt på en litt annen måte enn det Hallesby gjorde. Men innholdet i talen har jeg lyst til å stille meg bak. For hvordan kan en egentlig legge seg trygt om kvelden hvis en ikke vet hva morgendagen vil bringe? Det er gambling på høyt nivå i mine øyne. Hvis ikke lenger helvete finnes, vil ikke lenger Jesus behøve å komme for å frelse oss fra vår synd. Dette synet infiltrerer hele forkynnelsen i dag, spesielt i offentlig media, sier Haddeland som er vokst opp i Hægebostad i Vest-Agder

Han viser til ulike bibelsteder for å begrunne sitt syn på helvete, blant annet en skildring i Johannes Åpenbaring. Der blir de som ikke er skrevet inn i livets bok, kastet i en ildsjø på dommens dag.

– Bibelen sier at det er to veier ut av dette livet. Jesus sier at smal er den veien, og smal er den porten, som fører til himmelen og få er de som vandrer på den. Men bred er den veien, og bred er den porten som fører til fortapelsen, og mange er de som vandrer på den.

Overbevist om at han skulle pines

I likhet med Tor André vokste Arnfinn Nordbø (30) opp i bedehusmiljøet. På Randaberg utenfor Stavanger ble han opplært til å sette skarpe skiller mellom dem som trodde på Jesus, og dem som ikke gjorde det.

– I Norge er det kanskje tre, fire prosent av befolkningen som går på bedehuset. Hvis Jesus skulle komme igjen i kveld, var det kanskje ikke mer enn fem, maksimalt ti prosent som ville være klar for å bli hentet til himmelen. De resterende nitti, nittifem prosentene kom til å gå til evig pine i helvete, sier Arnfinn Nordbø.

• Les også: Hver tiende tror på helvete

I ungdomstiden reiste Nordbø rundt på bedehus i hele Norge for å synge og forkynne. Tidlig oppdaget han at han var homofil. Men samliv mellom to personer av samme kjønn, var i bedehusmiljøet han vokste opp i, ansett for å være en av de største syndene man kunne begå.

– Jeg var veldig klar over at hvis jeg tillot meg selv å være den jeg er, kom jeg til å gå evig fortapt, og oppleve en evig pine og evig ild, og tenners gnissel og ildsjø. Og smerte i all evighet i helvete. Og det kunne jeg ikke ta sjansen på. Derfor fornektet jeg mine homofile følelser. Jeg ba til Gud hver kveld om at han skulle helbrede meg. «Kan du ikke gjøre meg glad i ei jente", ba jeg alltid.

Nordbø kjempet i mange år med seg selv. Fra talerstolen tok han harde oppgjør med homofil praksis, som han i likhet med sine trosfeller på bedehuset fordømte som en av de verste syndene. Han var livredd for at noen skulle avsløre hemmeligheten hans.

– Det var ganske mørkt en periode. Jeg tenkte slik: «Tar jeg selvmord går jeg sikkert til helvete, lever jeg ut legningen min som jeg er nå går jeg i hvert fall til helvete. Og så kan jeg kanskje prøve å gifte meg med en dame og prøve å få det til å fungere, men da lyver jeg jo egentlig, og lever livet på en løgn, og lurer henne, og kommer sikkert til å ha masse syndige tanker samtidig som jeg er gift med henne. Så da kommer jeg sikkert til å gå til helvete, da også.»

–Jeg så for meg at helvete var et sted jeg skulle til uansett. Det var faktisk en av grunnene til at jeg våget å begynne å akseptere meg selv.