"Willoch-situasjonen" Erna vil unngå

Høyre har blitt kastet ut av regjeringskontorene flere ganger. Blant annet av Fremskrittspartiet...

Kåre Willoch og Carl I. Hagen

I 1986 satte Fremskrittspartiets formann Carl I. Hagen stopp for Høyre og Kåre Willochs statsministertid etter nesten fem år.

Foto: Scanpix

Det er ikke tilfeldig at Erna Solberg bruker lang tid på å sondere og forhandle før hun vil danne regjering, for historien skremmer. Stadig skiftende mindretallskoalisjoner har en tendens til å sprekke.

Høyre har ikke hatt statsministeren på 20 år. Vi må tilbake til 1980-tallet for å finne partiets to siste statsministre: Jan P. Syse og Kåre Willoch. Det er klart mye står på spill.

Les også: Erna er ikke forberedt på å bli herjet med.

Bensinavgift felte Willoch

Kåre Willoch og Gro Harlem Brundtland 1981

Gro Harlem Brundtland overtok da Kåre Willoch gikk av i 1986.

Foto: Sigurdsøn, Bjørn / NTB scanpix

Historisk har forholdet mellom Høyre og Fremskrittspartiet vært preget av at det var Fremskrittspartiet med Carl I. Hagen i spissen som satte bom for Kåre Willoch i statsministerstolen.

Etter valget 1985 satt Willoch-regjeringen på Fremskrittspartiets nåde. Da gikk det mindre enn ett år før regjeringen fikk flertallet mot seg på forslaget om avgiftsøkning på bensin.

For Fremskrittspartiet var økt bensinavgift en merkesak. For Willoch var innstrammingspakken regjeringen la fram helt nødvendig, for han så at større innstramminger måtte følge. Han stilte kabinettspørsmål, og varslet dermed at regjeringen ville gå av dersom ikke Stortinget stemte for forslaget. Fremskrittspartiet stemte likevel mot, og regjeringen falt.

Willoch så heller ikke at han kunne komme raskt tilbake med en «ansvarlig innstrammingspolitikk», hvis han måtte basere seg på støtte fra Fremskrittspartiet. Einar Gerhardsen hadde kommet tilbake etter tre uker da han ble felt på Kings Bay-saken i 1963. Willoch kom aldri tilbake.

Les også: Kvier seg for å svare på valgløfter

Sentrumregjeringens skjebne

Kjell Magne Bondevik

Kjell Magne Bondeviks første regjering varte lenger enn forventet.

Sentrumsalternativet (KrF, Sp og V) var en drøm fra Anne Enger Lahnstein etter EU-kampen 1994, men det hadde aldri blitt noe av hvis ikke Torbjørn Jagland hadde gjort noe høyst uvanlig. Jagland satte som mål for 1997-valget å få 36,9% oppslutning. Da resultatet ble 35% gikk han av som statsminister, til tross for at stortingsflertallet ikke forlangte det. Inn kom Kjell Magne Bondevik som statsminister med sine sentrumskamerater.

Bondevik-regjeringen hadde bare 26% av stemmene bak seg, men klarte å bli sittende i 2,5 år. De ble felt i mars 2000 på gasskraft-saken, og mye tyder på at Bondevik innså de hadde kommet til veis ende, og at nettopp gasskraft var en god sak å bli felt på. Bondevik har ikke blitt kalt «vårt lureste politiske dyr» for ingenting. At Høyre felte dem og slik ble fødselshjelper for Jens Stoltenbergs første regjering, var et uttrykk for at Høyre oppfattet Sentrumsalternativet som et prosjekt for å holde Høyre utenfor. Men det vare et høyt spill, for Høyre kunne ikke regne med å bli møtt med velvilje neste gang de slo til lyd for et bredt borgerlig samarbeid.

Behovet for tillit

Mindretallsregjeringer faller gjerne etter kabinettspørsmål eller mistillitsforslag i Stortinget, men de kan også slite med det samme problemet som flertallsregjeringer faller på; indre mistillit koalisjonspartnerne imellom.

Per Borten var statsminister i den borgerlige koalisjonsregjeringen som i 1965 endte Gerhardsen-epoken i norsk politikk. Fire borgerlige partier; Høyre, Senterpartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, gikk i regjering sammen. Men etterhvert førte bredden til splid.

Borten sammenliknet regjeringssamarbeidet med «å bære sprikende staur». Det endte med at Borten ikke lenger hadde de tre andre partienes tillit.

Borten-regjeringen sprakk på EU-saken (eller EF som det het den gang). Både Kåre Willoch (H) og Helge Seip (V) angrep statsministeren for hans tvetydighet i EF-saken.

Men den konkrete saken som tvang Borten til å søke avskjed, var at Borten indirekte hadde lekket til Dagbladet en rapport fra ambassaden i Brussel om at det var utenkelig at Norge ville få varige særordninger for fisk og landbruk fra EU.

Se Dagsrevyen fra Bortens avgang i 1971:

Dagsrevyen om Borten-regjeringens fall.

Borten-regjeringens fall

Politisk unntakstilstand

Lars Korvald (t.h.) og Trygve Bratteli

Trygve Bratteli overlater statsministerjobben til Lars Korvald.

Foto: Scanpix

EU-medlemskap står ikke på dagsorden i dag, men EU kan likevel skape problemer for Siv og Erna i de kommende fire årene. Historien er full av eksempler på at EU kan velte regjeringer, fordi de dominerende stortingspartiene har vært EU-tilhengere mens folkeflertallet har vært mot.

EU ga skiftet fra Borten til Bratteli, fra borgerlig til Arbeiderparti, i 1971. Så var det Trygve Bratteli som måtte gå fordi han stilte kabinettspørsmål før folkeavstemningen i 1972. Så ble det nei og Lars Korvald fra Kristelig Folkeparti fikk overta som statsminister i ett år. Så kom Bratteli tilbake i 1973.

Da EU kom tilbake i norsk politikk i 1990, var det Jan P. Syses regjering som sprakk da både Senterpartiet og Kristelig Folkeparti sa takk for følget.

Den eneste stabile koalisjonen i EU-tider er ja-partiene Høyre og Arbeiderpartiet, men en slik koalisjon har i hvert fall så langt vært helt utenkelig.

Bankene styrte Stortinget

Christopher Hornsrud

Christopher Hornsrud satt bare 18 dager.

Foto: SCANPIX / SCANPIX

Den minst ansvarliggjorte regjering vi har hatt i historien, var Arbeiderpartiets første regjering i 1928.

Statsminister Christopher Hornsrud erklærte: «Der forlanges en lydig regjering (...), men vi har ikke villet være en lydig regjering».

Hornsrud-regjeringen fikk bare sitte i 18 dager, og ble felt ved mistillitsforslag før den i realiteten hadde gjort noe som helst.

Historikerne har avdekket at det var bankene i allianse med sentralbanksjef Nicolai Rygg som la press på de borgerlige partiene. Bankene flyttet penger ut av landet og «bare regjeringens fall kunne redde situasjonen», ifølge sentralbanksjef Rygg.

Som 100-åring fortalte den tidligere statsministeren historien fra sin side i møte med NRK: